<— tilbake til del 5
Samarbeidet blomstrer
Pessimistene som tror at forholdene mellom Israel og PLO bare er negative, tar feil. Et omfattende samarbeidsnettverk gir en del jøder og arabere betydelig gevinst. Den mørke siden er at samarbeidet omfatter en god del umoralsk og ulovlig virksomhet, for å si det mildt. Noen få personer tjener godt, mens millioner at jøder og muslimer lider.
(Bildet: Haloum-dokumentet ble reklassifisert som «topp hemmelig». 17.1.2002 prøvde Israelsk politi å hindre distribusjon av dokumentet, som forteller hvordan Arafat hjalp Peres og Arbeiderpartiet ved valget i 1996. Brevet tyder på innblanding av politikk i politiarbeidet. Inneholdet av selve dokumentet tyder på mulig sammenheng mellom Fredsprosessen og i internasjonal kriminalistet og terrorisme.)
Mange israelske nøkkelpersoner har blandet seg bort i tvilsomme økonomiske og politiske avtaler med PLO/PA. All gransking i saken kunne ha betydd politisk sprengstoff for de involverte. Derfor skjuler de involverte fakta, ikke bare fra publikum, men også fra selve etterretningstjenestene.
Flere enheter av Israels etterretningstjeneste fikk direkte ordre fra tidligere statsminister Yitzhak Rabin om å tilbakeholde informasjon, forteller Ronen Bergman i boken. Samling av informasjon om PLO i Tunis, der PLO var siden flukten fra Beirut, Libanon, stanset. Undersøkelser opphørte for å hindre at «uønsket» informasjon skulle lekke ut. Arbeiderpartiet forhandlet på den tid med PLO, men detaljene skulle ikke bli kjent. Det tok ikke lang tid før PLO fikk innpass i Judea, Samaria og Gaza og det var Israel som dikterte at PLO «er den eneste lovlige representant for det palestinske folket». Men hva lovet PLO til gjengjeld? Hemmeligheten var så stor at også ledelsen for noen av enhetene ikke fikk vite at soldatene tilbakeholdt all vesentlig informasjon. Det var Israels egne ledere som skapte Israels blindhet.
PLO støtter Arbeiderpartiet
Blant dokumentene som ble funnet av det israelske forsvaret IDF hos PA i 2001-02, var det flere som vitnet mot flere kjente israelere. Ett av de viktige dokumentene som ble funnet i Orient House i Jerusalem, der PLO har hatt sitt hovedkvarter, ble oversatt og distribuert av politiet, som senere angret distribusjonen og prøvde å slette alle spor av det. Dokumentet ble kjent som «Haloum-dokumentet», og er skrevet av en av Arafats nærmeste medarbeidere, Dr. Ribhi Haloum. Følgende er et utdrag av brevet:
«Under sitt besøk ved Erez-veisperringen (Gaza-området) i mars 1996, drøftet Shimon Peres reorganisering av noen arabiske byer med Yassir Arafat. Peres ville realisere avtaler som Yossi Beilin og Abu Mazen drøftet. Peres satte i fokus et forsøk på å sikre at Arbeiderpartiet, med Peres som leder, skulle vinne valget.
Arafat ga Peres en liste over 30.000 arabere som var statsborgere i Israel. De skulle registreres som nye medlemmer i Arbeiderpartiet, for å sikre at Peres skulle bli valgt [dvs. at araberne skulle stemme på Peres i Arbeiderpartiets interne valg]. Aksjonen kostet Arafat 7 millioner dollar. Arafat brukte delegasjoner av innflytelsesrike rådgivere for å mobilisere araberne i Galilea og Nasaret for å stemme på det israelske Arbeiderpartiet.»
Denne historien stemmer godt med historien som en annen kilde, Josef Tripi, sønnen til en at topplederne i PA, fortalte. I følge Tripi kom Arafats medarbeider Abu Mazen til Tripis hus med en koffert med 1.5 millioner dollar. Tripi hørte at pengene skulle brukes til valget i Israel. I følge Haloum-dokumentet krevde Peres følgende fra PA:
1- Likvidering av islamistiske terroristledere.
2- PA skulle ikke komme med erklæringer som kunne skade det israelske Arbeiderpartiet i valget.
3- Arafat måtte mobilisere Israels arabere til å delta i valget og for å stemme på Arbeiderpartiet.
Også Arafat kom med en liste med diverse krav, forteller Haloum. Ved slutten av samtalen signerte Arafat og Peres en felleserklæring som styrket Oslo-avtalene.
Peres sa senere at alt dette er fantasi, men flere fakta støtter historien. Historisk sett har det aldri skjedd før at så mange arabere (som utgjør 18 % av velgerne) deltok i valget. Andre kilder forteller at stemmekjøpet ble drøftet med PLO allerede før 1993, da PLO fortsatt var i Tunis. Arbeiderpartiet, som har blitt stadig mindre populært blant jøder, importerte PLO for å sikre seier i valget. PLO hadde intet å tape. I følge Bergman finnes det betydelig dokumentasjon i Shin Bet-arkivene som avkrefter Peres’ påstand om uskyld.
Ville Israel stoppe terrorismen?
Samarbeidet mellom israelske politikere og PLO krevde sin pris: Terrorismen økte, mens Israel ga PLO stadig flere innrømmelser. PLO begynte å administrere araberne også i det suverene Israel, innenfor «1967-grensen». Det var fortsatt mulig å unngå eskalering av intifadaen, men noen israelske politikere måtte holde sin del av kontakten, eller miste arabiske velgere.
En mer kjent del av samarbeidet var Israels merkelige «initiativ» til å forsyne PLO/PA med våpen. Ca. 40.000 gevær ble gitt av Israel til den såkalte politistyrken som PA etablerte. Det ble ikke stilt spørsmål ved om hvorfor politistyrken behøvde automatvåpen og så mange «politimenn» per innbygger. Flere jøder ble drept med disse våpen.
Israel finansierer PLO
Mange enkeltpersoner og organisasjoner over hele Verden har strevet for å stoppe utenlandsk støtte til PLO/PA, som står bak terrorisme og undertrykkelse. Samtidig har mektige politikere i Israel sikret PLO en beskyttet økonomi og til og med israelsk finansiering. Israel har i flere år betalt 25 millioner dollar per måned til PLO, etter direkte ordre fra Shimon Peres.
Arafat, som ikke stolte på arabiske banker, har i årevis brukt en bankkonto i Israel, i Bank Leumi Leisrael, i Hahashmonaim Street i Tel-Aviv. Personen som representerer Arafats økonomiske interessene i Israel og har hjulpet ham mest, er Yossi Ginossar. Hans historie kan best illustrere nettverket av korrupsjon som gjennomsyrer hele Israel, rettsapparatet, politikken og sikkerhetstjenestene.
Ginossar er en tidligere sjef for etterforskningsavdelingen i Shin Bet. Han spilte en viktig rolle i fredsforhandlingene mellom Israel og PA og var spesiell rådgiver for tre statsministere; Rabin, Peres og Barak. Samtidig som Ginossar representerte Israel, var han representant og styrer for PAs økonomiske interesser i Israel. Det var også grunnen til at israelske forhandlere pleide å spøke med å stille spørsmål om hvilken side Ginossar representerte. Riksadvokaten, Elyakim Rubinstein, ble varslet flere ganger, men intet ble gransket eller behandlet i saken. Rettsapparatet har gjentatte ganger erklærte at «publikum har ingen interesse i saken».
Den tredje verdens økonomi i Israel.
Ginossars nærmeste medarbeider er også Arafats nærmeste, Muhammed Rashid, som styrer retten til å handle med PA, hvilket gjorde ham til en av de rikeste araberne i området. All handel med PA krever at også Rashid får sin andel, som vanligvis er 5 %. Gevinsten er derimot enorm. For en «moderat» andel er partneren sikret et monopol i Judea, Samaria og Gaza. Mangel på konkurranse tjener de rike. Israelske bedrifter som nektet å bestikke, ble kastet ut av markedet, mens de som samarbeider tjener grovt, mens araberne må betale skyhøye priser. Moshe Davids, den israelske importøren av Rothmann-Dunhill, forteller at han tidligere solgte ca. halvparten av sigarettene til Judea, Samaria og Gaza, men intet nå. Han ble kontaktet av noen personer, «som drøftet deling av fortjeneste, men ikke investeringer. Jeg nektet. Jeg vil ikke nevne personer, fordi de er ganske kjente navn i Israel og det er best at dere ikke får vite mer.»
Verdensbanken advarer Israel
De etiske normer av Israels økonomi har blitt så påvirket av den arabiske PA, at internasjonale organer slo alarm. En sentral aktør i Verdens Bank sa at «palestinerne som kontrollerer monopolene i PA er personer som tidligere har forhandlet med Israel og som har gode kontakter med tidligere generaler i IDF og sikkerhetstjenestene. Alle disse har etablert selskaper og samarbeider». «Dette samarbeid», sier kilden som også nevnte Ginossar, «er ikke så sunt for den palestinske økonomien. Enhver person som ønsker å handle med PA, må ha kontakt i PAs ledelse eller med en pensjonert IDF-general med de riktige kontakter». Representanten for Verdens Bank advarte Israel: «Denne realiteten har skremt flere som vurderte investering i området. Israel må kjempe mot fenomenet, som til syvende og sist skader også Israels egen økonomi».
Israel: hvorhen?
Det er grunn til å stille spørsmålved «fredsprosessen» og personene bak den. Hvor ærlige var de israelske ledere som støttet Oslo-prosessen? Det er nå lettere å forstå hvorfor en gruppe av israelere har krevd å kunne stille de «Oslo-kriminelle» for retten. Granskning av Oslo-prosessen er nødvendig for at staten skal kunne overleve i dagens Midtøsten.
<— tilbake til del 5
