<— Til del 2

Tidlige tegn
Det tok lang tid fra fredsavtalene ble undertegnet og til israelerne begynte å være skeptiske til sin arabiske fredpartner, PA. Man trenger ikke være en profet for å forutse hva som var i vente.
Da Yassir Arafat kom til Gaza smuglet han med seg inn 2 terrorister, som Israel var ute etter og som ikke hadde visum til Gaza. Israels ledere ble informert, men valgte å ikke gjøre noe. «Vi vil ikke spolere hele fredprosessen for to banditter», sa de i Jerusalem. Passiviteten har fortsatt og Arafat har blitt stadig mer frekk.
Netanyahu fikk ufortjent skyld
24 september 1996 begynte arabiske opptøyer. Etterretningsinformasjon som Israel hadde tydet entydig på at PA var i ferd med å regissere en konfrontasjon med Israel.
På venstresiden var det mange israelere som anklaget statsminister Benjamin Netanyahu (Likud) for å ha provosert frem opptøyene, da han tillot åpningen av Hasmonait-tunnelen i nærheten av Vestmuren. Bergman er ikke helt enig i denne avgjørelsen, men innrømmer at Netanyahu ikke fortjente den kritikken han fikk.
PA provoserer til konflikt
Opptøyene var et resultat av en kompleks situasjon. PA har fortsatt sin terroristaktivitet mot Israel og Netanyahu var nødt til å legge forhandlingene med dem på is. PA, som følte at de møtte veggen, satte i gang en rekke kamper mot Israel, for å demonstrere at de skydde ingen midler, bare PA fikk dirigere de videre politiske forhandlinger . Araberne som tidligere patruljerte sammen med israelerne, begynte å skyte for å drepe på Israels IDF soldater, gårsdagen partnerne. 17 israelske soldater ble drept da. PA har også oppmuntret arabere som jobbet i Israel til å starte opptøyer og angripe soldater, men Israel fortsatt viste tilbakeholdenhet.
Arafat har betydelig kontroll
Et annet tegn på at fredsprosessen var dømt til å rase sammen var PAs hemmelige og målrettede arbeid for legge opp til en omfattende militær konflikt i mye større skala. 14.9.1998 skrev den fremdeles anonyme Fatah-sekretær i Judea og Samaria, Marwan Barghouti (som for tiden er fengslet i Israel), et brev til hans leder (Arafat):
Til ære for broder president Abu-Amar, må Allah vokte ham,
Med fedrelandets- og tilbakevendingens velsignelse,
Jeg ber om at De vedtar ansettelsen av brødrene, som er styremedlemmer i den lokale filialen Tamun, i en fast stilling i ett av sikkerhetsorganene, for å verve dem til arbeidet i Tanzim.
[på kanten av brevet noterte Arafat med håndskrift: å gjøre det som er nødvendig for å verve dem]
Dette tilsynelatende harmløse brevet er et av de mange dokumenter som viser omfattende lureri. Siden 1997 har Arafat og PA nemlig etablert flere paramilitære enheter. Disse er tilsynelatende uavhengig av PA, men bruker enorme ressurser fra PA. Formålet har vært å stimulere den økende populariteten til den islamske opposisjonen og å forberede en voldelig og omfattende konflikt med Israel. Terroristorganisasjoner som Tanzim og Al-Aqsa Martyrbrigaden var derfor høyere prioritet enn selve PAs personale og organisasjon.
Mens media og politikere forteller at «Arafat har mistet kontrollen over styrkene og organisasjonene» i Judea, Samaria og Gaza avslører bevisene det motsatte: Arafat styrer flere organisasjoner og kontrollerer personlig en vesentlig del av terroristvirksomheten.
<— Til del 2
Til del 4 —>