<— Til del 1
Håp, skuffelse og frykt
Det er vanskelig å tro at bare to år har gått siden intifadaen [opptøyene] begynte, skriver Bergman. Det er vanskelig å tro at for litt lengre enn for to år siden følte vi alle at den sionistiske drømmen vant, og i stor skala. Skyskrapere av høyteknologiske bedrifter blomstret opp i flotte industriparker. Israel ble for første gang en del av verdens samfunn, fra Burundi til Dubai, fra Kamtsjatka til Marokko. Hele verden åpnet seg for oss. Statsminister Ehud Barak lovet at vi snart undertegner avtalen som ender konflikten med palestina-araberne, og etter på skal vi gjøre det samme med Syria, på en to tre. Og det kom også mange turister.
Bergman er en av mange israelere som tidligere trodde at det snart kan bli fred, men våkner til en helt annen virkelighet: «Bare to år og man igjen snakker om Husets ødeleggelse.» [dvs Tempelødeleggelsen. I dagens Israel frykter jødene ikke bare en fryktelig krig, men en total ødeleggelse].
Dyp søvn og naivitet
Israelernes konsept angående fredspartneren var så lite realistiske; scenarioet for fremtiden falt sammen igjen og igjen.
14 september 1993, dagen etter at Oslo-prinsipperklæringen ble undertegnet, var en festlig dag for mange israelere, inkludert de som satt i «Regjeringens kontor for samarbeids koordinering i Territoriene» i Hebron. Det var virkelig en følelse av håp. Flere følte at vi snart kan nå freden.
Denne dype søvnen trengte også inn til IDF (forsvaret) og Israels etterretningsorganisasjonene. Selv om disse ikke ble konsultert på forhånd om fredsprosessen, trodde mange i Shin Bet (overvåkningstjenesten), Mossad (etterretningstjenesten) og i Aman (forsvarets etterretningsorgan) at de snart og med glede skal finne seg en annen jobb. Også personalet i det kontor i Hebron som hadde mer kontakt enn andre med araberne i territoriene [som israelsk media omtaler dem] trodde at de snart blir urelevante. Det var smil, fest med mat og drikke og folk til og med skålte for livet.
Denne håpefulle atmosfære blir plutselig forstyrret av en kjent araber som har en høytrangert stilling i PA (pga frykt for hans liv er han anonym). Mannen nesten løper i all hast og åpner døren til direktørkontoret, der tre israelske høye offiserer sitter. «Hva har dere gjort?», spør han på arabisk. «Hvordan kunne dere , dere dumme, ukloke, blinde folk!», og så begynner han å gråte og tårene renner over ansiktet hans.
De tre israelske offiserene begriper ikke hva araberen snakker om. Han roer seg ned noe og forklarer: «Hvordan kunne dere ha undertegnet en avtale med denne mannen, den korrupte banditten? Han vil jo ødelegge dere akkurat som han ødela alle som tidligere undertegnet avtaler med ham. Innen fem år vil dere oppleve blod, korrupsjon og skitt, og underveis vil han ruinere våre håp!» Og så fortsatt mannen å gråte, mens han mumler på arabisk mellom tårene «dette er en mafia, en terrorssyndikat».
Araberen tok feil. Det tok ikke fem år, men nøyaktig syv år og 15 dager. Da begynte intifadaen.
<— Til del 1
Til del 3 —>
