Oversatt av Per Antonsen
Deres fordømmelse den 7. juni av Israels forsvar av sin grense med Syria var høyst urovekkende. For å avlede oppmerksomheten fra sine egne grusomheter, rekrutterte tyrannen i Damaskus syriske og palestinske demonstranter for å trenge igjennom grensegjerdet under påskudd av å skulle markere årsdagen for Seksdagerskrigen i 1967. De beskrev det israelske forsvarets, IDFs, reaksjon som «den alvorligste hendelsen på Golan siden 1973.»
Hadde De sagt «siden 1967,» ville Deres kommentar ha reflektert den sanne situasjonen med syrisk artilleri som hadde bombardert bønder i Galilea fra sine skanser på Golan uavbrutt siden 1948.
Det var faktisk disse bøndene som under Seksdagerskrigen ba om hjelp for å bringe kanonene til taushet inntil Damaskus aksepterte fred med sin nabo. Slik har Golan blitt holdt frem til i dag, som en buffersone imot det tredoble arabiske svaret: «ingen fred, ingen forhandlinger, ingen anerkjennelse.»
Herr utenriksminister, Deres utsagn synes å stå i kontrast både til deres opplæring som offiser og Deres eget lands historie fra Den annen verdenskrig. Norges nøytralitet ble overkjørt av en overraskende tysk invasjon den 9. april 1940. Deres konge og regjering flyktet til Storbritannia, etterfulgt av 80.000 nordmenn, hvorav mange sluttet seg til de allierte styrker.
Hjemme overtok nazikollaboratøren Quisling statsministerposten, og 15.000 nordmenn meldte seg frivillig til tjeneste i SS og 765 jøder (mer enn en tredjedel av det jødiske samfunnet) omkom i dødsleirene.
Den norske motstandsbevegelsen utviste stort mot – og ødela endog et tysk eksperimentelt atomprosjekt – men det krevdes likevel amerikanske, britiske og sovjetiske tropper for å frigjøre dere. Etter frigjøringen brukte dere tyske krigsfanger til å rydde minefelter, noe som resulterte i hundretalls ofre. Likevel nektet de norske myndighetene etter krigen å gå med på en granskning av saken under Geneve-konvensjonen. Siden har det vært Oslos erklærte politikk å opperettholde tilstrekkelige væpnede styrker til å kunne forsvare sine grenser.
Skulle ikke De, Herr Støre, som offiser og kjent humanitær, sympatisere med Israel som er i en trengt situasjon? Dersom landet blir nedkjempet ved en kombinasjon av inntrengning av demonstranter, infiltrasjon av terrorister og overraskende militær invasjon, skulle da den israelske regjeringen søke tilflukt i Norge? Noen israelere – hvis organisasjoner endog kan være finansiert av den norske regjeringen – har kanskje et naivt håp om å slutte seg til invasjonsstyrkene som kollaboratører i en enstatsløsning. Men i likhet med deres tysk-jødiske forgjengere som ble dekorert med Jernkorset, ville også de bli merket for den endelige løsningen.
Hvem ville frigjøre et arabisk-okkupert Israel? Ville der være overlevende å frigjøre? Derfor er Jerusalem, akkurat som Oslo, bestemt på å opperettholde tilstrekkelige væpnede styrker til å kunne forsvare sine grenser, – en politikk som enhver utdannet norsk offiser burde slutte seg til. Ved å studere motstandsbevegelsens operasjon mot de nazistiske atomplanene, skulle man forvente en sunn forståelse av Irans morderiske trussel mot Israel.
Herr Statsråd, De er hevdet å ha sagt, kanskje noe luftig, at De håper på et norsk samfunn «hvor vi kan leve side om side med hijab og bikini og feire Jul og Eid.» De fleste israelere ville lengte etter det samme, men de ville oppdage faren ved Deres argument: Det manglende jødiske klesplagget i Deres norske drøm betyr selvmord for Israel.
Forfatteren er direktør for internasjonalt samarbeid ved Simon Wiesenthal Center.
Kilde: Jerusalem Post
