David Harris, The Jerusalem Post, 28. juli 2010
Åpent brev til hylekoret av kronisk negativt instilte Israel-kritikere
Oversatt for SMA av Per Antonsen
Du er bare ikke i stand til å holde igjen raseriet ditt over Israel, ikke sant?
Bare Israel nevnes så farer du ut av startgropa på rekordtid med en ny tirade av anklager om hvert tenkelige onde på denne jord — fra nazisme til apartheid, fra blodtapping til massemord — mot Israel og Israels venner. Glem fakta! — de er bare i veien for dine rasende utfall og omfattende forvrengninger. Du følger den tilnærmingen som ble anbefalt av Lenin:
”En løgn som fortelles ofte nok blir til en sannhet.”
Fortellingen din er ferdigkokt på forhånd, vanntett og ugjennomtrengelig for fornuft. Den er fylt av et hat mot Israel som unndrar seg logisk forklaring, en blindhet som utestenger ethvert motbevis. I dine øyne kan ikke Israel gjøre noe annet riktig enn å stenge butikken og gi opp, mens palestinerne, dine helligholdte ofre på en pidestall, kan ikke gjøre noe galt. Det er slående at alt dette skjer i navnet til slike oppskrytte verdier som demokrati, legitimitet og opphør av okkupasjon. Likevel tolker og anvender du disse verdiene på heller merkelige måter.
Ta demokrati, for eksempel. Israel er et demokrati. Selv om du uten å blunke prøver å avfeie den tanken, så er det et faktum. Israel har frie og rettferdige valg, myke overføringer av makt og et uavhengig rettsvesen. Landet har et vidt spektrum av politiske partier, et selvstendig parlament, inkludert medlemmer som åpent har danset med landets fiender, og en frisk presse. Landet har et velutviklet sivilt samfunn og utallige interessegrupper for menneskelige og sivile rettigheter. Israel verner om religionsfrihet for alle. Det har et levende miljø av homoseksuelle og sterke fagforeninger, og minoritetsgrupper nyter rettsbeskyttelse.
Nei, Israel er kanskje ikke perfekt — jeg ville aldri finne på å antyde noe slikt — men hvilket demokrati er det, især et som er så ungt og utsatt for så mange utfordringer mot sin blotte eksistens? Men demokratier innbyr etter sin natur til selvkritikk og forbedring.
La oss nå kaste et blikk på Israels nabolag. Med all din påståtte omsorg og forsvar for demokratiet — eller friheten eller menneskeverdet — hvorfor er din stemme ikke hørbar? Kunne det være fordi ditt virkelige ideal er et Hamas-styrt samfunn med sin altomfattende politiske og religiøse undertrykkelse, nedgradering av kvinners status til menns eiendom, trusler mot den bittelille kristne menigheten, utilslørt antisemittisme og dyrkelse av en voldskultur?
Dersom din verdensanskuelse er definert av troen på at palestinere er mishandlet, hvorfor kommer det da ikke et pip om deres vilkår i, la oss si Libanon? Hundretusener av palestinere har bodd i Libanon i mange tiår og likevel er de ekskludert fra å kunne arbeide innenfor dusinvis av yrker. De har ingen rett til å eie eiendom og har begrenset adgang til helsevesenet. Synes du det er akseptabelt? Har du reist krav til den libanesiske regjeringen om å respektere deres menneskeverd? I så fall bør du ikke holde det hemmelig.
Hvorfor ikke gå enda et skritt og eksponere absurditeten til en konvoi som skal seile fra Libanon til Gaza for å ”støtte” palestinerne? Hva skjedde med tanken om å ”hjelpe sine nærmeste først”? Og jeg tør spørre: Når var det du sist sto opp i protest mot behandlingen av kvinner, homoseksuelle, religiøse minoriteter, fagforeningsaktivister og forsvarere av menneskerettigheter i det meste av Midtøsten?
Dere snakker om legitimitet og anklager Israel for å være en ”illegitim” stat. Israel er en fullstendig legitim stat. Fra Balfour-erklæringen til Folkeforbundets mandat, fra anbefalingen fra FNs spesialkomité for Palestina til den overveldende avstemningen i FNs generalforsamling, er Israels grunnlag grunnsolid. Det er faktisk sterkere enn for de fleste andre land.
Og jeg påkaller ikke engang det jødiske folks gamle historie og litteratur og de arkeologiske funn som støtter dem selv om de er relevante. Ikke bare nasjonen er fullstendig legitim, men også dens regjering, — et produkt av det periodisk gjentatte uttrykk for folkeviljen. Men hvis du er virkelig opptatt av spørsmål om legitimitet, hvorfor ikke undersøke noen av Israels naboer? Du vil i så fall oppdage noen ukomfortable sannheter.
For det første kan det stilles spørsmål ved deres historiske legitimitet som enten bygger på erobring eller på kyniske europeiske lederes tilfeldige grensedragning. Og for det andre — som i Syria, for eksempel — kommer den politiske legitimiteten snarere ut av geværløpet enn fra stemmeurnen, og den kommer dessuten fra en rotfestet tradisjon for agnatiske dynastier. Uansett bidrar det ikke mye til spørsmålet om legitimitet.
Og så har vi ”avslutt okkupasjonen!” Siden krigen i 1967 har Israel, til forskjell fra mange andre land som seiret i selvforsvarskrig, trukket seg tilbake fra områder det tok. Israel ga den store Sinai-halvøya med sine oljefelter og strategiske dybde tilbake til Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Gaza-stripen og ga etter for Jordan i grensespørsmål. Israel trakk også alle sine styrker ut av Sør-Libanon og reduserte sitt nærvær dramatisk på mye av Vestbredden og har gjentatte ganger erklært seg rede til å gå med på en vidtgående tostatsløsning med palestinerne, noe som ville medføre ytterligere territoriale avståelser.
Israel som er så lite at det knapt er en prikk på verdenskartet, har en altoverskyggende interesse — sikkerhet. Inntil palestinerne endelig tar seg sammen og fremmer fred på en seriøs og troverdig måte, har Israel enhver rett til å gå imot grupper som opererer i Gaza og på Vestbredden og som samler våpen og planlegger terroristangrep. Enhver annen nasjon som forsvarer seg ville gjøre det samme — eller kanskje mer hensynsløst og med mindre hensyntaken til de sivile som kynisk utnyttes av fienden som menneskelige skjold.
Men de av dere i koret av kronisk krasse kritikere av Israel som tankeløst overser Israels tilbaketrekkinger og gjentatte tilbud om fred frem til i dag, hamrer i stedet i vei som roboter på ”okkupasjonens onder” — med hvilket dere antakelig mener Israels blotte eksistens uavhengig av grenser. Og når koret igjen forholder seg merkelig taust når det gjelder andre okkupasjoner, avslører det på ny deres oppdrevne hykleri.
Ta for eksempel Kypros. Øya har vært delt siden 1974 og der er titusener av tyrkiske soldater på den nordlige delen. Det er en åpen hemmelighet at den tyrkiske regjeringen sjenerøst oppmuntrer tusener av bosettere — ja, bosettere — til å flytte dit fra Tyrkia for å endre den demografiske balansen.
Finnes det en sjanse for at koret vil heve stemmen? Det har ikke skjedd siden 1974, og det er usannsynlig at det vil begynne nå. Når alt kommer til alt har den tyrkiske statsminister Erdogan posisjonert seg som støttespiller for Hamas — og for koret må dette være oppfyllelsen av en drøm. Vil de spolere det?
Winston Churchill sto overfor sitt eget kor av kronisk krasse kritikere som med vilje fornektet åpenbare sannheter da han søkte å vekke opp verden til de store farene i det tyvende århundret. Han var kjent for å si at: ”Mennesker snubler av og til over sannheten, men de fleste av dem kommer seg på bena igjen og haster videre som om ingenting hadde hendt.” Det låter som om han hadde slike som dere i tankene.
Kilde: http://cgis.jpost.com/Blogs/harris/entry/to_the_chorus_of_chronic
