Den moderne jødefienden går i dress i stedet for skaftestøvler, han skråler ikke paroler, men hudfletter ”Israels venner.”  Slik får det gamle nag sin politisk korrekte gjenfødelse…   (Henryk M. Broder)
For et år siden ble det i den tyske Bundestag holdt en høring om antisemittisme i Tyskland.  Blant de inviterte vitner og foredragsholdere var forfatteren og journalisten Henryk M. Broder.  Vi presenterer her hans innlegg under høringen i norsk oversettelse.
Til norsk ved Per Antonsen

 Mine damer og herrer, kjære kolleger, ærede fru Köhler og herr Edathy.

Jeg takker dere for invitasjonen til denne høringen.  Det er en ære for meg å få anledning til å tale til dere.  Jeg vet at det har vært noe misnøye med at jeg deltar.  Men jeg er sikker på at når jeg er ferdig med foredraget, vil dere ikke beklage at dere inviterte meg.

Dette er ikke den første høringen om temaet antisemittisme, og det kommer ikke til å bli den siste.  Helt siden skribenten og den bekjennende jødefienden Wilhelm Marr publiserte sin pamflett, ”Veien til tyskdommens seier over jødedommen” i 1879, og derved ble forfremmet til ordfører for den politiske antisemittismen i det keiserlige Tyskland, har det vært gjort utallige forsøk på å definere, forklare og nøytralisere antisemittismen.  De har alle vært mislykkede.  Hadde det ikke vært slik, ville vi ikke ha vært her i dag.  Enhver diskusjon av antisemittismen begynner med en definisjon av begrepet.  Mange kommer ikke lengre enn det, slik at etter alle anstrengelsene for å få et grep om fenomenet, står man bare igjen med det resultat at vi har antisemittisme, slik den gamle vitsen sier, ”når man utholder jødene enda mindre enn hva som i og for seg er nødvendig.”  Jeg vil derfor konsentrere meg om to punkter — to argumenter som man må være oppmerksom på hvis man ikke bare ønsker å føre en tilsynelatende debatt.

For det første: I antisemittismen har vi ikke med en fordom å gjøre, men snarere med et nag.  Fordommer er harmløse; man trenger dem for å finne seg til rette i livet.  Jeg har fordommer.  Dere har fordommer.  Hvert menneske har fordommer.  Og vi plages bare av negative fordommer.  Når jeg sier til dere at tyskerne er flittige, disiplinerte og gjestfrie, vil dere med glede være enige.  Når jeg sier at tyskerne er gjerrige, humørløse og barnslige, vil dere formodentlig bli oppbrakte.  Det, vil dere si, er en utillatelig generalisering.  Akkurat slik er det med jødene også.  Positive fordommer — bokens folk, vitsenes folk — hører vi gjerne på.  Negative fordommer, som viser til dårlige forhold, oppfatter vi som fornærmelser.

Forskjellen mellom en fordom og et nag er følgende: En fordom retter seg mot et menneskes atferd, mens et nag retter seg mot selve dets eksistens.  Antisemittismen hører til i sistnevnte kategori.  Antisemitten nærer ikke motvilje mot jøden for hvordan han er eller hva han gjør, men for at han finnes.  Antisemitten tar ille opp både jødenes integrasjon og deres særegenheter.  Rike jøder er utbyttere, fattige jøder er snyltere, kloke jøder er hovmodige og dumme jøder — ja, de finnes også — en skam for jødedommen.   Antisemitten har prinsipiell motvilje mot alle forhold ved jøden, inkludert deres motsats.  Av den grunn fører det ikke til noe å diskutere med antisemitter, eller å forsøke å overbevise dem om absurditeten i deres oppfatninger.  Man må sette grense omkring dem — isolere dem i en slags sosial karantene.  Samfunnet må gjøre det klart at det forakter antisemittismen og antisemittene, slik som det forakter prylestraff som oppdragelsesmiddel og voldtekt — også i ekteskapet — vel vitende om at samfunnet ikke kan kontrollere hva som foregår bak nedrullete gardiner og under fire øyne.

For det andre: Hvis du vil komme antisemittismen til livs, må du innse at den ikke har faste mål slik som meterstaven i Paris eller definisjonen på volt, watt og ampere.  Som alle sosiale fenomener, er også antisemittismen i forandring.  Heller ikke fattigdommen er i dag hva den var på Oliver Twists eller Askepotts tid.  Den antisemittismen som vi stadig helst leser om, stammer fra redselskabinettet i det forrige århundre eller århundret før det.  Det er, for å si det med Bebel, sosialismen til de toskene som ennå jager et spøkelse [Sent på 1800-tallet beskrev den tyske sosialdemokraten August Bebel antisemittismen som “toskenes sosialisme” – o.a.]  Den alminnelige antisemitt har ingen klar forestilling om de objekter hans besettelser retter seg mot, — kun en diffus anelse.  Han får utløp for sitt raseri når han maler hakekors på gjerder og smører ”Drep jødene!” på gravsteiner, — noe som er en sak for politiet og den lokale tingretten og ikke mer.  Det er ingen som kommer til å solidarisere seg med pøbler som løfter armen til Hitler-hilsen mens de skriker «Juden raus!»  Denne formen for antisemittisme er heslig, men politisk irrelevant, — et skudd i egen fot.

Den moderne antisemitten fremtrer derimot helt annerledes.  Han er ikke glattbarbert på hodet.  I stedet har han gode manerer og ofte også en akademisk tittel.  Han sørger over de jødene som mistet livet i Holocaust, men stiller samtidig spørsmålet om hvorfor de overlevende og deres etterkommere ikke har lært noe av historien, og i dag mishandler et annet folk slik de selv ble mishandlet.  Den moderne antisemitt tror ikke på ”Sions vises protokoller,” men fantaserer i stedet over ”Israel-lobbyen” som bestemmer USAs politikk akkurat slik en hale logrer med hunden.  Den moderne antisemitt minnes selvsagt hvert år befrielsen av Auschwitz den 27. januar, samtidig som han forsvarer Irans rett til atomopprustning.  Fordi: ”Det man innrømmer Israel og Pakistan kan man ikke nekte Iran,” — sitat fra [Bundestagsmedlem] Norman Paech. 

Eller han snur årsakssammenhenger på hodet og antar at atomtrusselen ikke kommer fra Iran, men fra Israel — slik professor Udo Steinbach for kort tid siden gjorde i en sending fra WDR.  Den moderne antisemitt synes den ordinære antisemittismen er skrekkelig, men han bekjenner seg ganske freidig til antisionismen, takknemlig for muligheten til å kunne leve ut sitt nag på en politisk korrekt måte.  For antisionismen er også et nag, slik den klassiske antisemittismen var det.

Antisionisten har den samme innstilling til Israel som antisemitten har til jødene.  Han lar seg ikke forstyrre av hva Israel gjør eller ikke gjør, men av det at Israel finnes.  Og derfor deltar han så lidenskapelig i debatter om en løsning på Palestina-spørsmålet, som for Israel kunne innebære utslettelse, mens han kaldt overser tilstanden i Darfur, i Zimbabwe, i Kongo og i Kambodsja, fordi det ikke er involvert jøder der.  Spør engang de utenrikspolitiske talsmennene på venstresiden hvor mange ganger de har tatt stilling til ”Palestina” de siste månedene, og hvor mange ganger Tibet.  Deretter kan vi snakke videre.

Før i tiden — la oss si i Wilhelm Marrs, Karl Luegers og Adolf Stoeckers tid — var alt ganske enkelt.  Da fantes jødene, antisemittene og antisemittismen.  Etter 1945 hadde vi, av kjente grunner, en antisemittisme uten jøder.  Og i dag har vi igjen å gjøre med et nytt fenomen: antisemittisme uten antisemitter.  Nytt er også yrkesprofilen til fritidsantisemitten, som på dagtid utfører sitt ordinære arbeid — i visse tilfelle endog hos en statsmyndighet — og etter arbeidstidens slutt, forfatter ”Israel-kritiske” tekster som så dukker opp på obskure antisionistiske websider.  Ingen ønsker å være antisemitt, men i antisionismens Hall of Shame begynner plassene langsomt å fylles.

Antisemittisme og antisionisme er to sider av samme mynt.  Om antisemitten var overbevist om at det ikke var han, antisemitten, men jøden som var skyld i antisemittismen, så er dagens antisionist overbevist om at Israel ikke bare er ansvarlig for palestinernes lidelser, men også for sine egne.

De eldre blant dere vil kanskje ennå huske setningen hvor en grønn politiker, som ennå tilhører Bundestag, under Golfkrigen kommenterte de irakiske rakettangrepene mot Israel i begynnelsen av 1991 med å si: ”De irakiske rakettangrepene er den logiske, nesten tvingende konsekvens av Israels politikk.”  Den samme grønne politikeren uttalte seg den gang like ens mot levering av forsvarsvåpen, som Patriot-raketter, til Israel, ettersom disse også ville kunne bidra til forverring av situasjonen. [Det dreier seg om representanten for de grønne, Hans-Christian Ströbele. – o.a.]

I dag, 17 år senere, hører og leser vi liknende setninger om rakettangrep fra det sydlige Libanon og Gazastripen mot Israel — at de er den logiske, nesten uunngåelige følge av Israels okkupasjonspolitikk, og at Israel ville gjøre vel om de lot være å reagere, for derved å unngå opptrapping.  For den moderne antisemitt høyakter jøder som har vært døde i 60 år, men tar det ille opp når de levende jødene forsvarer seg. Han roper ”Se opp for begynnelsen!” når en håndfull hobbynazister marsjerer i Cottbus, men rettferdiggjør politikken til den iranske presidenten og veksten i handelen med Iran.

Mine damer og herrer.  Vi kommer ikke til å løse problemet med antisemittismen, — ikke under denne høringen og ikke under den neste.  Men bare det at dere befatter dere med dette tema når det finnes andre og viktigere problemer som burde behandles, er et godt tegn.  Om jeg i all ydmykhet og beskjedenhet skulle få gi en anbefaling: Overlat beskjeftigelsen med den gode gamle antisemittismen à la Horst Mahler, til arkeologene, antikvarene og historikerne.  Bekymre dere heller om den moderne antisemittismen forkledd som antisionisme, og om representantene for den som også finnes i deres egne rekker.

Jeg takker for at dere har lyttet til meg.

Die Welt
Forfatterens hjemmeside: http://henryk-broder.com/