Juridisk ugyldig, og undergraver enhver forhandlingsprosess basert på bona fide
Av Alan Baker, jcpa.org
- Brasil, Argentina og muligens andre latinamerikanske lands anerkjennelse av en palestinsk stat med 1967-grenser har ikke har noen betydning annet enn som en politisk meningsytring.
- Anerkjennelsene er i strid med uttalelser fra Brasil og Argentina i FNs sikkerhetsråd i 1967 til fordel for fritt forhandlede grenser mellom partene og en internasjonalt støttet fredsforhandlingsprosess som fastsatt i resolusjon 242.
- Den uopphørlige innsats den palestinske selvstyremyndigheten gjør i mange land for å oppnå anerkjennelse av ensidig stat innenfor grensene fra 1967, for dermed omgå denne forhandlingsprosessen, strider imot deres forpliktelser overfor avtaler med Israel, bevitnet og garantert av medlemmer av det internasjonale samfunn.
- De fiendtlige handlinger og uttalelser fra den palestinske ledelsen mangler bona fides og ødlegger stemningen mellom to parter som søker å etablere fredelige relasjoner, og indikerer en total mangel på reell vilje til å oppnå en fredelig løsning.
Den rapporterte erklæringene om formell anerkjennelse av “en fri og uavhengig palestinsk stat innenfor grensene fra 1967″ fra Brasil, Argentina, Uruguay, og muligens andre latinamerikanske land, reiser flere viktige spørsmål – både politisk og juridisk, enten i det bilaterale politiske forholdet mellom Israel og disse statene, eller mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene.
Å godkjenne en politisk enhet som en stat eller ikke, skaper ingen stat i seg selv, ettersom en slik anerkjennelse ikke har noen definitiv eller vesentlig betydning for etableringen av staten. Det er høyst en indikasjon på de politiske synspunktene til de stater som anerkjenner.
Etablering av en stat krever på den annen side en rekke internasjonalt aksepterte og sedvanlige kriterier, som fastsatt i Montevideo-konvensjonen fra 1933 om statenes rettigheter og plikter. Det er knyttet til muligheten for styring, til permanent befolkning, definert territorium, og kapasitet å inngå relasjoner med andre stater.
Faktisk slår konvensjonen fast spesifikt at “en stats politiske eksistens er uavhengig av andre staters anerkjennelse.”
Men i den palestinske sammenheng må disse kriterier for statsdannelse leses i sammenheng med de materielle, skreddersydde kriterier i de forskjellige FN-resolusjoner som tar for seg forliket om Midtøsten-saken. Videre må de spesifikke forpliktelsene som palestinerne har i flere avtaler inngått med Israel gjennom årene, og som fremdeles er gyldige, også tas hensyn til.
Denne faktoren ble kanskje forsterket etter at palestinerne prøvde å danne en stat i 1988, da mer enn 100 land ga sin anerkjennelse. Men det er klart at dette ensidige forsøket fra palestinsk side på å diktere en løsning på Israel-Palestina spørsmålet utenfor den internasjonalt aksepterte og støttede forhandlingensprosessen som ble opprettet av FNs sikkerhetsråd i resolusjonenene 242 i 1967 og 338 i 1973, aldri ble sett på som noe seriøst forsøk på å løse spørsmålet.
Derfor kan enhver anerkjennelse av en palestinsk stat, enten det er Brasil, Argentina, Uruguay eller noen andre, aldri ha noen gyldighet overhodet, annet enn som å fungere som et slags politisk uttrykk. Tvert imot, så strider slike erklæringer om anerkjennelse mot resolusjoner som disse statene er part i, og avtaler som de begge to gjennom årene har underskrevet og støttet.
Det er interessant at dagens brasilianske erklæring om anerkjennelse av en palestinsk stat innen for “grensene fra 1967” synes å stride mot Brasils egen erklæring i Sikkerhetsrådet da de aksepterte og støttet Resolusjon 242 i november 1967, da deres representant uttalte:
Aksepten betyr ikke at grensene ikke kan korrigeres som følge av en avtale inngått mellom de aktuelle statene. Vi legger oss på minne at en rettferdig og varig fred i Midtøsten nødvendigvis må baseres på sikre permanente grenser som det forhandles om og inngås enighet om av nabostatene. (S/PV.1382(OR), 22. november 1967.)
Faktisk inneholdt et utkast til resolusjon som ble oversendt FNs Generalforsamlings krisesesjon av atten latinamerikanske stater (inklusive Brasil og Argentina) den 30. juni 1967 en anmodning til partene om
… å avslutte krigstilstanden, og søke etablering av betingelser for sameksistens basert på godt naboskap, og i alle saker ha regress til de prosedyrer for fredelig løsning som er angitt i FNs charter. (A / L. 523/Rev.1 punkt 1 (b).)
Dermed synes de gode og viktige prinsipper som ble fremmet av Brasil, Argentina og andre land i 1967, enighet om grensene etter frie avtaler, godt naboskap, og fredelige løsninger etter prosedyrer i henhold til FN-charteret, – å ha blitt oversett i de siste vedtakene i de brasilianske og argentinske regjeringer. Å favorisere et ensidig palestinsk diktat for grensene, etter befaling fra de palestinske lederne, uten en avtale, er i strid med forestillingen om “godt naboskap” og undergraver prosedyrene for en FN-sanksjonert fredelig løsning.
Brasil, Argentina, Uruguay kan godt undergrave sine egenerklærte prinsipper. Men ledelsen i de palestinske selvstyremyndighetene, som har vært lobbyister for en slik anerkjennelse over hele verden, som en del av et erklært og samlet mål om å oppnå anerkjennelse fra FN for en ensidig erklært palestinsk stat, undergraver faktisk hele fredsforhandlingsprosessen og misbruker det internasjonale samfunns bona fides [= god tro / tillit – (Wikipedia)].
Juridisk sett er det den palestinske selvstyremyndighetens leder Mahmoud Abbas og hans rådgiver Sa’eb Erekat gjør for å nå sine mål, i strid med den israelsk-palestinske interimsavtalen fra 1995, artikkel IX, punkt 5(a), som sier:
… det [palestinske] rådet vil ikke ha myndighet og ansvar i sfæren av utenlandske forbindelser. Dette omfatter etablering av ambassader, konsulater eller andre typer utenriksstasjoner eller –anlegg, og tillatelse av etablering av slike på Vestbredden eller Gazastripen, utnevnelse eller innrømmelse av diplomatisk eller konsulært personell, samt opplæring i diplomatiske funksjoner.
Ikke mindre viktig er den forpliktelse som den palestinske ledelsen har i artikkel XXXI §7, ikke å “initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gaza-stripen i påvente av utfallet av permanente statusforhandlinger.”
Enhver aktivitet den palestinske ledelsen gjør, herunder lobbyvirksomhet overfor utenlandske regjeringer for individuell anerkjennelse og initiering av resolusjoner i FN-organene for å få til en ensidig etablering av en stat utenfor forhandlingsprosessen, er et alvorlig brudd på deres forpliktelser overfor Israel. Det er ensbetydende med å omgå den internasjonalt aksepterte forhandlingsprosessen, og undergraver selve resolusjonene og avtalene som tjener som grunnlag for fredsforhandlingsprosessen.
Fordi de palestinske forpliktelsene overfor Israel ble bevitnet og garantert av sentrale elementer i det internasjonale samfunnet, blant annet USA, FN, Russland, Egypt og Jordan, og godkjent av de fleste andre stater, inklusive Brasil og Argentina, må også den palestinske lobbyvirksomheten også klart fordømmes av disse elementene, og ikke oppmuntres av dem.
Dette problemet blir enda mer komplisert på bakgrunn av den pågående og samordnede innsatsen fra den palestinske ledelsen for å blokkere all fremgang i forhandlingsprosessen ved de villedende krav de setter om at Israel må fryse all byggeaktivitet – et krav som savner ethvert grunnlag i alle de avtaler som er inngått mellom Israel og palestinerne.
I tillegg til ovennevnte ser det ut til at den palestinske ledelsen på egen hånd underminerer og forhåndsdømmer forhandlingsklimaet eller god tro mellom de to sidene, ved en rekke offensive handlinger som:
- Fiendtlige uttalelser fra deres sjefsforhandlere, både overfor den palestinske befolkningen og overfor det internasjonale samfunn
- Åpen oppmuntring til og initiering av rettsaker i internasjonale så vel som utenlandske nasjonale domstoler momt israelske ledere og tjenestemenn, og andre aktiviteter i fremmede stater med tanke på å undergrave Israels status.
- Forsøk på å utnytte og misbruke de internasjonale samfunnet til å stille spørsmål ved det jødiske folks nasjonale og historiske arv
- Daglige offisielle oppfordringer i skoler, universiteter og i de palestinske medier
Denne aktiviteten er klart, åpent og offisielt støttet og sponset av lederen for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, og av lederen for myndighetenes forhandlingsavdeling, Sa’eb Erekat. I tillegg til at aktiviteten smaker dårlig, er den helt uforenlig med en eventuell forhandlingsatmosfære.
Man kan spørre hvordan den palestinske ledelsen forventer å inngi tillit i den israelske regjering og offentlighet, mens de på samme tid er engasjert i en politikk der de baksnakker Israel og dets ledere, som søker å undergrave Israel, og undergrave den avtalte forhandlingsprosessen som tar sikte på å oppnå fred for de to folkene?
JCPA.org
Resolusjon 242 (pdf)
Resolusjon 338 (pdf)
[ad name=»Google Adsense 728×90″]
