Mens museumsvokterne i SV og Rødt reiser i konvoi for å hjelpe Hamas med å bryte våpen-blokaden utenfor Gaza, reiste en av Israels fremste politikere til Genève for å forhandle med Tyrkia om erstatning for de 9 terroristene som ble drept i kampene på forrige båtferden, Mavi Marmara. Det de ennå ikke er helt enige om er hvem av dem som skal si «unnskyld.» Dette gir medieoppslagene karakter av å være en avledningsmanøvre.
I begge tilfellene er hensikten med å reise til Tyrkia noe annet enn det vi blir servert av mediene. SV vil tradisjonelt markere sin støtte til dem som støtter Hamas og uttrykker avsky for det jødiske folks hjemland. For dette formålet er de antakelig villig til å reise til månen. Politikerne i Israel tenker på noe som er mye større enn erstatning til terrorister og unnskyldninger til deres støttespillere. Dette blir tydelig når statsminister Binyamin Netanyahu sender en av sine beste politiske diplomater, strategiminister Moshe Ya’alon til møtet med tyrkerne. Hva er det som står på spill?
Vi har fått en følelse av at Israels forsøk på forhandlinger med den politisk ambisiøse statsminister Recep Tayyip Erdoğan startet på gal fot. Israel vet utmerket godt at Tyrkias strategiske mål er å vinne tilbake sin lederposisjon i den islamske verden, noe landet tapte for vel 90 år siden, men som nå mer enn noen gang kan anses overkommelig å gjenvinne. Dette synes å være perfekt timet med godt og voksende samarbeid med Iran og Syria med terrorgrupper som Hizbollah og Hamas, med opprørere over hele den arabiske verden, inkludert de muslimske brødre både her og der, i en tid hvor det alternative lederlandet Egypt ligger med brukket rygg og materiell nød sprer seg i hele regionen. Men situasjonen gir ikke logikk og troverdighet til en ny tyrkisk politikk ved plutselig å skulle gjeninnføre et fredelig og pragmatisk samarbeid med Israel. Derfor reiser Israels forsøk på å innlede samtaler med Tyrkia på høyeste nivå flere spørsmål enn det umiddelbart finnes svar på. Hvorfor skjer det for eksempel nettopp nå foran «September-festen» i FN? Kan det sees som en avgjørelse tatt i en unødvendig hysterisk tilstand, eller skjer det for å «avsløre» for all verden at Tyrkia ikke vil ha fred i Midtøsten, akkurat slik tilbudene til Mahmoud Abbas har avslørt?
Selv om EUs dør hadde stått åpen nå, ville Tyrkia neppe ha benyttet den, – ikke i dag. For i dag ser Tyrkia seg selv seile opp som den eneste mulige og naturlige leder av den islamske verden, noe som harmonerer særdeles godt med Erdoğans drøm om å fremstå som det nye tyrkiske politiske imperiets far, – en islamistisk «Atatürk» for det 21. århundre. I hele hans vellykkede valgkamp som nylig ga ham fornyet mandat, var dette et underliggende motiv som alle tyrkere forsto og flertallet stemte for. Så sent som i fjor rensket han ut de generalene som kunne ha kommet til å gi ham motstand.
Derfor vet strategiminister Ya’alon utmerket godt at Tyrkia ikke kommer til å reagere på dette litt teatralske «fredsforsøket» fra Israels side med å oppgi sine aller høyeste ambisjoner. Vi må tvert om vente at Ya’alon og hans regjering blir møtt med «fredsvilkår» som i det minste setter Israels sikkerhet i fare om de gjennomføres. Slik er det politiske svarteperspillet om Midtøsten. Det dreier seg hverken om land eller fred, men om personlig ære og luftige ambisjoner. Noen ganger kommer man langt med penger, men som regel må man være rede til å begå selvmord i tillegg om man skal innfri kravene.
Det er naivt å tro at Tyrkia vil velge Israel som partner fremfor Iran og araberlandene. Sammen med dem kan Tyrkia spille en mektig lederrolle, ikke bare i den islamske verden, men også globalt hvor et økonomisk og politisk svekket USA ikke lenger er selvsagt og alene som «verdenspoliti.» I denne sammenheng er Hamas og PLO verktøy for å piske Israel og Vesten til lydighet.
Forsøk på å skremme jødene med den angivelige ”tsunamien” som de kommer til å oppleve i september, er en del av den pågående propaganda som man har drevet med siden jødene kom tilbake til sitt hjemland etter nærmere 2000 år i eksil. Fremdeles har vi en del blant oss som har vondt for å se at rettferdigheten seiret da jødene fikk sin ministat tilbake. La oss derfor håpe at Israel minnes at de i 1947-1949, da de virkelig var få, men med viljen og retten på sin side, klarte det utenkelige og seiret mot alle odds. Slik kommer det til å bli også i september.
Så må vi håpe at Israels tilfelle vil bli til stor oppmuntring for de om lag 60 millioner berbere som nå kjemper for sin frihet i Nord-Afrika helt uten hjelp fra SV og Rødt, og at Kurdistan blir befridd både fra Tyrkia, Iran, Irak og Syria, at kopterne i Egypt vil overleve islamisering og arabisering og at sudanere vil få oppleve sin første selvstendighet om noen dager etter å ha overlevd et av vår tids mest brutale arabiske folkemord, uten støtte fra hverken SV eller Rødt.
