Noen av oss opplever å havne i diskusjoner der norske mennesker med grei allmenutdannelse og Mastergrad i fullt alvor bryter ut: – hvorfor i all verden skulle vel ikke Iran få anskaffe seg atomvåpen? Eller når Israel diskuteres: – Israel skulle aldri ha vært opprettet, vet du.
Man blir litt svar skyldig. Det er ikke så lett å gi et dannet svar på slike innspill. Man tror nærmest at man er kommet på en fremmed klode. Godt at noen ser alvoret.
Det samme tenker Palestina-arabernes leder Mahmoud Abbas om Israel. Den jødiske staten er et kraftig irritasjonsmoment i den arabiske og muslimske verden, og skulle aldri ha vært opprettet. Vi kjenner til den makt det er i tradisjonene man tillegger Muhammed (Koranen og hadithene), og det blir ikke godt likt at områder som en gang har vært under muslimsk kontroll, kommer på andres hender. Se bildet for størrelsesforhold og oversikt. Det er så man ikke skulle tro dagens diskusjon er mulig.
Abbas vet – han må vite det – at Israel er kommet for å bli, og etter alt å dømme vet han at løpet nå er kjørt for en palestinsk stat. For at en slik stat eventuelt skulle hatt noe håp om å kunne eksistere, ville både FN, dersom organisasjonen mot formodning skulle kunne samle seg om et flertall for å anerkjenne en slik, og ikke minst Israel, måttet ha garantier for at den nydannede staten som et minstemål måtte kunne anerkjenne staten Israel – som en jødisk stat.
Abbas er ikke dum, men akkurat hva han nå ønsker å oppnå for sitt folk, er litt uklart. Alliansen med Hamas er kanskje nødvendig for å samle ressurser internt, men Hamas har i klartekst sagt at de ikke anerkjenner Israel overhodet. En allianse hvor Hamas er part, vil derfor aldri bli noen fredspartner for Israel, samme hvor mye man skulle ønske det.
Israel ville aldri kunne sette seg ned for å diskutere grenser eller noe som helst med en organisasjon som ikke levner staten livets rett. Ingen demokratisk stat ville kunne det. At vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre hardnakket hevder at dialog er eneste farbare vei, også med terrororganisasjonen Hamas, er kort sagt helt uaktuelt slik organisasjonen fremstår i dag. Støre ville neppe gjort det han heller, om saken gjaldt en konflikt Norge var involvert i. Det ville antagelig nordmennene nektet ham. Så skal vi ha det usagt hvorfor han åpenbart, som verdens omtrent eneste vestlige, demokratiske statsmann, mener det og har hatt samtaler med terrorgruppen. Og hvorfor han mener «dialogmantraet» skulle nytte for israelerne.
Tilbake til Abbas. Israels statsminister Benjamin Netanyahu påpeker, av ovennenvnte grunner, at Palestina-arabernes leder må velge hvem han vil ha fred med. Israel – eller Hamas.
Abbas må velge hvem araberne i området vil ha fred med. En gruppe som åpent truer Israel med utslettelse har automatisk definert seg selv som en fiende i forhold til Israel. Hva andre definerer dem som, er i prinsippet ikke så interessant. Ikke interessant for Israel, og heller ikke for Abbas. Det er Israel som er Abbas’ motpart og potensielle forhandlingspartner og Palestinas potensielle naboland. Dessuten sitter Israel på områder som araberne tapte til dem i krig – en de selv startet, og som har strategisk betydning for begge parter. Israel sitter derfor med nøkkelen til løsningen for Palestina-araberne. Eller mer presist: Israel sitter med de gode kortene. Men Abbas må sette seg ned og delta i spillet for å ha noen som helst mulighet for å vinne.
På bakgrunn av dette er Mahmoud Abbas nå svært presset. På den ene siden skulle han svært gjerne fortsatt sine taktiske manøvre overfor FN for å skaffe en slags legitimitet for en palestinsk stat. Enda en, ettersom det allerede er en palestinsk stat i området, nemlig Jordan. På den andre siden har Fatah inngått en avtale med Hamas, Den islamske motstandsbevegelsen, som ble dannet i 1987 som en ving av Det muslimske borderskap.
Arutz Sheva skriver at Abbas hevder at denne avtalen ikke kommer i veien for fredsprosessen, men samtidig har han stilt forhåndsbetingelser for å forhandle med Israel i nesten tre år, da Netanyahu kom til makten i Israel.
Grunnen Abbas oppgir for ikke å anerkjenne Israel som jødisk stat, er ifølge samme avis at de halvannen million arabere som nå bor i Israel, ville ikke ha noen verdi lenger, og dessuten ville ingen flyktninger få komme tilbake. Abbas holder liv i forestillingen om at millioner av arabere skal tilbake til det området ca 700.000 arabere flyktet fra da de arabiske statene ville knuse den nyfødte staten Israel i den spennende og dramatiske tiden straks etter at den ble dannet i mai 1948. I motsetning til samtlige andre flyktninger ellers i verden har arabernes flyktningestatus her som kjent gått i arv.
Skulle disse millioner av arabere få komme inn i Israel, ville dette bety slutten på Israel. Det er derfor rimelig å anta at så aldri vil skje. Det er heller ingen grunn til at Abbas skulle tro dette; Israel har alltid gjort det helt klart at det ønsket aldri vil komme til å bli oppfylt.
Representanter for den såkalte Kvartetten (EU, Russland, USA og FN) har gjort det klart at Hamas må anerkjenne Israels rett til å eksistere, at de formelt må avstå fra terrorisme og vold, og slutte seg til de avtaler som er inngått mellom tidligere PA-regjeringer og Israel og enhver annen part.
Å ri to hester går sjelden bra, heller ikke i den arabiske verden, selv om det er nokså vanlig å forsøke. Spørsmålet er derfor om ikke Abbas med avtalen mellom Fatah og Hamas har gjort det som kanskje en gang var mulig, til en umulighet. Nemlig en palestinsk stat.
Palestina-araberne har antagelig selv ved sine valg av ledere og deres lederes taktiske valg sørget for at de aldri vil få en stat.
