Hadde man ikke visst bedre, hadde man fort kommet i skade for å tenke at PA-araberne er sutrete småunger. Her skal man gjøre seg klar for fredssamtaler etter flere tiår med terrorisme og blatant avvisning av alle tilbud og alle muligheter for forhandlinger – og så krever man at motparten først skal frigi livsfarlige terrorister – før man overhodet vil sette seg ned ved forhandlingsbordet. Som en «gest.» At man selv skulle vise noen «gest» før forhandlingene er like fjernt som øst fra vest.
Men araberne er ikke småunger. Terroristene som skal man skal frigi er ingen hvem som helst. De er samme kaliber som muslimske mordere flest. I disse dager florerer videoklipp fra Syria og andre steder på sosiale medier, hvor man skjærer av halsen på levende motstandere til Koran-messing. Dette er muslimenes levesett. Drap og blod – det er helt overflødig å skrive om det – slå på nyhetene, så ser vi hver eneste dag en tre-fire innslag fra «fredens religion.» På norske som utenlandske kanaler. Kristelige som muslimske. De 104 det er avtalt å frigi (antallet stiger hele tiden) har sittet i israelske fengsler siden før Oslo-avtalene i 1993. Israel nektet opprinnelig å frigi israelske arabere, men det ser nå ut som om det går igjennom. Planen er avhengig av flertall i Knesset, og avstemning foregår nå i kveld.
Fungerende forsvarsminister Danny Danon (Likud) sier nå før avstemningen at det er «sinnsykt» å utlevere fangene, og ber de folkevalgte stemme imot forslaget. Han ber dem stemme for «forhandlinger uten forhåndsbetingelser.» Dessuten er løslatelsen en premie til palestinerne, – kun for at de setter seg ned for å forhandle.
«Dette setter standard for fremtiden; vidtrekkende innrømmelser fra Israels side, mot meningsløse krav fra den andre siden.»
Israel har dessuten bedt USA vise dem en «gest», nemlig å frigi Jonathan Pollard, som har sittet i amerikansk fengsel siden 1985 tiltalt for spionasje mot USA. Anmodningen ble avvist av amerikanerne.
[pullquote]Vidtrekkende innrømmelser fra Israels side mot meningsløse krav fra den andre siden.[/pullquote]Ikke å undres over at israelere flest er sterkt imot denne velviljen overfor palestinerne. Siste fredsmekler ut, John Kerry, har fått klar beskjed fra Mahmoud Abbas at uten «gest» – ingen forhandlinger. En meningsmåling avisen Israel Hayom gjennomførte, viste at 85% av de israelske jødene er imot en slik «gest.»
Planen er at fangene skal utleveres i bolker. De første skal frigis om et par uker. Noen skal til de palestinske områdene, mens andre ikke får komme dit. Noen må gi dem eksil, så de kan reise bort fra området før Israel godtar utleveringen. PA-araberne har forlangt fanger løslatt i lengre tid nå, men israelske myndigheter har vært redd for at de bare reiser seg fra forhandlingene og går, som de har gjort før, etter at fangene er løslatt. Derfor blir de løslatt i flere faser, hver annen eller hver fjerde måned ettersom forhandlingene går fremover.
I denne klemstillingen skrev statsministeren et offentlig brev til folket, der han peker på nettopp den vanskelige situasjonen, men at handlingen «tjener landet til gode.» «Det smerter familiene som rammes,» skriver han. For det er jo mennesker disse folkene har drept. Det er familiefedre, barn, kjærester, ektefeller, mødre. Det var noen som elsket dem. Det er noen som har krav på rettferdighet i en slik situasjon. De opplever ikke en utlevering av kriminelle som noen rettferdighet. Hadde man fått fred i bytte, så kanskje. Men dette er ennå ingen forhandling, det er et forhåndskrav disse menneskene setter for overhodet å sette seg ned på sivilisert vis – for å starte en forhandling. Utfallet er tvilsomt, i alle fall om man legger statistikk til grunn.
Det er Mahmoud Abbas som representerer PA-araberne, selv om han offisielt gikk av i 2009. Dette er også et usikkerhetsmoment for israelerne – hvor mye kan Abbas få gjort? Har han tilstrekkelig støtte i sitt folk, eller vil han bli skviset ut av Hamas, eller andre krefter som ikke ønsker fred? I så fall er en fredsavtale ikke så mye verdt, og alle innrømmelser likedan. Særlig forhåndsinnrømmelsene Abbas nå forlanger.
Dessuten har tidligere «gester» vist seg å bli en felle og en katastrofe for det jødiske folk. Tidligere statsminister Ariel Sharon ga hele Gaza over til araberne for å vise hvor interessert jødene er i fred. Mange tusen jødiske hjem i området ble fraflyttet med tvang. Men det ble slett ikke fred. Ikke ble løsningen til fordel for araberne som bor i Gaza heller, levestandarden har sunket, spenningene øket, og de har måttet tåle to militære aksjoner for å drive Hamas bort fra de nærmeste områdene. Hamas er som kjent en islamistisk terroristorganisasjon. De styrer på Gaza etter et såkalt demokratisk valg. Valget hadde slett ingen ting med demokrati å gjøre, i hvert fall ikke slik vi definerer demokrati: med frihet for individet; ytringsfrihet, trosfrihet, likestilling mellom kjønn og legninger – og folkestyre. Det eneste som var igjen av demokratiet, var simpelthen et flertallsvalg.
«Gesten» uttrekningen fra Gaza har kostet mange israelere nattesøvnen og flere har mistet livet, det har vært store materielle skader, og Israel har brukt enorme summer på defensive tiltak som beskyttelsesrom, utstyr, rutiner, personell, og defensive våpensystemer, for eksempel det ekstremt kostbare Iron Dome. Alt forårsaket av enorme mengder raketter, bomber og granater fra området PA-araberne fikk som vennligsinnet «gest.»
Nå er det altså en ny «gest» araberne vil ha.
«Det smerter meg enormt,» fremholder Netanyahu i brevet. I tillegg til smerte for familiene, for folket, er det en personlig smerte for ham selv. «Det strider imot en fundamental verdi – rettferdigheten.» Han fortsetter: «Vår beste respons mot de motbydelige morderne som prøvde å skremme oss til underkastelse [ordet «islam» betyr nettopp underkastelse] er at i de tiårene de satt i fengsel, så bygget vi en stat som vi kan være stolte av.»
«I de kommende ni måneder vil vi få se om vi har en palestinsk partner som ønsker en slutt på konflikten likeså mye som vi gjør. En løsning på denne konflikten kan oppnås alene dersom vi blir garantert sikkerhet for Israels folk, og beskyttelse for våre vitale nasjonale interesser.»
Arutz Sheva påpeker at andre «gester» som tidligere har vært gjort, som lettere kontroll ved sjekkpunktene, for eksempel har ført til mer terrorisme, ikke mindre. Israel har også innført byggestans, en midlertidig stans i alle byggeaktiviteter i særlig berørte områder, uten at dette har hatt noen innvirkning på PA-arabernes vilje til fredsforhandlinger.