Eivind Trædal, kjent som kjæresten til Maria Amelie, har i dag et dobbeltoppslag i Dagbladet som må sies å være et foreløpig lavmål i debatten post-22/7. Kronikken heter Søppelmennesker, og er illustrert med store portretter av Frps Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen. For at ingen skal være i tvil: de er søppel.
Man aner det pedagogiske grep, og finner det i overtittelen:
Innvandring: Hvis du skal trakasssere minoriteter i Norge, må du gjøre som Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen.
Med dette oppdragergrepet har Trædal sørget for å ha samvittigheten ren: Han skal jo bare demonstrere hva disse menneskene driver med. La de få smake sin egen medisin. Kanskje de da vil forstå?
Men det Trædal gjør er noe helt annet.
Han benytter en opplevelse på Grünerløkka som utgangspunkt, og hekter denne på de tre.
Han og kjæresten ble vitne til en ung mann som sjikanerte fire tenåringsjenter i skaut. Mannen skrek: “Jævla søppelmennesker”. Trædal hørte ham også rope at de burde pelle seg tilbake dit de kom fra. Så går Trædal over til å anta, og det han antar passer forbausende godt inn i fortellingen om de tre trollene Tybring-Gjedde, Storhaug og Anfindsen.
Han var ikke synlig beruset. De 14-15 år gamle jentene flyktet bort fra ham, over til vår side av gata, mens en modigere og høyere mann enn meg løp over til rasisten, ba ham om å rose seg ned og la jentene være i fred.
De fleste har på et eller annet tidspunkt opplevd utblåsninger av denne typen, fra norske, men også utbrudd fra ikke-vestlige som går i rasistisk retning. Slike små og store eksplosjoner tilhører den nye virkeligheten. Denne gang endte det godt, en mann grep inn. Var ikke det bra? Han viste samfunnsånd og signaliserte at slik oppførsel vil vi ikke ha. Forhåpentligvis har det gjort like stort inntrykk på jentene som den som sjikanerte?
Men ikke hvis de hører på Trædal, for han bruker episoden som eksempel på hva som skjer hvis man lar folk som Tybring-Gjedde, Storhaug og Anfindsen operere fritt. Episoden på Grünerløkka er fruktene av deres arbeid. Trædal legger sjikanen ved deres føtter.
Det er et sprang som venstresiden har benyttet i alle år for å drive sine utpressingskampanjer. Det handler ikke om åpen, politisk debatt, men kamp hvor nettopp trakassering og mobbing inngår. Når Dagbladet og nær sagt samtlige norske medier enten aktivt deltar eller forholder seg passive, så antar kampanjen konturene av en trussel mot personlig liv og helse, og mot ytringsfriheten.
Slik sett minner denne kampanjen om kampanjen mot Jyllands-Posten og tegnerne: Trædal oppfordrer ikke til selvtekt, men han blinker ut de tre som mennesker som sprer hat mot andre grupper. Han bruker ikke ordene fredløs og legitime mål, men konsekvensen av hans tenkning munner ut i at disse personene fortjener det som måtte skje med dem. Trædal legger premissene for hva og hvem som utgjør en samfunnsfiende, og overlater til andre å dra konklusjonen.
Moralsk rett, også til historien
Nå tror ikke jeg Trædal ser denne dimensjonen. Han har fått venstretradisjonen inn med morsmelken, og kjenner ikke dens farlige og dødelige sider. Men det fritar ikke for ansvar, som det heter i dagens sjargong. Trædal har tidligere gitt eksempler på at han har tror historien er noe venstresiden fritt kan bruke til sitt formål: da Maria Amelie ble arrestert på Lillehammer, sa Trædal til NRK Dagsnytt dagen etter at det minnet om “Nacht und Nebel” fra annen verdenskrig. Nacht und Nebel var en forordning fra Hitler som gjorde det mulig å la mistenkte motstandsmenn forsvinne i “natt og tåke”. Det var oftest ensbetydende med en dødsdom.
Det var assosiasjonen Trædal fikk da kjæresten ble plukket opp av politi på Lillehammer. Som kjent resulterte arrestasjonen i en massiv kampanje som førte til lovendring og at Amelie kom tilbake til Norge. Nacht und Nebel? Neppe.
Men Trædals eksempel illustrerer et viktig poeng: venstresiden har moralsk rett til historien, og særlig kampen mot fascismen ga den denne retten. Det var Stalin og kommunistene som vant krigen. USA hadde teknologien og pengene, og de hadde jo villet at Hitler skulle gå løs på Sovjet, og hadde således undergravd sin moralske posisjon. Avisa Klassekampen, hvor Trædal har arbeidet, har på lederplass forsvart Molotov-Ribbentrop-pakten så sent som i 2009.
Rett kun med sosialistene
Det er ikke så merkelig hvis man abonnerer på den gamle tradisjon og versjon om at venstresiden har den moralske rett til historien, fordi kapitalismen og Vesten indirekte var ansvarlig for nazismen.
Som den tyske filosofen Horkheimer sa: Den som vil snakke om Auschwitz må snakke om kapitalismen.
Den sentensen oppsummerer det såkalte Nye venstres (the New Left) forhold til eget samfunn og satte rammen for 68-revolusjonen. Det var en mark i det vestlige eplet, og det gikk tilbake til mellomkrigstiden, til passiv toleranse for nazismen, eller aktivt medløperi.
Det er denne tradisjonen Trædal opererer i, og den kan nå brukes for alt det er verdt i den krisen som står for døren.
Denne tradisjonen, eierskapet til seieren over fascismen og retten til historien, er lett gjenkjennelig, men den forutsetter at man kjenner historien, og hvor skulle man lære det? Det står ingenting om dette i norske aviser, for de abonnerer alle på den samme versjon som Trædal.
Uteblitt selvkritikk
Selvkritikk var et annet ord som ble tømt for mening på 60-tallet. Det betød snart det motsatte: en rituell øvelse for å slippe kritikk.
Det kan ikke bli noen selvkritikk, selvgransking eller selvbebreidelse når man dyrker ideologer som Marx (ikke fullt så entydig som etterfølgerne), Lenin, Stalin og Mao.
Den norske venstresiden og 68′erne har aldri tatt noe oppgjør med sin autoritære side: De gjorde opprør mot all autoritet i Vesten, samtidig som de falt for en ideologi som overgikk alt det de var mot på hjemmebane hva gjelder autoritær makt og brutalitet. Denne dobbelthet og schizofreni har norsk venstreside ennå ikke tatt et oppgjør med eller vokst ut av.*
Den lære de trodde på bekjente seg til revolusjon og diktatur, og den anerkjente ikke legitimiteten til det samfunn de levde i og av.
68′erne ga seg selv alle rettigheter, de sto over tradisjonen, som var reaksjonær og måtte styrtes, og de sto over autoritetene og myndighetene. De hadde rett og de hadde retten på sin side. Med tiden skulle de konstituere ny rett, om ikke med proletariatets diktatur, så feks. abortkampen.
Poenget er at man ikke gjorde distinksjoner mellom de ulike typer rett: den moralske rett som tilsier at man har rett til å forandre samfunnet, om det så skjer mot autoritetenes eller flertallets vilje, ble ikke satt spørsmål ved. Kvinnekupp var bra, kvotering, kvinnelige prester.
Denne mangel på distinksjon gjorde at nissen ble med på lasset over i rettighetssamfunnet: det ligger et antiautoritært premiss i rettighetssamfunnet, som opererer lenge etter at all autoritet er forsvunnet.
Hvor grotesk situasjonen er ser man av at de institusjoner som skulle representert autoritet: fremst kristendommen og kirken, er redusert til marginale størrelser, ved en avkristning som både er bevisst og ubevisst. Reduksjon av størrelse på støtte til kristne skoler og aviser skjer i fremskrittets navn! Tror man på dette selv? Et stykke på vei gjør man det, for man lever innenfor referanserammen som ble lagt av 68′erne: det kan aldri bli for mye frihet.
Samfunnet som helhet har for lengst funnet ut at det kan det. Men de som utformer samfunnets lover og forvalter opinionen har ikke innsett denne sannhet.
Fellesskapet, Nixons tause majoritet, som har vært venstresidens delegitimering av folkemeningen, vet at sosialt liv handler om grenser. De ville gjerne gjenvunnet kontrollen med grensene, og reetablert sosiale grenser som er innlysende: i Norge snakkes det ikke bare norsk, der lever også norsk kultur, bygget på norsk tradisjon. Nå kalles disse meningene for “grums”. Også dette er en klisje med røtter tilbake til 60-tallet, der “lov og orden” var stikkord for fascisme.
Frp’ere har egentlig hatt et usynlig hakekors i pannen helt siden partiet så dagens lys.
Som politikere og journalister sier om Per Sandberg: – Der så vi Frps egentlige ansikt.(1)
Også det en stalinistisk klisje: Riv masken av klassefienden!
Etter at Stalin hadde vunnet all makt og all motstand var knust, oppsto det merkelige fenomen at det fantes “sabotører” av den nye samfunnsorden, men de opererte i det skjulte. De måtte derfor identifiseres og avsløres. Regimet var overbevist om at det var mange av dem, selv om alt var under kontroll på overflaten.
Hvor kom paranoiaen fra? Sikkert fra rapporter fra det hemmelige politi som kunne fortelle at folk ikke var så begeistret for arbeidernes nye paradis som de ga inntrykk av.
En diktator som hevder å representere historiens mest fremskredne demokrati, vil være disponert for å lide av usikkerhet og forfølgelsesvanvidd. Det er en adekvat reaksjon.
Kampanjen mot de “høyreradikale og høyreekstreme” som lever sitt liv i “ekkokamre” på internett minner om kampanjen mot de innbilte fiendene i Sovjet.
I begge tilfeller handler det om et politisk system som ikke gir rom for politisk dissens. 22/7 har gjort folk redde, og de lukker munnen. Forvaltere av den offentlige opinion – politikere og journalister, akademikere, har anledning til et generaloppgjør med sine motstandere. Men de forstår ikke at de jager fantomer.
De bedriver en monoton enetale der de gjentar de samme ordene, overbevist om at makt og definisjonsmakt skal vinne kampen. Men tvilen nager. Har ikke et nettsted som Document 40.000 unike lesere i uken? Kan det være så mange som lider av tankefeil?
Igjen en klisje fra stalinismen: at antall klassefiender kan vise seg å være enormt. Derfor må det hamres. At Nordal Grieg restaureres og hans Til Ungdommen blir ny nasjonalsang, passer altfor godt inn. Nettopp denne moralske legitimering – at situasjonen krevde ofre – var årsaken til Moskva-prosessene og at folk som Grieg forsvarte dem.
Det hører vi ingenting om. Historien er død.
Moskva-prosesseene forbløffet en hel verden da de tiltalte kom med de mest hårreisende tilståelser: kjente bolsjeviker tilsto at de i årevis hadde arbeidet for en fremmed makt for å ødelegge sovjetstaten. Det var ufattelig.
Nøkkelen lå nettopp i det moralske univers som stalinismen skapte, der noen ble identifisert som objektive fiender. Reelle sosiale motsetninger ble gjenskapt som et moralsk rollespill, der noen måtte spille syndere for at fellesskapet skulle frelses. Ledende bolsjeviker påtok seg villig rollen når de forsto “ansvaret”. Men det var ingen som hadde makt eller mulighet til å spørre hvem det var som skrev stykket og fikk det oppført.
Det moralistiske teaterstykket som har erstattet åpen politisk debatt i Det nye Norge har ansatser til en slik utvikling, og 22/7 har gitt det en voldsom boost.
La meg da sitere Bjærn Stærk på et slående utsagn: – Harald Stanghelle vet ikke at han er Harald Stanghelle.
Fisken vet ikke at den svømmer i vann, heter det i buddhismen.
Mangelen på oppgjør blant eller med 68-generasjonen gjør at man ikke lenger vet hva som foregår. De sørger for å bekrefte hverandres selvbilde.
Derfor må man erstatte Horkheimers sentens med en ny:
– Den som vil snakke om 22/7 må snakke om 68-generasjonen.
Uskyld, uvitenhet, naivitet, enfold?
Gro Harlem Brundtlands ord om at det er typisk norsk å være god, betyr vel egentlig; det er typisk norsk å insistere på å være seg selv, leve i sin egen verden, overbevist om at man er den samme, at norskheten overvinner alt. Dette er å gi seg selv et slags historisk frikort: vi er ikke som andre, ikke like grusomme, uten kolonifortid (Danmark), militarisme (Sverige).
Helmut Kohl sa at han tilhørte en generasjon som nøt godt av tidens eller historiens nåde, dvs. de var født for sent til å lide av samtidighet og dermed skyld for nazismen.
Norge har levd i en slik permanent uskyldtilstand, med permanent frikort.
22/7 punkterer denne uskylden, som kommer i mange fasonger, og noen er gode og handler om tillit. Men noen handler også om selvbedrag.
Vi står foran enn real blåmandag, et oppgjør med oss selv, hvis vi skal komme videre etter 22/7.
Frikjenning og skyldstilgivelse
68′erne frikjente og tilga seg selv. Skyld var aldri noe problem, hverken da eller nå.
Her ligger en stor hund begravet.
68′erne har ett problem som de mye kritiserte “høyreradikale og høyreekstreme” ikke har hatt: Dissenterne på høyre fløy har ikke anvendt en ideologi som er blitt satt ut i livet. Det har vært meninger, ikke sosiale realiteter. Inntil 22/7.
Tidligere var høyresiden kompromittert gjennom greske oberster (kuppet i 67), kuppet i Chile og Pinochets styre, og diverse militærdiktaturer i Latinamerika som USA fikk skylden for.
Bak anstrengelsen for å konstruere en tredje bølge, som skal vise kontinuitet på ytre høyre, og som gjør Bruce Bawer til en farlig mann i dress, med et hakekors på innsiden, ligger behovet for genealogi, dvs et historisk tre, en kontinuitet. Kun røtter i fascisme og nazisme kan forklare en handling som 22/7.
Nå har ikke akkurat nazismen vært spesielt sprek siden 1945, så man må gi teorien mange stereoider for å få den til å stå.
Kan det ligge andre motiver bak?
Kan den spektakulære fantasifulle teorien tenkes å dekke over at venstresiden/68′erne ikke kan påberope seg samme uskyld: Deres ideologi gikk ikke bare inn for vold, den ble også omsatt i virkelighet, og overalt resulterte det i politistater.
Men venstresiden nekter å se på disse ofrene, som løper opp i millioner, som resultat av teorien, som systemfeil. De ser på det som beklagelige, men hendelige “ulykker”. Eller “Betriebsunfall” som tyskere kalte det når de skulle unnskylde nazismen. Arbeidsulykker.
Begravde hunder
Den egentlige hunden er at mennesker i utgangspunktet tiltar seg retten til å dømme seg selv.
Kristendommen forutsetter at det er andre som dømmer: Du skal bli målt med den målestokk du dømmer andre etter. Det stikk motsatte prinsipp.
Den moralske selvoppkastelse er den virkelige forbrytelsen. Alle de andre stammer fra denne Ur-tilranelse.
Men denne tilraning er utsatt for et press, særlig når man sitter med makten og ansvaret og seilasen blir stadig mer uforutsigbar og voldsom. Man har et behov for å rettferdiggjøre og forsvare seg.
Identifikasjon?
Det er grunn til å spørre om det skjer en identifikasjon mellom venstresiden og muslimer i Europa. Man reagerer som om kritikken mot muslimer egentlig gjelder en selv. Det gjør den for så vidt som kritikken også er en kritikk av det flerkulturelle samfunn og prosjekt. Men anstøtet stikker dypere. Man bærer på en dårlig samvittighet. Fordi kritikken av muslimer er en parallell til venstresidens synderegister, hvor noe av den samme kløft mellom ideologi og sannhet eksisterer.
Det skjer mao en følelsesmessig identifikasjon på et dypere plan.
Et eksempel: En samlet presse og politisk majoritet reagerer med voldsom indignasjon på uttalelsen om at “alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer”. Sound-biten er et politisk statement som uttrykker en sannhet. Men norske journalister gir inntrykk av å være personlig krenket. I stedet for å forholde seg til det politiske budskapet har man kjørt frem en statusrapport fra Europol som skal dokumentere at det bare var noen få terrorangrep fra islamister i Europa i 2010. Selv om det strider mot det en vanlig avisleser vet, eller kan finne ut av.
Det minner om de hvite feltene i kommunismens historie.
Alle kommuniststater har resultert i politistater. Men det er ikke et anerkjent faktum hverken i norske skolebøker eller i den offentlige debatt. Hvorfor ikke? Fordi det ville undergrave og frarøve venstresiden dens moralske rett til historien, og dette moralske overtak er noe den bygger sitt hegemoni på. Det gjør den i stand til å utpeke synderne, som enten må falle på kne og angre, og innrømme sin skyld. Hvis ikke har flertallet rett til å støte dem ut, og har ikke noe ansvar for deres skjebne. De fikk sjansen.
Det finnes ingen syndsbevissthet, ingen nåde og tilgivelse i dette universet. Det finnes ingen bevissthet om egen skyld. Syndsbevissthet vil nettopp si dette: at man er klar over alle impulser og urene tanker som farer gjennom hodet på en hver eneste dag. Det går en klar linje her fra jødedommen og Det gamle Testamente, til Freud og moderne litteratur: vissheten om at mennesket er fullt av urene tanker, av drifter og begjær. Noen mente at det var sunt og riktig å slippe dem løs.
Det er kanskje ikke helt tilfeldig at Trekant-serien går i statlige NRK. Det reflekterer at 68′erne har holdt liv i forestillingen om at all frigjøring er av det gode. I andre deler av Vesten har det for lengst gått opp for offentligheten at ikke all frigjøring er av det gode, enten det det er seksuelt eller politisk.
Heroisme og vold
Norsk venstreside gjorde væpnet frigjøring til et ideal. Man idealiserte FNL i Vietnam, og ville ikke høre om omskoleringsleirene, og båtflyktningene ble redusert til en humanitær hendelse. Man ville ikke høre om den politiske siden.
Tilsvarende ble palestinerne idealisert. Deres væpnede kamp ble heroisert. Dermed spaserte man rett inn i en heroisering av vold som har vært Midtøstens store svøpe. Man svermet for vold, for Franz Fanons tanker om voldens frigjørende virkning. Ikke det at man fortsatt svermer for flykapring, men man har ikke ønsket å se den ødeleggende virkning terroren hadde på det palestinske samfunn, på palestinernes sak. Hadde man gjort det hadde man ikke hatt et så tett forhold til Hamas som man har, samtidig som forholdet til Israel er blitt kjølig og/eller fiendtlig.
Dette handler også om moral. Man har foretatt noen moralske valg. Venstresiden ønsker å forsvare at man hele tiden har vært konsistent og hele tiden har vært moralsk. En sann venstreradikaler ser strukturer, han er ikke “humanitær”. Humanitet er for de borgerlige. Slik sett har svermeriet for Hamas og tidligere PLO hatt et macho-preg: man er hard nok til å gjøre det som må gjøres. Det er en slags høyere humanitet bak terror. Også dette vekker svært ubehagelige assosiasjoner til ABBs begrunnelser.
Møte ved milepælen
Man vil aldri forstå 22/7 uten vilje til selvransakelse. Men når sønnen i huset har gått ut og blitt kriminell gjør det vondt, og i dette tilfelle har han begått massemord på ens egne. Fristelsen til å slynge bannbullen mot de som har tenkt som ABB, tilsynelatende, er stor og forståelig. Den er forståelig på et menneskelig plan. Men når feks. medier som VG og NRK tidlig konkluderte med hvem de medskyldige var, og har rullet ut en kampanjejournalistikk for å bevise det, så inntrer helt andre mekanismer.
Satt på spissen: Det er menneskelig forståelig at AUF-miljøet peker på ABB og det tankegodset han lånte og stjal fra. Men i deres reaksjon faller de tilbake på mønstre fra deres egen bevegelse, der det er venstresiden som sitter med det moralske svar, retten og overlegenheten, og da får deres utpeking av motstandere en helt annen effekt. Det kan forrykke hele balansen i demokratiet. For hva skulle kunne gi en større moralsk rett enn å være offer for en slik forbrytelse?
Slik den nå tolkes blir ABBs ideologi og handlinger sauset sammen med venstresidens egen ideologi og historie: Handlingen bekrefter at fienden alltid står til høyre, og at venstresiden har den moralske rett og enerett. Det virker så innlysende. Bekrefter ikke dette på uhyrlig vis det “vi” alltid har visst? Men Utøya sprenger på en måte selv disse “våre” forestillinger om høyresiden.
Trædals kronikk er et forsøk på å komme ajour. Slik kronikkene til Vegard Grøslie Wennesland, Eskil Pedersen og Raymond Johansens uttalelser var det.
De føler de skal komme på høyde med begivenheten, etter å være slått ut. Nå begynner de å summe seg, og de ser at de fikk rett, virkeligheten har overgått deres verste forestillinger om “høyresiden”. Skulle de ikke si det?
Men ligningen går ikke opp.
Etter annen verdenskrig skrev Sigurd Hoel Møte ved milepælen, og Jens Bjørneboe Under en hardere himmel. De viste at skylden og ansvaret ikke var like lett å fordele, hvis man så nøyere etter. Alle mennesker som har levd en stund vet det.
Men ikke ideologene og ikke idealistene. De kan i visse situasjoner bli farlige, og 22/7 representerer en slik anledning, fordi den er så horribel at den roper på et svar som er moralsk like stort og rent som forbrytelsen er mørk.
Igjen et paradoks: mens vi nå tillater oss å revidere historien om annen verdenskrig, og vil forstå også den andre siden, har vi svært vanskelig for å forstå mennesker rundt oss med en annen oppfatning enn vår. Eller enda mer utenkelig: at ens egne oppfatninger kan bidra til at andre mener noe helt annet. Der ligger gåten, og hvis mennesket mister sansen for den går noe stort og umistelig tapt. Jeg mener at denne bevisstheten – “den som er uskyldig kan kaste den første sten” – handler om jødisk-kristen tradisjon. Og om menneskesyn.
Syndsbevissthet kalles det, at mennesket forstår at det er syndig, dvs. handler med mange motiver, og ikke er det det selv tror det er.
Mennesket kan ikke frikjenne seg selv. Hvis et menneske tror det er det ille nok. Hvis en stor gruppe mennesker tror det, er det virkelig fare på ferde.
Tidens unnskyldning
Om AUF’erne kan man si at de nyter godt av historiens nåde og ikke kan lastes for 68′ernes ideologi.
Men det kan norske akademikere, forfattere, skribenter og journalister. 68′erne ikke bare behersker, de er Parnasset.
Og for 68′erne står dette bokstavelig talt om selve eksistensen. De har gitt seg selv absolusjon, syndsforlatelse a priori, og de akter ikke å bekjenne. De vrenger imidlertid dette ut og forlanger at alle andre bekjenner og angrer.
Når vil de første selvransakende skrifter der 68′erne bekjenner sin skyld se dagens lys?
1. Et eksempel på den samme essensialisme som de mener islamofobene lider av.
* Man bruker et kollektivt forsvar mot forsøk på slik kritikk: dette har vi da hørt før. Bernt Hagtvedt har fått høre dette, og er til dels blitt latterliggjort, feks. for sin protest mot Jan Myrdal ved Bjørnsonfestivalen i Molde, og for sitt oppgjør med Kampuchea-kollaborasjonen.
På samme måte kaller man nå protester mot knebling eller sensur for “sutring”. Carl I Hagen sutret da han gikk av i protest mot at hans kandidatur til Nobelkomiteen ble nektet lansert av partiledelsen.
Artikkelen er opprinnelig publisert 28/11 på document.no. Vi takker artikkelforfatteren for vennlig tillatelse til publisering.
