Shabbat Shalom alle sammen,
Torsdag gikk Gunnar Sønsteby bort. Han var en leder i motstandskampen og en markant og kompromissløs sannhetsvenn. Han var Norges høyest dekorerte veteran med Krigskorset med tre sverd.
Jeg har hatt den ære å møte og samtale med Sønsteby som alltid forble en stor jødevenn med et varmt hjerte for det jødiske folket og Israel. Jeg opplevde ham som et skjold som beskyttet oss jødene her i Norge. Dette medmennesket vil vi komme til å savne sterkt i de tidene vi nå går i møte.
Ved hans bortgang mistet jødene en viktig og trofast venn. Vi lyser fred over hans minne.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Folkehjelpens protokoller
Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, SMA
Igjen fikk vi oppleve hvordan Arbeidets dag,1. mai, ble misbrukt av LO til å markere jødehat ved å demonisere jødenes hjemland, Israel. I Bergen samlet LO og andre organisasjoner seg om paroler som i sitt innhold og mening ikke skiller seg fra paroler vi kjenner igjen fra 1930-tallet. Det skjedde med vår statsminister Jens Stoltenbergs aktive deltakelse.
Denne formen for politisk godkjent jødehat synes aldri å ta slutt. Onsdag utga Fagforbundet i LO og datterselskapet, Norsk folkehjelp, en rapport i form av et propagandakompendium med følgende talende tittel: «Farlige forbindelser: Norske bånd til den israelske okkupasjonen». Som de selv sier (s. 4), [viser denne rapporten] «at norske myndigheter og selskap, gjennom finansielle investeringer og handel, er involvert i virksomhet som bidrar til Israels brudd på folkeretten og menneskerettighetene under okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen.»
Ifølge forfatterne tar rapporten (s. 12) «utgangspunkt i at den israelske okkupasjonen er folkerettsstridig og ulovlig …» Påstanden om at det foreligger en okkupasjon blir i dokumentet behandlet som selvdokumenterende, idet man som definisjon bare gjentar påstanden (s. 17): «Siden 1967 har Israel okkupert Vestbredden og Gazastripen. Et område er ifølge Haag-konvensjonen av 1907, artikkel 42, å anse som okkupert når det faktisk er under kontroll av en fremmed militær makt. FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 slår fast at Israel må trekke seg ut av områder som ble okkupert under seksdagerskrigen i 1967.»
Det gjøres ingen forsøk på å utrede eller dokumentere faktum i dette spørsmålet utover en talløs rekke av gjentakelser av påstanden. FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 slår fast en rekke ting, men de blir ikke drøftet i dokumentet, – i Folkehjelpens rettslære er det ikke plass for kontradiksjonsprinsippet. Som lærebok i og inspirasjonskilde til jødehat går derfor denne «rapporten,» som er signert Jan Davidsen, Forbundsleder Fagforbundet og Liv Tørres, Generalsekretær Norsk Folkehjelp, rett inn i en hundreårig tradisjon som fremdeles holdes i hevd av disse gammeltroende.
Dokumentets budskap er svært enkelt, og det blir gjentatt så mange ganger at vi formoder at det er med gjentakelsens metode forfatterne vil søke å overbevise sine klienter. Det som sies er kort sagt at Israel bryter folkeretten ved å okkupere en fremmed stat hvor de lar jøder bo. De har ikke på noen seriøs måte redegjort for de traktater, artikler og paragrafer i folkeretten Israel skal ha brutt, og det kommer de heller ikke til å gjøre av den enkle grunn at alt deres jødehat bygger på løgner som de tror på. Det er tilstrekkelig for dem. De gjentar uten stans sitt usanne mantra om «ulovlige israelske bosettinger,» «bosetninger som er etablert i strid med folkeretten,» «ulovlig okkupasjon» og så videre.
Den realpolitiske kjernen i deres budskap er at jødenes nasjonalstat, Israel, er en illegitim apartheidstat som eksisterer i strid med gjeldende rettsprinsipper, og at det ikke kan bo jøder hvor som helst her i verden. En konsekvens av denne propagandaen er at våre statsfinansierte massemedier og politikere, som Jonas Gahr Støre, anvender den helt ukritisk som om det skulle være sannhet, og formidler den til omverdenen som offisiell norsk politikk. LO og Norsk folkehjelp gir i dag inntrykk av å ha større innflytelse på norsk utenrikspolitikk enn Stortingets Utenriks- og konstitusjonskomité. Deres bastante, pompøse og selvgode påstander og barnslige forenklinger skaper inntrykk av at de ikke lenger ser det som nødvendig å holde seg til fakta og sannhet. Men de er i godt selskap, for slik opplever vi også utenriksministeren fra tid til annen. Å fortelle dem at det er det eldgamle jødiske kjerneområdet i Judea, Samaria og Jerusalem de omtaler som «okkupert» virker nytteløst: Disse menneskenes forestillingsverden er neppe reparerbar.
Det ville være en omfattende oppgave å skulle tilbakevise alle de usanne og tøvete påstandene i dette dokumentet gjennom dokumentasjon. Conrad Myrland i MIFF har foretatt en gjennomgåelse av noen av de verste feil og mangler som karakteriserer dokumentet og de kildene som er benyttet. Det kunne skrives mange sider i tillegg, men dokumentet er ikke verd så mye. Det er et politisk makkverk hvor MIFF ganske riktig påpeker at formålet i realiteten ikke skiller seg fra det iranske kravet om å slette Israel fra kartet.
Vi visste på forhånd hvor vi hadde Norsk folkehjelp (og deres kolleger i Kirkens nødhjelp). Det som bekymrer oss mer, er at deres politiske oppvigleri er finansiert over Statsbudsjettet. Vi merker oss også at folk som er nært tilknyttet Regjeringen på dette området låner sitt navn til prosjektet på en måte som er betenkelig. I et innslag i NRKs Dagsnytt atten den 9. mai, deltok Gro Nystuen fra konsulentfirmaet ILPI på en måte som var egnet til å gi legitimitet til Norsk folkehjelps uholdbare påstander. Når hun, med sin bakgrunn fra Utenriksdepartementets rettsavdeling og Etikkrådet, deltar i et program hvor det fremsettes svært uholdbare og fiendtlige påstander mot et land fra en faglig ukvalifisert person, uten at hun reserverer seg overfor innholdet i det som hevdes, bør hun forstå at hun oppfattes som å legitimere rapportens håpløse utlegninger av folkeretten når hun uten reservasjon erklærer seg «helt på linje» med Norsk folkehjelp.
Dette er i realiteten et større problem enn alt det politiske tøvet i dokumentet til Tørres og Davidsen, også for Utenriksdepartementet som sliter med sin egen mangelfulle forståelse av hva folkeretten sier om konfliktene i Midtøsten. Det er virkelig grunn til å slå alarm når hverken statsministeren eller regjeringens fremste rådgivere synes å oppfatte at jødehatet blomstrer i deres umiddelbare omgangskrets.
