Statssekretær Terje Moland Pedersen har svart på vår artikkel «Dilemma å stoppe jødehat?» – og vi bringer her brevet i sin helhet.
Brevet kan nok kommenteres langt mer utfyllende, men vi skal nøye oss med å peke på den iøynefallende diplomatiske stilen som er selve varemerket på den politiske ledelse i landet vårt, dessverre. Vårt poeng i ovennevnte artikkel var at her står Norges justispolitiske ledelse overfor et dilemma, og man må velge en kurs. Hvorfor skal så kursen man velger nødvendigvis komme disse erklærte samfunnsfiendene til gode, i stedet for at man tok en klar avgjørelse som sier med all tydelighet: noe her i verden er rett, og noe er galt? Når ble Justisdepartementet et diplomatkorps? Har ikke dette departementet et spesielt ansvar? Er kanskje alt som sies og gjøres i dag godt?
Moland Pedersen svarer ikke noe annet på vår artikkel enn at – ja, jeg er enig med deg: «Ingen form for diskriminering er akseptabel. Regjeringen har forpliktet seg til å bekjempe all form for diskriminering og styrke innsatsen mot hatkriminalitet.» – men så bruker han resten av brevet på å forklare hvorfor Regjeringen ikke finner grunn til å gjøre nettopp det. Ikke når det gjelder den organisasjonen vi her snakker om, – disse menneskene har ikke politikk som hobby, når Taimullah Abu Laban sier han vil drepe jøder, utslette Israel og skape en enorm islamsk hær, så mener han faktisk alvor.
Tror Moland Pedersen – i fullt alvor – at Norges borgere ved a) først å slippe Hizb ut-Tahrir inn i Norge og så b) gi dem «økt kunnskap og informasjon» – eventuelt få «økt kunnskap og informasjon» om dem – og ved hjelp av «styrket dialog og økt involvering» kan «hindre marginalisering som kan skape grobunn for radikalisering?» Er det virkelig Norges oppgave å ta disse i skole? For det bli den logiske slutningen av Moland Pedersens løsning.
Det er noe som skurrer for vanlige tenkende mennesker i denne måten å argumentere på. For Moland Pedersen vedgår i brevet under at Regjeringens mål er å «hindre at det skapes grobunn for radikalisering.» Og samtidig går han tydeligvis for å slippe dem inn først. Det er som å slippe reven inn i hønsegården for å gi den en sjanse – under parolen «det er jo ikke sikkert at den vil drepe høner.» Bare en usedvanlig naiv og bortreist bygutt kan finne på noe sånt.
Man kunne dessuten skrive en doktoravhandling med mange eksempler på at det slett ikke bare er marginalisering som driver islamister til radikalisering. Det er vel kjent at mange selvmordsterrorister hadde høy utdannelse og således skulle være selve kroneeksempelet på velintegrerte innvandrere. Radikalisering av islamister skyldes at en religiøs og politisk ideologi får fritt spillerom, og Norden med sin liberale og naive innvandringspolitikk vokser frem til å bli en utklekkingsanstalt for disse, altså på tvers av Moland Pedersens, og AP’s teori om at «dialog, kunnskap og informasjon» og dessuten «arbeid til alle» løser dette problemet.
[pullquote]Er altså Regjeringens ønske om å være inkluderende viktigere enn hensynet til de norske jødene som her konkret blir truet på livet?[/pullquote]Hvor mange drap – for eksempel på jøder – skal Moland Pedersen eventuelt være vitne til før Hizb ut-Tahrir er i kategorien «ulovlig» eller «uønsket» i hans øyne? Her er vi tilbake til poenget med dilemmaet. Er altså Regjeringens ønske om å være inkluderende viktigere enn hensynet til de norske jødene som her konkret blir truet på livet, – allerede før organisasjonen har fått etablert seg i Norge?
Det er vanskelig å se noen argumenter i nedenstående som skulle kunne hindre staten Norge i å forby denne ultrareligiøse, ondsinnede og uttalt jødehatende organisasjonen i Norge. Det må være lov å anta at det derfor er andre grunner enn det juridiske til at man handler slik.
Den ene grunnen foreslår Moland Pedersen selv: naiv snillisme. Norge har nok en del «gutter fra byen» i Regjering og embetsverk som kunne tjent på å lære om livet fra folk som har vært i krigen. For dette er krig. Hvorfor lytter man ikke til folk som for eksempel avdøde Julius Paltiel, overlevende fra Holocaust, og Ragnar Ulstein, motstandsmann under krigen, som begge to, på forskjellig måte har følt fascisme på kroppen? De har begge i årevis advart mot og varslet det som skjer nå.
Den andre er feighet. Feighet overfor en utsatt gruppe, som har fått lide allerede uten Hizb ut-Tahrirs svøpe over seg, en gruppe som i høy grad lider under trakassering og diskriminering, og det i særdeleshet fra en annen minoritet: muslimer. De lider i en slik grad at jøder i Norge ofte ikke tør å tilkjennegi sin etnisitet og religion. De lider i en slik grad at de flytter for sin sikkerhets skyld, ut av Norge.
Her svikter Regjeringen ved Justis- og politidepartementet sitt ansvar. Det vi trenger i dag er menn som tar ansvar og har ryggrad til å ta vanskelige valg når de kommer i dilemmaer. Det er ikke en med slik ryggrad som har skrevet nedenstående.
—000OOO000—
Det kongelige justis- og politidepartement
StatssekretærenWilly Gjøsund
[email protected]
Dato 21.02.2011 – vår ref: 201101379
Spørsmål om å forby organisasjonen Hizb ut-Tahrir
Under overskriften «Dilemma å stoppe jødehat» har Willy Gjøsund synspunkter på mitt svar til forslaget om å forby organisasjonen Hizb ut-Tahrir i Norge.
La meg gjøre det helt klart: Ingen form for diskriminering er akseptabel. Regjeringen har forpliktet seg til å bekjempe all form for diskriminering og styrke innsatsen mot hatkriminalitet.
Etter norsk rett gjelder det i utgangspunktet en rett til fritt å organisere seg og rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Ytringsfriheten er nedfelt i blant annet Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10, mens organisasjonsfriheten følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 22.
Ytringsfriheten er en sentral rettighet, som blant annet verner om tre prosesser: Sannhetssøkingen, individets frie meningsdannelse og demokratiet. At andre mennesker bruker sin ytringsfrihet til å komme med synspunkter som vi er uenige i, er noe som vi må tåle. Men ytringsfriheten er ikke absolutt! Hensynet til ytringsfriheten må avveies mot spesielt utsatte gruppers behov for vern mot grove krenkelser.
Spørsmålet vi har stilt oss er dette: Hvordan kan vi best hindre marginalisering og radikalisering av ekstreme grupper, samtidig som utsatte grupper får et tilstrekkelig vern mot grove krenkelser? Vi mener at det som utgangspunkt best gjøres ved å møte kritikkverdige synspunkter i det åpne, samtidig som det oppstilles en grense for hvilke ytringer som lovlig kan fremsettes. Spørsmålet om det skal innføres et forbud mot bestemte organisasjoner, eller om det skal innføres straff for medlemskap i bestemte organisasjoner, har vært drøftet flere ganger tidligere. Som argumenter mot å forby bestemte organisasjoner er det blant annet lagt vekt på at det kan bli vanskeligere å stoppe rekruttering om organisasjon i større grad opererer i det skjulte, og at et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet. Dersom man tvinger personer eller grupperinger med avvikende synspunkter under jorda, risikerer man at man kanskje ikke får tak i dem før det er for sent.
Dette er ikke naiv snillisme. Ved at ytringsfriheten brukes til å uttrykke holdninger i det offentlige rom, luftes og renses standpunkter gjennom samtale og kritikk. Holdninger som ikke kommer til uttrykk i dette rommet, kan heller ikke bekjempes gjennom offentlig kritikk. Men så er det som nevnt stilt opp en grense: Ikke alle ytringer er lovlige. Dersom organisasjoner som etablerer seg i Norge bruker ytringsfriheten og organisasjonsfriheten til å komme med straffbare ytringer, kan dette forfølges av påtalemyndigheten. Straffeloven § 135 a oppstiller for eksempel straff for diskriminerende eller hatefulle ytringer. Med diskriminerende eller hatefulle ytringer menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, eller på grunn av deres religion eller livssyn. Straffeloven § 147 c oppstiller straff for oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger. Disse bestemmelsene håndheves av påtalemyndigheten.
Regjeringen har en løpende vurdering av behovet for å innskjerpe lovgivningen for å fange opp handlinger som burde vært straffbare. Det er også nødvendig med et helhetlig grunnlag for å koordinere samfunnets tiltak for å motvirke voldelig ekstremisme samtidig som hensynet til demokrati, rettssikkerhet og et inkluderende samfunn ivaretas. På denne bakgrunn ble regjeringens handlingsplan «Felles trygghet – felles ansvar» presentert den 1. desember 2010. Handlingsplanen har blant annet som formål å sikre en helhetlig tilnærming til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme og å øke kunnskapen på området, for på den måten å sikre at forebyggingen er effektiv og målrettet.
Planen bygger på fire hovedinnsatsområder:
- økt kunnskap og informasjon
- styrke myndighetenes samhandling
- styrket dialog og økt involvering, og
- støtte til sårbare og utsatte personer
Handlingsplanen er et verktøy for ansvarlige myndigheter, og inneholder tiltak innenfor flere departementers ansvarsområder. Mange av tiltakene, som nå følges opp, er generelle og ikke særskilt utviklet med tanke på å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Likevel kan disse tiltakene ha en forebyggende effekt også på dette området, fordi de hindrer marginalisering som kan skape grobunn for radikalisering.
Med hilsen
Terje Moland Pedersen (sign.)Postadresse: Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo
Kontoradresse: Akersg. 42 Telefon: 22 24 51 05 /22 24 51 06 / 22 24 52 74 Telefaks: 22 24 95 33
Org. nr.: 972 417 831
