Historien om viruset Stuxnet som har angrepet Irans programvare er som å lese en kriminalroman, spesielt når man får med seg symbolikken og historien bak. Den er en fantastisk historie med alle ingredienser som hører med, agentvirksomhet og lobbyisme på høyt plan, utallige vakre kvinner, to harem, om en en ung vakker jødepike med en dyp kjærlighet til sitt land og sitt folk, som vinner kongens gunst. Det er historien om selvfornedrelse og selvoppofrelse med livet som innsats, men også fortellingen om mannssjåvinisme og maktdemonstrasjon i en grad vi ikke ser i dag.

Virusangrepet i seg selv er én sak. Viruset er så avansert at det utelukkes at en hackergruppe har kunnet skape det. Iranerne sliter livet av seg, nå har de allerede holdt på i månedsvis for å bli kvitt det, men viruset muterer og forandrer struktur etter hvert som de iranske teknikerne føler de har grepet på det, – og de iranske ekspertene sier viruset er ustabilt. Iran er rammet mye hardere av viruset enn noe annet land, av de ca 100.000 computerne som har blitt angrepet over hele verden, er 62.000 iranske.

Viruset har til nå hovedsakelig angrepet systemer som kontrollerer kritisk infrastruktur, og åpningen av Bushehr-reaktoren har blitt utsatt som følge av viruset. Det analyserer systemet som infiseres før det bestemmer seg for å angripe eller ikke. Selv det faktum at viruset er oppdaget hindrer ikke at angriperne har kontakt med maskinen, de kobler seg opp likevel.
Israel er mistenkt. Ikke bare fordi de frykter og er motstander av Irans ukontrollerte atomprogram, men også på grunn av kompleksiteten i programmet. Eksperter sier det er helt utelukket at noen kan lage noe slikt uten betydelige økonomiske ressurser og teknisk ekspertise. Og videre har man nå, etter å ha analysert programmet, funnet filnavn og henvisninger som henspeiler på en helt bestemt tildragelse i jødenes historie, nemlig dronning Esthers innsats for å redde sitt folk fra en persisk konge. Persia er i dag Iran. En filmappe i programmet heter “myrtus” – Esthers egentlige navn var Hadassah, som betyr “myrt”. En annen mappe heter “guava”. Guavaplanten tilhører myrtefamilien.

Videre er det nok et hint om opphavet, tallet 19790509 opptrer i koden, det antas å henspeile på datoen 9. mai 1979, som var den datoen da Iran henrettet den persiske jøden Habib Elghanian, en hendelse som forårsaket masseutvandring av jøder fra den nylig islamistiske staten.

Esther var en ung pike som vokste opp i Persia hos fetteren Mordekai. Kongen i Persia holdten gang en langvarig fest på hele 180 dager, og ba sin kone Vasti en gang om å vise seg for gjestene uten slør, da han ville at de skulle se hvor vakker hun var. Vasti nektet, og dette ble sett på som vanærende for kongen. Det ble derfor bestemt at hun skulle avsettes, og for å finne en ny kone for kong Xerxes (som regjerte i Persia fra 486 til 465 f.Kr.) ble det utstedt et dekret som gikk ut på å samle unge vakre jomfruer fra hele riket, og disse skulle få tolv måneders stell og pleie med all verdens kremer og salver, og etter hvert skulle de bli innkalt til kongen for å ha en natt med ham. Når turen kom til en ny jente, skulle hun få ta med seg alt hun ville fra haremet inn til slottet, og så skulle hun returnere til haremet etter natten med kongen, og vente på at hun eventuelt ble innkalt igjen.

Historien forteller at ingen av kvinnene tiltrakk seg Xerxes i en slik grad som Esther, og hun ble valgt til å bli dronning av Persia. Mordekai hadde bedt henne ikke fortelle noen om sitt jødiske opphav. Kort etter kom hennes stefar, Mordekai, over en plan som gikk ut på å drepe kongen, og han fortalte Esther om det. Hun advarte kongen, og de skyldige ble funnet og henrettet, og kongens liv ble reddet.

Senere ble Haman, en av de mest prominente prinsene i riket, vist en spesiell gunst fra kongens side. Når han red langs gatene, ble folk pålagt å bøye ned for ham. Alle gjorde dette, bortsett fra Mordekai, som bare ville bøye kne for Gud, ikke for noe menneske. Haman ble rasende, og planla, sammen med sin kone og sine rådgivere, å drepe alle jøder i riket som hevn. Han gikk til kongen og fortalte en historie om “et folk som holdt seg for seg selv og hadde andre lover enn Kongens” fikk kongens godkjennelse for  utrydde dem.
Mordekai rev i stykker klærne sine og strødde aske på hodet i fortvilelse da han hørte om denne planen. Esther sendte ham nye klær, men han ville ikke ha dem. Han sa at hun sto i fare for å bli drept likeså mye som alle andre jøder, hvis ikke hun kunne stoppe dette folkemordet. Esther var fortvilet og livredd, – hun hadde ikke tillatelse til å oppsøke kongen med mindre han ønsket henne til seg, og nå var det tredve dager siden han hadde bedt om å få henne. Mordekai snakket med henne og sa: “du må ikke tro at du er den eneste som vil overleve et folkemord. Hvis du tier stille i en tid som dette, får nok jødene hjelp fra annet hold, men du og din ætt vil gå til grunne. Hvem vet, kanskje dette er grunnen til at du har fått dronningverdigheten.”

Det fantes nemlig en løsning, – dronningen kunne oppsøke kongen, og dersom han holdt opp septeret sitt for henne, var det greit, i motsatt fall sto hun i fare for å bli drept. For å samle mot til å oppsøke kongen fikk hun alle sine tjenere, samt alle de persiske jødene, til å faste i tre dager med seg. Hun sa: “Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det er mot loven. Må jeg dø, så la meg dø.”

Kongen aksepterte. Han sa: “Hva har du på hjertet, dronning Esther? Er det noe du ønsker? Om det så er halve riket, så skal du få det.” Esther ba kongen komme i et gjestebud hos henne samme dag, sammen med Haman.  Da de satt og drakk vin sammen, sa kongen igjen til henne: “be om hva du vil, – om det så er halve riket, skal du få det.” Hun ba bare om de ville være så snill å komme i selskap til henne igjen dagen etter. Etter den første banketten satte Haman opp en 23 meter høy galge. I den skulle Mordekai henges.

Om natten hadde kongen problemer med å få sove, og ba om å få lest opp noen historier fra en krønike som omhandlet viktige hendelser fra regjeringstiden. En av disse var en påminnelse om at Mordekai en gang hadde reddet livet hans, og ikke til nå fått noe igjen fra kongen. Tidlig neste morgen kom Haman til kongen og spurte om tillatelse til å henge Mordekai. Kongen spurte Haman: “Hva bør gjøres for en mann som kongen ønsker å ære?” Haman trodde dette gjalt ham selv, og svarte at han syntes det var bra å bli kledd opp i kongens klær, satt på kongens hest, og bli ledet nedover gaten mens det ble ropt: “dette er hva Kongen gjør med en mann han vil ære.” Kongen syntes dette var et godt forslag, og bar Haman iverksette, – med Mordekai. Haman gikk hjem, sint og skuffet, og hans kone sa at “hvis denne Mordekai er jøde, kommer du ingen vei med ham. Du kommer til å ligge under for ham.”

Under den påfølgende banketten fortalte Esther kongen om Hamans planer om folkemord på jødene, og hun fortalte også kongen om sitt jødiske opphav. Hun sa: “Unn meg livet fordi jeg ber om det, og unn mitt fok livet fordi jeg ønsker det, for vi er solgt til å bli utryddet drept og utslettet.! Xerxes ble rasende, og det endte med at Haman ble hengt i den galgen han selv hadde satt opp for å henge Mordekai.

Esther ble gitt Hamans hus, og hun satte Mordekai til å styre over det. Mordekai fikk overta seglringen som kongen hadde gitt til Haman. Esther tok enda en gang kontakt med kongen uoppfordret, og fikk enda en gang hans gunst, og ba om at det ble gjort noe med planene Haman hadde lagt for å utrydde jødene. Jødene ble gitt anledning til å bevæpne seg, og de fikk utryddet dem som hadde planlagt å drepe dem. I de påfølgende kampene ble 75.000 av jødenes fiender drept, og etterpå festet jødene. Dette ble opphavet til den årlige festen Purim.

I århundrene som har gått har verden sett utallige pogromer og Holocaust, og i dag, etter endelig å ha samlet seg igjen i sitt land, sliter jødene med sine fiender. Humane krefter i og utenfor landet gjør det vanskelig å bekjempe volden skikkelig. Man snakker flittig om menneskerettigheter, men man glemmer den selvsagte, grunnleggende menneskeretten det er for jøder å få leve i fred i sitt eget land innen forsvarbare grenser. Man snakker om overtredelse av konvensjoner, – et eksempel er avisnotisen for et par dager siden som fortalte at FN hadde konkludert med at Israel hadde brukt barn som skjold, mens det på den annen side “ikke finnes noen bevis for at Hamas har brukt sivile som skjold.” Det er så patetisk at det ikke fortjener ytterligere kommentar. Man vet bedre.

Israel – jødene – kjemper for sin blotte eksistens. Jødenes fiender bruker alle midler, og hatet er så intenst, så brennende, at ingen tviler på at Ahmadinejad vil gjøre alvor av sin trussel om å utrydde jødene, om han bare fikk muligheten.

At Israel, om det nå skulle vise seg at de står bak Stuxnet, eller om det forblir en like godt bevart hemmelighet som Israels påståtte atomvåpen, denne gangen utmanøvrerer sin fiende ved hjernevirksomhet, kløkt og intelligens, er interessant. Det er svært vanskelig for de omtalte humane krefter å kritisere jødene denne gangen. Skjønt, man kan aldri være sikker. Noen kommer nok til å uttrykke den ytterste indignasjon fordi Israel “tar seg til rette” eller “rammer uskyldig tredjepart”. Slike velmenende stemmer har alltid ytret seg, det er den sviliserte verdens forbannelse. Derfor må man leve med terroristene, derfor må man frigi mordere og slippe løs onde  forbrytere, og finne seg i at enda flere uskyldige liv, også barn og sivile, går tapt.

Hadde verden hatt noe av dronning Esthers mot og klarsyn, ville vi vært et langt stykke på vei mot en fredeligere verden. Å tro at det intense hatet kan overvinnes bare med vennlighet og dialog, er en myte. Det må handlekraft til. Det kan se ut som om Israel har tatt et valg. For å overleve må man handle, og se bort fra velmenende humanisters urealistiske meninger. Det er derfor ikke fritt for at hjertet banker et ekstra slag eller to når man leser slikt.

IsraelNationalNews.com: Coding of Virus Attacking Iran May Refer to Queen Esther
Bibelen: Esters bok
Esther – Wikipedia
Xerxes I of Persia – Wikipedia
Dagbladet: Brukte 11-åring som menneskelig skjold