Fra National Post (Canada) 28. august 2010
Av Robert Fulford (bildet)
Da en av Bali-bomberne fra 2002, Amrozi bin Nurhasin, sto for retten i Indonesia og var på vei for å få sin straff, ropte han ut det budskapet han ønsket forbrytelsen skulle formidle: “Jøder, husk Khaybar. Muhammeds hær kommer tilbake for å beseire dere.”
Dette var hans forklaring på hvorfor han drepte 202 personer åtte år tidligere. Av dem som døde, var 88 australiere, 38 indonesere, 24 briter. Ingen var jøder. Så hva var det Amrozi, en indoneser født på Java, fablet om? Det er et spørsmål det er verdt å tenke på mens vi vurderer den nylig arresterte sammensvergelsen i Ottawa som drev med terrorfinansiering. Islamske terrorister finner motiver i gamle kamper verden for lengst har glemt.
Martin Gilbert, som har forfattet 80 bøker, deriblant den offisielle biografien om Winston Churchill, forklarer hva Amrozi mener i begynnelsen av sin alarmerende krønike: “I Ismaels hus: en historie om jøder i muslimske land,” som ble publisert denne uken.
Amrozi ble minnet om en hendelse som hadde skjedd 1375 år tidligere, da Muhammed angrep jødiske bønder som bodde i det lille samfunnet ved oasen i Khaybar, i det som nå er Saudi Arabia. Mer enn 600 jøder ble drept, og de overlevende mistet all sin eiendom, og måtte pantsette halvparten av sine fremtidige avlinger til Muhammed.
I dag er det få jøder som kjenner ordet Khaybar. Men blant enkelte muslimer har det en permanent gjenklang. Khaybar satte en presedens, underskrevet av Profetens handlinger. Etter Khaybar ble det slik at ikke-muslimer som ble erobret, måtte oppgi sin eiendom og betale en tung permanent avgift til sine muslimske tilsynsmenn. Denne formen for diskriminering varte i århundrer. Det var denne hendelsen og dens etterspill som ga næring til Amrozis morderiske ambisjoner.
Muslimer ynder å minne folk om at jødene en gang levde i fred blant dem. Selvfølgelig var jødene alltid annenrangs borgere, de hadde sterkt begrensede rettigheter. Likevel var det noen ganger bedre enn å bo blant de kristne. Bernhard Lewis, en stor autoritet på islam, sier at jødiske liv under islam aldri var så ille som kristendommen på sitt verste. Men heller ikke like bra som kristendommen på sitt beste.
I det 20. århundre tok det arabiske fiendskapet mot jødene en stygg vending. Noen hevder at den nye staten Israel var det som “forårsaket” vanskelighetene. Men lenge før Israel ble opprettet i 1948, ble jødene sett på som fiender av araberne.
I 1910, i den nå iranske byen Shiraz, ranet og ødela menneskemengden 5000 jødiske hjem, etter å ha blitt oppmuntret av soldater. I 1922 ble en gammel forordning gjeninnført i Jemen, som tillater voldelig konvertering av foreldreløse barn til islam. Regjeringen lette gjennom byer og landsbyer for å finne barn uten fedre, slik at de kunne få islamsk opplæring. Barna ble lenket og fengslet til de ga etter, og konverterte. I Irak i 1936, da landet var under nazistisk påvirkning, fikk jødene begrenset tilgang til offentlige skoler ved kvotering, hebraisk undervisning ble forbudt i jødiske skoler, og jødiske aviser ble stengt.
Antisemittismen ble intensivert da Israel ble opprettet, og ende verre ble det etter at Israel vant seksdagerskrigen i 1967. På 1970-taller hadde rundt 800.000 jøder, kanskje mer, blitt tvangsflyttet ut av arabiske land, og deres eiendommer ble konfiskert. Ifølge World Organization of Jews from Arab Countries (WOJAC) mistet de eiendom verdsatt til over 100 milliarder amerikanske dollar etter dagens verdi.
Et flertall av disse flyktningene er bosatt i Israel. I 1950 anerkjente FN dem som flyktninger, og kompensasjon ble diskutert. Senere vendte de arabiske statene FN mot Israel, og på grunn av tilhørigheten, mot jødiske flyktninger, I 1975 fordømte Generalforsamlingen sionisme som “rasisme og rasediskriminering”. Forskjellige politiske ledere i Vesten, spesielt Irwin Cotler (tidligere justisminister i Canada,) har fortsatt å argumentere for erstatning. Men etter resolusjonen i 1975 ser det ut til at tanken får lite støtte i FN, noterer han seg.
Antall jøder fortrengt av araberne i det 20. århundre er omtrent det samme som det antallet palestinere som ble fordrevet på grunn av Israel. Men palestinernes situasjon har fått mange hundre ganger mer oppmerksomhet. En av grunnene er den konstante propagandaen fra muslimske land og deres beundrere i vest. En annen grunn er at jøder, i motsetning til palestinere, ikke ønsker å bli kalt flyktninger.
Gilbert siterer en irakisk jøde, Eli Timan, som er bosatt i London: “Forskjellen er at vi kom oss videre med livene våre, vi jobbet hardt og utviklet oss slik at det i dag ikke finnes en eneste jødisk flyktning fra arabiske land.” De som ymter noe om at denne modellen kan brukes andre steder vil naturligvis straks bli stemplet som fanatikere.
National Post
[email protected]
Merk:
“Khaybar, Khaybar, jøder, Muhammeds hær kommer tilbake” ble ropt under protesttog mot Israel i Oslos gater, hvor Kristin Halvorsen var en del av toget.
Det ble også sunget om Khaybar på båten Mavi Marmara under raidet mot Israel utenfor Gaza.
