Mens den vestlige verden forsøker å stoppe Iran på landets vei mot atomvåpen, later ett land i Europa til å ha mer interesse av å styrke sine egne interesser ved å forsterke båndene til den Islamske Republikk.
Ganske så stille, uten at verden legger så mye merke til det, styrkes båndene mellom Østerrike og Iran, – Østerrike har med tiden blitt en av Irans viktigste partnere.
Tidligere var det Tyskland som ble mest kritisert, både av Israels regjering, og av internasjonale organisasjoner som prøvde å overbevise verden om nødvendigheten av å sanksjonere mot Iran. Presset virket. Flere tyske firma, deriblant Siemens AG, har sagt at de vil redusere sin handel med Iran.
Men mens de andre landene i EU i det senere har redusert sine bånd til Iran, har Østerrike derimot knyttet tettere bånd. Østerrikes eksport til Iran vokste med 6 prosent i 2009, til 350 millioner Euro. Dette er av spesielt stor betydning ettersom det skjedde under den globale finanskrisen. Østerrikes totale eksport minket nemlig tjue prosent dette året, mens altså handelen med ayatollaens regime økte.
Problemet er ikke bare at det forekom handel, men hvem de handlet med. For det viser seg at flere av de østerrikske firmaene handlet med iranske firma som mistenkes for å tilhøre Revolusjonsgarden.
Tech Hydropower, ett av firmaene som er i søkelyset, et datterselskap av Østerrikes Andritz (i Norge Andritz Hydro AS på Jevnaker), bygger en dam i Østerrike som underkontraktør av Sepazad Engineering, – som er Revolusjonsgardens ingeniørtjeneste.
Revolusjonsgarden er ikke bare regimets militære hovedstyrke, det er i praksis regimet selv. I tillegg til dets militære aktiviteter, kontrollerer Garden et økonomisk imperium som omfatter deler av Irans økonomi inklusive energi, kommunikasjon, ingeniørapparat, banktjenester og konstruksjonsselskaper.
Garden kontrollerer også den hemmelige utviklingen av Irans militære atomprogram og missiler. Til dette bruk har den etablert selskaper som opererer undercover verden over. Hensikten er selvsagt å få tak i utstyr og teknologi, materialer og kompetanse for disse programmene, slik at de kan omgå de sanksjoner som har blitt påført av FN, USA og EU. Disse firmaene har blitt eksperter på produkter for ”allsidig” bruk, – for eksempel innen medisin og industri, men også på viktige komponenter for missiler og atomprogrammet.
En stor del av de forretninger som gjøres mellom Østerrike og Iran er nettopp med slike stråselskaper som tilhører Revolusjonsgarden. Enten østerrikerne vet det eller foretrekker ikke å vite, blir resultatet det samme: det hjelper Iran i sin streben etter å bli atommakt.
Allerede for seks år siden uttalte presidenten for det iranske handelskammer ”for oss er Østerrike porten til den Europeiske Union.” Et klart uttrykk for disse tettere og tettere bånd mellom de to landene var Irans utenriksminister Manouchehr Mottakis besøk i Wien for noen få dager siden. Han møtte der sin østerikske kollega Michael Spindelegger.
For bare to måneder siden besøkte Spindelegger Israel, og sa at han ville stille seg lojal til EU’s sanksjoner mot Iran. Men tydelig nok er ord og handling et stykke fra hverandre. Østerrike fikk både implisitte og eksplisitte henstillinger fra sine amerikanske, franske og britiske kolleger om ikke å la Mottaki besøke landet, men uten resultat.
Østerrike har lange tradisjoner for tette bånd til mullahens regime, uansett om det er konservative eller sosialister som styrer landet. Sommeren 2009, da tusener på tusener demonstrerte mot regjeringen, i gatene i Teheran mens de ropte på ”azadi” – frihet – arrangerte den østerrikske handelskammeret et seminar for businessfolk om mulighetene for handel med og investeringer i Iran.
Tilbake til 1984 var Østerrikes president Erwin Lanc den første vestlige utenriksminister som besøkte Iran etter den islamske revolusjonen. Og den senere østerrikske president Kurt Waldheim, som slet med at han stadig ble konfrontert med sin nazi-fortid, var i Teheran i 1991 og la ned krans på graven til Ayatollah Khomeini, grunnleggeren av den Islamske Republikk.
Dessuten er det enda i dag et åpent spørsmål om hvorvidt den da unge obersten i Revolusjonsgarden, oberst Mahmoud Amadinejad var i Wien i 89 da tre aktivister fra det Kurdiske Demokratiske Parti ble drept. Til nå har politiet, justisministeriet og de hemmelige tjenestene i Østerrike ikke gjort noe for å komme til bunns i den saken.
Østerrike er som nevnt medlem av EU, som har fordømt Irans atom-anrikelsesprogram for dets hemmelighold. I 2003 støttet EU en EU3-avtale: (Storbritannia, Frankrike og Tyskland) Avtalen lovet politisk og økonomisk samarbeid med Iran i bytte for en avslutning av deres atomprogram. Etter at avtalen slo feil i 2005, støttet EU Sikkerhetsrådets aksjon mot Iran, og har støttet alle rådets sanksjoner mot landets stomprogram. Som medlem av EU har Østerrike støttet Irans rett til atomteknologi for fredelige formål, under kontroll av IAEA, det Internasjonale Atomenrgibyrået.
Østerrike har avvist enkelte av EU’s sanksjoner, og kaller seg selv for ”nøytrale” i spørsmålet om atomspørsmålet. Landets støtte for amerikansk politikk overfor Iran er blant de laveste i EU. I februar 2009 protesterte Hellas, Kypros, Østerrike og Sverige mot en liste av strengere sanksjoner mot den Islamske Republikk etter forslag fra EU3. Landet har også motsatt seg amerikansk press for å redusere bilaterale handelsbånd og fryse eiendeler som tilhører den Islamske Republikk utover det FN og EU’s sanksjoner krever.
Spesielt i energisektoren har Østerrike, og noen østerrikske firma, fortsatt å samarbeide med Iran. Det store oljeselskapet i Østerrike, OMV, signerte i 2007 en avtale om å produsere flytende gass fra iranske oljefelt, og den tredje største banken i landet, Raiffeisen Zentralbank er aktiv i Iran. Østerrike deltok i 2009 på Irans 14. internasjonale olje-, gass- og petrokjemiske utstilling i Teheran. Deres utstilling var en av de største på hele showet.
Når det gjelder diplomatiske og militære forbindelser, holder de to landene kontakten selv om Østerrike formelt støtter sanksjoner. Irans ambassadør til landet uttalte om den saken i april 2009: ” FN og EU’s sanksjoner mot Teheran har ikke hatt betydning for forholdet mellom de to landene.” Østerrikske firma har også solgt militært utstyr til Iran, deriblant et stort parti Steyr HS50 snikskytter-rifler i 2006. Disse riflene ble senere funnet igjen i hendene på opprørere i Irak. Storbritannia skrev en formell protest mot Østerrike og ba dem slutte å selge våpen til Iran.
I juli 2009 henvendte EU’s medlemsland seg til Irans ambassadør i Østerrike for å gi uttrykk for de europeiske lands misnøye med fengslingen av ansatte ved den Britiske ambassade i Teheran. De ble arrestert under uroen ved presidentvalget i juni. Østerrike sluttet seg der til pressemeldingen som ga uttrykk for at man forventet at Iran ville få en slutt på sin interne uro ved hjelp av demokratiske midler og dialog. Landet stilte seg også bak EU’s kollektive klare melding om at det ville bli ytterligere tiltak iverksatt om Iran fortsatte sine provokasjoner.
Iran, Austria boosting economic ties
Haaretz: Quietly, Austria is becoming Iran’s biggest partner
Irantracker: Austria – Iran Foreign Relations
WSJ: Vienna’s appeasement of the mullahs has a long tradition
