Av Isi Leibler
17 januar 2010
Den norske utenriksminister Jonas Gahr Støre, som besøker Israel i dag, representerer en regjering som altfor ofte griper muligheten til å sverte den jødiske stat. Regjeringen er kjent som en av de verste verbale angripere av Israel i Europa.
Jødene har blandete følelser for Norge. De har gode minner om den motstand mot nazistene som ble utvist av den norske kongen, Haakon VII, men må også forholde seg til landssvikeren Vidkun Quisling, hvis navn har blitt et universelt begrep for å beskrive forrædere.
Til denne dag har Norge beholdt det lite misunnelsesverdige omdømme at landet på den ene side anerkjenner en grusom og blodig aktivitet som jakt, og får gjennomgå internasjonalt som et av de siste land som fortsatt driver med hvalfangst. Allikevel er det nettopp dette landet som forbød den jødiske rituelle slaktingen til og med før nazistene gjorde det i Tyskland.
Støre står i dag i spissen blant politiske ledere i Europa som melder seg på til direkte samtaler med Hamas, og som gjentatte ganger fordømmer Israel for å ha handlet uforholdsmessig og brutalt i Gaza.
Det er unødvendig å si at doble standarder gjelder. Norge er medlem av NATO, men klarte ikke å protestere da NATO teppe-bombet Serbia og drepte mange uskyldige sivile i sine bestrebelser på å avsette president Slobodan Milosevic. Til tross for  at landets egne tropper er involvert, protesterer Norge ikke over uskyldige sivile som blir drept når NATO ødelegger terrornettverk i Afghanistan og Pakistan.
Norge var et av de viktigste land i Europa som sterkt oppfordret til videreføringen av Durban II, selv etter at enhver tvil var fjernet om at dette bare ville bli en oppvisning i hat. Da den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad skulle tale der forlot nesten samtlige EU-representanter hallen i protest. Støre nektet, selv om han riktig nok senere fordømte talen. Likeledes da Ahmadinejad skulle tale i FN var den norske utenriksminister en av de få europeere som nektet å gå ut.
I starten av fjoråret vakte Trine Lilleng, en administrativ ansatt ved den norske ambassaden i Saudi-Arabia, internasjonal oppsikt da hun brukte ambassadens epost-system for å spre grusomme bilder av påståtte ofre i Gaza konflikten. Bildene ble sammenlignet med bilder av Holocaust-ofre. Det ble på det sterkeste fordømt av Yad Vashem at en norsk diplomat i et land som Saudi-Arabia skulle distribuere et slikt avskyelig dokument og utnytte Holocaust til fordømmelse av Israel, under dekke av å forsvare menneskerettigheter.
Ved et senere besøk i Israel i mars, under et intervju med Ma’ariv, – der han igjen anklaget den jødiske staten for å opptre uforholdsmessig i Gaza og oppfordret til direkte samtaler med Hamas, – forsøkte Støre å avlede kritikken omkring hendelsen ved å si at at Lilleng ikke lenger tjenestegjorde i Riyadh. Men noen måneder senere svarte den norske ambassaden der at «Konsul» Lilleng fortsatt var stasjonert i Saudi-Arabia, da en israelsk journalist spurte.
I fjor investerte den norske regjeringe 30 millioner dollar til store feiringer til ære for den avdøde Knut Hamsun, en forfatter som hadde dedikert sin Nobelpris til Joseph Goebbels og som i 1945 lovpriste Hitler. Utenriksminister Avigdor Lieberman anklaget i denne forbindelse Norge for likegyldighet overfor antisemittisme.
Den siste konfrontasjonen fulgte utgivelsen av en ondsinnet bok skrevet av to norske leger, Mads Gilbert og Erik Fosse, som besøkte Gaza. Reisen var finansiert av den norske regjering gjennom NGO NORWAC. Gilbert er en radikal marxist med lang historie i å fremme hat mot Israel, og som til og med har forsøkt å rettferdiggjøre 9/11-angrepet mot USA .
Med tittelen ”Øyne i Gaza”, er denne anti-israelske propagandaen nå utkommet i sin fjerde utgave. Den inneholder bilder av lemlestede palestinske barn og er laget for å portrettere israelerne som hjerteløse monstre. Det grunnleggende tema er at formålet med operasjon ”Cast Lead” var kollektivt å straffe hele den palestinske befolkningen i Gaza. Straffen var en nådeløs nedslakting av kvinner og barn, gamle og unge, menn og kvinner, og et utslettende bombardement som skulle presse Gaza tiår tilbake i tid … De drepte barna var ikke et resultat av nattemørket, gale koordinater på GPSene eller en og annen udisiplinert soldat. Kvinnene skulle drepes og skades, med vilje… Alle palestinere i Gaza var terrorister for de israelske soldatene, derfor var de også i deres øyne legitime mål for angrep, for skade og for drap. »
Med andre ord hadde israelerne lagt ut på en blodtørstig straffeekspedisjon for å massakrere og nådeløst drepe så mange menn, kvinner og barn i Gaza som mulig. Boken sammenligner nazistenes oppførsel i Warszawa med IDFs oppførsel i Gaza. Den skildrer fantasier om israelere som samler kvinner og barn inne i bygninger og deretter brutalt sprenger dem i lufta.
Denne foraktelige utgivelsen kan inkluderes i samlingen av de verste moderne vestlige anti-Israel avhandlinger som noensinne er laget. Det som gjør den mer betydningsfull enn treskeverket av pro-Hamas propaganda er i hvilken grad norske ministere roser både forfatterne og innholdet. Statsminister Jens Stoltenberg uttrykte takknemlighet til forfatterne for deres innsats og beskriver dem som «en stemme ut til verden.»
Støre gikk videre med å godkjenne den nye blodige ærekrenkelsen på baksiden av boken, og skriver «Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom ekstra sterke – og viktige.» – Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg fortalte de hva de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar.
Ikke overraskende protesterte den israelske regjeringen. Viseutenriksminister Danny Ayalon fordømte boken som «opprørende og at den grenser til oppfordinger basert på løgner og fabrikerte påstander». Han beskrev Støres overstrømmende ros av  boken som «problematisk». En norsk UD-talsmann svarte at Støre bare uttrykte takknemlighet for det humanitære arbeidet som ble utført av legene.
De siste ukene har utenriksminister Avigdor Lieberman hevdet at Israel skal slutte med ”å vende det andre kinnet til” når vi blir fornærmet av andre lands representanter. Det ville være hensiktsmessig å gjennomføre dette når han møter sin norske utgave i dag i Jerusalem. Men forhåpentligvis vil han formidle vårt sinne på en mer sofistikert måte enn den utrolige barnslige og lite hensiktsmessig måten som vår legitime protest mot den tyrkiske ambassadøren ble formidlet i forrige uke.
I tillegg må vi skille mellom vårt sinne mot regjeringen i Norge og folket i Norge. Vi bør huske på at alle 26 av de norske parlamentariske «Venner av Israel» er i opposisjonen. I tillegg, til tross for gjentatte fornektelser fra regjeringen at antisemittismen i Norge har eskalert, presenterte selv den negative, anti-israelske avisen Aftenposten denne måneden en redaksjonell beklagelse av den opptrapping av antisemittismen som nå tvinger jøder til å emigrere.
Dette skyldes det økte hatet fra de antisemittiske muslimske innvandrerne og landets Israel-fiendtlige miljø. Redaktørartikkelen konkluderte med at hatet representerte en tragedie, ikke bare for jødene, men også for det norske samfunnet som en helhet.
Vi kan bare håpe at Norge med tiden vil velge en regjering som vil være mer upartisk i forhold til Israel. Inntil da bør vi ikke ha noen illusjoner. Denne norske regjeringen er ikke nøytral. Den er svært fiendtlig.