Stikkordarkiv: obama

Ingen grense før ’67, men våpenhvilelinjer

Medier som feilsiterte USAs president Barack Obama torsdag og sa at han forventet en “full etappevis tilbaketrekning” av Israel til “1967-grensene” gjør en liten, men alvorlig feil, sier CAMERA.

De sitererte en AP-artikkel som ble publisert kort etter president Obamas Midtøsten-tale. CAMERA sa at artikkelen, som bare var på tre avsnitt, faktisk skrev alvorlige feil fire ganger. (“Obama sa at Palestina må være basert på grensene fra 1967.”)

Tre ganger refererte artikkelen feil idet man kalte 1967-linjene som grenser, mens president Obama selv ikke brukte det unøyaktige språket.

AP-artikkelen begynte slik: “President Barack Obama støtter palestinerne i deres krav om en fremtidig stat basert på grensene som eksisterte før 1967-krigen i Midtøsten.

CAMERA påpeker at det ikke fantes noen grenser mellom Israel og Vestbredden før krigen i 1967. Linjene som ble etablert den 3. april 1949 i artikkel III i fredsavtalen mellom Israel og Jordan, er ikke grenser, men våpenhvilelinjer, midlertidige grenser som i fremtiden skulle erstattes med internasjonalt anerkjente grenser som skulle fremforhandles. [Se illustrasjon (red.)]

Det andre og tredje avsnittet i AP-artikkelen refererte også “1967-grensen” feil [og dermed brukte alle avsnittene i den korte artikkelen feil terminologi. (red.)]

CAMERA noterer seg hva president Obama faktisk sa, nemlig at “grensene mellom Israel og Palestina bør være basert på 1967-linjene med gjensidige bytteavtaler, slik at sikre og anerkjente grenser er etablert for begge stater.”

Forskjellen er kritisk fordi våpenhvilelinjer er uvesentlige i forhold til Folkeretten når det gjelder rettigheter til land og endelige statusavtaler, mens grensene ofte kan være juridisk avgjørende.

Mens CAMERA brukte AP-artikkelen som et illustrerende eksempel på dårlig gjengivelse, er det mange medier som gjorde samme feil.

Committee for Accuracy in Middle East Reporting in America (CAMERA) er en medlemsskapsbasert organisasjon som overvåker media og forskning med formål å fremme korrekt og balansert dekning om Israel og Midtøsten.

(IsraelNationalNews.com)
Oversettelse Willy Gjøsund

Ingen fredspris til Obama

Det var mange som hadde forventninger til talen president Obama holdt 19. mai.  Talen ble et antiklimaks for alle som hadde håpet på en mulighet for fred i Midtøsten.  Obama reiste krav til Israel om å vende tilbake til våpenhvilelinjene i 1967, som var opprettet under krigen i 1948-49, – en krig som hans forslag derved også vil føre oss tilbake til.  Det eneste mulig positive vi finner i Obamas politikk er at den definitivt avslutter den håpløse «Oslo-prosessen» og skjerper de gamle konfliktlinjene.  Med stor sikkerhet kan vi slå fast at det blir ingen fred i Midtøsten i vår tid, og sannsynligvis heller ikke i våre etterkommeres.  Vi må nå være forberedt på at jødene i all overskuelig fremtid vil måtte forsvare sin eksistens med våpenmakt.  Det er det først og fremst Palestina-araberne som kommer til å tape på. President Barak Obamas palestinske stat nummer to blir det ingenting av på slike vilkår.

Visjoner og mot er det man forventer i en tale fra en av verdens mektigste ledere.  Men talen USAs president Barak Obama holdt den 19. mai var svak på flere punkter. Den ga lite håp om fred, noe som bekreftes av de negative reaksjonene fra palestinsk side. Obama vil tilbake til 1967 og kjøre de gamle konfliktene og sikkerhetsproblemene i reprise. Glemt er alt som har skjedd gjennom «Oslo-prosessen» med krav om at inngåtte avtaler skal holdes.

Det mangler ikke på viktige emner som Obama kunne ha brukt sin verdifulle taletid på. Vi lever i en tid med store globale utfordringer. Utallige kriger foregår samtidig mange steder på kloden og den islamske terror øker fra dag til dag. Europa og USA er i en økonomisk krise av ufattelige dimensjoner. Titalls millioner lever på flukt fra krig og forfølgelse mens regjeringene i Vesten er opptatte av å selge nye våpen til erstatning for dem som NATO har bombet i stykker.  Obamas tale er symptomatisk for denne galskapen.  Han bruker mest tid og ressurser på de minste problemene som han bidrar sterkt til å holde ved like.

Mange har håpet at Obama, verdens mektigste leder, skulle ta fatt i noen av verdens virkelige problemstillinger for å synliggjøre sin globale lederrolle og kanskje til og med rettferdiggjøre den fredsprisen han fikk.  Men de snevre egeninteressene er blitt for sterke: Mens han hyller opprøret mot diktaturet i «den arabiske våren,» konkluderer han med å føye seg etter de politiske kravene fra det mest erkereaksjonære arabiske diktaturet som finnes, det politisk senile og terrorfinansierende regimet i Saudi Arabia som er hans nære allierte i Midtøsten.  Dette hykleriet er i seg selv et klart nok bevis på at drømmen om fred ennå bare kan bli en drøm.

Realpolitisk betraktet var Obamas tale en nødvendig avklaring.  Vi som trodde USA var en pålitelig alliert, vet nå at vi til sist bare har oss selv å stole på.  Det gjelder Norge så vel som Israel.  Propagandaen omkring «Facebook-revolusjonen om frihet og demokrati» og «den arabiske våren» er fremdeles levende hos medier og politikere til tross for at det i Egypt og Tunisia er synlig for alle som vil se at araberne allerede befinner seg langt ut på høsten i sin revolusjonære utvikling.  Det valget nå gjelder i araberlandene er hvem som skal kontrollere neste diktator: Islamistene eller de militære? Norge har allerede posisjonert seg ved å støtte islamistene i Det muslimske brorskap, mens USA foretrekker å ha noen de fortsatt kan selge sine altfor dyre våpen til.  For jødene betyr hele denne «vårløsningen» at nabolandenes armeer nå får skiftet ut sine antikke sovjetiske våpensystemer med moderne amerikanske og europeiske (med norsk ammunisjon). 

Sett fra jødenes side var det viktige skjevheter i Obamas tale.  Han stiller konkrete materielle krav til Israel som vil bety en alvorlig svekkelse av landets militære sikkerhet mens han på den annen side lar palestinerne slippe unna med symbolske eller bare verbale innrømmelser som de erfaringsmessig likevel ikke tar alvorlig og overholder.  Det er jo dette som er den grunnleggende erfaringen fra «Oslo-prosessen» og som allerede har bevist sin ubrukelighet som fredsgrunnlag mange ganger.  Det var med andre ord ikke mye å hente av realistisk fredshåp i Obamas tale. 

Araberne hadde heller ingen grunn til å juble, for Obama var meget klar på noen punkter:

”En varig fred vil innebære to stater for to folk, Israel som en jødisk stat og hjemland for det jødiske folk, og staten Palestina som hjemland for det palestinske folk, hvor hver stat nyter selvbestemmelse, gjensidig anerkjennelse og fred.»

Begrepet ”jødisk stat” er allerede kategorisk avvist av araberne.  Deres grunnleggende krav er å kunne sende flere millioner etterkommere etter flyktninger til Israel.  De aksepterer ikke engang kravet i FN-resolusjon 242 om en rettferdig løsning av flyktningeproblemet.  Da kan vi også på det punktet slå fast at Obamas tilbakevending til våpenhvilen i 1967 var en forutsigbar fiasko. Det som gjenstår av «politikk» i Obamas utspill er derfor bare hans åpne kritikk av statsminister Netanyahu som han gir skylden for at det ikke blir fred i Midtøsten.  At PLO og Hamas nettopp har inngått samarbeid om å utslette Israel var ikke tema i Obamas fredsinitiativ, men vi kan trygt gå ut fra at Netanyahu vil få skylden også for det.  Det er fremdeles intet nytt fra Midtøsten-fronten.

Egypt og Metternich

Prof. Paul Eidelberg
The Israel-America Renaissance Institute

Oversettelse: Willy Gjøsund

Mens det brygger opp til en revolusjon i Egypt, kan det ha noe for seg å oppdatere en artikkel jeg skrev for mange år siden om statsmannskunst. Den står i min bok “Sadats strategi”. Artikkelen fremsetter visse prinsipper for statsmannskunst formulert av Metternich, den store østerrikske statsmannen i det 19. århundre som Henry Kissinger skrev doktoravhandlingen sin om.

Ifølge Metternich er “å basere sin oppførsel i en viktig situasjon på at man tror en av de innblandede parter vil moderere seg, å be om bråk … å bygge luftslott, å satse hele fremtiden på ett kast.” Denne troen styrte de nærsynte arkitektene for Oslo- eller Israel-PLO avtalen i september 1993, både Shimon Peres og Yossi Beilin som for lengst skulle ha funnet seg en trygg havn i Los Angeles, kanskje i nærheten av Disney World. Den samme troen driver statsminister Benjamin Netanyahu, åpenbar med sitt mantra om “gjensidighet” når han håndterer de samme religiøs-politiske fiender.

Som Metternich så, – å forvente at lederne i et diktatur som de palestinske selvstyremyndighetene og Egypt skal bli moderate er som å spørre dem om å ødelegge grunnlaget for sin eksistens. La meg her få sitere og kommentere noen andre av Metternichs prinsipper:

  1. Enhver plan som er laget for moderate forhold kommer til å slå feil når forholdene blir ekstreme. Derfor, i enhver situasjon hvor alle mulige alternative handlinger innebærer vanskeligheter, er den sterkeste linjen den beste. (Legg merke til hvordan USA stadig ber Israel (og nå Egypt) om å utøve “selvbeherskelse” eller moderasjon stilt overfor mennesker med mord i hjertet.)
  2. Kompromiss er de tafatte og prinsippløse menns tilflukt. (Det er ingen mangel på slike i de liberale demokratier.) Selvfølgelig er kompromisser hensiktsmessig når du arbeider med saker med midlertidig eller delvis interesse. Men en nasjons overlevelse er ikke noe du kompromisser om. (Problemet et at Israels kommersielle og demokratiske mentalitet får dets ledere til å inngå kompromisser i saker som berører nasjonens overlevelse.)
  3. Nasjoner med demokratiske styreformer er ikke av denne grunn naturlige allierte for hverandre eller uforsonlige fiender av diktaturer. (Velkommen til Midtøsten, Mr. Obama.)
  4. I denne publisitetens tidsalder blir regjeringens første hensyn ikke bare at de har rett, men enda viktigere, at de ser til at alt blir kalt med sitt rette navn. (Dette prinsippet har stadig blitt brutt av israelske regjeringer dypt involvert som de er i den løgnaktige “fredsprosessen”.)
  5.  Svakere stater har rett og slett ikke råd til bare å reagere på hendelser, de må også prøve å starte dem. (Det motsatte av dette prinsippet ble vist oss av den avdøde professor Y. Harkabi, direktør for Israels militære etterretning, og også leder for Israels kommando- og stabsskole.) [Red: Harkabi er kjent for sin gradvise overgang fra å være kompromissløs “hardliner” til å anerkjenne en palestinsk stat og å anerkjenne PLO som forhandlingspartner. Kilde: Wikipedia]
  6. Vi må stole på oss selv og kun det og på de midler vi råder over når vi gjennomfører våre planer. (Den israelske regjering har brutt dette flere ganger ved å stole for mye på USA.)
  7. Når han blir nødt til å håndtere viktige saker, må statsmannen takle dem på en håndfast måte. For at dette skal kunne skje er det nødvendig at kursen som er bestemt ikke er klar bare i regjeringens øyne, men også i full offentlighet. 

Dette siste prinsippet er blitt brutt igjen og igjen av nesten alle Israels regjeringer. Imidlertid bør man forstå at Israels parlamentariske valgordning, som innsetter flere rivaliserende partier i regjering, i stor grad er årsaken til de israelske myndigheters usammenhengende karakter. (Det er derfor jeg lenge har foreslått et presidentstyre for Israel, som har makt til å ekskludere medlemmer av Knesset i statsråd.)

Epilog
Når det kommer til dagens revolusjonære situasjon i Egypt, er det bare vrøvl av Obama-administrasjonen å be om “moderasjon.” Dette skaper ikke vennskap med noen gruppe i Egypt, og blir bare møtt med sinne fra både regjering og opposisjon. Og det er også nytteløst, og tjener mot sin hensikt å be om demokrati i Egypt. Det er ikke det den typiske muslimske mann vil ha, og det er ikke det Koranen har foreskrevet de siste 1.400 år.
 
For de amerikanske og israelske ledere, er navnet på spillet i den arabisk-islamske verden MAKT og INTERESSER, ikke moral og demokrati. Når man arbeider med arabisk-islamske autokratier, bør to spørsmål stå øverst på listen: hvem som har makten, og hvordan vi best kan tjene våre lands interesser.

Når det gjelder Mubarak har han kun ett alternativ: enten knuse rebellene eller finne en trygg havn i Los Angeles. Hvilket betyr at alle demokrati-tilhengere burde holde munn. 

Jewish Indy

Prof. Paul Eidelberg is a political scientist, author and lecturer; Founder and President, Foundation for Constitutional Democracy, a Jerusalem-based think tank for improving Israel’s system of governance. He is a valued contributor to JewishIndy.  
His books are available at Lightcatcher Books, http://www.lightcatcherbooks.com.
His most recent book is: Toward a Renaissance of Israel and America.
His recent books are: A Jewish Philosophy of History and The Myth of Israeli Democracy: Toward a Truly Jewish Israel. 
His previous book, Jewish Statesmanship:  Lest Israel Fall, provides the philosophical and institutional foundations for reconstructing the State of Israel.  It has been translated into Hebrew and Russian. He is the author of Toward a Renaissance of Israel and America (Lightcatcher Books, 2009).

Wikipedia om Paul Eidelberg

WJC skriver til Obama

WORLD JEWISH CONGRESS + + + PRESS RELEASE + + + 14 April 2010

Ronald S. Lauder ber USA’s president om å forandre sin midtøsten-politikk.
World Jewish Congress uttrykker bekymring overfor president Obama for forverring av forholdet mellom USA og Israel

NEW YORK / BRÜSSEL
I et åpent brev til den amerikanske president Barack Obama skriver presidenten i The World Jewish Congress (WJC) i dag at jøder rundt i hele verden er bekymret over den dramatiske forverringen av forholdet mellom USA og Israel de siste månedene. Lauder peker på at Israel had gjort enestående innrømmelser som blant annet omfatter den mest vidtgående reduksjon av boligbygging i landets historie, og erklæring av støtte for en to-stats løsning. Presidenten for WJC spør: – Hvorfor anklager USA’s stab for landets midtøsten-retorikk Israel for stillstanden i fredssamtalene? Når det kommer til stykket er det palestinerne, ikke Israel, som nekter å forhandle.

Lauder etterlyser også en bredere strategi for midtøsten fra president Obamas side. At administrasjonen har et ønske om bedrede relasjoner til den muslimske verden er velkjent. Men er friksjon med Israel en del av denne strategien? Antar man at et forverret forhold til Israel kan forbedre forholdet til muslimene? Historien er klar i sin dom: ettergivelse virker ikke. Det kan tvert om føre til det motsatte.

Han spør: Hva er administrasjonens holdning når det gjelder Israels grenser i sluttavtalen? Tvetydighet i dette spørsmålet har ført til en bølge av rykter og engstelse. Kan det være sant at Amerika ikke lenger forplikter seg til en avsluttende avtale som sikrer Israel forsvarbare grenser? Har man inntatt en ny kurs som kunne ende opp med at Israel har grenser som ikke lar seg forsvare, slik at det inviteres til invasjon, som før 1967?

I dette brevet ber også Ronald S. Lauder den amerikanske president om å holde seg fokusert på Iran, som han kaller den største enkeltstående trusel mot verden i dag. Han skriver videre: Israel er ikke bare Amerikas nærmeste allierte i midtøsten, men også det eneste land som sterkest støtter den sittende administrasjons målsetning, at Iran ikke får atomvåpen.

Som avslutning på brevet påpeker WJC’s president: Et stort land og det lille landet Israel har lenge delt kjerneverdiene i vestlig demokrati. … Det er bånd som er høyt verdsatt av det jødiske folk. … Det er på tide å avslutte vår offentlige feide og konfrontere de virkelige utfordringene som vi har sammen.

Les hele brevet fra WJC’s president Ronald S. Lauder til president Barack Obama på WJC’s webside www.worldjewishcongress.org 

The World Jewish Congress er en internasjonal organisasjon som representerer jødiske samfunn i 92 land rundt i verden. WJC tjener som en diplomatisk arm for det jødiske folk overfor regjeringer og internasjonale organisasjoner.