Stikkordarkiv: nrk

Sure toner fra Omdal

Sven Egil Omdal har sendt rundt et innlegg til aviser og andre medier som er verdt å pirke noe borti. Omdal er journalist i Stavanger Aftenblad, har vært redaktør i Kirkens informasjonstjeneste og i Vårt Land, samt at han har vært leder for Pressens faglige utvalg.

Omdal slår an tonen allerede i overskriften: “Ikke spill den gamle Israel-plata.” Kom ikke her med noe pro-Israel stoff, med andre ord. Kom ikke her og kom her.

For Omdal mener seg å vite bedre. Kjernen i artikkelen er Den israelske ambassades klage på NRK, som har fått NRK til å be Cecilie Hellestveit ved Senter for menneskerettigheter om å vurdere NRKs Midtøstendekning til neste møte i Kringkastingsrådet. Konkret handler klagen om at NRKs pressedekning er ensidig.

NRK- OVERHODET IKKE INTERESSERT I FAKTA
Avital Leibovich, informasjonssjef i Den israelske hæren, fremholdt ifølge Omdal at BBC “er mye flinkere” enn NRK. Det Leibovich sa, var at NRK “aldri kommer til henne for kommentar, slik for eksempel BBC gjør.” Altså selv BBC gjør det – vi vet at BBC er blant de verste i klassen i forhold til ensidighet – de er negative mot Israel. Leibovich tar ett eksempel til (fra Shabana Rehmans blogg):

Den arabiske TV-kanalen Al Jazeera intervjuer meg hele tiden, og gir fakta fra vår side bred plass i sin dekning av konflikten. Hun innrømmer med et smil at det er de daglige utfordringer fra arabisk presse som holder henne skjerpet. Men hvor er de norske journalistene?

Altså, NRK er verre enn selv både BBC og Al Jazeera. NRK bryr seg ikke en gang med å innhente fakta, de setter i gang med reportasjene sine uten nødvendige opplysninger fra israelsk side. Er det berettiget å spørre seg hvem de har sine opplysninger fra? En skulle tro det. Og dermed skulle det ikke være så vanskelig for en forhenværende leder i Pressens faglige utvalg å innse at Israel, representert ved sin stedlige ambassade, skulle ha plausibel grunn til å klage på nyhetsdekningen.

IKKE FØRSTE GANG
Det er ikke første gang NRK er i søkelyset, og det er heller ikke bare Israel som mener NRK er ensidig. Avisen Dagen gjennomførte en større undersøkelse i 2000, der det konkluderes med at NRK konsekvent fortier den arabiske beskytningen som utløser israelsk returild, at NRK konsekvent blander sammen reportasje og kommentar, at NRK ikke skiller mellom terrorisme og selvforsvar, og at NRK som en følge av dette vil få store problemer med å forsvare seg mot anklager om implisitt jødehat.

Det kunne være interessant å vite om Omdal overhodet tenker i baner som for eksempel Leif Knutsen i en kommentarartikkel i Journalisten:

Mindre lovende er det at NRK synes å ha en usystematisk, ad hoc tilnærming til å undersøke sin egen tendensiøsitet.

Dette blir spesielt aktuelt når det gjelder saker om og omkring Israel. Israels politikk, handlinger, og konsekvensene som følges må granskes i lys av landets sammensatte politiske miljø, forholdet til mange eksterne parter, og ikke minst all usikkerheten som preger landet.

Hvis journalister konsekvent reduserer handlingene til en rekke velkjente paroler – der begreper som “apartheid”, “folkerettsstridig”,”fundamentalistisk” antydes eller uttrykkes, gjør de seg skyldig i ikke bare tendensiøs men også slett journalistikk.

OMDAL: TENDENSIØS ORDBRUK
Omdal selv anskueliggjør dette poenget i sin artikkel – og antagelig vet han hva han gjør, journalist som han er: Etter et avsnitt om BBCs egen granskning om tendensiøs dekning av samme konflikt, som de som kjent holdt skjult innholdet av, skriver Omdal at sympatien må være på palestinsk side (– må den det – i så fall hvorfor?) og så en helt irrelevant kommentar, som i særklasse understreker Knutsens poeng over: “I overgrepssaker kjennetegnes ikke god journalistikk av at overgriperen får like stor plass som offeret.”

Hvorfor blander Omdal inn et uttrykk vi kjenner fra de uhyggeligste områder av rettspleien? Et overgrep? Er Israels tilstedeværelse i Midtøsten et overgrep?Er en stats rettskraftige og høyst gyldige tilstedeværelse og dennes forsvar mot fiendtlige angrep med mål å utrydde selv staten et overgrep?

– gjerningene dine roper så høyt at jeg ikke hører hva du sier

Omdals ordbruk og henvisning til jøden Leonhard Cohens sang (“There is no decent place to stand in a massacre”) viser oss også helt tydelig en mann med sløret blikk. “Okkupasjonen av Gaza er en langsom massakre, og enhver journalist med respekt for sitt fag og sitt publikum vil framstille den som nettopp det.”

Hva er relevansen til Israel og konflikten han skriver om? Har Israel massakrert noen?

Det er sannsynligvis helt nytteløst å minne om at Israel ga kontrollen over landstripen til araberne selv, og at de selv har valgt å la den ultrareligiøse muslimske terroristorganisasjonen Hamas styre der. Man skal være forsiktig med å tillegge skribenter meninger de ikke selv eksplititt selv gir uttrykk for, men Omdal mener muligens at Israel skulle gi fra seg kontrollen også med luftrom og havner, slik at Hamas har fritt spillerom for opprusting og beskytning. Det er i alle fall vanskelig å tolke noe annet ut av en slik særs tendensiøs setning.

IKKE LETT Å TA OMDAL SERIØST
Fra tid til annen kommer mennesker med såkalte nidviser, – i våre dager ofte en artikkel med et kraftig poeng som slår an blant folk flest, fordi poenget er så innlysende at alle nikker. Men fra tid til annen bommer forfatteren stygt, fordi den virkeligheten han selv ser inne i hodet sitt, slett ikke er så innlysende.

Blant gammelkommunister i mediene og en viss type kristne riktig nok. Men de er ganske lette å gjennomskue. I gamle dager sa vi “gjerningene dine roper så høyt at jeg ikke hører hva du sier.” Her gjøres det ikke en gang forsøk på å skjule indignasjonen og irritasjonen. De rasjonelle argumentene glimrer med sitt fravær.

Tilbake sitter egentlig bare overskriftens budskap:

Kom ikke her og fortell oss noe. Vi vet alt fra før. Og Israel er en skamplett. Kom ikke her og kom her.

NRK, Midtausten og Sidsel Wold

Agderposten har 7. april ein opplysande kommentarartikkel om NRK og Midtausten, der ein ser at alle dei åtte siste korrespondentane er plassert godt utpå den politiske venstresida. Dette er ein viktig del av forklaringa på kvifor Noreg – ved sida av Sverige – har utvikla seg til å bli dei mest anti-israelske samfunna i Europa. I enkelte heimlege miljø tyt no anti-semittismen såpass sterkt fram at det tidvis minner om tilstandane i muslimske gettoar i Paris, Torino, Luton og Køln.

Desse korrespondentane har i manns minne, mest utan unntak, hatt ein klar venstreorientert profil. Dei har makt. I sin unike posisjon har Sidsel Wold truleg større politisk påverknad i norsk opinion enn nokon politikar.

Profilen kjem til uttrykk i val av stoff og informantar, tema, intervjuobjekt, vinklingar, personlege kommentarar osv. Det er tendensen i dei daglege drypp og innslag over tid som er avgjerande for slagsida.  

Agderposten skriv at eg på eit foredrag i ”Med Israel for fred” i Arendal 8. februar ”advarte mot ekstrem islamisme i vår del av verden.” Det er heilt rett. Men det er ikkje rett at eg ”nærmest harselerte over Sidsel Wold og NRKs dekning av Midtøsten.” Harselas tyder ”å drive ap med.” I den timelange talen heldt eg meg til saka og dokumenterte mine utsegner.

Det einaste morosame eg sa, var: ”Før hadde me Odd Karsten Tveit i to kanalar, no har me Sidsel Wold i fire.” Eg hadde ikkje rekna med slik jubel i salen.

Det opplyste publikumet i Arendal hadde nok merka seg at Sidsel Wold stadig brukar personlege og negativt farga uttrykk om Israel, den israelske regjeringa, det israelske forsvaret, og jamvel jødane. Me høyrer om ”krigsmaskinen,” ”ekstremistregjeringen,” ”løgnerne i IDF,” osv. Ho konstruerer bilete der statsminister Nethanyau blir sett i bås med den amerikanske senatoren Mc Carthy. Ho er søkjande og intervjuar helst folk på den israelske venstresida. På den store Arabia-sendinga i NRK P2 11.mars sa Sidsel Wold kl. 09.15 at ho hadde elska Israel, men ”føler meg nå mer hjemme i en levende arabisk verden.”

Ja visst. Er demokrati – med frie val, frie media og uavhengig rettsvesen – alt innført i dei arabiske landa?

Med oppgitt røyst oppsummerte ho vidare frå si tid: ”Israel er blitt mindre demokratisk, mer religiøst, mer fundamentalistisk…” Ja, ho kan jo beklage at Israel tek imot så mange jødiske immigrantar frå Russland og andre statar der folk har opplevd kommunisme på kroppen, men ho treng vel ikkje demonstrere at ho blir sur for at desse folkegruppene ikkje primært vil røyste på sosialistiske parti i eit fritt Israel ?

Rett skal vera rett: Sidsel Wold (som Tveit, Sunnanå, Munch, m.fl.) har levert mykje godt og opplysande stoff frå Midtausten. Men kritikk blir ikkje tolt. Arrogansen toppa seg då ho (og NRK-leiinga) prøvde å ro seg vekk frå det faktumet at eit ”intervju” med Manfred Gerstenfeld var forfalska, etterpåvridd, og med ”tolkingar” full av faktiske feil.

At Sidsel Wold får ein pris frå Ap-Raymond og Flyktningehjelpen, kan vera ei grei kvittering for godt utført jobb i fleire år. Men det er påfallande at det i grunngjevinga for prisen måtte understrekast særskilt at hennar journalistikk frå Midtausten hadde skjedd utan å ta farge av ”egne meninger og følelser.”  Den i juryen som las opp dette, var korkje Raymond Johansen eller Stein Ørnhøi, men Kristin Clemet.

Kva blir det neste? Statue på Marienlyst?    

Hallgrim Berg
historikar, kulturist

Goldstone dementerer

Goldstone beklager, men NRK vet bedre.

Vi vet mye mer i dag om hva som hendte i Gaza-krigen i 2008-09 enn vi gjorde da jeg ledet undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt av FNs Menneskerettighetsråd og som laget det som er kjent som Goldstone-rapporten. Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde Goldstone-rapporten blitt et annerledes dokument.

Slik åpner Richard Goldstone sin beklagende artikkel i Washington Post fredag 1. april.

Han begynner med å berømme Israel for selv å ha etterforsket mer enn 400 av de påståtte “operasjonelle feilgrep” Goldstone peker på i rapporten, noe som blir slått fast i FNs sluttrapport om krigen  – en rapport laget av en uavhengig komité  med New York-dommeren Mary McGowan Davis i ledelsen.

Hamas – de facto myndighet i de selvstyrte områdene – har på sin side ikke etterforsket ett tilfelle av rakettutskytning og bombekasterangrep mot Israel.

Han sier rapporten hans fant “bevis på potensielle krigsforbrytelser” og “mulige forbrytelser mot menneskeheten” hos både Israel og Hamas. At forbrytelsene som ble hevdet begått av Hamas var forsettlige, er unødvendig å si, – rakettene derfra var med hensikt og med vilje skutt ut tilfeldig mot sivile mål.

Anklagene om at Israel [rammet sivile] med hensikt var basert på sivile dødsfall og skadde i situasjoner hvor vår faktagransknings-komité ikke hadde noe bevis som kunne gi oss en konklusjon. Mens den etterforskning som har blitt publisert av det israelske militæret og godkjent av FN-komitéens rapport har etablert troverdighet i noen hendelser som involverte enkeltsoldater, så indikerer de også at sivile ikke var noe mål som en følge av retningslinjer.

Den sørafrikanske tidligere dommeren eksemplifiserer med det “alvorligste angrepet” Goldstone-rapporten fokuserer på: drapene på rundt 29 medlemmer av en familie, noe som man mener skyldtes feiltolkning av et bilde fra en drone. En israelsk offiser er under etterforskning for hendelsen. Goldstone syntes dette tar frustrerende lang tid, men “det viser at en passende prosess er underveis,” konkluderer han med. “Hensikten med denne etterforskningen er å sikre at ansvaret for uriktige handlinger blir plassert et sted. Ikke for å skape tvil, men for å bli klokere med tanke på de vanskelige avgjørelser en kommandant må ta på slagmarken.”

Goldstone skriver videre at han berømmer Israel for sine etterforskninger, men han liker ikke at så få av dem har kommet til noen konklusjoner. Heller ikke at de ikke har vært foretatt i offentlighet er han begeistret for. Videre skriver han vel noe som nesten kunne tolkes som et ønske om å finne mer krigsforbrytelser enn det man fant :

Selv om de israelske bevis som er kommet etter at vår rapport ble publisert ikke kan oppheve de tragiske tap av sivile liv, så beklager jeg at vår underskøkelseskomité ikke kan finne noe bevis som kan gi en forklaring på omstendighetene rundt de sivile tap i Gaza, fordi det antagelig ville ha influert på våre funn av forsettlighet og krigsforbrytelser.

Han er klinkende klar på at Israels egne tall på hva som var sivile tap og hva som var stridende er korrekt, selv om han misliker at Israel ikke ville samarbeide med ham i undersøkelsen av dette. Les gjerne vår artikkel om dette: “Hamas sliter med å opprettholde sine løgner om Israel

Israels manglende samarbeid med vår etterforskning betydde at vi ikke var i stand til å bekrefte hvor mange av de drepte i Gaza som var sivile og hvor mange som var stridende. De tall som det israelske militæret har kommet med har vist seg å være tilsvarende det som Hamas selv nylig har opplyst (selv om Hamas kan ha grunn til å oppgi et mindre antall stridende enn det virkelige.)

 Israel har, som alle andre suverene stater, rett og plikt til å forsvare seg selv og sine innbyggere mot angrep.

Goldstones rapport har gitt næring til Israel-hatere over hele verden, full av udokumenterte påstander som den var, og også fordi den var sterkt partisk. Mens Israels regulære hær kjempet mot terrorister som, – nå også bekreftet av Richard Goldstone, – går etter og dreper sivile med hensikt – fikk denne hæren altså ta hovedbelastningen av beskyldninger om forbrytelser. Nå legger Goldstone seg relativt flat, og skriver videre:

Som jeg antydet helt fra begynnelsen, så ville jeg ha ønsket Israels samarbeid velkommen. Meningen mer Goldstone-rapporten var aldri å bevise en forutbestemt konklusjon mot Israel. Jeg insisterte på å endre det originale mandatet jeg fikk av Menneskerettighetsrådet, som var skjevt i forhold til Israel. Jeg har alltid vært klar på at Israel, som alle andre suverene stater, har rett og plikt til å forsvare seg selv og sine innbyggere mot angrep utenfra og innenfra. Noe som ikke har blitt lagt merke til ofte nok er det faktum at vår rapport var første gang FN fordømte og etterforsket ulovlige terrorhandlinger fra Hamas’ side. Jeg hadde håpet at vår granskning av alle aspekter ved Gazakonflikten ville begynne en ny æra av upartiskhet i FNs Menneskerettighetsråd, hvis historie av partiskhet mot Israel det ikke er noen tvil om.

Goldstone fremstår som temmelig naiv hvis han mener det han skriver over, både at han trodde at hans rapport skulle endre FNs ensidighet, og at hans rapport slik den var laget, ikke ville bli brukt mot Israel. Samtidig er det jo godt at det kommer frem både at Israel var i sin fulle rett, og at FN er partisk mot Israel i sin fordømmelse. Det er intet mindre enn fantastisk at terroristorganisasjonen Hamas for første gang er fordømt og etterforsket av FN. Man kunne bare lese deres grunnlov, så hadde man fått det bevist en gang for alle hvilken intensjon og målsetning organisasjonen har: nemlig å utslette Israel.

I artikkelen skriver Goldstone at hans formål aldri var noen juridisk prosess. De bare laget anbefalinger på grunnlag av rapporter før dem, – som ikke inkluderte noe fra Israels side, beklager han.  Men “vår hovedanbefaling var til begge parter å etterforske, i åpenhet og god tro, hendelsene som er referert til i rapporten. McGowan Davis har funnet at Israel har oppfylt dette i en “betydelig grad” – mens Hamas ikke har gjort noe som helst.”

Han innrømmer i artikkelen at det var urealistisk å vente at Hamas skulle etterrforske krigsforbrytelser, “som en organisasjon som har som policy å ødelegge staten Israel” – men han hadde håpet at de skulle gjøre det. Det er vanskelig å tro at en mann i Goldstones posisjon skulle ha så lite dømmekraft. Man kan forstå at folk uttrykker “medynk med dem som har måttet få sin sak pådømt av dommer Goldstone opp igjennom årene der borte i Sør-Afrika,” som en kommentator uttrykte seg.

Dette bildet av en naiv intellektuell – nesten litt virkelighetsfjern, manifesterer seg ytterligere når han skriver: “I det minste håpet jeg at Hamas ville begrense sine angrep når de ble stilt overfor klare beviser på at medlemmene deres hadde begått alvorlige krigsforbrytelser. Dessverre har ikke dette skjedd. Hundrevis av flere raketter og bombekastersalver har blitt rettet mot sivile mål i det sørlige Israel. At relativt få israelere har blitt drept av de ulovlige rakettene og bombeangrepene fra Gaza gjør ikke kriminaliteten mindre. Menneskerettighetsrådet skulle fordømme disse skjendige handlingene i de sterkeste ordelag.”

Man får nesten vondt av ham når han konkluderer med at å be om at Hamas skulle etterforske var en “feilslått virksomhet.” Han henstiller til Menneskerettighetsrådet å fordømme “den kaldblodige slaktingen av et ungt israelsk par og deres tre barn i sengene sine nylig.”

Goldstone forsvarer til slutt rapporten med at den har ført til at Israel ytterligere har forbedret sine rutiner, slik at sivile blir enda bedre beskyttet under kriger i fremtiden, og at De palestinske selvstyremyndighetene opprettet en uavhengig undersøkelse for å etterforske kommisjonens påstander om menneskerettighetsbrudd – henrettelser, tortur og ulovlige arrestasjoner – iverksatt av Fatah på Vestbredden, spesielt rettet mot Hamas-medlemmer. De fleste av disse påastandene ble bekreftet av denne undersøkelsen. Dessverre har ikke Hamas gjort noe som helst for å etterforske tilsvarende i Gaza, beklager han seg igjen.

Enda en sats fremhever det naive elementet i hans virkelighetsforståelse. Han skriver om væpnede konflikter hvor den ene parten er ikke-statlige aktører slik som Hamas:

Kun dersom alle parter i væpnede konflikter holder seg til disse standardene [lovene om væpnede konflikter] vil vi være i stand til å beskytte sivile som er dradd inn i krigen uten å kunne velge det bort.

Dette har vi hørt før. Av Torbjørn Egner i et eventyr for barn. Og for den del av Sosialistisk Venstreparti. Alle skulle vel ønske virkeligheten var slik. Men få tror det.

Man skulle tenke at kommentatorer her i landet for det første nå ville skrive en masse om det som nå har skjedd. Man kunne lage et sammendrag av artikkelen der man konkluderer med det nå, etter at tiden har gått og undersøkelser har blitt gjort, har vist seg at Israel har vist seg å være uskyldig i nesten samtlige av de forbrytelsene man beskyldte dem for, mens upartiske undersøkelser på den annen side viser at påståtte forbrytelser gjort av Fatah stort sett viste seg å ha skjedd, mens Hamas ikke har undersøkt en eneste en av påstandene, noe som i seg selv er et indisium på at de ikke bryr seg eller ikke benekter at de er forbrytere. Så kunne man ønske at Israel skulle ha samarbeidet noe mer i den innledende fase, men summa summarum hadde landet gjort en prima jobb og beskyttet sivile godt, men de har altså foretatt endringer som vil beskytte sivile enda mer.

Hvorfor skulle folk i Israel tro at en organisasjon som til da ikke én gang kunne førdømme Hamas skulle være upartisk?

Men det skriver ikke NRK i alle fall. De peker på det som kunne se ut som (nok en) en urimelighet fra Israels side, forutsatt at man ikke visste hva som står i artikkelen til Goldstone, altså går man litt ut fra at publikum er dumme og ikke kan lese selv.

“Israel ber FN trekke Goldstone-rapporten om Gaza-krigen og viser til nye uttalelser fra juristen den er oppkalt etter.”

Videre finner de det hensiktsmessig å peke på at Israel ikke ville gi FN og Goldstone drahjelp i sin fordømmelse. “Samarbeidet ikke” heter undertittel én. Vel, som forsvarsminister Ehud Barak påpekte: “Det var godt vi avslo det.” Hvorfor skulle folk i Israel tro at en organisasjon som til da ikke én gang kunne førdømme Hamas, men derimot fordømte demokratiet, staten Israels forsvar mot disse, mange ganger, – skulle være noe i retning av upartisk? Noe altså selv Goldstone nå i klartekst bekrefter at de ikke er. Ynet

Så skriver NRK retorisk “Lørdag ba Netanyahu FN om å skrinlegge rapporten. Han mener «alt Israel sa, er bevist å være sant».”

“Han mener?” Det er ikke Netanyahu som mener det, men Goldstone som skriver det i klartekst, se over. Netanyahu bare henstiller til FN å skrinlegge rapporten fordi Goldstones artikkel klart viser at den er meningsløs.

NRKs henvisning til den israelske organisasjonen B’Tselems tallfesting av sivile drepte og sårede, så og så mange barn bortforklarer ikke Goldstones artikkel. Det er irrelevant i denne sammenheng. For det er faktisk slik som Goldstone i artikkelen påpeker, “at Israel, som alle andre suverene stater, har rett og plikt til å forsvare seg selv og sine innbyggere mot angrep utenfra og innenfra.”

Og så, under overskriften “- Endrer ingenting” – med ingen ringere som sannhetsvitne, enn organisasjonen som av mannen som Goldstone-rapporten fikk navnet av, bekrefter er totalt uinteressert i å undersøke ett eneste av de påståtte bruddene på menneskerettigheter og forbrytelser mot menneskeheten, nemlig terrororganisasjonen Hamas.

NRK bruker altså Hamas’ uttalelser for å gi leseren inntrykk av at Goldstones dementi “- endrer ingenting”! Det er intet mindre enn fantastisk godt gjort.

– Det er intet nytt under solen, skrev en jødisk vismann snaut et par tusen år før Norge kunne kalles en stat. Det som ikke er nytt i denne sammenheng, er NRKs fantastiske evne til å vri positive nyheter til negative. Løgn til sannhet og motsatt. Når en rapport på denne måten blir dementert, blir det løgn å fremstille saken som om slett intet var hendt. Det er typisk.

Vår påstand er at NRK ved fremstillingen nok en gang viser sin jødefiendtlighet. For Goldstones egen artikkel kan neppe forstås som noe annet enn en gedigen beklagelse –  i Israels favør, og som nok et bevis på at Israels fiender lyver.

Goldstone i Washington Post
Ynet
Ynet

Muslimsk jødehat og norsk oppvigleri

Dr. Michal Rachel Suissa er født i Marokko og har arabisk og berberisk som morsmål. Som flyktning kom hun til Israel, der hun tok sin utdannelse. Dr. Suissa jobber som førsteamanuensis i legemiddelkjemi ved Høgskolen i Oslo. Hun er leder for Senter mot antisemittisme og er redaktør for kvartalstidsskriftet “SMA-info: Om Israel og antisemittisme”.

Etter Dagsrevyen lørdag 13. mars var det mange som følte lettelse og optimisme: NRK tok for seg det voksende muslimske jødehatet i Oslo og Malmö, og avslørte at det først og fremst er muslimske elever som står bak den alvorlige trakasseringen av jødiske barn ved norske skoler, på samme måte som det er et voksende antall innvandrede muslimer som gjør Malmö ulevelig for de få jødene som er igjen der.  Mange av de 700 jødene i Malmö er etterkommere etter flyktninger fra pogromene i Øst-Europa og noen er overlevende etter Holocaust.  De må nå pakke sine kofferter på ny for å gi plass til 60.000 importerte muslimer.  Svenske politikere, med ordfører Reepalu i spissen, skylder på Israel, slik antisemitter alltid gjør.

Så våkner plutselig NRK og lar Tormod Strand fortelle at slik er det også i Norge.  Muslimske skoleelever hetser og truer jødiske skolebarn.  De jødiske foreldrene er så skremt av truslene at de ikke tør stå frem med navn og bilde og fortelle om sine barns opplevelser og den angst og lidelse de muslimske truslene fører med seg.  Lærerne tør bare anonymt fortelle hva de opplever fra muslimske elever på skolen.  De forteller om alt fra nedverdigende hån mot jøder til drapstrusler.  En av lærerne forteller at elever sier: «Det står i Koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer hit til denne skolen.»  Å rose Hitler for det han gjorde med jødene er en annen gjenganger fra elever ved min skole, sier læreren.

De muslimske elevene forteller altså, at de er pålagt gjennom koranen å drepe jøder.  I moskeen lærer de at profeten Muhammad skal være deres forbilde og at han drepte jøder da han okkuperte Khaybar.  Så går de i tog i Oslos gater sammen med Kristin Halvorsen og roper «Drep jødene!» og de synger «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.»  (Mel. “Allahu Akbar”)

NRK fulgte opp sin dramatiske reportasje på søndag med å intervjue SVs Kristin Halvorsen og Aps Stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande.  Kristin Halvorsen påpeker at mobbing generelt er uakseptabelt, og viser ingen forståelse for at hennes egen anti-israelske atferd i innvandrermiljøet kan ha noe med saken å gjøre.  Hun kan unnskyldes på ett lite punkt: Det var ikke hun som redigerte koranen og underviste på koranskolen.  Men hun tar grovt feil når hun fritar seg selv for ansvar for det som har skjedd.  Det vedvarende anti-israelske oppvigleriet hun personlig har målbåret gjennom mange års boikottpropaganda kan hun ikke frasi seg nå, når konsekvensene av det kommer frem i lyset.

Arbeiderpartiets Stokkan Grande var rask med å legge skylden på lærerne og “samfunnet” som ikke tør møte jødehetsen av frykt for represalier.  Disse lærerne, som ofte av samme grunn ikke får hjelp og støtte fra sine foresatte, burde gå til Arbeiderpartiet og spørre om hvilken politisk støtte og ryggdekning de ville kunne vente seg derfra?  Saken er at Arbeiderpartiet er like redde for muslimenes represalier som jødene og lærerne.  Mens jødene og lærerne i hvert fall tør snakke anonymt med en reporter, velger Arbeiderpartiet, akkurat som deres kolleger i Malmö, å legge skylden for overgrepene på ofrene.  Kristin Halvorsen ville ta saken opp med Det Mosaiske Trossamfund, som om det var de som var de ansvarlige.  Ingen av de ansvarlige er villige til å angripe problemet.  De vil helst ikke høre mer om det.

Medienes rolle i eksponeringen av det muslimske jødehatet er like åpenbart i Norge som i Sverige.  Det går knapt en dag uten at våre toneangivende massemedier med NRK i førersetet og bispekollegiet som troverdighetsgarantist, fyrer opp under muslimenes nedarvete fordommer ved å presentere løgner og giftige halvsannheter om Israel og “okkupasjonen av Palestina.”  Å innbille seg at dette ikke har noen effekt på mennesker som er ideologisk forhåndsdisponert for antisemittiske holdninger, er virkelighetsfornektelse.

Når så en famlende og forvirret Anne Sender fra DMT og Aftenpostens helgarderende redaktør Harald Stanghelle i Dagsnytt 18 antyder som et unnskyldende moment at disse innvandrerne har slike holdninger med seg fra de landene de kom fra, har tilsløringen av problemet gått sirkelen rundt.  Anne Sender vil helst feie det hele ned i et nytt kartleggingsprosjekt.  Hun har kanskje ikke sett de kartene som allerede er tegnet. Redaktør Stanghelle må imidlertid være den første til å forstå effekten av vedvarende propaganda.  Det er hans profesjon å forstå slikt. 

Stanghelle vet at når folk som NRKs Sidsel Wold i årevis fritt og uhemmet får utløp for sin anti-israelske agitasjon i fjernsynets beste sendetid, og forgifter folks sinn med utspekulert undergravning av legitimiteten til jødenes hjemland, Israel.  Og når hun uten motforestillinger får anledning til å massere inn sin ondsinnete teori om okkupasjon og apartheid, da behøver ikke en eneste muslim ha med seg noe som helst fra sitt hjemland: Slik Stanghelle hevder det er i Somalia og på arabiske satellittkanaler, slik er det allerede blitt i Norge.  Det er dette som er det problemet vi plikter å gjøre noe med.

Det er mange år siden SMA begynte å skrive om dette problemet i Norge, og det er snart åtte år siden NRK i en reportasje om trakasseringen av jødiske barn ved Mortensrud skole tok det opp første gang.  Et spørsmål vi må stille oss er derfor: Når medier og politikere ikke engang husker hva de var med på i fjor eller i forrige uke, og avslører at de er like rådville som lærerne, kan vi da vente oss at de plutselig vil gjøre noe effektivt med dette problemet nå?

Jødehatet i NRKs redaksjon er så intenst at de samme dag som motmeldingen til den sjikanerende Goldstone-rapporten i FN offentliggjøres i Israel, velger heller å presentere en spekulativ antisemittisk konstruksjon hvor Norges Røde Kors blir ledet til å anmode Kripos om å “granske” israelske soldater med dobbelt statsborgerskap for mulige krigsforbrytelser. NRK viser til den allerede tilbakeviste Goldstone-rapporten som om den forteller fakta. Kan man da vente seg at NRKs nyhetsredaksjon noen gang skal kunne oppfattes som sannhetssøkende, troverdig og seriøs?  Forstår ikke NRK at de selv er en del av opphavet til det problemet med muslimsk jødehat som de nå enda en gang “avslører”?