Stikkordarkiv: Kristin Halvorsen

Den nye antisemittismen

Shabbat shalom alle sammen.

Som forventet ble minnearrangementer for Krystallnatten også i år skjemmet av at organisasjoner som forfekter en anti-israelsk politikk kapret arrangementet flere steder i landet.  Det er et tankekors at nettopp grupper og bevegelser som sokner til den leninistiske venstrefascismen er så opptatte av å markere Krystallnatten: Hva er forklaringen?  Vår umiddelbare tanke er at de har et særskilt behov for å kamuflere sin egen antisemittisme og utnytter folks godtroenhet og uforstand ved å gi seg selv et akseptabelt image.  Men vær på vakt: Den leninistiske venstresiden har et historisk ansvar for flere mord enn nazismen.  Nå arbeider de for at det kommunistiske Holocaust skal glemmes.

I Stavanger fikk leninistene følge av «Kirkelig Dialogsenter» hvor presten Odd Kristian Reme fikk lov til å holde preken iført såkalt ”Palestina-skjerf” som er de islamistiske terroristenes velkjente hatsymbol.  Dette er et talende eksempel på hvor langt bevisstløsheten er kommet her i Norge, – så langt at en kirkelig prest velger offentlig å håne de 6.5 millioner brente jøder ved å stå frem med symboler som arabiske terrorister bærer når de myrder jøder for å tilfredsstille Allah.  Allah må ha blitt meget tilfredsstilt av sin budbringer Reme.

Det samme gjelder hans meningsfelle, amanuensis Trond Andresen ved NTNU i Trondheim som oppfordrer til boikott av Krystallnatten fordi: «Dette årlige arrangementet blir brukt av Israels venner hvert år, for å avlede eller svekke kritikken av Israel.  I tillegg så mener jeg det er feil at akkurat dette folkemordet får så mye mer oppmerksomhet enn andre folkemord.»

Denne formen for nedgradering av Holocaust-dimensjonen er blitt et nytt tydelig innslag i den antisemittiske agitasjonen.  Remes og Andersens selektive rasisme er typisk for den stadig økende Holocaust-fornektelsen som vi ser blant landets prester og akademikere.

Virkelighetsfornektelse gjelder ikke bare Holocaust og Midtøsten-politikken.  Et illustrerende eksempel så vi denne uken hos den nyomvendte Jihad-journalisten Pål Refsdal, som tilbrakte sommeren med sine jihadist-kolleger i Syria, uten at PST ser ut til å ha fått ham med på listen sin over potensielle terrorister.  Han er valgt av NRK og andre medier som deres ekspert på muslimsk terror med det mål for øye å berolige det norske folk (og PST?) når det gjelder radikaliserte muslimer av begge kjønn som reiser til Syria for å øve seg på Jihad.  I følge eksperten Refsdal er det overdrevet å påstå at det kan være fare for at norske muslimer skal komme hjem fra kamptrening i Syria og true det norske demokratiet.  Den som lever får se.

Vi ønsker dere alle en fredelig helg

Fra oss i SMA-redaksjonen

*********

Den nye antisemittismen

I Norge lever de fleste jøder med skjult identitet.  Unge jøder velger stadig å flytte til Israel.  Snart er det bare en gravlund som kan vitne om jødisk tilstedeværelse her til lands.  Kristelig folkepartis etterlysing av en ny handlingsplan for jødehat i Norge vitner om at de forstår hvor redde jødene i Norge er, men ikke hvor viktig det er å peke på jødehatets kilder.

De ville gjerne øremerke 10 millioner kroner i Statsbudsjettet til blant annet å finansiere sikkerhetstiltak ved den jødiske menigheten, DMT, i Oslo.  De fikk 5 millioner kroner.  Det kan nok være at DMT trenger mer vakthold, men er det noen som tror at det vil føre til mindre antisemittisme i Norge?

Vi har nå fått mer enn tilstrekkelig av utredninger både fra HL-senteret og Oslo kommune, og vi vet at jødehatet er et voksende problem i Norge.  Utredinger på utredninger har vi nok av, men det er ingen som tar opp årsakene til problemet og hvordan en kan løse det.  Derfor vil det heller ikke bli noen løsning i overskuelig fremtid.  Det Krf unnlater å gjøre er å peke på kildene til dagens økende jødehat i Norge.  Ved å foreslå en handlingsplan som ikke retter seg mot antisemittismens opphav, vil resultatet bli en tåkelegging av problemet.

Hvor finner vi så de kildene til jødehatet som Krf ikke ønsker å peke på?  De finner vi hos politikere, i mediene, blant prestene, biskopene, NKR, Kirkenes Verdensråd og Den norske kirke.  De er i dag alle sammen kilder til jødehat i Norge.  De utgjør med sin grunnløse og usaklige «kritikk av Israel» til sammen en mektig inspirasjonskilde til det økende jødehatet blant folk på gaten.  Muslimer og venstreradikale aktivister spiller en mindre rolle enn dem i så måte.

Kristelig folkepartis forslag bør derfor anses som en operasjon for å skaffe seg selv ryggdekning.  De lager støy og later som om de gjør noe, men egentlig driver de med tåkelegging av den alvorlige virkeligheten vi befinner oss i når det gjelder jødehat hos oss.  På denne måten fungerer de som støtte for dem som er årsaken til jødehatet istedenfor å identifisere dem, og klart adressere den usminkede sannheten.

Det hjelper ikke om Krf kjøper skuddsikre vester og gassmasker til samtlige jøder i Norge.  Det blir ikke mindre antisemittisme av den grunn.  Det vi trenger nå er at man viser frem kilden til dagens jødehat og «henger bjella på katten.»

Uten å dra noen paralleller her kan det nevnes at også nazistene i sin tid mente at jødene trengte beskyttelse, og samlet dem i gettoer.  Dette hadde de lært av muslimene som hadde drevet med slik ”beskyttelse” i århundrer.  Å sette en mur av sikkerhetsvakter rundt den ene synagogen gir ingen nevneverdig sikkerhet for jødene i Oslo.  Det bidrar mer til å skremme dem.

Det er politikere i Norge som er rollemodeller for dem som tar opp i seg og sprer antisemittismen.  Det er boikott-partiet SV, Kristin Halvorsens marsjering med vennene sine i Oslo-gatene mens de ropte «drep jødene!»  Det er Jonas Gahr Støres mangeårige og ensidige anti-israelske politikk, basert på løgner.  Det er Kåre Willoch som med sin infame kritikk og støtte til terrorister som sitter med et hovedansvar for tilstanden.  Slike politikere støtter arabernes krav om jøderene områder som ingen har hørt dem definere grensene for, i hvert fall ikke på engelsk.  På arabisk er araberne klare: Hele Midtøsten skal være fritt for jøder.  Hvis våre politikere skal fortsette diskrimineringen med å definere områder av verden hvor det ikke må bo jøder, bør vi få et nytt verdenskart som vi kan forholde oss til.

Kirkenes Verdensråd, KV, som agiterer for islamisering av Jerusalem samtidig som de år etter år nekter å konfrontere sine islamistiske venner om de om lag 100.000 kristne som muslimer årlig tar livet av, er en åpenbar kilde til antisemittisme.  De som nylig sendte 30 delegater fra Norge til KVs møte i Korea for å kritisere Israel bør også komme høyt opp på listen over kilder til jødehatet i Norge.

Mediene sitter med et betydelig medansvar.  Uten dem ville det neppe blitt registrert jødehat i Norge.  Våre medier, som er avhengige av statlig støtte, er blitt mikrofonstativer for de politikerne som i forstand eller uforstand støtter dem med penger.  KrFs sikkerhetstiltak i Oslo kunne ikke ha forsvart jødene i Stavanger mot presten Reme og hans leninistiske meningsfeller i organisasjonen SOS Rasisme.

Men slik blir det ikke værende lenge.  De eldre jødene dør ut, og de unge flytter en etter en til Israel. Snart er Norge jøderent på ny.  Da vil det bli enda lettere for jødehaterne både å demonisere Israel og fornekte Holocaust.  Holocaustfornektelse er en del av dagens nye jødehat.  Den finner vi ikke bare i Iran, Tyrkia og i resten av den islamske verden, men også blant våre egne akademikere.

Alt dette bidrar til at man ikke bare undergraver Israels omdømme og rett til å eksistere, men denne atferden sår også tvil om hvorvidt jødene virkelig ble utsatt for et unikt folkemord for 75 år siden.

Den største utfordringen i forbindelse med dagens jødehat ligger i å kunne se dets kilder klart og tydelig.  Dagens ekstremister er ikke lenger den vanlige leninistiske venstrefascist som vi var vant til å se i gatene med en plakat i hånden.  I dag sitter de med dress og slips på regjeringskontorer og i redaktørstolene, og formidler en tåke av desinformasjon som gjør det nesten umulig for folk flest å se forskjellen på sannhet og løgn.  Det burde inspirere Kristelig folkeparti til å foreslå en helt annen handlingsplan.

Noe er råttent – i Norge

Jødehatet i Norge er betydelig, og den legges merke til. Selv om man kunne innvende at “hvem bryr seg? Hvor stor innflytelse har dette landet? Norge er ikke en gang medlem av EU. Nesten ingen kan lese det de skriver i avisene sine. Ikke en gang danskene og svenskene som skjønner språket, bryr seg. Og hvor mye effekt har kan antisemittismen egentlig ha i et land som har 800 jøder?”

SMA har i en årrekke skrevet om jødehatet. Vi har slått ned på uttalelser, vi har skrevet uttallige artikler og brev og sendt tallrike e-poster til mediefolk, politikere og journalister. Bare de siste ukene har vi fått flere svar som viser holdninger som er litt spesielt å møte, og som er underlig. At man fremstår som opprørt fordi man blir kritisert for i beste fall uklar tale, eller ubalansert og ensidig kritikk av Israel, at man underslår sannheten når man rapporterer fra Midtøsten, at man lyver, at man bruker for lengst motbeviste argumenter og usannheter er kanskje forståelig. Man er naturlig nok ute av stand til å se saken fra en annen side en den “politisk korrekte.” Men at man så i svaret sitt forsterker sine haltende og misvisende påstander, og samtidig bedyrer at man står side om side med oss i kampen mot jødehatet, forteller oss at noe er riv ruskende galt.

Sensur
Dette er vi ikke alene om å se, det er en voksende skare av mennesker som er bekymret og snakker om sakene, og som skriver. Nettet har blitt en kanal hvor mediene har sviktet. Men mediene har i stor grad kontroll med hva de slipper til av kritikere i sine egne kanaler, og pressen er selv et forholdsvis mektig våpen i så måte. Vi ser stadig på TV at man slipper til kommentatorer og “eksperter” som forsterker og understøtter den vinklingen man ønsker at seerne skal få, og utelukker de andre.

Mediene har flere metoder enn bare å dra inn “sine” eksperter for å få uttalelser som understøtter det man ønsker å fremstille som “fakta,” og bare det, – altså i praksis en knebling av motstanderen. Vi hadde nylig en TV-debatt i forbindelse med innvandring som eksemplifiserte dette, hvor man riktig nok inviterte en meningsmotstander til debatt, men vedkommende som kunne ha bidradd til et mer balansert bilde av saken i en svært viktig debatt, fikk ti -10 – sekunder tilmålt taletid, knapt nok til å si “Ja, men…”. Og vi snakker om en person med svært gode kvalifikasjoner for å bidra til en seriøs meningsutveksling, både utdannelsesmessig og kunnskapsmessig.

Likedan ble den israelske statsviter og forfatter Manfred Gerstenfeld, som ved gjentatte anledninger har pekt på den norske antisemittismen, intervjuet i NRK, av den i særklasse ensidige journalisten Sidsel Wold. Gerstenfeld fikk ifølge nettstedet israelwhat.com “hele” 20 sekunder å forklare seg på, i et tre minutters intervju.

Man bruker skitnere metoder enn som så. I slutten av ovennevnte “intervju”, som ifølge Norge Idag ble slettet ved en feiltagelse, og så la man inn noe av Gerstenfelds stemme tatt fra Internett(!) skriver Sidsel Wold sine egne, svært ubalanserte og uprofesjonelle meninger, altså i en reportasje om Gerstenfeldt. Hun later til å se “McCarthyisme”(!) i Israel:

Når Gerstenfelds bok utkommer i Oslo i dag vil han kanskje oppnå en debatt om antisemitisme i Norge, og en ny debatt om hvor grensene går mellom antisemittisme og nødvendig kritikk av staten Israels politikk.

Under Netanyahus regjering blåser det en vind av McCarthyisme over Israel. Alle jøder eller Israelere som ikke er enig med Netanyahus regjering stemples som selvhatende jøder. Om kritikerne ikke er jøder, ja så stemples de som antisemittiske. En enkel taktikk for å stoppe all uønsket politisk kritikk.

Altså, ifølge NRK og Sidsel Wold, så er det politiske liv slik fatt i Israel at regjeringen knebler alle sine meningsmotstandere ved å stemple dem som “selvhatende jøder” eller “antisemittiske.” Punktum. Tror noen at Sidsel Wold er en reporter som har vært et sannhetsvitne fra regionen? Tror noen at en journalist som skriftlig kan uttrykke seg slik, beretter troverdig om situasjonen på stedet? Enhver som kan engelsk nok til å lese engelskspråklige aviser ser lett at dette slett ikke er tilfelle. Den politiske debatten i Israel er mangfoldig og heftig, langt mer enn vi trauste nordmenn har tradisjon for. Det politiske spillet står ikke noe tilbake for Norges skittkasting partiene imellom. Dette har imidlertid ingen ting med McCarthyisme å gjøre. Tvert imot. I så fall var de fleste land i Sør-Europa og Sør-Amerika i samme båt, med sin livlige polemikk.

Det er nok på tide at vi våkner opp.

Her i Norge derimot, opplever vi dette. Vi ser at Regjeringens meningsmotstandere blir kneblet, og det ikke av Regjeringen selv, men av mediene, som lydige tjenere for de politiske herrer. Antisemittismen i Norge er et problem. Og problemet vokser.

Allerede for tre år siden påpekte document.no den voksende antisemittismen i Norge i forbindelse med Graffs karikaturer i VG, Otto Jespersens jødevitser, og Arfan Bhattis terrorisme som altså dommerne i Norge ikke ser alvorlig nok til å bruke terrorparagrafen.


Men jøder har en innebygget seismograf. Den ser på varighet i tid, den ser på grovhet og mangel på reaksjoner, den ser på ensidighet, fortielser, hvor ofte korrigerende oppfatninger slipper til. Summen sier noe om hvilken vei vinden blåser.

I Norge har den blåst i gal retning i lang tid.

Dette skal selvsagt ses opp mot den sterke islamofile retningen, blant annet innen kirken og Human-Etisk Forbund.

Norge er i ferd med å ta farvel med sine åndelige røtter.

Det er alvorlig for de 1.300 jødene i Norge. Men det er mye mer alvorlig for den vanlige kvinne og mann. Jødefiendtlighet er i dag noe som truer norsk kultur og norsk fellesskap, så merkelig det enn kan høres.

Ambassadør: “Respektløst” å beskylde nordmenn for antisemittisme
Det underlige er, når jøder føler seg forhatt og plaget i den grad at de ikke orker mer, men drar fra landet, – vi snakker altså om norske statsborgere som har bodd her hele sitt liv, – så står norske politikere og offentlige talsmenn i kø for å bedyre sitt lands uskyld i så måte. Da det var blest omkring Gerstenfeld i slutten av 2009, var Norges ambassadør til Israel, Jakken Bjørn Lian straks på banen med et til dels krasst innlegg i Jerusalem Post, der han ifølge Utrop.no fullstendig avviser at Norge er antisemittisk.

Han går også langt i å stemple Gerstenfeldts kritikk av Norge som respektløst. Nevnte nettsted synes av uklare årsaker å ha sammenfallende meninger med Lian, da de illustrerer saken med et bilde av sikkerhetsmuren mot terrorisme med en ytring av samme kaliber som Wolds over, riktig nok ikke like kategorisk som Wold, her holder det med “enkelte jødiske organisasjoner og tenketanker” – du verden:

Kritisert av Norge: muren som skiller Israel fra Palestina. Enkelte jødiske organisasjoner og tenketanker vil se på slik kritikk som et uttrykk for antisemittisme.

Under overskriften “Noe er råttent i Norge” peker Gerstenfeld på det samme som SMA’s leder skriver: avvisningen av professor Alan Dersowitch. Man ville ikke la den Israel-vennlige amerikansk-jødiske jus-professoren, advokaten, samfunnsdebattanten og forfatteren tale på norske universiteter. Ikke at alle skal få taletid, men det er en systematisk og ensidig avvisning av stemmer som Dersowitch, samtidig som man gir taletid til erklærte Israel-kritikere som Stephen Walt og Ilan Pappe.

Norge ligner på Sovjet
Dersowitch så klare likhetstrekk med situasjonen i Sovjet under Den kalde krigen, og Sør-Afrika under apartheid, han ble også nektet å tale der. Ifølge ham er norske universiteter “propagandaredskaper,” og han ser den politikken som føres av den norske regjering som et hinder for fredsprosessen, ettersom “deres doble standard hjelper Hamas.”

Mens ovennevnte diplomat, utenriksminister Gahr Støre og selvfølgelig Kristin Halvorsen bastant avviser at det skulle være noen som helst slags antisemittisme i Regjeringen, har de selv stadig utspill som helt klart tydelig viser at det dessverre er slik. Halvorsen gikk i anti-israelsk tog under den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo 8. januar 2009, sammen med arabere som sang “Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake..”  og Støre måtte nylig motvillig innrømme hemmelige samtaler med terroristorganisasjonen Hamas.

Ser de det ikke selv? Dette er dagens situasjon, det skjer hele tiden. Argumentet om at det er “politisk uenighet som ligger bak” er for tynt. Vi skal ta ett eksempel, hentet fra det politiske partiet SV.

Ekstrem arabisk terrorisme
I den senere tid, mens verden har vært opptatt med opptøyer i de nordafrikanske muslimske land, jordskjelvkatastrofen i Japan og Burma, tar Israels erklærte fiender på Gaza anledning av uoppmerksomheten og iverksetter et rakettbombardement som under andre omstendigheter – les andre land – hadde medført full krig mot angriperen. Mer enn 50 raketter haglet inn over det sørlige Israel.  Terrorister iverksetter aksjoner, en del blir avverget, noen lykkes i sine djevelske planer, – et fantastisk menneske, en bibeloversetter fra Skottland, som uheldigvis var på feil sted til feil tid, ble drept av en terrorbombe. Mange ble skadet. Ta gjerne en titt på denne artikkelen i Ynet News (engelskspråklig) – du får et innblikk i panikken, redselen, hva det innebærer å være truet absolutt hele tiden av mennesker som styres av en gjeng banditter som har ett overordnet mål: å utradere staten Israel, og som i årevis har planlagt og iverksatt forsøk på dette. Takket være israelsk etterretning og forsvar har de til nå ikke hatt stor suksess, men dette kan fort snu, hjelp som de får fra Iran og Syria.

Avansert forsvar
Israelerne er naturlig nok svært opptatte av å forsvare sine kjære mot denne galskapen. Vi husker SCUD-rakettene fra Husseins Irak under Kuwait-krigen. Israel hadde en del teknologi selv, og fikk mer fra USA, som muliggjorde å stoppe og uskadeliggjøre en del av rakettene under deres ferd mot innbyggerne. Nå har Israel, takket være sin svært dyktige teknologiske ekspertise, forsket videre, og har nå utviklet et defensivt system som kalles “Jernkuppelen” (Iron Dome). Det er et transportabelt system som oppdager avfyrte fiendtlige raketter tidlig nok til å uskadeliggjøre det, og er satt opp for første gang utenfor Beersheba.

Myndighetene fraråder imidlertid fra å tro at Iron Dome gir en hermetisk sikkerhet, ettersom det under gitte omstendigheter ikke lar seg gjøre å avverge et angrep tidsnok. Israelere, spesielt i sør i landet i øyeblikket, er derfor likevel svært utsatt for angrep, og risikerer liv og lemmer under angrepene, som kommer uvarslet, som lyn fra klar himmel, uten forutgående provokasjoner. Man kan godt sette seg inn i den enorme spenningen og hva dette fører til av frykt og psykiske stressreaksjoner blant befolkningen.

Tvangstanker mot Israel
Hva er Sosialistisk Venstrepartis holdning til dette? Altså det partiet som fremfor andre tar mål av seg til å stå for fred i verden, de mener å kjempe for de svake og undertrykte i mye større grad enn alle andre politiske retninger. SV har landsmøte, og har, som Gerstenfeld uttrykker det, “tvangstanker om et lite land tusenvis av kilometer borte.”  Jo, sosialistene ønsker å bringe inn sin ekspertise i situasjonen på følgende måte: “Verdenssamfunnet må derfor også reagere mot israelske fly angrep på Gaza-stripen, heter det i forslaget til uttalelse.”

“Reagere mot israelske fly.”

Altså ikke mot de utallige rakettene. Ikke mot dem som dreper, langt mindre mot alle de rakettene feiler i å treffe sine mål fordi jødene i 20 år har måttet tåle disse angrepene, og har utviklet ekstremt effektive rutiner for å komme seg i sikkerhet. Det dreier seg om svært kort tid fra de får varsel, til raketten slår ned. I løpet av denne tiden må alle i faresonen umiddelbart slippe alt de har eller måtte drive med, barna på skolen eller i barnehagen må fås i sikkerhet i løpet av sekunder, gamle mennesker må ha et hjelpeapparat som bringer dem i bomberommene, det må være tilfluktsrom tilgjengelig overalt.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere mot de ondsinnede og hatefulle menneskene og “regjeringen” bak dem, som helt åpent støtter terroristene og roser dem etter “vellykket” aksjon, nemlig den såkalt “demokratisk valgte” terroristorganisasjonen Hamas, – som Gahr Støre, – stikk i strid med hva omtrent resten av den siviliserte verden mener om saken, gir kredibilitet ved å ha samtaler med bandittene.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere mot at denne organisasjonen, som har grener rundt omkring i den kriminelle ultra-religiøse muslimske verden som består av organisasjoner som al-Qaida, Hizbollah, al-Aqsa brigadene og lignende, og gale ledere som den muslimske verden er full av, som Ahmadinejad og Bin Laden og også vennen deres Hugo Chavez i Venezuela, en av den øvrige verdens løse kanoner, oppfordrer til, planlegger og iverksetter angrep mot sivile jøder, eller for den saks skyld fengsler, torturere og dreper muslimer innen sitt eget system, som har avvikende oppfatning av hvordan de best mulig kan utslette Israel.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere på at det graves tunneller og transporteres inn våpen til disse fra Egypt.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere på at det kommer båtlaster med våpen fra Iran til disse terroristene.

Alt dette er greit for SV.

Politikerne hykler
Men hvis Israel gjør det som ville være naturlig for enhver stat i hele verden, nemlig å forsvare seg og sine, skriker de opp. Dette er ikke noe annet enn kynisk hykleri. Det går ikke an i 2011 å være så uvitende om det som skjer at man kunne unnskylde seg under et dekke av uvitenhet. Mye av disse nyhetene har også stått på trykk i norske aviser. Det hadde vært godt om vi kunne skrive det på denne kontoen, men det er altså helt umulig.

Hva er så årsaken til, som Gerstenfeld skriver, at “den norske eliten er dominert av Israel-hatere som er besatt av den jødiske staten?”

Ikke så “typisk norsk å være god”, likevel?
Kanskje vi finner svaret i historien. For til tross for ambassadør Lians indignasjon over ikke å bli respektert, og våre politikere, mediafolk og kulturpersonligheters genuine overraskelse når de blir konfrontert med sine holdninger, er det et faktum at nazistene som var stasjonert i Norge under krigen, ikke arresterte én av jødene som ble geleidet til skipet “Donau” for å likvideres i fangeleirene i Europa. Det gjorde nordmenn for dem. Vi var også det siste landet i Europa som slapp inn jøder i landet.

Det er nok flere årsaker. Mye handler om sekularisering og avkristning, et enormt tema. Men det dreier seg også i høy grad om en stor innvandring fra muslimske land. I det debattklimaet som har vært i Norge, har dette tidligere vært et tabu som man ikke kunne nevne uten straks å bli stigmatisert – og det av nøyaktig de samme kreftene som nå angriper Israel, uten balanse, uten kritisk sans, uten en gang å bry seg om at det finnes grunner til for eksempel flyangrep mot Gaza. Grunner som SVs Audun Lysbakken ikke synes er viktige nok for Israel.

Nemlig hensynet til de sivile.

SV: Forsvare sivile i Libya: OK. Forsvare sivile i Israel: IKKE OK.
I Libya er det derimot helt i orden at ikke bare libyerne forsvarer seg mot angriperne, men hele FN engasjerer seg. Riktignok med heftig dissens og den sedvanlige nølingen, men dog. Og Norge, med SV i regjering, går for bombing av Libya. Den nevnte Kristin Halvorsen har “ennå ikke truffet ett eneste SV-medlem som ikke støtter FN-resolusjonen om Libya” lyder det denne gangen. (Aftenposten)

Både partileder Kristin Halvorsen og utenrikspolitisk talsmann Bård Vegar Solhjell har vært krystallklare på at det var nødvendig å sette makt bak vedtaket i FNs sikkerhetsråd for å hindre Libyas leder Muammar al-Gadafi fra å drepe sin egen befolkning.

Men altså, når Israel gjør det samme, og Halvorsen og Solhjell: her er det faktisk det angrepne landet selv, ikke en mengde utenforstående stater, som forsvarer seg mot forsøkene på å drepe befolkningen deres. Altså enda bedre rettslig grunnlag.

Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Hvorfor dette uforståelige hykleriet?

Hvorfor ikke si det med rene ord: det er forskjell på jødene og resten. Så hadde vi forstått hva dere egentlig mener.

Ynet
Aftenposten
Jerusalem Post 
Beskrivelse av Iron Dome

Politikk ute av fokus

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme (SMA)

Denne uken er det særlig to saker som har opprørt folk:

Marie Amelie fra Kaukasus ble arrestert og trues med utsendelse til Russland, og Kristin Halvorsen viste frem rapporten hvor hun har begravd resultatene av sin «undersøkelse» av muslimsk jødehat i norsk skole.  Begge sakene får oss til å lure på hva som har rammet de rødgrønne ved innledningen til et valgår. 

Det er ikke lenge siden vi fortalte om utsendelsen av hundrevis av velintegrerte mennesker fra Kosovo som av justisministeren ble tvangsutsendt til Serbia, et land de ikke har hjemstavn i.  De var flyktninger fra den kunstige staten Kosovo hvor kristne mennesker av serbisk herkomst forfølges, trakasseres og drepes under et regime som antakelig er det mest korrupte i Europa, hvor selv statsledelsen er under internasjonal etterforskning.

Vi har også lest om tvangsutsendelse av assyrere og kurdere til Irak, og nå altså Marie Amelie til Russland.  Nå spør folk hvorfor velintegrerte og superflinke Marie Amelie ikke får opphold i Norge når mulla Krekar, tusenvis av muslimske Kosovo-albanere og irakiske islamister får opphold, overgangsstønad, uføretrygd og pensjon nesten uten å søke? Beskyttelsesbehovet deres må vel kunne sies å være omvendt proporsjonalt med antallet feriereiser til hjemlandet.

Vi tror svaret er enkelt: Marie Amelie og Kosovo-serberne har feil religion, – de er fredsommelige, flittige og dyktige mennesker som ikke representerer noen trussel. 

Regjeringen er under sterkt press i innvandringsspørsmål.  Så sent som i forrige uke var dette tema for en NHO-konferanse hvor advarselen var klar: «Innvandrere» som nekter å la seg integrere og assimilere i det norske samfunnet vil bli en voksende byrde på velferdsstaten som vi til sist ikke vil makte å bære.  Regjeringens hodepine er at den har mye dårlig statistikk mot seg.  Tusener av ulovlige og kriminelle innvandrere går omkring i gatene og selger narkotika og myndighetene tør ikke ta tak i dem.  For å pynte på statistikken soper man sammen noen velintegrerte kristne asylsøkere og dumper dem ut av landet.  Dette gjør myndighetene i trygg forvissning om at de ikke risikerer annet enn et par lokale protester, – så senker stillheten seg og de kriminelle kommer ikke med trusler.

Statsminister Stoltenberg kaller det likebehandling, og justisministeren gjemmer seg og sender en statssekretær til mediene.  Klarer vi å huske disse sakene frem til valget?

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen, som i februar 2009 ledet en demonstrasjon hvor rop og plakater truet med «Drep jødene,» la onsdag frem sin rapport om den muslimske antisemittismen i norsk skole.  For ti måneder siden lovet hun endelig å ta tak i det gamle problemet med muslimsk skoleungdom som mobber jødiske barn ut av skolen.  Etter at NRK hadde laget reportasje om saken, kunne hun ikke lenger la det flyte, og hun fikk støtte fra Det mosaiske trossamfunn i at det skulle nedsettes en komité som fikk i oppdrag å «komme med forslag om hvordan vi kan bekjempe antisemittisme og rasisme i skolen.»  Men var det strengt tatt dette som var problemstillingen i utgangspunktet?

Vi konstaterer at Kunnskapsdepartementet ihvertfall ikke bør snakke høyt om sine kunnskaper i optikk når de presterer å si at komitéens mandat er ment å ha «et bredere fokus» på problemene.  Hun burde ha valgt skarpere fokus.  Da hadde kanskje Halvorsen oppdaget hva problemene hennes består i og hva som var utgangspunktet for hele saken.

Rapporten fra Halvorsen-komitéen er i likhet med mandatet full av velmenende tanker, men så generelt og overflatisk og ribbet for fokus og fakta at selv DMT reagerte med bestyrtelse.  Man har satt sammen et lappeteppe med alt som er klanderverdig i historien fra middelalderkirkens teologi til den moderne selvmotsigelsen «islamofobi,» slik at resultatet ble slik som vi må anta at Kristin Halvorsen helst ville ha det: Uklart.  Det er ihvertfall ikke bare muslimenes antisemittisme som er problemet for oss jøder, mener komitéen, og Halvorsens egne bidrag til veksten i jødehatet i Norge er ikke nevnt med et ord. 

Så vet vi det.

Shabbat shalom

Halvorsen-komitéens rapport

Muslimsk jødehat og norsk oppvigleri

Dr. Michal Rachel Suissa er født i Marokko og har arabisk og berberisk som morsmål. Som flyktning kom hun til Israel, der hun tok sin utdannelse. Dr. Suissa jobber som førsteamanuensis i legemiddelkjemi ved Høgskolen i Oslo. Hun er leder for Senter mot antisemittisme og er redaktør for kvartalstidsskriftet “SMA-info: Om Israel og antisemittisme”.

Etter Dagsrevyen lørdag 13. mars var det mange som følte lettelse og optimisme: NRK tok for seg det voksende muslimske jødehatet i Oslo og Malmö, og avslørte at det først og fremst er muslimske elever som står bak den alvorlige trakasseringen av jødiske barn ved norske skoler, på samme måte som det er et voksende antall innvandrede muslimer som gjør Malmö ulevelig for de få jødene som er igjen der.  Mange av de 700 jødene i Malmö er etterkommere etter flyktninger fra pogromene i Øst-Europa og noen er overlevende etter Holocaust.  De må nå pakke sine kofferter på ny for å gi plass til 60.000 importerte muslimer.  Svenske politikere, med ordfører Reepalu i spissen, skylder på Israel, slik antisemitter alltid gjør.

Så våkner plutselig NRK og lar Tormod Strand fortelle at slik er det også i Norge.  Muslimske skoleelever hetser og truer jødiske skolebarn.  De jødiske foreldrene er så skremt av truslene at de ikke tør stå frem med navn og bilde og fortelle om sine barns opplevelser og den angst og lidelse de muslimske truslene fører med seg.  Lærerne tør bare anonymt fortelle hva de opplever fra muslimske elever på skolen.  De forteller om alt fra nedverdigende hån mot jøder til drapstrusler.  En av lærerne forteller at elever sier: «Det står i Koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer hit til denne skolen.»  Å rose Hitler for det han gjorde med jødene er en annen gjenganger fra elever ved min skole, sier læreren.

De muslimske elevene forteller altså, at de er pålagt gjennom koranen å drepe jøder.  I moskeen lærer de at profeten Muhammad skal være deres forbilde og at han drepte jøder da han okkuperte Khaybar.  Så går de i tog i Oslos gater sammen med Kristin Halvorsen og roper «Drep jødene!» og de synger «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.»  (Mel. “Allahu Akbar”)

NRK fulgte opp sin dramatiske reportasje på søndag med å intervjue SVs Kristin Halvorsen og Aps Stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande.  Kristin Halvorsen påpeker at mobbing generelt er uakseptabelt, og viser ingen forståelse for at hennes egen anti-israelske atferd i innvandrermiljøet kan ha noe med saken å gjøre.  Hun kan unnskyldes på ett lite punkt: Det var ikke hun som redigerte koranen og underviste på koranskolen.  Men hun tar grovt feil når hun fritar seg selv for ansvar for det som har skjedd.  Det vedvarende anti-israelske oppvigleriet hun personlig har målbåret gjennom mange års boikottpropaganda kan hun ikke frasi seg nå, når konsekvensene av det kommer frem i lyset.

Arbeiderpartiets Stokkan Grande var rask med å legge skylden på lærerne og “samfunnet” som ikke tør møte jødehetsen av frykt for represalier.  Disse lærerne, som ofte av samme grunn ikke får hjelp og støtte fra sine foresatte, burde gå til Arbeiderpartiet og spørre om hvilken politisk støtte og ryggdekning de ville kunne vente seg derfra?  Saken er at Arbeiderpartiet er like redde for muslimenes represalier som jødene og lærerne.  Mens jødene og lærerne i hvert fall tør snakke anonymt med en reporter, velger Arbeiderpartiet, akkurat som deres kolleger i Malmö, å legge skylden for overgrepene på ofrene.  Kristin Halvorsen ville ta saken opp med Det Mosaiske Trossamfund, som om det var de som var de ansvarlige.  Ingen av de ansvarlige er villige til å angripe problemet.  De vil helst ikke høre mer om det.

Medienes rolle i eksponeringen av det muslimske jødehatet er like åpenbart i Norge som i Sverige.  Det går knapt en dag uten at våre toneangivende massemedier med NRK i førersetet og bispekollegiet som troverdighetsgarantist, fyrer opp under muslimenes nedarvete fordommer ved å presentere løgner og giftige halvsannheter om Israel og “okkupasjonen av Palestina.”  Å innbille seg at dette ikke har noen effekt på mennesker som er ideologisk forhåndsdisponert for antisemittiske holdninger, er virkelighetsfornektelse.

Når så en famlende og forvirret Anne Sender fra DMT og Aftenpostens helgarderende redaktør Harald Stanghelle i Dagsnytt 18 antyder som et unnskyldende moment at disse innvandrerne har slike holdninger med seg fra de landene de kom fra, har tilsløringen av problemet gått sirkelen rundt.  Anne Sender vil helst feie det hele ned i et nytt kartleggingsprosjekt.  Hun har kanskje ikke sett de kartene som allerede er tegnet. Redaktør Stanghelle må imidlertid være den første til å forstå effekten av vedvarende propaganda.  Det er hans profesjon å forstå slikt. 

Stanghelle vet at når folk som NRKs Sidsel Wold i årevis fritt og uhemmet får utløp for sin anti-israelske agitasjon i fjernsynets beste sendetid, og forgifter folks sinn med utspekulert undergravning av legitimiteten til jødenes hjemland, Israel.  Og når hun uten motforestillinger får anledning til å massere inn sin ondsinnete teori om okkupasjon og apartheid, da behøver ikke en eneste muslim ha med seg noe som helst fra sitt hjemland: Slik Stanghelle hevder det er i Somalia og på arabiske satellittkanaler, slik er det allerede blitt i Norge.  Det er dette som er det problemet vi plikter å gjøre noe med.

Det er mange år siden SMA begynte å skrive om dette problemet i Norge, og det er snart åtte år siden NRK i en reportasje om trakasseringen av jødiske barn ved Mortensrud skole tok det opp første gang.  Et spørsmål vi må stille oss er derfor: Når medier og politikere ikke engang husker hva de var med på i fjor eller i forrige uke, og avslører at de er like rådville som lærerne, kan vi da vente oss at de plutselig vil gjøre noe effektivt med dette problemet nå?

Jødehatet i NRKs redaksjon er så intenst at de samme dag som motmeldingen til den sjikanerende Goldstone-rapporten i FN offentliggjøres i Israel, velger heller å presentere en spekulativ antisemittisk konstruksjon hvor Norges Røde Kors blir ledet til å anmode Kripos om å “granske” israelske soldater med dobbelt statsborgerskap for mulige krigsforbrytelser. NRK viser til den allerede tilbakeviste Goldstone-rapporten som om den forteller fakta. Kan man da vente seg at NRKs nyhetsredaksjon noen gang skal kunne oppfattes som sannhetssøkende, troverdig og seriøs?  Forstår ikke NRK at de selv er en del av opphavet til det problemet med muslimsk jødehat som de nå enda en gang “avslører”?