Stikkordarkiv: Kirkenes verdensråd

Den nye antisemittismen

Shabbat shalom alle sammen.

Som forventet ble minnearrangementer for Krystallnatten også i år skjemmet av at organisasjoner som forfekter en anti-israelsk politikk kapret arrangementet flere steder i landet.  Det er et tankekors at nettopp grupper og bevegelser som sokner til den leninistiske venstrefascismen er så opptatte av å markere Krystallnatten: Hva er forklaringen?  Vår umiddelbare tanke er at de har et særskilt behov for å kamuflere sin egen antisemittisme og utnytter folks godtroenhet og uforstand ved å gi seg selv et akseptabelt image.  Men vær på vakt: Den leninistiske venstresiden har et historisk ansvar for flere mord enn nazismen.  Nå arbeider de for at det kommunistiske Holocaust skal glemmes.

I Stavanger fikk leninistene følge av «Kirkelig Dialogsenter» hvor presten Odd Kristian Reme fikk lov til å holde preken iført såkalt ”Palestina-skjerf” som er de islamistiske terroristenes velkjente hatsymbol.  Dette er et talende eksempel på hvor langt bevisstløsheten er kommet her i Norge, – så langt at en kirkelig prest velger offentlig å håne de 6.5 millioner brente jøder ved å stå frem med symboler som arabiske terrorister bærer når de myrder jøder for å tilfredsstille Allah.  Allah må ha blitt meget tilfredsstilt av sin budbringer Reme.

Det samme gjelder hans meningsfelle, amanuensis Trond Andresen ved NTNU i Trondheim som oppfordrer til boikott av Krystallnatten fordi: «Dette årlige arrangementet blir brukt av Israels venner hvert år, for å avlede eller svekke kritikken av Israel.  I tillegg så mener jeg det er feil at akkurat dette folkemordet får så mye mer oppmerksomhet enn andre folkemord.»

Denne formen for nedgradering av Holocaust-dimensjonen er blitt et nytt tydelig innslag i den antisemittiske agitasjonen.  Remes og Andersens selektive rasisme er typisk for den stadig økende Holocaust-fornektelsen som vi ser blant landets prester og akademikere.

Virkelighetsfornektelse gjelder ikke bare Holocaust og Midtøsten-politikken.  Et illustrerende eksempel så vi denne uken hos den nyomvendte Jihad-journalisten Pål Refsdal, som tilbrakte sommeren med sine jihadist-kolleger i Syria, uten at PST ser ut til å ha fått ham med på listen sin over potensielle terrorister.  Han er valgt av NRK og andre medier som deres ekspert på muslimsk terror med det mål for øye å berolige det norske folk (og PST?) når det gjelder radikaliserte muslimer av begge kjønn som reiser til Syria for å øve seg på Jihad.  I følge eksperten Refsdal er det overdrevet å påstå at det kan være fare for at norske muslimer skal komme hjem fra kamptrening i Syria og true det norske demokratiet.  Den som lever får se.

Vi ønsker dere alle en fredelig helg

Fra oss i SMA-redaksjonen

*********

Den nye antisemittismen

I Norge lever de fleste jøder med skjult identitet.  Unge jøder velger stadig å flytte til Israel.  Snart er det bare en gravlund som kan vitne om jødisk tilstedeværelse her til lands.  Kristelig folkepartis etterlysing av en ny handlingsplan for jødehat i Norge vitner om at de forstår hvor redde jødene i Norge er, men ikke hvor viktig det er å peke på jødehatets kilder.

De ville gjerne øremerke 10 millioner kroner i Statsbudsjettet til blant annet å finansiere sikkerhetstiltak ved den jødiske menigheten, DMT, i Oslo.  De fikk 5 millioner kroner.  Det kan nok være at DMT trenger mer vakthold, men er det noen som tror at det vil føre til mindre antisemittisme i Norge?

Vi har nå fått mer enn tilstrekkelig av utredninger både fra HL-senteret og Oslo kommune, og vi vet at jødehatet er et voksende problem i Norge.  Utredinger på utredninger har vi nok av, men det er ingen som tar opp årsakene til problemet og hvordan en kan løse det.  Derfor vil det heller ikke bli noen løsning i overskuelig fremtid.  Det Krf unnlater å gjøre er å peke på kildene til dagens økende jødehat i Norge.  Ved å foreslå en handlingsplan som ikke retter seg mot antisemittismens opphav, vil resultatet bli en tåkelegging av problemet.

Hvor finner vi så de kildene til jødehatet som Krf ikke ønsker å peke på?  De finner vi hos politikere, i mediene, blant prestene, biskopene, NKR, Kirkenes Verdensråd og Den norske kirke.  De er i dag alle sammen kilder til jødehat i Norge.  De utgjør med sin grunnløse og usaklige «kritikk av Israel» til sammen en mektig inspirasjonskilde til det økende jødehatet blant folk på gaten.  Muslimer og venstreradikale aktivister spiller en mindre rolle enn dem i så måte.

Kristelig folkepartis forslag bør derfor anses som en operasjon for å skaffe seg selv ryggdekning.  De lager støy og later som om de gjør noe, men egentlig driver de med tåkelegging av den alvorlige virkeligheten vi befinner oss i når det gjelder jødehat hos oss.  På denne måten fungerer de som støtte for dem som er årsaken til jødehatet istedenfor å identifisere dem, og klart adressere den usminkede sannheten.

Det hjelper ikke om Krf kjøper skuddsikre vester og gassmasker til samtlige jøder i Norge.  Det blir ikke mindre antisemittisme av den grunn.  Det vi trenger nå er at man viser frem kilden til dagens jødehat og «henger bjella på katten.»

Uten å dra noen paralleller her kan det nevnes at også nazistene i sin tid mente at jødene trengte beskyttelse, og samlet dem i gettoer.  Dette hadde de lært av muslimene som hadde drevet med slik ”beskyttelse” i århundrer.  Å sette en mur av sikkerhetsvakter rundt den ene synagogen gir ingen nevneverdig sikkerhet for jødene i Oslo.  Det bidrar mer til å skremme dem.

Det er politikere i Norge som er rollemodeller for dem som tar opp i seg og sprer antisemittismen.  Det er boikott-partiet SV, Kristin Halvorsens marsjering med vennene sine i Oslo-gatene mens de ropte «drep jødene!»  Det er Jonas Gahr Støres mangeårige og ensidige anti-israelske politikk, basert på løgner.  Det er Kåre Willoch som med sin infame kritikk og støtte til terrorister som sitter med et hovedansvar for tilstanden.  Slike politikere støtter arabernes krav om jøderene områder som ingen har hørt dem definere grensene for, i hvert fall ikke på engelsk.  På arabisk er araberne klare: Hele Midtøsten skal være fritt for jøder.  Hvis våre politikere skal fortsette diskrimineringen med å definere områder av verden hvor det ikke må bo jøder, bør vi få et nytt verdenskart som vi kan forholde oss til.

Kirkenes Verdensråd, KV, som agiterer for islamisering av Jerusalem samtidig som de år etter år nekter å konfrontere sine islamistiske venner om de om lag 100.000 kristne som muslimer årlig tar livet av, er en åpenbar kilde til antisemittisme.  De som nylig sendte 30 delegater fra Norge til KVs møte i Korea for å kritisere Israel bør også komme høyt opp på listen over kilder til jødehatet i Norge.

Mediene sitter med et betydelig medansvar.  Uten dem ville det neppe blitt registrert jødehat i Norge.  Våre medier, som er avhengige av statlig støtte, er blitt mikrofonstativer for de politikerne som i forstand eller uforstand støtter dem med penger.  KrFs sikkerhetstiltak i Oslo kunne ikke ha forsvart jødene i Stavanger mot presten Reme og hans leninistiske meningsfeller i organisasjonen SOS Rasisme.

Men slik blir det ikke værende lenge.  De eldre jødene dør ut, og de unge flytter en etter en til Israel. Snart er Norge jøderent på ny.  Da vil det bli enda lettere for jødehaterne både å demonisere Israel og fornekte Holocaust.  Holocaustfornektelse er en del av dagens nye jødehat.  Den finner vi ikke bare i Iran, Tyrkia og i resten av den islamske verden, men også blant våre egne akademikere.

Alt dette bidrar til at man ikke bare undergraver Israels omdømme og rett til å eksistere, men denne atferden sår også tvil om hvorvidt jødene virkelig ble utsatt for et unikt folkemord for 75 år siden.

Den største utfordringen i forbindelse med dagens jødehat ligger i å kunne se dets kilder klart og tydelig.  Dagens ekstremister er ikke lenger den vanlige leninistiske venstrefascist som vi var vant til å se i gatene med en plakat i hånden.  I dag sitter de med dress og slips på regjeringskontorer og i redaktørstolene, og formidler en tåke av desinformasjon som gjør det nesten umulig for folk flest å se forskjellen på sannhet og løgn.  Det burde inspirere Kristelig folkeparti til å foreslå en helt annen handlingsplan.

Erkebiskop støtter Israel-boikott

I tider hvor menneskene over hele verden sitter kveld etter kveld og foran sine TV-apparater og med stor interesse kikker på andre mennesker som på sin side bretter ut til allmenn forlystelse det fineste og mest private i et menneskes liv, – følelsene for et annet menneske – som om det var et spill, – jakten på den såkalte kjærligheten og lignende konsepter, – er det kanskje for mye forlangt å be om balanse når det gjelder noe så komplisert som situasjonen i Midtøsten. Ikke at det ikke har vært antisemittisme i århundrene som har gått, men kombinasjonen av besteborgelig moralsk indignasjon over jødene kombinert med denne moralske degenerasjonen gir forutsigbare resultater, bare man er noenlunde edruelig og ser tegnene.

 Borte er alvoret, tyngden og den integriteten som skulle hjelpe mennesker som er i ekte nød

Det er like lite flatterende for et samfunn hvor et illustrert sladreblad som «Se og hør» er det mest solgte, at prester opptrer som sirkusartister og vier folk i telefonkiosker, og presenterer deler av eget sexliv og -fantasier i bokform, i en eneste samrøre av og med historier og anekdoter fra Bibelen, (mis)tolket til det ukjennelige av forfatteren. Borte er alvoret, tyngden og den integriteten hos Kirkens menn som skulle hjelpe mennesker som er i ekte nød. Ikke overraskende blir de meget populære i kretser som ikke har noen interesse av kristendom, men er desto mer opptatt av underholdningen som er nevnt over.

Det er godt ikke alle kristne tilhører denne gruppen.

I Sør-Afrika vil Johannesburg Universitet nå boikotte Israel på det akademiske plan. I praksis betyr det at universitetets 25 år lange vennskapsforhold med Ben-Gurion universitet i Negev avsluttes 1. april 2011. Hundrevis av afrikanske professorer har gått i bresjen for boikotten, og Nobelprisvinner og erkebiskop Desmond Tutu gir aksjonen kredibilitet og tyngde ved å gi sin støtte til beslutningen. I alle fall i enkelte kretser. Tutu har flere ganger sterkt kritisert Israel politikk, ikke alltid så saklig eller balansert, og har derfor fått kraftig pepper for sine uttalelser, både av den amerikanske advokaten, jusprofessoren og politiske kommentatoren Alan Dershowitz som besøker Oslo i disse dager, samt av The American Jewish Comittee og The Anti-Defamation League.

Enkelte av uttalelsene er så kritisk at dersom han er riktig sitert, er det klart antisemittisk. Blant annet er han sitert på at «sionisme har veldig mange paralleller med rasisme.» Ordlyden har variert i de forskjellige medier, men han viser klart med sitt siste utspill hvor han står.

Politisering av kristendommen
Det er naturlig å tenke over hva som gjør at nettopp kristne mennesker, og gjerne kirkenes ledere, innntar en slik holdning til Israel. Leser man Bibelen uten forbehold, fremgår det nemlig ganske klart at kristendom oppsto som en direkte avlegger av jødedommen, i alle fall hadde kristendommen sitt utspring blant jøder. Da ikke-jødene i den første tiden av kristendommens historie ble besluttet opptatt i det kristne fellesskap, ble det gjort ganske tydelig at man ikke skulle rose seg mot «stammen» – den jødiske essensen som tilførte kristendommen kultur og etisk kredibilitet og tyngde. Jødedommen er udiskutabelt selve livsnerven i kristendommen, og den gir blant annet kristendommen en tusenårig historie sammen med seg selv, noe som skulle gjøre kristne mennesker en smule ydmyke.

Når man så vet hva den jødiske staten representerer, hvorfor den ble etablert, hva den er bygget på av verdier og personlige ofre, kan det synes underlig at representanter fra en avleggerbevegelse av jødedommen plasserer seg selv i en posisjon der man vil ta den jødiske staten i skole. Man vil belære sitt opphav, rett ut sagt. Og det uten å vise noen tegn til forståelse for den infløkte politiske situasjonen landet Israel er i. Argumentene viser liten evne eller vilje til å gå inn i problematikken og gi jødene en fair sjanse. Det er lett å se at dette er politisk agitasjon, ikke intellektuell drøfting. Man presenterer overhodet ikke Israels behov for sikkerhet, landets behov for rett og slett å forbli jødisk for å eksistere, og man “glemmer” at landet er truet av fiendtlige stater på alle sider, inklusive velmenende “humanitære” organisasjoner som løper disses ærend og blir med i aksjoner for ytterligere å gjøre situasjonen infløkt og uoversiktlig, som Gaza-flotiljen og demonstrasjoner inne i selve landet.

Det er ikke tilfeldig at den norske eks-presten ble nevnt innledningsvis. For han representerer den samme delen av kristenheten som erkebiskop Tutu. Den finnes i Norge, som den finnes over alt i verden ellers. Det som kjennetegner disse såkalt liberale kristne, er en sterk politisering av forkynnelsen. Så sterk at det kristne budskap kommer i skyggen. Det er ganske godt gjort å gi mannen som selv tok avstand fra all politisering ved flere anledninger, politisk slagside. Det er imponerende at man faktisk klarer å ta ham til inntekt for et politisk syn.

I et forsøk på å lure Jesus i en politisk felle i et skattespørsmål, kom mannen med et helt enkelt og veldig klart svar: – gi Keiseren hva Keiserens er, og Gud hva Guds er. Og det i en situasjon der hele regionen var okkupert av romerne. Og der snakker vi ikke om selvstyre og nødhjelpskonvoier for å hjelpe lokalbefolkningen, og tilby dem sykehusbehandling, men et diktatorisk, undertrykkende regime.

Han gjorde det helt klart at han ikke hadde noen politisk agenda.

Politisk agenda har til gjengjeld våre sterkt – og helt åpent – politiserte kirkeledere og -talsmenn. Vi kunne nevne eks-biskop og eks-politiker Gunnar Johan Stålsett og generalsekretær i Kirkenes Verdensråd Olav Fykse Tveit som gode eksempler, i tillegg til biskop Tutu. De har begge markert seg som politiske meningsbærere, og har blitt tilsvarende populære blant mengden. Den mengden som altså har svært grunne interesser, når det kommer til stykket. Som ikke er så interessert i sannheten, bare det er underholdende.

Sosialistenes forlengede arm
Les Anders Ulsteins «En menighet for venstresiden,»  og Hans Rustads «Den store hvite flokk.»  Det settes velbegrunnede spørsmålstegn ved deres motiver og metoder. Hva søker de egentlig å oppnå? Hvem vil de tilfredsstille med sine synspunkter? Ulstein påpeker treffende nok at Vålerenga kirke, midt i en radikal og «politisk riktig» del av Oslo er nokså folketom, i den grad at Aftenposten finner det interessant nok til å skrive om det. Det ligger vel i sakens natur at denne delen av kristenheten ikke nødvendigvis betjener de søkende blant menighetens medlemmer. Til det er budskapet for lett. Et menneske som ser innover etter dybdene i tilværelsen finner ikke noe hjelp i dette søte klisset.

Ingen selverkjennelse er nødvendig, man stiller seg elegant på anklagerens side

En venn kalte det «puddingkristendom.» Det er i grunnen dekkende. Når substansen blir borte, selve grunnfjellet, – troen – er det ikke annet tilbake enn politisk snikksnakk. Kirken er blitt en filial av Sosialistisk Venstreparti her hjemme, og ute i verden likeså. Kristendommens budskap om personlig frelse fra ondskapen er erstattet med en anklagende pekefinger mot utvalgte fiender. Gudstjenestene dreier seg om kapitalistenes utnyttelse av de fattige, – den hvite verdens kolonisering av Afrika og Sør-Amerika blir den kollektivt dårlige samvittigheten som erstatter synden i menneskenaturen. Ingen selverkjennelse er nødvendig, man stiller seg elegant på anklagerens side, og tror at man går rettferdighetens ærend. Sånn sett har man oppnådd et slags fellesskap i sin arroganse.

Her er vi ved kjernen. Biskop Tutu stiller sin erkebiskopale verdighet til rådighet for krefter som søker å delegitimere Israel, og han bidrar også sterkt til det med sin egen stemme. Israelske universiteter er i hans øyne for det første ikke selvstendige utdanningsenheter, de er lydige tjenere for det politiske systemet han kjemper mot, ja utklekkingsanstalter for «regimets» ledere: «Israelske universiteter er en tett forbundet del av det israelske regimet, et bevisst valg, – mens palestinere ikke får adgang på universiteter og skoler, produserer israelske universiteter forskning, teknologi, argumenter og ledere for å opprettholde okkupasjonen.» Selve ordbruken er så farget at man simpelthen ikke kan mistenke ham for å være seriøs. Det er drøyt å kalle Midtøstens eneste demokrati for et “regime.”

 .. i de arabiske landene som omkranser Israel finnes det nesten ikke en jøde. Det må kunne kalles apartheid i sin ytterste konsekvens

Det er for øvrig samme argumentasjon som Israels erklærte fiender bruker. Palestina-araberne har i årevis drept sivile israelere under parolen: “alle jøder er soldater” – manifestert sist uke ved drapet på tre slike mindreårige “soldater” – «okkupanter,» i virkeligheten små uskyldige barn som sov fredelig i sine senger, sammen med sine sovende foreldre. I disse dager ser vi at det ikke spiller så stor rolle om de er jøder heller, bare de blir drept eller skadet. Utlendinger har tre ganger i det siste blitt drept av terroraksjoner i Israel. Dette er hatets fotsoldater.

I Tutus verden er Israel å sammenligne med de hvite som holdt Sør-Afrikas befolkning i undertrykkelse. Dette er venstresidens parole. Apartheid-uken er i gang, en særdeles ensidig og usaklig oppfinnelse hvor det dreier seg om å sverte den jødiske staten. At Israel er en smeltedigel av folk fra alle verdenshjørner er man blind for. At det finnes arabere og drusere i det israelske parlament, overser man glatt. At Israel er eneste landet i regionen hvor det er religionsfrihet, ytringsfrihet og demokratiske valg, likestilling mellom kjønnene, og sist men ikke minst: at det overhodet finnes jøder der, glemmer man.

Men det er uhyre vesentlig. For i de arabiske landene som omkranser Israel finnes det nesten ikke en jøde. Det må kunne kalles apartheid i sin ytterste konsekvens: – har du feil etnisitet eller religion, blir du bare bedt om å dra. Du får ikke en gang et eget sete på bussen, som de svarte tross alt fikk i apartheid-Sør-Afrika.

Dette må tas med i sammenligningen, ellers blir den feil.

Uri Avnery argumenterer i et intervju for at sammenligningen med Sør-Afrika under apartheid-tiden er feil. Verdens boikott av Sør-Afrika fikk de 90% svarte i landet til å føle at de ikke var glemt. Hvis Israel, hvor over 80% er jøder, blir boikottet, vil dette virke motsatt. De vil føle, med rette, at verden er imot dem. Det finnes ingen rettferdighet i en aksjon for å boikotte Israel. I så fall skulle man først boikotte Iran, Saudi Arabia og Syria og alle landene i regionen som viser en uforsonlig holdning mot jøder, samt i vekslende grad har en ytterst betenkelig holdning i forhold til essensielle verdier som menneskerettigheter, for ikke å snakke om rettferdig fordeling av statens goder.

Vi aner konturene av de katastrofale forholdene i de opptøyene som for tiden får titusenvis av desperate, undertrykte mennesker ut på gatene i arabiske og muslimske land for å sloss mot undertrykkerne.

Ingen har vel heller spesielt stor mistanke om at Kina oppfyller våre høyverdige moralske – eller skal vi si «sosialist-kristne» krav til oppførsel.

The South African Jewish Board of Deputies påpeker treffende at boikotten vil hindre «konstruktivt intellektuelt engasjement i Sør-Afrika.» organisasjonen kaller beslutningen «trangsynte politiske fordommer.» Sør-afrikanere burde «etterstrebe å fremme et tolerant og respektfullt miljø der man kan løse komplekse problemer og dele ressurser.»

«Akademisk boikott er anti-ytringsfrihet og anti-akademisk,» sa Alana Baranov, talskvinne for organisasjonen, som er det sentrale organ for jødene i landet. Nesten samtlige menigheter, studentorganisasjoner, jødiske samfunn og organisasjoner er tilknyttet organisasjonen.

NIS til Statskirken: Kirkenes Verdensråd og Israel

Den norske kirke
Postboks 799 Sentrum
0106 Oslo

25.02.2005 // 17 Adar I 5765

Norsk Israelsenter mot antisemittisme (NIS) (nå SMA) vil med dette gjøre oppmerksom på innholdet i og sterkt beklage uttalelsen som sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd har sendt ut i pressemelding den 21.2.2005.

I møtet i sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd 15. – 22. februar 2005, var Den norske kirke representert ved prost Trond Bakkevig. For øvrig var også generalsekretær Olav Fykse Tveit fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Arne Fritzson fra Norges kristne råd til stede.

I pressemeldingen oppmuntrer sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd sine medlemmer, inkludert Den norske kirke, «til alvorlig å overveie økonomiske virkemidler… som en ny måte å arbeide for fred på, ved å se på måter man kan unngå å delta i illegale aktiviteter knyttet til den israelske okkupasjon. I denne forstand stadfestet sentralkomiteen økonomisk press brukt på en åpen og passende måte, som et aksjonsmiddel».

Sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd minnet medlemskirkene om at de «ved bruk av investeringsfond har en mulighet til å bruke disse fond på en forsvarlig måte til støtte for fredelige løsninger på den israelsk/palestinske konflikten».

Uttalelsen om at disse pressmidler har som mål å «støtte fredelige løsninger på den israelsk/palestinske konflikten» er usann. Oppmuntringen om å gå inn for pengeutpressing og økonomiske sanksjoner er bare rettet mot Israel og støtter derfor arabernes kamp mot Israel. Dette er diskriminering. Diskrimineringen forsterkes ved at sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd belegger sine uttalelser med åpenbare usannheter om konflikten og Israel.

Oppfordringen fra Kirkenes Verdensråd er ikke egnet til å bringe fred. Det vil klart kunne bidra til mer krig, dersom innholdet blir trodd og settes ut i livet. Araberne har drept jøder i flere hundre år. Siden 1948 har araberne hatt som mål å utslette den jødiske staten og utallige uttalelser, angrep og terrorhandlinger vitner om at det målet fremdeles står fast. Den krigen Israel i dag utkjemper, begynte med araberlandenes angrep 15. mai 1948. Den fikk en pause etter våpenhvile-forhandlingene, ledet av FN i 1949, og ble for Egypt og Jordans vedkommende formelt avsluttet med fredsavtaler i 1979 og 1994.

Våpenhvileavtalene fra 1949 sier uttrykkelig at våpenhvilelinjene ikke er og ikke skal kunne oppfattes som anerkjente grenser mellom landene. Likevel begår Kirkenes Verdensråd den frekkhet å bygge hele sin argumentasjon om økonomiske sanksjoner og boikott på en påstand om at Israel, bl.a. ved å bygge sikkerhetsgjerde, bryter folkeretten på «okkupert område» og at multinasjonale selskaper er innblandet i brudd på folkeretten «utenfor de internasjonalt anerkjente grensene for staten Israel som ble fastlagt ved våpenhvilen i 1949». Dette er en løgn som den norske representanten har vært med på å utforme og vedta.

Overser fredsavtalene mellom Israel, Egypt og Jordan
Sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd bygger sine anbefalinger og oppfordringer på denne løgnen. Sentralkomiteen fortier at Israel i 1979 og 1994 inngikk fredsavtaler med Egypt og Jordan, som nøyaktig fastsatte de internasjonalt anerkjente grensene mellom Israel og disse landene. Ved å sette strek over fredsavtalene og gå tilbake til våpenhvilen, vil Kirkenes Verdensråd avslutte fredsprosessen og gå tilbake til og gjenåpne krigen som startet i 1948. Representantene i Kirkenes Verdensråd oppfordrer derfor ikke til fred. De oppmuntrer gjennom sine uttalelser og virkemidler til en langvarig og svært blodig krig! Med bruk av usannheter og fortielser legger de ansvaret for konflikten på den jødiske staten Israel. De oppmuntrer til økonomisk utpressing av jødene i Israel og ber om støtte til sine egne formål gjennom «investeringsfond». Dette er også diskriminering.

Fortielser – diskriminering – rasisme
Sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd, som ofte uttaler seg om «Israels okkupasjon», tier stille om den syriske okkupasjonen av Libanon, som har pågått i ca. 30 år. De tier om arabernes okkupasjon av land i Midtøsten og Nord-Afrika og om deres undertrykkelse av titalls millioner mennesker, inkludert kristne, berbere, sudanere, kurdere, bahaier, druzere, jøder og ikke minst muslimer. Dette er diskriminering.

Diskrimineringen og forfalskningen forsterkes av at Kirkenes Verdensråd årlig gjentar sin oppfordring om «effektive internasjonale garantier for politisk uavhengighet og territoriell integritet til alle nasjoner i området, inkludert Israel». Ingen andre enn arabiske tyrannier har fått støtte for sin eksistensberettigelse fra Kirkenes Verdensråd. Alle andre nasjoner og minoriteter i området trues av utryddelse. I november 1979 ankom en koptisk delegasjon til Kirkenes Verdensråd og ba om hjelp, siden de brutalt blir forfulgt og deres jenter kidnappes, voldtas og tvangsislamiseres. Kopterne fikk ikke en gang lov til å fremme sin bønn om hjelp, men ble kontant avvist. Situasjonen har ikke forandret seg siden, tross gjentatte henvendelser. Kirkenes Verdensråd tier om dette og støtter derved okkupasjon og undertrykkelse. De eneste som kritiseres er jødene. Etter norsk rettsoppfatning er dette diskriminering på religiøst og rasistisk grunnlag.

Skriften mot jødene
Det er urovekkende at ingen i Kirkenes Verdensråd synes å huske de 1700 år med jødeforfølgelse som medlemskirkene er ansvarlige for, idet de fortsetter å bruke Skriften mot jødene. Det er urovekkende at Den norske kirkes representant i Kirkenes Verdensråd ennå ikke synes å være instruert om å ta opp dette problemet og å tale sant om Israel og jødene.

Kirkenes Verdensråd kalte «sine medlemmer til å gjøre «hva som tjener til din fred» (Lukas 19:42)». Vi som er fri til å fortsette å lese teksten i sammenheng, forstår i neste vers hva Kirkenes Verdensråd mener om «dem som er ansvarlige for ufreden» – jødene (vers 43): «For dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter».

Vi minner om at også Den norske kirke i det siste har brukt Skriften på tilsvarende måter i Norge, bl.a. følgende: «For Han, Kristus, er vår fred, han som gjorde dei to til eitt og reiv ned det gjerdet som skilde, fiendskapen. (Ef. 2:14)… Vi ber om at alt som skaper fiendskap, vert rive ned» («Mellomkyrkjeleg råd med fråsegn om muren», 27.5.2004, om Israels sikkerhetsgjerde som til nå har reddet hundretalls menneskeliv).

Den 19.mars 2004 kom Norges kristne råds rådsmøte med følgende signal om motsetningen mellom «Gud» og «jøden»:
«
Gud, du som er Fredens Herre, du som åpner alle grenser, som favner alle folkeslag, som sammenføyer alle hender, vi vender oss til deg
Når vi reiser murer, bygger du broer
Når vi støter ut, står du i grenseland
Når vi skjelvende stenger døren, står du midt iblant oss og sier: Vær ikke redde»

Kirkenes Verdensråd kritiserer ikke arabernes intensive bruk av deres hellige skrifter mot jødene, men derimot angriper de jødene med egne hellige skrifter. Dermed befinner jødene seg klemt mellom islams jihad og kristendommens korstog, en utålelig situasjon som endog er antikristen i sin natur.

Kirkenes Verdensråd har ikke kommet med tilsvarende uttalelser overfor dem som angriper jødene i Israel. Kirkenes Verdensråd har ikke kritisert de arabiske land og Iran, og de terroristorganisasjoner som de har opprettet for å utslette den jødiske staten. Dette er diskriminering.

Kirkenes Verdensråd er opprørt over de sikkerhetstiltak som Israel bruker i selvforsvar. På den annen side lar Kirkenes Verdensråd være å kritisere og nevne dem som dreper sivile jøder og ønsker å utslette Israel. Dette er diskriminering.

Kirkenes Verdensråd reagerer sterkt på de minste brudd på menneskerettigheter i Israel, men bare når det tjener jødenes motstandere. Rådet tiet da PLO og Syria utførte folkemord på de kristne i Libanon (1974-82), da Irak utførte folkemord på kurderne i Nord-Irak, og da Syria massakrerte egne sivile i Hama i 1982. Kirkenes Verdensråd har tiet om folkemordet i Rwanda i 1994, og stillheten fortsetter når araberne i våre dager fortsetter folkemordet på, hittil, to millioner kristne i Sudan, der situasjonen i Darfour bare er som en dråpe i havet. Dette er diskriminering.

Atmosfæren som lå til grunn for Krystallnatten (Martin Luthers fødselsdag) og jødeutryddelsen i Holocaust hadde grunnlag i Kirkens holdning til jødene. I dag støtter Kirkens organer uttalelser og handlinger land og organisasjoner som prøver å fullføre «Hitlers uferdige jobb», slik muslimer over hele verden kaller Holocaust. For å bli en seriøs og troverdig partner i internasjonalt fredsarbeid må Kirken ta et åpent og utvetydig oppgjør med hovedårsaken til det kristne jødehatet: Erstatningsteologien, som dessverre fortsatt er sentralt dogme for de fleste medlemmene av Kirkenes Verdensråd.

Det er derfor Kirkenes Verdensråd kritiserer Israel, men ikke PLO/PAs formann Mahmoud Abbas, som fornekter Holocaust og sammenligner jøder med nazister, og som i flere tiår har vært en sentral organisator av terrorisme mot jøder. Erstatningsteologien understøtter fremdeles diskriminering og terror mot jødene.

Kirken har i 1700 år formidlet jødehat til folket. Derfor er vi ikke overrasket over dagens jødehat. Utsagnet som Kirkenes Verdensråd gjentar om at «kritikk av den israelske regjeringens politikk i seg selv ikke er anti-jødisk» er like falsk som det grunnlaget kritikken bygger på. Før var det jøden og jødedommen som ble kritisert, mens i dag er det jødenes stat og regjering som kritiseres, på samme diskriminerende måte. Diskriminering av jøder er anti-jødisk.

Vi ber derfor om at Den norske kirke slutter å operere med to sett av moralregler: Ett som gjelder jødene og ett annet som gjelder andre folk. Vi ber Kirken om å ta initiativ til et oppgjør med Kirkenes Verdensråds fortsatte bidrag til jødehatet og dets skadelige konsekvenser, 60 år etter Holocaust. Dersom Den norske kirke ikke kan stanse utbruddene av antisemittisme i Kirkenes Verdensråd eller avskaffe den løgn og forfalskning de bygger på, foreslår vi at Kirken som bidrag til fredsarbeidet melder seg ut av organisasjonen.

Med vennlig hilsen
Norsk Israelsenter mot antisemittisme (NIS)
Erez Uriely, leder (sign.)

Kopi:

1. Kirkenes Verdensråd (engelsk kopi)
2. Norges Kristne Råd
3. Mellomkirkelig råd for Den norske kirke v/generalsekretær Olav Fykse Tveit
4. Kultur- og kirkedepartementet v/ statsråd Valgerd Svarstad Haugland
Bispemøtet ved biskopene:
5. Biskop Gunnar Stålsett, Oslo
6. Biskop Ole Chr. Kvarme, Borg (Fredrikstad)
7. Biskop Rosemarie Köhn, Hamar
8. Biskop Laila Riksaasen Dahl, Tunsberg (Tønsberg)
9. Biskop Olav Skjevesland, Agder og Telemark (Kristiansand)
10. Biskop Ernst Baasland, Stavanger
11. Biskop Ole D. Hagesæther, Bjørgvin (Bergen)
12. Biskop Odd Bondevik, Møre (Molde)
13. Biskop Finn Wagle, Nidaros (Trondheim)
14. Biskop Øystein I. Larsen, Sør-Hålogaland (Bodø)
15. Biskop Per Oskar Kjølaas, Nord-Hålogaland (Tromsø)
16. Israels ambassade i Norge (engelsk kopi)
17. Simon Wiesenthal Center (engelsk kopi)

Vedlegg:

Pressemelding fra Kirkenes Verdensråd: Oppfordrer til økonomisk boikott av Israel (21.2.2005)

Uttalelsen fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke (17.02.2004)

Uttalelse fra Norges kristne råd (19.3.2004

Pressemelding: Kirkenes Verdensråd utpresser Israel

Av SMA, 25.5.2005

Uttalelsen som sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd har vedtatt og sendt ut kritiseres av Norsk Israelsenter mot antisemittisme  (nå SMA) som «diskriminerende» og som «pengeutpressing». NIS mener at uttalelsen er antijødisk og kan svekke muligheten for fred.

I brev til Den norske kirke kritiserer Senter mot antisemittisme (SMA), uttalelsen som sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd har sendt ut i pressemelding den 21.2.2005. Den norske kirke var representert i møtet.

I sin pressemelding oppmuntrer sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd sine medlemmer, inkludert Den norske kirke, «til alvorlig å overveie økonomiske virkemidler… som en ny måte å arbeide for fred på, ved å se på måter man kan unngå å delta i illegale aktiviteter knyttet til den israelske okkupasjon. I denne forstand stadfestet sentralkomiteen økonomisk press brukt på en åpen og passende måte, som et aksjonsmiddel». Mer konkret foreslås bruk investeringsfond som politisk pressmiddel.

NIS mener at uttalelsen ikke har som mål å støtte fredelige løsninger, og betegner aksjonen som «pengeutpressing og som bare er rettet mot Israel og derfor støtter derfor arabernes kamp mot Israel». SMA mener at oppfordringen ikke er egnet til å bringe fred, men derimot vil det «klart kunne bidra til mer krig».

Videre anklager NIS Sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd for diskriminerende uttalelser om «Israels okkupasjon», «mens den tier stille om den syriske okkupasjonen av Libanon, som har pågått i ca. 30 år, og annen arabisk okkupasjon i Midtøsten og Nord-Afrika».

I følge SMA belegger Kirkenes Verdensråd sine uttalelser med åpenbare usannheter, en forfalsket fremstilling av folkeretten og fortielse av fredsavtalene med Egypt og Jordan.

SMA skriver at «kristne ledere synes å ha glemt de 1700 år med jødeforfølgelse som medlemskirkene er ansvarlige for, idet de fortsetter å bruke Skriften mot jødene». Denne kritikken er rettet mot Kirkenes Verdensråd, som kalte sine medlemmer til å gjøre «hva som tjener til din fred» og henviste til Lukas 19:42. I følge NIS har også Den norske kirke brukt Skriften mot jødene i Israel.

I brevet siterer SMA lignende uttalelser som kom fra sentrale norske kirkeorganisasjoner, inkludert Mellomkirkelig råd og Norges kristne råd, som har gått så langt som å signalisere en motsetning mellom «Gud» og «jøden».

Videre skrev SMA at bruk av hellige skrifter mot jødene skaper en situasjon der de befinner seg klemt mellom islams jihad og kristendommens korstog.

SMA spør hvorfor Kirkenes Verdensråd ikke har kommet med tilsvarende uttalelser overfor dem som angriper jødene i Israel og gjør alt de kan for å utslette den jødiske staten.

Videre mener SMA at Kirkenes Verdensråd reagerer diskriminerende og hyklersk på «brudd på menneskerettigheter i Israel, men bare når det tjener jødenes motstandere. Undertrykte minoriteter i området ignoreres, folkemord forties og kopternes fortvilte rop om hjelp ble avvist.

I brevet minnerSMA om «Kirkens rolle i Krystallnatten (Martin Luthers fødselsdag) og jødeutryddelsen i Holocaust» og påpeker at Kirkens organer i uttalelser og handlinger støtter dem som ennå forfølger jødene og prøver å utrydde jødene i Israel.

SMA fremholder at Kirken, «for å bli en seriøs og troverdig partner i internasjonalt fredsarbeid, må ta et åpent og utvetydig oppgjør med hovedårsaken til det kristne jødehatet: Erstatningsteologien, som dessverre fortsatt er sentralt dogme for de fleste medlemmene av Kirkenes Verdensråd». Det viktigste med erstatningsteologien er at Gud har forkastet jødene, for så å overgi løftene til den kristne kirke, noe som brukes til å legitimere jødeforfølgelse.

SMA avslutter sitt brev med å be Den norske kirken om å ta initiativ til et oppgjør med Kirkenes Verdensråds «fortsatte bidrag til jødehatet og dets skadelige konsekvenser, 60 år etter Holocaust». Alternativt foreslår NIS at Den norske kirke som et bidrag til fredsarbeidet melder seg ut av organisasjonen.