Stikkordarkiv: holocaust

NY Times følger antisemittismen i Ungarn

Interiør fra Dohany-synagogen i Budapest

Interiør fra Dohany-synagogen i Budapest

The New York Times gjennomfører akkurat nå en spørreundersøkelse blant jøder i Ungarn for å få bedre grunnlag for sin dekning av antisemittismen i landet.

Undersøkelsen ble publisert på nettet onsdag. Den ber blant annet om svar på om man har opplevd antisemittisme eller om man har tenkt på å emigrere som følge av dette.

Avisen skriver i sin introduksjon til undersøkelsen: «Et åpent antisemittisk parti har blitt medlem av Ungarns parlament de senere år, og dette skaper frykt for at det øst-europeiske landet skal få mer antisemittiske holdninger.» «The Times kommer i det kommende år til å se grundig på antisemittismen i Ungarn. Som vi skriver i denne utgaven, håper vi å høre fra ungarske jøder om deres opplevelser.»

Ett av spørsmålene lyder. «Hva (om noe) gjør myndighetene i dine omgivelser for å dempe eller oppmuntre til antisemittisme?»

90 % av 517 ungarere som svarte på en undersøkelse EU gjorde om antisemittisme i fjor, sa at antisemittisme enten var «et ganske stort problem» eller «et veldig stort problem.» Undersøkelsen avdekket at så mye som 48 % av ungarske jøder har tenkt på å flytte fra landet som følge av utviklingen, mot 18 % i Storbritannia og 29 % i gjennomsnitt i EU.

Myndighetene i Ungarn har henstilt til befolkningen i landet å ta ansvar for landets rolle i Holocaust under Den annen verdenskrig, og derfor mangedoble sin innsats for å minnes Holocaust.

Det er nå omtrent 100.000 jøder i Ungarn. De har sine røtter i landet tilbake til før 1095 e.Kr. Ved inngangen til det 20. århundre var 5 % av befolkningen i landet jøder. I hovedstaden Budapest var så mye som 23 % av befolkningen jøder ved begynnelsen av verdenskrigen, og de hadde stor innflytelse på områder som vitenskap, kunst og handel.

Under krigen (1941-1945) ble så mange som 600.000 jøder drept på systematisk vis, de fleste ble sendt til utryddelsesleirer drevet av Nazi-Tyskland.

TIDLIGSTE REFERANSER FØR 1095
Det har vært jøder i Ungarn i århundrer, antagelig så langt tilbake som til det første hundreår etter Kristus, da kong Decebalus skal ha gitt jødene som sto på hans side i krigen mot romerne, tillatelse til å bosette seg i hans territorium. Decebalus hersket over Dacia fra år 87 til 106 e.Kr, et område som omfattet dagens Ungarn, Romania, Moldova og en del av Bulgaria, Ukraina og Serbia.

Men det første historiske dokument som omhandler jøder i Ungarn er et brav fra omkring 960 e.Kr, hvor jøder som lever «i landet Hungarin» omtales. Omtrent på samme tid omtaler Ibrahim ibn Jacob jøder som drar fra Ungarn til Praha i handelsøyemed. Ibn Jacob var en jødisk handelsreisende som antagelig også fungerte som spion og diplomat. Han etterlot seg en mengde skriverier og notater, og er antagelig også den første som noensinne nevnte den tsjekkiske hovedstaden Praha i noe dokument.

Kong Coloman av Ungarn (1095-1116) forsterket de allerede eksisterende forbud og restriksjoner for jøder, for eksempel mot å gifte seg med kristne, eller bo på steder som var utenfor kontroll av biskopene, og dermed kirken. Den faste handelsdagen som var på søndag, ble flyttet til lørdag.

Til tross for dette, søkte mange jøder tilflukt i Ungarn etter grusomheter og konflikter i Frankrike, Tyskland og Bohemia. Blant jødene fra Bohemia var det mange velstående familier, og kongen innførte spesielle regler for handel mellom jøder og kristne. Blant annet skulle det alltid være til stede både jødiske og kristne vitner ved slik handel.

JØDER MERKES
Under kong Ladislaus IV av Ungarn (1272–1290) ble det innført en regel om at alle jøder skulle bære et rødt tøystykke på venstre side av jakken. Alle som handlet med umerkede jøder, eller som bodde på samme tomt eller i samme hus som jøder, merket eller umerket, skulle nektes adgang til gudstjenesten, og dersom man overlot noe kontor til en jøde, skulle man bannlyses fra kirken.

Kong Andrew III (1291–1301) bestemte at samtlige jøder som levde i Bratislava skulle nyte de samme rettigheter som kristne.

SVARTEDAUDEN
Etter ham led jødene mye. Svartedaudens ankomst i 1349 førte til at jødene ble utvist fra Ungarn. Vedtaket ble trukket tilbake, men i 1360 ble de igjen utvist, etter et mislykket forsøk på å få konvertert jødene til katolisismen. I Moldavia ble de godt mottatt av Aleksander den gode, og Dano I som ga dem spesielle rettigheter.

Noen år senere ble jødene bedt om å komme tilbake, da Ungarn hadde økonomiske vanskeligheter. Den samme kongen som hadde utvist dem, opprettet egne kontorer som skulle ta seg av jødene; de skulle innkreve skatter, sørge for deres rettigheter og høre på deres klagemål.

BRENT PÅ STAKE
Fra 1490 og utover hadde jødene i Ungarn dårlige tider. Etter å ha hatt en viss beskyttelse i årene som hadde gått, førte Mathias Corvinus’ død til at jødene regelrett ble overfalt. Eiendommene deres ble konfiskert, man nektet å betale tilbake gjeld til dem, og de ble forfulgt på mange måter. Kong Ladislaus (1490-1516) som konstant var i pengetrøbbel, la tunge skatter på dem.  I hans regjeringstid ble jøder for første gang henrettet ved å bli brent på stake, etter beskyldninger om ritualmord.

Jødene ba den tyske keiser Maximilian som beskyttelse. I anledning et kongelig bryllup i 1512 ble samtlige jøder i Ungarn satt under keiserens beskyttelse, med fulle borgerrettigheter. Inntil da hadde jødeforfølgelse vært vanlig i Ungarn.

OTTOMANERNE KOMMER
I 1526 ble Ungarn tatt av ottomanerne i slaget ved Mohács, og adelen samt noen av de rikeste jødene flyktet. Resten av jødene overga seg ved å overrekke nøklene til det ubeskyttede og nå fraflyttede slottet i hovedstaden Buda. Ibrahim Pasha, som overtok etter Suleiman I, bestemte imidlertid at alle jødene, mer enn 2000 mennesker, skulle spres rundt i det tyrkiske riket. De ble sendt til Konstantinopel, Pleven og Sofia, og levde i flere årtier temmelig adskilt fra resten av samfunnet.

JAGES AV UNGARERNE
I 1541 invaderte tyrkerne nok en gang Ungarn, og en del jøder som hadde unnsluppet første krig, søkte nå tilflukt på den vestlige siden, i de frie, kongelige byene. Dronning Maria, enken etter Ludvig II, tok parti for jødenes fiender, og nye jødeforfølgelser begynte. Eiendommer ble beslaglagt, jødene ble jaget fra byene, fraflyttede hus og synagoger ble plyndret. Også jødene i nåværende Bratislava ble jaget med tillatelse av dronningen, angivelig fordi de hadde uttrykt ønske om å flykte fra tyrkerne.

Samme dag som jødene ble utvist, den 9. oktober 1526, ble kong János Szapolyai (1526–1540) kronet, mot Ferdinands vilje. Et dekret som bestemte at jøder skulle utvises fra hele landet, ble vedtatt. Kongen ratifiserte imidlertid aldri bestemmelsen, og Ferdinand av Habsburg (1526–1564) annullerte hele ordningen. Szapolyai ble også avsatt.

BLODANKLAGER OG ADGANGSFORBUD
Lorden av Bösing (nå Pezinok) skyldte jødene store beløp, og iverksatte blodanklager mot de upassende kreditorene i 1529. Til tross for heftige protester av prefekten Mendel, og jøder over hele landet, ble te anklagede brent på staker, og jøder fikk forbud mot å bo i Bösing, et forbud som skulle vare i flere århundrer. Like (19. februar 1539) etter led jødene i Nagyszombat (nå Trnava) en lignende skjebne. De ble først beskyldt for ritualmord, så utvist fra byen.

Jødene som levde i de delene av Ungarn som var okkupert av ottomanerne, hadde ifølge Wikipedia langt bedre vilkår enn dem som levde under Habsburgerne. I periodene 1546-1590 og 1620 til 1680 skal de jødiske samfunnene i Buda ha blomstret. I disse årene varierte antall familieoverhoder som betalte jizya (skatt fra ikke-muslimer til de muslimske herskerne) mellom 11 og 106.

På slutten av den tyrkiske perioden var det rundt ett tusen jøder i Buda, fordelt på tre synagoger, en askhenasisk, en sefardisk, og en syrisk.

UTVISNING OG DOBBEL SKATT
I 1572 bestemte kong Maximilian II at jødene i Pressburg (Bratislava) skulle utvises dersom de ikke konverterte til kristendommen. Jødene nektet imidlertid, og ble værende i byen uten å oppgi sin religion, men levde i konstant konflikt med sine omgivelser av denne grunn. I 1582 bestemte en kommune at ingen skulle gjøre forretninger med, eller leie ut til jøder. Jødene ble pålagt ekstra skatt, og skattebyrden på jødene ble dobbelt av hva en vanlig borger måtte betale.

I 1630 ble det vedtatt en lov som forbød jøder å få fordel av skattene som ble innbetalt, fordi de var vantro, og fordi de ikke hadde noen samvittighet. (Veluti jurium regni incapaces, infideles, et nulla conscientia praediti.) Da man etablerte store tropper mot slutten av århundret for å ta tilbake Buda fra tyrkerne, ble jødene ilagt en ekstra krigs-skatt.

KRIG OG SLAVERI
I krigen som fulgte led jødene i Buda stor nød, og også jødene i Székesfehérvár, disse ble enten tatt som fanger eller solgt som slaver. Etter hvert ble krigen vunnet – ved hjelp av jødene, og de jødiske samfunnene kom mer eller mindre i orden igjen. Men i områdene som var ivaretatt av Habsburgerne stoppet all jødisk utvikling opp, ettersom Leopold I utviste jødene i 1671. Han trakk imidlertid tilbake bestemmelsen noen måneder senere. Tyrkerne plyndret også flere byer i det vestlige Ungarn og solgte dem som slaver.

JØDER = UGRESS
Da imperiets tropper tok tilbake Buda 2. september 1686, ble de fleste fastboende jøder i byen drept, noen ble tatt til fange for løsepenger, og i årene som fulgte ble hele Ungarn underlagt Habsburgerne. Hele landet var mer eller mindre lagt øde, og måtte befolkes på nytt. De romersk-katolske lederne bestemte at tyske katolikker skulle få preferanse. Jødene kunne man ikke utrydde på en gang, mente erkebiskopen av Esztergom, som var øverste geistlig for Ungarn. De måtte rykkes opp som ugress. De måtte ut av sirkulasjon, som dårlige mynter må ut av pengesystemet. Et dekret fra Pressburg i 1687-1688), som ila jødene dobbel skatt, tok også fra dem retten til å drive med jordbruk eller eiendomshandel. De fikk heller ikke ha kristne tjenere.

Kuruc-oppstanden skapte også store vanskeligheter for jødene. I 1703 kontrollerte han mesteparten av Ungarn, og de politiske intrigene gjorde det vanskelig å unngå å bli beskyldt for ett eller annet. Mange velstående jøder mistet alt de eide i denne tiden.

Leopolds sønn, Charles III, ga melding om at han ønsket å begrense antall jøder i riket sitt, og i 1725 fikk alle distriktene i de østerrikske provinsene ordre om å føre statistikk over sine «hebraiske innbyggere». I 1726 ble det innført en lov som satte strenge grenser for jødene, noe som fikk betydning for mange av byene i Ungarn. Kun én mannlig person i hver jødisk familie kunne gifte seg, og alle menn som ønsket å gifte seg og starte familie, måtte derfor dra ut av riket. Mange av disse kom til ungarske byer, og disse ble overfylt av jøder, hovedsakelig i nord, i byene som nå er Nitra, Bratislava og Trenčín.

Overalt i landet innførtes det strenger regler, spesielt for jøder, som gjorde det vanskelig for dem å leve. Kong Karl ville ha jødene ut av samtlige gruvebyer, og beordret jødene i 1727 å forlate Sasinkovo, hvor de hadde opprettet et støperi til tross for alle disse reglene, men jødene nektet å dra, eller reagerte så langsomt på forbudet, at kongen måtte gjenta sin ordre tre måneder senere.

I 1735 ble det foretatt nok en folketelling blant jødene for å begrense antallet. Det var på denne tiden 11.621 jøder i Ungarn. Under dronning Maria Theresa (1840-1780) ble jødene utvist fra Buda, og det ble etablert en egen «toleranse-skatt«. I tillegg måtte de betale mer enn andre for bruk av ferger eller trekkdyr, i enkelte tilfeller tre ganger så mye som kristne. De ble også belagt med ekstra toll i tre byer, til tross for at det ikke fantes noen tollkontorer eller grenser.

GODE KÅR UNDER JOSEF II
Hennes sønn og etterfølger Josef II, som regjerte til 1790, lettet på dette trykket med et pennestrøk, og jødene fikk adgang til alle rikets byer unntatt gruvebyene, og det ble bestemt at dokumenter til jødene ikke skulle utgis på hebraisk eller jiddisk, men på latinsk, tysk og ungarsk, og alle unge jøder måtte lære seg disse språkene innen to år. Skolene fikk kristne lærere som underviste i alle fag unntatt det som angikk religion, og jødene fikk rett til å drive forretning, forutsatt at de kunne bevise at de hadde skolegang. Også på akademier kunne jødene nå få adgang, unntatt til studier som omfattet teologi. De kunne også leie en gård forutsatt at de kunne drive denne uten hjelp av kristne.

Kristne mestere kunne ha jødiske læregutter, og jødene fikk drive småhandel og fikk lage segl, de kunne selge krutt og salpeter, og de fikk også lov å bære et sverd. De måtte imidlertid fjerne sine religiøse særtrekk, og måtte barbere av seg sine skjegg.

Jødene var svært takknemlige for disse lettelsene, men beklaget at de ikke fikk beholde skjegget, og skrev derfor et brev til kongen, og fikk tillatelse til dette. Imidlertid strammet kongen inn andre deler av bestemmelsen, som han så svært alvorlig på. I 1787 kom det et pålegg om at alle jøder måtte finne seg et tysk etternavn. I 1789 beordret han til jødenes store bestyrtelse at de skulle gjøre militærtjeneste.

Da Josef døde, ble det igjen store prøvelser for jødene. I byen Pest bestemte borgerne at alle jøder skulle ut innen 1. mai 1790. Regjeringen blandet seg, og det kokte ned til et forbud mot å drive handel på gatene. Nok en by vedtok et utvisningsdekret, og regjeringen tok denne gang et oppgjør, og slo fast at jødene hadde fått visse rettigheter av kongen, og at disse ikke kunne fratas dem.

TOLERANSE OG UNDERTRYKKELSE
Jødene i Ungarn startet en underskriftskampanje, og leverte et opprop til kong Leopold II i Wien i slutten av 1790. Kongen forhørte seg med kanselliene i Ungarn og Moravia om saken, og i januar 1791 ble det opplest ved riksdagen at jødene skulle beholde de rettigheter de hadde under Josef II, og at alle som hadde blitt utvist, skulle få komme tilbake. Dette ble innført i en lov som ble kalt De Judaeis, som ble mottatt med stor entusiasme av jødene, fordi den ikke bare sikret dem deres rettigheter, men den ga også løfte om at forretningene skulle bli lovregulert. Dette skulle imidlertid ikke skje  før et halvt århundre senere.

I 1839 vedtok generalforsamlingen for fylket Pest at jødene skulle få samme rettigheter som andre ungarere dersom de godtok å lære seg det magyarske språket. I årene som fulgte var det derfor fokus på skolegang for å lære språket, og en rekke skrifter ble oversatt til ungarsk, og både språket og klesstilen i Ungarn ble i stor grad adoptert av jødene. Til og med i synagogene var det enkelte liberale rabbier som brukte ungarsk som språk.

I årene som fulgte kom det frem en del antipati mot jødene i riksdagen, både aktivt og passivt, men i 1840 publiserte Baron József Eötvös en sterk appell for jødene i den prominente Budapesti Szemle, og han fikk også sterk støtte av lutheranernes kirkeinspektør grev Charles Zay, som talte jødenes sak varmt i 1846.

Riksdagen i 1847 var ikke fullt så fordelaktig mot jødene, til tross for den innsatsen de gjorde for å lære seg språk og kultur, og i tillegg viste jødene stor vilje til å risikere livet for sine landsmenn. Under revolusjonen i 1848 viste de sin patriotisme, og kom under angrep flere steder i landet. Almuen i Pressburg (Bratislava,) godt oppmuntret av den uvennlige stemningen blant borgerne i byen, begynte å vise en mer fiendtlig holdning mot jødene, som nå hadde begynt å bosette seg utenfor ghettoen sin rundt slottet i byen. I april samme år tiltok dette fiendskapet.

Rundt denne tiden ble jødene utvist fra de ungarske byene Sopron, Pécs, Székesfehérvár og Szombathely, i de to siste var det regelrette forfølgelser. I Szombathely ble synagogen invadert, og Torah-rullene ble skåret i stykker og kastet i brønnen. Jødene i Pest ble værende i byen, og både disse og jødene i Vágújhely (Nové Mesto nad Váhom) led mye under mobbens grusomheter. Flere anså flytting til Amerika som eneste utvei, og det ble stiftet et selskap for å hjelpe dem som ønsket å emigrere. De fleste ble imidlertid værende.

DEN UNGARSKE REVOLUSJON
Jødene var med i den nasjonale hæren så tidlig som mars 1848, men ble ekskludert i noen av byene, før faren for landet ble så stor at man tok dem inn igjen. I Pest ble det dannet en egen divisjon for jøder. Da Pápas nasjonalgarde ble mobilisert mot kroatene, tok rabbien i byen, Leopold Löw, plass i rekkene, og inspirerte også sin avdeling med sine ord. Jøder deltok også blant de frivillige, og da styrkene fra Pest marsjerte langs elven Drava mot kroatene, utgjorde jødene en tredel av soldatene. De fikk sin velsignelse av rabbi Schwab i juni 1848.

Jødene deltok i mange slag, men deltok ikke bare som soldater. Også økonomisk bidro de til fellesskapet med store midler. Sølv og gull, våpen og utstyr for soldatene, samt annen forpleining som klær, mat og medisiner var blant de frivillige bidragene. Så da den nye regjeringen trådte i kraft 2. juli 1848, så jødene frem til nye tider med bedre forhold.

Jødene opplevde i det påfølgende året et ganske stort påtrykk, men ikke alltid så uvennlig, for å endre og liberalisere religionen. Mange satte dette som en betingelse for at jødene skulle få sin fulle frihet. Jødene sendte ti delegater til en konferanse i juli, for å øve press på politikerne. Disse hadde klare retningslinjer, – man skulle ikke gi etter for noe press om religionen. De ti måtte returnere med uforrettet sak, man konkluderte med at delegasjonen ikke hadde oppnådd noe.

Den 28. juli 1849 ble det vedtatt en lov som etter en kort debatt ble gjort gjeldende, hvor jødene fikk sin fulle frihet. Man forutsatte at de skulle dyrke sin religion i henhold til tidens krav. Loven inneholdt også en bestemmelse om jøders anledning til å gifte seg med kristne.

Men jødene fikk ikke beholde sin frihet lenger enn et par uker. Da den ungarske hær overga seg til russerne ved Világos ble jødene straffet for å ha deltatt i den ungarske frihetskampen. Russerne var kommet for å bistå østerrikerne for å slå ned opprøret. Den østerrikske generalen Julius Jacob von Haynau, også kalt «hyenen fra Brescia» og «bøddelen fra Arad», eller «den habsburgske tiger», som hans egne kalte ham, la strenge krigsskatter på jødene, tungt beskattet som de var fra før. Han slo også ned på enkeltpersoner, fikk dem fengslet og drept. Noen flyktet fra Ungarn som følge av pogromene.

Det ble bestemt at jødene i Pest, Óbuda, Kecskemét, Czegléd, Nagykőrös og Irsa skulle betale 2.300.000 gylden som straff for at de hadde deltatt i det ungarske opprøret mot Østerrike. Dette var imidlertid et helt umulig stort beløp for disse jødene å betale, og det ble laget et opprop for å slippe det enorme beløpet. Det ble innført et unntak for jødene i noen byer, som ikke hadde vært med på revolusjonen. Jødene andre steder kunne søke fritak fra skatten dersom de kunne dokumentere at de ikke hadde deltatt i opprøret, enten moralsk, eller ved ord eller gjerning. Dette nektet jødene å gå med på, og enden på historien ble at keiser Franz Josef reduserte beløpet til 100.000 gylden – som et jødisk fond for å styrke skolevesenet. Gjelden ble betalt av alle jødene i fellesskap på noen få år.

1860: GENERELT BEDRE FOR JØDER
I årene som fulgte kjempet jødene og deres venner for bedrede forhold og større frihet, og alt i alt ble det gode forhold for jødene, spesielt etter at de østerrikske tropper ble slått i Italia i 1859. I oktober 1877 åpnet Det jødiske teologiske seminar, Universitetet for jødiske studier, i Budapest. Universitetet er fortsatt i drift. Siden åpningen har universitetet vært det eneste jødiske institutt i sentral- og sør-Europa.

I 1890 ble 64 % av jødene i Ungarn regnet som etnisk ungarske, mens 33,1 % ble regnet som tyske.

I 1910 var det 911.227 jøder i Ungarn. Dette var snaut 5 % av den ungarske befolkningen. Jødene utgjorde likevel 48,5 % av legestanden, rundt 61 % av handelsstanden, 58 % av boktrykkerne, og rundt 42 % av vertshuseierne.

DEN 1. VERDENSKRIG
Mer enn 10.000 jøder ble drept, og tusener såret og invalidisert under kamp for Ungarn i Den første verdenskrig. Men disse ofrene ble fort glemt og overskygget av de kaotiske tilstandene etter krigen.

DEN HVITE TERROR
Den første regjeringen etter krigen var det første som kunne ligne på et liberalt demokrati, men det gikk fort under i en kommunistrevolusjon i 1919. Alle kommunistlederne bortsett fra én var av jødisk opphav. Denne relativt kortvarige revolusjonen med sine lidelser for ikke-jødiske ungarere var imidlertid med på å styrke de eksisterende antisemittiske holdningene.

I juli 1919 begynte Hortys armeer å straffe ungarske kommunister og medhjelpere, virkelige som innbilte. Dette resulterte i en rekke pogromer mot ungarske jøder, et terrorvelde som er kjent som Den hvite terror. Antall jøder som ble offer for disse represaliene diskuteres fortsatt, men man snakker om tusener av menneskeliv.

MELLOMKRIGSTIDEN
Jødene utgjorde fortsatt rundt 5 % av befolkningen, men representerte i 1921 88 % av medlemmene på børsen i Budapest. 91 % av valutavekslerne var jøder. I mellomkrigstidens Ungarn var så mye som 90 % av den ungarske industrien kontrollert av noen få jødiske rikmannsfamilier. Jødene representerte en firedel av alle universitetsstudentene, og utgjorde 43 % av studentene på Budapests teknologiske universitet. I 1921 var andelen jøder 60 % for leger, 51 % for advokater, 39 % av alle privatpraktiserende ingeniører og kjemikere, 34 % av redaktører og journalister, og 29 % av alle musikere – alle definerte seg som jøder religiøst sett.

Den grusomme admiral Horthy erklærte seg åpent for antisemitt, og skrev i et brev til en av sine statsministre at «jeg ser det utålelig at absolutt alt her i Ungarn skal være på jødiske hender; alle fabrikker, banker, store formuer, forretning, teater, presse, handel og så videre. Likeledes at jødene skal være de som representerer Ungarn, spesielt i utlandet.»

Jødene var plutselig, etter Ungarns territorielle tap etter krigen, blitt den mest synlige minoritet i landet, og dermed ble de en passende syndebukk for alt det vonde som rammet landet. Horthy iverksatte den første «straffen» i 1920 – «Numerus Clausus», en forordning som begrenset jødenes deltagelse på universitetene til fem prosent eller mindre, antallet skulle reflektere jødenes prosentandel i landet.

I mellomkrigstiden vokste flere antisemittiske bevegelser seg sterke. Ungarns ledelse ønsket et «stor-Ungarn» tilbake etter å ha tapt store områder, og identifiserte seg med fascistregjeringene i Tyskland og Italia.

ANTI-JØDISKE LOVER
I 1938 innførte Ungarn under Miklós Horthy en rekke anti-jødiske lover etter mønster av Tysklands Nürnberg-lover. Den første begrenset antall jøder i kommersielle sammenhenger til tjue prosent, som i pressen, blant leger, ingeniører og advokater. Den neste, i mai 1939, definerte for første jøder etter rase: mennesker med 2, 3 eller 4 jødiske besteforeldre ble regnet som jødisk. De fikk nå ikke lov å arbeide i offentlig administrasjon på noe felt; de kunne ikke være avisredaktører, på teater og i filmindustrien ble grensen satt ved 6 % jøder, dette gjaldt for leger, advokater og ingeniører. Private firmaer kunne ikke ansette mer enn 12 % jøder. 250.000 ungarske jøder mistet inntekten sin, de aller fleste mistet også stemmeretten sin.

Ved valget 28-29. mai vant nazipartiene en firedel av stemmene, og 52 av 262 plasser i regjeringen. Den reelle støtten blant folk var mye større, ettersom partiene i flere områder av landet ikke var på stemmeseddelen.

Den «tredje jødiske loven» den 8. august 1941 forbød ekteskap mellom jøder og ikke-jøder, og gjorde seksuell omgang mellom disse straffbart.

I april 1941 annekterte Ungarn en del områder i det okkuperte Jugoslavia, og blant de menneskene som nå kom innenfor Ungarns grenser, var mer enn 15.000 jøder. Dette førte til at det nå var mer enn 861.000 mennesker som etter de nye raselovene ble definert som jøder. Av disse var det rundt 725.000 som fulgte den jødiske religionen. Dette fremgikk av en folketelling i 1941.

MASSAKRER
Det vites ikke om de 10-20.000 jødene som hadde flyktet fra Polen var med i denne tellingen. I alle fall ble 20.000 jøder som ikke kunne bevise sin tilhørighet til Ungarn siden 1850, deportert til det sørlige Polen, eller levert til tyskerne mellom 15. juli og 12. august 1941. Blant disse var mange familier som hadde levd i området i generasjoner. De fleste av disse jødene ble massakrert i Kameniec-Podolsk i slutten av august.

I Újvidék.massakren (nå Novi Sad) i januar 1942 ble nesten 3000 serbere og rundt 1000 jøder drept sammen med et hundretall andre. Morderne var den ungarske hær og «Csendőrség». Jødene ble innkalt for tjeneste i ubevæpnede styrker som hadde som formål å reparere istykkerbombede jernbanespor, bygge flyplasser, og rydde minefelt. Rundt 42.000 tvangsarbeidere ble drept, mange ganger av sine ungarske vakter, ved en sovjetiske fronten. 4000 tvangsarbeidere døde i kobbergruver i Bor i Serbia. Likevel nektet Miklós Kállay, statsminister fra 9. mars 1942, å utlevere de ungarske jøder til utryddelsesleire i det tyskokkuperte Polen. Denne absurde situasjonen varte til 19. mars 1944, da tyskerne okkuperte Ungarn og tvang Horthy til å avskjedige Kállay.

Før jødene i Ungarn ble deportert, gjorde rabbi Chaim Michael Ber Weissmandl og Gisi Fleischmann, ledere av arbeidsgruppen i Bratislava, en kjempeinnsats for å redde de gjenværende jødene i Slovakia og andre steder fra de alliertes likegyldighet, og fra nazistenes hat. Flere bøker dokumenterer Weissmandls kamp for å få en avtale med Eichmann om de gjenværende ungarske jødene.

DEPORTASJONER
En jøde som levde i Ungarn i mars 1944 hadde nå mindre enn 10 % sjanse for å overleve de følgende 12 måneder.

18. mars 1944 fikk Horthy en overhaling av Hitler. Han krevde mer samarbeid. Horthy nektet, men lite hjalp det, og mens han fremdeles var på konferanse i Østerrike, rullet de tyske tanks inn i Budapest.

23. mars ble det nazistiske Pilkors-partiet lovlig, og begynte å organisere seg. En rekke personer med sterkt antisemittiske holdninger ble plassert i ledende stillinger, og like etter ble Ruthenia, nord-Transylvania og grensetraktene med Kroatia and Serbia underlagt militærkommando. Ungarn ble beordret å stille med 300.000 jøder for arbeidsleirer. 14. april bestemte Endre, Baky og Eichmann å deportere samtlige jøder i Ungarn.

Eichmann hadde ansvaret for jødeutryddelsen, og planen var å bruke jernbanens kvegvogner, 45 vogner per dag fordelt på fire tog, til 12.000 jøder fra landet var overført til Auschwitz.

Jødiske ledere i Ungarn, ungarske leder av den romersk-katolske kirke, kalvinister og lutheranske kirker, mottok detaljerte opplysninger om deportasjonen i  Vrba-Wetzler-rapporten etter 28. april. Men de holdt opplysningene for seg selv, – og på denne måten hjalp de Eichmann å få gjennomført sin plan.

9. juli 1944 var 437.402 jøder deportert til Auschwitz, ifølge offisielle tyske rapporter. En tredel av alle jøder som ble drept her, var ungarske.

Winston Churchill skrev i et brev til sin utenriksminister 11. juli 1944: «Det er ingen tvil om at denne forfølgelsen av jøder i Ungarn og deres utryddelse fra fiendtlig territorium antagelig er den største og grusomste forbrytelse i verdenshistorien.»

Det antas at rundt 255.000 av en jødisk befolkning på i alt 861.000 overlevde krigens redsler. Tallene er imidlertid usikre.

JTA.org
New York Times
Wikipedia

Tysk påtalemyndighet sikter 30 tidligere Auschwitz-vakter

Jernbanestasjonen i Sobibor-leiren

Jernbanestasjonen i Sobibor-leiren

Lovens arm er lang. I 2013, 68 år etter krigen, er det fremdeles ikke gitt at de skyldige for krigens forferdelige forbrytelser går fri.

Etter at nå avdøde John Demjanjuk i 2011 ble funnet skyldig i medvirkning til massemord i utryddelsesleiren Sobibor, har justisdepartementet i Baden-Württemberg nå kommet til at de anbefaler siktelse mot 30 personer som er mistenkt for å ha vært vakter i dødsleiren Auschwitz. Sobibor var en utryddelsesleir hovedsaklig for jøder, og i denne leiren alene ble rundt 250.000 jøder drept. De fleste med eksos.

Departementet opplyser ifølge Haaretz at 50 tidligere vakter har vært under etterforskning, og at man har kommet til at 30 av disse sakene kan bringes for retten.

Den føderale påtalemyndigheten i Ludwigsburg sender nå disse til statens påtalemyndighet for videre behandling. Delstaten kan ikke føre sakene for retten på egen hånd. Det forventes at flere opplysninger vil bli publisert på et senere tidspunkt.

John Demjanjuk døde i fjor. Han hadde anket sin dom for medvirkning til massemord, og denne anken var under behandling.

Rettssaken viste at tidligere vakter i dødsleirene kan dømmes for medvirkning til mord selv om det ikke eksisterer noen spesifikke bevis for grusomheter.

Om ekstreme og moderate terrorister

Likvidasjonen av bin Laden ga oss et tragisk, men instruktivt innblikk i verdens dobbeltmoral. Terrorister er nemlig delt i to grupper: De farlige og ekstreme fundamentalister som det er lov og plikt å ta av dage, og de moderate og fredselskende terroristene som man støtter både politisk og økonomisk, for de dreper jo bare jøder. Vi er i motsetning til Jonas Gahr Støre ikke glade over Bin Ladens død, for døden har aldri noe med glede å gjøre. Vi er derimot takknemlige for at Bin Ladens død har avslørt litt av det politiske hykleriet som har vokst frem omkring islamsk terror, og som vi ikke behøver å reise langt for å observere.

Da USAs president Barack Obama informerte verden om likvidasjonen av terroristen Osama Bin Laden, tok det ikke lang tid før norske og andre medier nærmest gikk ut av sitt gode skinn for å rettferdiggjøre handlingen. Gleden brøt ut ikke bare i USAs gater, men også i NRKs studio.

Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre var blant de ivrige. Han fant nyheten om likvideringen av Bin Laden gledelig. Obama ble omfavnet som en helt fra alle kanter. Ord som krigsforbrytelse, overgrep, okkupasjon, mord, internasjonal lov og Genève-konvensjon var med ett forsvunnet fra mediebildet.  Slik terminologi er øremerket for jødene.

Mens Vesten jublet over likvidasjonen av deres terrorist, kunne ikke IDFs Major General Yohanan Locker, militærrådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu, reise med ham til England av frykt for at venstreradikale aktivister og Bin Ladens tilhengere i Storbritannia ville utnytte smutthullet i britisk lov til å få utstedt arrestordre på ham, angivelig for å ha vært involvert i krigsforbrytelser. Dette skjedde fordi han var ansvarlig for forsvaret av Israels borgere mot terroristene fra Hamas og PLO.

Hamas-terroristene i Gaza er (med viktig norsk hjelp) forvandlet til «moderate terrorister» som vi samarbeider med og beskytter. De dreper jo bare jøder, i motsetning til Bin Laden som for det meste drepte muslimer og amerikanere, og ikke gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder: Alle som ikke holder seg til det rene islam som han sto for, skal sendes til den andre siden av elven ved at de henges i galgen, og da er nok hverken den glade Gahr Støre eller Bush og Obama unntatt.  Det siste ble uttrykkelig slått fast i en preken i den moderate Al-Aqsa-moskeen i denne uken.

Jøder som trodde de hadde hjemmel i FN-paktens artikkel 51 til å forsvare Israels borgere mot angrepene fra Hamas og PLOs terrorister, kan ikke reise til Britannia, i hvert fall ikke før loven blir forandret slik utenriksministeren der i sin tid lovet.  Men det har han visst glemt.

Det nye ekteskapet mellom Hamas og Fatah har nå åpnet de internasjonale dørene og pengesekkene som var stengt for Hamas.  Terroristene i Gaza som i hele vinter og de ti foregående år har beskutt Israel med flere bomber og granater enn Hitler brukte mot Norge i 1940, og som har tvunget titusener av jøder til å leve i frykt i bomberommene sine, er nå internasjonalt godkjent som moderate fredspartnere for Israel.  Obama, Europa og Norge legger nå nytt press på Israel for å få jødene til å slutte fred med sine terrorister og mordere som dessuten åpent stiller seg på Bin Ladens side og mener at han var like moderat som de er.  Den likheten er vi helt enige i og undres over hvorfor vår utenriksminister ikke oppfatter likheten og slektskapet mellom ekstreme og moderate terrorister.

Slik havnet verden i den makabre situasjon at man på den ene siden jubler over likvideringen av Al Qaidas leder samtidig som man tvinger jødene til å slutte fred med hans nære ideologiske og politiske trosfeller i Gaza.  Alle vet jo at både Al Qaida og Hamas er datterselskaper av Det muslimske brorskap som vår utenriksminister nå spiser lunch med. Han og Vesten har altså reservert for seg selv en rett til å drepe sine terrorister, mens jødene skal tvinges til å erklære fred med sine om de skal unngå «folkerettens» lange arm.

For oversikt over samtlige ledere, klikk her…

Ingenting om Holocaust i UNRWA-opplegg

Det forholder seg slett ikke slik medier meldte i går, at UNRWA angivelig hadde planer om å undervise barna i Gaza om Holocaust, og at Hamas angivelig skulle ha nektet dem å gjøre det. Hele situasjonen var oppkonstruert, og arrangementet var sannsynligvis kommet i stand både for å skape økt oppslutning om Hamas for deres «fasthet,» og for å gi UNRWA et bedre omdømme fordi de hadde et så «edelt ønske om å fortelle sannheten.»

David Bedein, en gravende reporter i Israel Resource News Agency (IRNA) i Jerusalem, forteller nemlig at det slett ikke inngår i UNRWAs læreplaner at barna i PA-skolene skal ha noe om Holocaust med som pensum. Bedein forteller at han da denne saken dukket opp i fjor, undersøkte læreplanene til FN-organet på alle nivåer i PAs opplæringsopplegg. Fordi alle UNRWA-skolene i Judea, Samaria, Jerusalem og Gaza bruker de samme skolebøkene fra PA (de palestinske selvstyremyndighetene) ble samtlige bøker undersøkt, og pensumopplegget til UNRWA ble gjennomgått. Ingen plan overhodet fantes for å undervise om Holocaust.

IRNA skrev en formell forespørsel til UNRWA om saken, og fikk svar fra Michael Kingsley-Nyiah, direktør for det ledende UNRWA-konotoret, og fikk bekreftet at det ikke «eksisterer noe Holocaust-opplæring i deres pensum, og at det heller ikke finnes noen planer om dette.»

Bedein bemerker at spredningen av den falske forestillingen om at UNRWA ble nektet av Hamas i å undervise om Holocaust «har skaffet UNRWA mye ufortjent støtte og kredibilitet fra jødiske grupper over hele verden» på grunn de avangivelige fordømmelsene fra Hamas og Fatah, og motsatt, et rykte som nå altså viser seg ikke å holde vann.

Man kunne godt si at UNRWAs erklæring «Vi fordømmer Holocaustbenektelse i alle dets former, og vi avviser politisering av Holocaust» ikke har så veldig stor kredibilitet, sett på bakgrunn av de faktiske forhold, som det fremgår av IRNAs journalistikk.

STUDENTENE I GAZA LÆRER ABBA’S LØGNER
Bedein forteller at det imidlertid finnes ett aspekt ved det palestinske utdanningssystemet som kan relateres til Holocaust: I hvert eneste skolebibliotek i PA-skolen er doktoravhandlingen som PAs leder Mahmoud Abbas skrev da han var 26 år gammel, og som senere ble utgitt som bok: «The other side: The secret relations between Nazism and the leadership of the Zionist movement» [Den annen side: De hemmelige forbindelsene mellom nazismen og sionistbevegelsens ledelse], som han leverte for å få sin Ph.D ved Patrice Lumumba-universitetet i Moskva.

Dette er det nivå Holocaust-«utdanningen» som tilbys elever ved UNRWA-skolene ligger på, – altså at man innprenter en hel generasjon av Palestina-arabiske elever at Sionistenes verdenskongress arbeidet side om side med Det tredje rike for å myrde millioner av jøder.

Abbas har beskyldt sionistiske interesser for å blåse opp antallet jødiske ofre, og skrev at det faktisk dreide seg om under én million.

HOLDT SOM POLITISKE GISLER
UNRWA har blitt beskyldt for å bruke ca 70% av budsjettet sitt til utdanning. Yoav Sorek, direktør for «Det israelske initiativet» har uttalt om saken: «Mens utdannelse i seg selv er absolutt vikitg, så kunne likevel disse pengene egentlig brukes til å rehabilitere flyktninger og hjelpe dem til å begynne nye produktive liv. Selv om de får utdanning, er de sjanser de har til å få jobb i disse områdene på Vestbredden og Gaza svært begrenset. … De vil fremdeles være under kontroll av ledere som ikke bryr seg om de har det bra eller ei. Disse ledernes eneste mulighet til å holde seg selv ved makten, er å holde dem som flyktninger i en patetisk situasjon der de brukes som politiske brikker i en kontinuerlig kamp mmot Israel.

Det israelske initiativet slår fast at «UNRWAs mandat er en av årsakene til at flyktningesituasjonen har kunnet fortsette i mer enn 60(!) år, og fortsatt holder palestinske flyktninger i en situasjon med humanitær katastrofe. Milliarder av dollar gitt til organisasjonen gjennom årene, fra vestlige regjeringe og organisasjoner, har enda ikke ført til rehabilitering av en eneste familie.»

Man kunne godt si at UNRWAs erklæring «Vi fordømmer Holocaustbenektelse i alle dets former, og vi avviser politisering av Holocaust» ikke har så veldig stor kredibilitet, sett på bakgrunn av de faktiske forhold, som det fremgår av IRNAs journalistikk over.

IsraelNationalNews
UNRWA
Israel Behind the News