Stikkordarkiv: Hebron

Hvor lenge skal Utenriksdepartementet støtte dødskulturen?

Igjen skjedde det, og enda en familie ble drept av arabiske terrorister i Israel mens de sov.  Sabbatskvelden den 11. mars 2011, snek morderne seg inn i landsbyen Itamar, gikk inn gjennom et åpent vindu og myrdet med kniver Udi Fogel, 38, Ruth Fogel, 35, deres sønner Yoav, 11, Elad, 3 og deres fire måneder gamle datter Hadas. 

Tre barn overlevde massakren: Roi, 8, Yishai, 2 og Tamar, 12.  Det var Tamar som kom inn i huset og fant lille Yishai som prøvde å vekke sin myrdete far: ”Pappa stå opp, pappa stå opp”, gråt han, uvitende om at mamma og pappa ikke lenger var blant dem. 

Familien flyttet til Itamar etter at de ble tvangsdeportert fra Gaza-stripen i 2005 av Sharon-regjeringen som gjorde området jøderent og lot terrorister fra PLO og Hamas ta over.  Det er dette Hamas som nå hyller drapene i Itamar som en «heroisk operasjon.»  Det er denne organisasjonen vår utenriksminister Jonas Gahr Støre gir penger til og fører hemmelige samtaler med, og som han vil tvinge Israel å slutte fred med. 

I begravelsen deltok om lag 25.000 jøder.  Tross sorgen og fortvilelsen, kunne man se at Israel var samlet og at alle samfunnslag var representert, religiøse og sekulære, venstre og høyre.  Sorgen forente Israels barn.  Begravelsen stod i sterk kontrast til politiske markeringer vi kjenner fra den islamske verden.  Her var det stille og verdig, – et folk som var fylt av tro og styrke.  Ved sin tilstedeværelse ga de et klart utrykk for at arabernes dødskultur ikke kommer til å vinne frem.  Rabbiner Laws tale var som forventet i Abrahams ånd.  Her snakket man ikke om hevn, ikke om hat, men om fremtid, om Guds prøvelser og om kjærlighet til landet Israel og om den prisen det jødiske folk må betale for å få beholde det som er deres og som de har rett til. 

Det lar seg ikke forstå hvordan et menneske kan ta livet av en 4 måned gammel sovende baby med kniv.  Men dette er ikke noen engangshendelse som kan tilskrives unormale og syke mennesker.  For jøder har blitt drept av arabere i Israel i alle år, med massakren i Hebron i 1929 som høydepunkt.  Massakrene skjedde i Israel lenge før noen kom på den tanken at araberne i Israel var et ”eget folk.”

De foreløpig siste mordene på fem uskyldige jøder må vekke oss til endelig å ta avstand fra denne dødskulturen.

Massakrene skjedde og vil fortsatt skje fordi noen driver med hatopplæring som blir til en del av samfunnets kultur.  Det er en kultur som elsker døden slik vi andre elsker livet, – en kultur som må bekjempes med alle midler, og ikke støttes med penger slik som Vesten gjør det i dag. 

Det finnes utallige eksempler fra historien som viser at folk kan bli opplært og programmert til å bli dødsmaskiner.  Dette skjer i hele Midtøsten i dag: Arabere utsetter seg selv og sine barn for oppvigleri, propaganda og hjernevask med vers fra Koranen og med Muhammad som forbilde.  Alle muslimske bønnestunder innledes med Koranens sura 1, hvor man uttaler nedlatende forakt for jødene og de kristne.  Dette er et viktig budskap som alle samles om i den muslimske verden, også i moskeene her i Norge. 

PLO og Hamas driver TV-stasjoner og utgir skolebøker som inneholder utallige av eksempler på daglig hatopplæring og oppfordring til å drepe jøder.  Barn blir opplært fra de er små til å mene at jødenes blod er søtere enn livet.  Alt dette kan de drive med takket være en enorm økonomisk støtte fra Norge og Vesten.  Det må åpenbart være dette vårt utenriksdepartement vil ha mer av, for noe annet blir jo ikke skapt hos Hamas.

De foreløpig siste mordene på fem uskyldige jøder må vekke oss til endelig å ta avstand fra denne dødskulturen.  Vi må våge å snakke sant om dette.  Vi må forlange et minimum av rettferdighet og likebehandling.  Vi bør ikke tillate bygging og drift av moskeer i vår del av verden dersom ikke synagoger og kirker skal kunne bygges like selvfølgelig og sikkert i Mekka eller andre steder i den islamske verden.  Det er bare det som kan tvinge frem nødvendig reformasjon av islam og nytenkning i retning av moderne vestlig kultur. 

Det har aldri vært skapt demokratisk konsensus i Norge om den «privatpraktiserende» utenrikspolitikken som nå føres av Jonas Gahr Støre.

Vi krever slutt på den diskrimineringen av vår egen vestlige kultur som over alt praktiseres av islam.  Å fortsette med å støtte dødskulturen slik som vår utenriksminister gjør, er å gjøre seg til medskyldig.  Gahr Støre har ingen rett til å trekke oss andre med seg i det uhyggelige eksperimentet.  Det har aldri vært skapt demokratisk konsensus i Norge om den «privatpraktiserende» utenrikspolitikken som nå føres av Jonas Gahr Støre.  Det vi opplever er et alvorlig brudd med en hundreårig norsk politisk tradisjon, et brudd som aldri har vært gjenstand for demokratisk behandling i folket.

Machpela-mirakler

Av David Wilder

Den siste måneden har det skjedd noe jeg anser for å være tre mirakler i Hebron. Jeg ønsker å se dem i sammenheng.

Den første skjedde den siste kvelden under Hanukkah. Hver kveld fikk noen æren av å tenne menorah’en ved Ma’arat HaMachpela. Den første kvelden var æresgjesten Knesset-taleren Rueven ‘Rubi’ Rivlin. Den siste kvelden ble en av hæravdelingene som har tjenestegjort i Hebron de siste fem månedene, spurt om å delta på seremonien, og om en av offiserene kunne foreta den ærefulle handlingen.

Etter at gruppen ankom og hadde fått en kort omvisning inne, trådte en av offiserene, en kompanisjef med kapteins grad, frem og sa at han ønsket å tenne lysene. Han fortalte folkene som var der at det var første gangen han hadde besøkt Ma’arat HaMachpela. I tillegg hadde han sekulær bakgrunn, fortalte han, og han hadde derfor aldri tent Hanukkah-stearinlys. Derfor ba han om å få privilegiet å tenne lysene, i anledning at det var første gang han var i Machpela.

Mens ekte glede strålte ut fra ansiktet hans tente han de åtte lysene og gjentok tre velsignelser. De første to blir lest opp hver kveld, for mitzvah (budet) om lystenningen, og for det mirakel som hadde skjedd. Men den tredje velsignelsen var spesiell. Han takket Gud for å ha holdt ham i live, og for å ha hjulpet ham, og for å ha bragt ham til dette spesielle øyeblikket.

Det var åndelig sett et enormt oppløftende øyeblikk.

Det andre mirakelet skjedde et par uker senere. Innledningsvis: Hebron er plaget av at mange utenlandske organisasjoner strømmer til byen for å hjelpe araberne, og opptrer samtidig provoserende overfor det jødiske samfunnet.

En ettermiddag besøkte to personer kontoret mitt, en mannlig fotograf, og en eldre kvinne som var med ham. Hun presenterte seg selv som student ved et forskningsprosjekt i Sverige, og var på utkikk etter informasjon om Hebron. Jeg spurte henne om hva hun forsket på, og hun svarte at hun trengte fakta om det jødiske samfunnet i tiden før 1929.

Jeg bestemte meg for å introdusere henne for min kollega Noam Arnon, som har mer ekspertise på dette temast enn det jeg selv har, og gjorde en avtale om et møte. Noen dager senere dukket hun opp på kontoret hans og satt et par timer med ham. Etter at hun hadde dratt, spurte jeg ham hvordan det hadde gått. Svaret hans var overraskende. 

Noam fortalte faktisk at denne kvinnen tilhørte en av de utenlandske organisasjonene i Hebron som tok omsorg for den arabiske befolkningen. Hun hadde en følelse av at det kanskje også ville være nyttig å snakke med jødene i byen, men hennes overordnede hadde nektet. Så hun hadde bestemt seg for å ta saken i sine egne hender, og laget en avtale med oss. Etter samtalen med Noam, og etter å a sett hans reaksjoner, hadde hun bokstavelig talt hatt tårer i øynene. Hun sa at et sted i hennes familie var jødisk blod, og at hans svar hadde bygget opp om hennes innerste følelser i forhold til Hebron. Konflikten mellom jøder og arabere inneholder mer enn det man ser med det blotte øye. Så da hun dro fra kontoret vårt fortalte hun ham hvor viktig det hadde vært for dem å få snakket.

Noen dager senere møtte jeg denne kvinnen ved Ma’arat HaMachpela. Det var vanskelig for henne å snakke, stemmen hennes var gråtkvalt, og hun syntes å kjempe med tårene. Hun takket meg så mye for å ha introdusert henne for Noam, og for at jeg tok meg tid til å snakke med henne. Da jeg tilbød meg å sitte med henne igjen sa hun at hun dessverre måtte forlate Israel samme kveld, men hun var så glad for at hun hadde fått anledning til å møte oss og høre den andre siden av historien. Da vi skiltes, dro hun tilbake for å be noen flere bønner ved minnesmerket for Abraham og Sara.

Den tredje hendelsen skjedde for omtrent en uke siden. En amerikansk produsent kom for å intervjue meg i forbindelse med en ny film. Han ble ledsaget av tre israelere: en videomann, en lydtekniker og en tredje person som var sjåfør og hjelpemann. Han syntes å være svært spent. Da vi kjørte inn i Hebron og jeg forklarte ham veien, utbrøt han: “jeg tror ikke jeg er her på ordentlig.” Senere erklærte han at gruppen måtte være ute av området før mørkets frembrudd, fordi “livet er for bra for meg. Jeg liker livet mitt.” Med andre ord: “det er altfor farlig å være her.”

Gruppen var kommet sent, og intervjuet og turen varte et par timer, lenger enn de hadde tenkt. Omtrent klokka halv fem da vi var utenfor Machpela, fortalte jeg dem at jeg måtte gå for å be ettermiddagsbønn og kveldsbønn. Da de spurte om de kunne få bli med meg, sa jeg at det var greit, og de fulgte meg opp trappen. Da så denne unge mannen ankom, som aldri hadde vært i Hebron eller Machpela, oppsøkte han Abrahams rom, og falt bokstavelig talt mot gitteret til minnesmerket for Abraham, som om han limte seg fast til det. Jeg hadde problemer med å tro at dette var samme person som var så oppspilt for bare noen timer siden. Dette var altså en person som ikke var religiøst orientert. Men inne i Machpela virket det som om han var i transe.

Senere da de dro, fortalte han meg “jeg må begynne å komme hit til Hebron.” Neste dag ringte han meg og sa han hadde lyst å bringe en busslast til Hebron, også.

Dette er Hebrons aura, Machpelas ånd, den guddommelige essensen som er i denne hellige byen. Et par timer, en kort tur, en samtale eller to kan endre og har forandret menneskers liv. Vi ser slike hendelser hele tiden. Jøder og ikke-jøder, folk fra hele verden. Bokstavelig talt, Machpela-mirakler.

The Jewish Community of Hebron
P.O. Box 105, Kiryat Arba 90100 Israel
Tel: 972-2-9965333; Fax: 972-2-9965304
info@hebron.com

UNESCO og jødenes historiske vugge

JPOST LEDERARTIKKEL, 11/02/2010

Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen

Uten de israelske sikkerhetsstyrkenes tilstedeværelse, ville Rachels grav, Patriarkenes grotte, og Josefs grav vært utenfor jøders rekkevidde i dag.

UNESCO, de Forente Nasjoners organisasjon for bevaring av historiske steder, har gått for langt denne gangen. 

Det er mye “chutzpah” (freidighet) i den post-modernistiske periodes “nedbygging” og “forandring”.  Høyt elskede religøse trosretninger og vaner er redusert til “falsk bevisstgjøring”.  Nasjoner med stolte tradisjoner og unik etniskhet, betegnes som “imaginære samfunn”.  Grunnleggende historie blir degradert til uanselige, subjektive “fortellinger.”

Men selv i denne radikalt relativistiske intellektuelle atmosfæren, er den siste UNESCO bestemmelsen uhørt, fordi den var et særdeles vulgært forsøk på å fjerne jødiske bånd til landet Israel.

I sin halvårlige samling som ble avsluttet forrige uke, vedtok UNESCO et forslag initiert av arabiske medlemsstater, om å utnevne to jødiske historiske steder til “palestinske”.  Med 44 mot 1 – 12 avsto fra å stemme – erklærte UNESCOs styre “Haram al-Ibrahm/Patriarkenes grotte og Bilal bin Rabah Mosque/Rachels grav” å være “en integrert del av de okkuperte palestinske territorier”.  Det ble videre hevdet “at enhver ensidig aksjon fra israelske myndigheter vil bli ansett som en krenkelse av internasjonal lov”. 

Dette forslaget blir i visse kretser betraktet som svar på Israels bestemmelse i februar, om å inkludere Patriarkenes grotte og Rachels grav på listen over steder med nasjonal arv, som bør motta tilleggsbevilgninger både til renovering og utdanningsturer.
Mens avgjørelsen i februar ble beskrevet av statsminister Binyamin Netanyahu som en måte å knytte israelere til deres historie, ble UNESCO-bestemmelsen fordømt av statsministeren som et ”absurd” forsøk på ”å rive Israels folk løs fra deres arv”.

Han spurte: “Hvis stedene hvor fedrene og mødrene til den jødiske nasjon er gravlagt, – Abraham, Isak, Jakob, Sara, Leah og Rakel, for omkring 4,000 år siden, ikke er en del av den jødiske arven, hva kan da være det?”  Spesielt absurd er bestemmelsen angående Rakels grav.  Vitenskapsmenn som Nadav Shragai og prof. Yehoshua Porath har fremhevet at det var først i år 2000 at Palestina-araberne ”oppdaget” stedets historiske betydning.

På Yom Kippur samme år, idet den andre intifadaen startet, publiserte Al-Hayat al-Jadida (en Palestina-arabisk avis), en artikkel som påsto at ”graven er falsk og var opprinnelig en muslimsk moské”.  Dette skiller seg på en tarvelig måte fra muslimsk tradisjon, som også korresponderer med jødisk tradisjon.  Frem til da hadde alle offisielle Palestina-arabiske myndigheter referert til stedet som Rakels grav (En liknende taktikk ble brukt etter 1929-opprøret for å omforme Klagemuren til al-Buraq muren, angivelig det stedet der Muhammeds bevingede hest al-Buraq ble bundet etter nattflyvningen fra Mekka). 

Sionismen er spesielt følsom for denne type angrep.  Som bevegelse, gjorde sionister både opprør mot tradisjoner – spesielt jødisk religion – og eksil, mens de samtidig innarbeidet konsepter fra jødedom som vektlegger jøders bånd til landet Israel.

Sionismen kjempet for normalisering av det jødiske folk som “en nasjon blant nasjonene”.  Men den fremhevet også ideen om å være ”utvalgt”, ved å strebe etter å skape en mønsternasjon – hevrat mofet.  Bitre feider i dagens Israel over bosetninger og et balansert forhold mellom Israels jødiske og demokratiske dimensjoner, har sine røtter i denne ”splittede” jødiske identitet.

Ikke desto mindre, enten man er for eller imot jødiske bosetninger i Judea og Samaria, eller for eller imot vektlegging av Israels ”jødiskhet” på bekostning av dets demokratiske natur, så er det et unektelig faktum at det geografiske området som refereres til som Vestbanken – og som inkluderer Hebron og Betlehem – var jødenes historiske vugge.  Intet antall historiske endringer eller UNESCO-erklæringer vil fjerne dette faktum.

Det er heller ikke tvil om at Israel har gjort en bedre jobb med å opprettholde rettferdig tilgang til religiøse steder for alle trosretninger.  I motsetning til Jordan som nektet Israel ”fri tilgang til Hellige steder [inkludert Klagemuren] og kulturelle institusjoner og bruk av gravlunden på Olivenberget”, fastsatt under våpenhvilen april 1949.

De Palestina-arabiske myndigheters historiske vitnesbyrd er ikke bedre.  Hvis det ikke hadde vært for de israelske sikkerhetsstyrkenes tilstedeværelse, ville Rakels grav, Patriarkenes grotte og Josefs grav være utenfor rekkevidde for jøder i dag. 

Uansett hvilke fremtidige territoriale avtaler som blir oppnådd med Palestina-araberne, er det en utålelig og uholdbar urett, hvis jøder blir forhindret fra å besøke steder med slik grunnleggende historisk, kulturell og religiøs betydning.

Jerusalem Post: UNESCO and the cradle of Jewish history

Kontroversiell rapport fjernet fra website

Palestina-arabernes historieomskrivning fortsetter. Hebron og jødenes hellige steder der har vært gjenstand for frekke handlinger fra både dem, og deres lydige marionett, UNESCO, som omdøper disse jødiske eldgamle steder til muslimske moskeer.

Nå står Vestmuren for tur. Klagemuren, – hvem har vel ikke hørt om den, helt fra barndommen. Alle vet at dette er jødisk historisk arv. Ingen drømte vel den gang om at muslimene noensinne kunne drømme om å gjøre krav på dette, og bli tatt på alvor.

Like fullt har de palestinske selvstyremyndighetene (PA) på sitt offisielle nettsted et innlegg der det hevdes at Vestmuren ikke er hellig for jøder. Nå er innlegget fjernet. PA’s informasjonsdepartement hevder at hackere har fjernet innlegget. PA’s offisielle talsmenn ville ikke kommentere saken i dag. Men forfatteren av siden, Al-Mutawakil Taha, en embetsmann i informasjonsdepartementet, sier han står ved det han har skrevet.

Siden ble tatt ned noen timer etter at rabbi for Vestmuren, Shmuel Rabinovitch, roste USAs holdning til rapporten. P.J. Crowley, talsmann for State department sa at USA fordømmer det høytstående offiselle talsmenn for PA hevder, nemlig at Vestmuren er islamsk waqf. De avviser påstandene som fullstendig og saklig feil. Departementet sa også at de gjentatte ganger hadde tatt opp med den palestinske selvstyremyndigheten om behovet for å bekjempe alle former for delegitimering av Israel, blant annet ved å benekte jødenes historiske forbindelse til landet.

 Rabinovitch skriver i en pressemelding at rapporten er et “tåpelig forsøk på å etablere en “alternativ historie” for dette hellige sted i Israel. Det er en fornærmelse ikke bare mot historikernes kredibilitet, men også mot aktelsen for historien. Først og fremst er det en fornærmelse mot arbeidet med å etablere fred i Midtøsten.”

Han ber i pressemeldingen om at alle verdens land deltar i USA’s fordømmelse av rapporten, og ber PA om å avvise dokumentet. Han oppfordrer alle jøder i verden til å “besøke Vestmuren og bruke denne til å få kontakt med det jødiske folks historie og fremtid.”

Jerusalem Post