Stikkordarkiv: fn

Iran: Rouhanis to ansikter

Rouhani mangler ikke tilhørere. Foto: UPI/Maryam Rahmanian

Rouhani mangler ikke tilhørere. Foto: UPI/Maryam Rahmanian

Kort tid før han holdt sin tale i FNs generalforsamling tirsdag, deltok Irans president Hassan Rouhani i landets militærparade. Her stilte Iran med Shahab-3 missiler og plakater som oppfordret til ødeleggelse av Israel.

Det var Israels tidligere FN-ambassadør og president for Jerusalem Center for Public Affairs, Dore Gold, som kom med disse opplysningene, skriver Jewish News – JNS.org.

Bilder av militærparaden viser tydelig lastebiler med Shahab-3 missiler. Den første bilen har sn plakat der det står: «Israel må slutte å opphøre» på farsi. Paraden fant sted i begynnelsen av uken.

Gold fremhever det alarmerende i at mens Rouhani presenterer et positivt budskap i New York, så deltar han samtidig i et arrangement som står for utryddelse av Israel. Han sier dette bør få øynene opp hos folk i Vest.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttrykker derfor skepsis til fremgangsmåten til Irans president, og sier at «Vesten bør ikke la seg lure» som kommentar til hendelsen. Rouhani sa i sin tale til FN at Iran er klar for nye forhandlinger om landets kjernefysiske program, og ba om moderasjon og avviste vold.

Israel tror Iran holder på å utvikle kjernefysiske våpen, og er redd for at Rouhanis utspill vil få Vesten til å lette på det presset man de siste årene har lykkes med å holde på landet. Netanyahus innspill kom både før og etter Rouhanis tale, og var ment som en motvekt til Vestens voksende entusiasme overfor Rouhani. Som han påpekte, innebar Rouhanis tale ingen ting om endringer i det kjernefysiske programmet.

Obama kunne tirsdag informere FN om at han hadde instruert utenriksminister Kerry om å utforske kontaktene med Iran. Ikke minst dette siste er med på å øke frykten blant israelerne.

«Israel ville ønsket velkommen diplomatiske løsninger som virkelig ville begrense Irans kapasitet til å utvikle kjernefysiske våpen. Men vi lar oss ikke lure av halvhjertede tiltak som bare er et røykteppe fra Irans side for å skjule at de fortsetter utviklingen av kjernefysiske våpen,» sa han i en videofilmet tale rett før Rouhani talte.

Etter talen viste han ifølge IsraelHayom ingen tegn til oppmykning. Han sa talen hans var full av «hykleri», og at mens Rouhani snakket om fred, så hjalp iranske styrker Assad med å slakte ned sivile. Han beskyldte også Iran for å støtte terrorister i flere titalls land, for å utvikle langdistanseraketter, for å benekte Holocaust, for å ta til orde for utslettelse av Israel, og for å fortsette sitt kjernefysiske program med uforminsket styrke.

«Det er akkurat dette Iran vil,» sa han. «Nemlig å kjøpe seg tid så de kan fortsette med våpenprogrammet sitt, helt til de får seg kjernefysiske våpen. Vesten må se på hva Iran gjør, ikke på hva de sier.»

Iran på sin side avviser vestens og Israels påstander om at de prøver å lage kjernefysiske våpen. De sier landet kun har fredelige hensikter med sitt kjernefysiske program.

Israel ser på Iran som sin farligste fiende. Landet har gjentatte ganger sagt de vil utslette Israel, de har et sofistikert våpenarsenal, de støtter mange av Israels farligste fiender i den arabiske verden. Hizbollah i Libanon, nord for Israel, Hamas i sør, på Gazastripen, har til sammen titusener av raketter og missiler som er produsert i Iran.

Netanyahu har fire krav til Iran. Han sier landet må avslutte sin anrikning av uran, ett av de viktigste faktorene for produksjon av kjernefysiske våpen; at de må sende hele sitt lager av anriket uran ut av landet; stenge et svært forsterket underjordisk anlegg for uran-anrikning; og heller ikke lage plutonium, en alternativ måte å produsere kjernefysiske våpen på. Han sier også at den diplomatiske aktiviteten må følges ad av en «troverdig» militær trussel.

Slik verden ser ut i dag, ser AP det som helt usannsynlig at Vesten skulle kunne stille med en slik trussel. Israel har truet med å angripe Iran, alene om nødvendig, dersom de diplomatiske tilnærmingene skulle mislykkes.

Netanyahu hadde bedt Israels FN-delegasjon om å boikotte Rouhanis tale og gå ut av Generalforsamlingen.

«Det er en god ting at den israelske delegasjonen ikke var i møtehallen,» sa han etter talen. «Jeg vil ikke tillate den israelske delegasjonen å være en del av dette kyniske spillet for offentligheten, av et regime som benekter Holocaust og som vil utslette oss.»

IsraelHayom.com
AP / The Globe and Mail

FN sponsor for anti-israelsk utstilling

Via Elder of Zyion

En fotoutstilling i Madrid, med det klingende navnet «Broken Lives (Ødelagte liv) – kvinnelige palestinske fanger i israelske fengsler» viser i bilder og intervjuer den lidelse kvinner må tåle i israelsk fengsler. «Circulos de Bellas Artes» i samarbeid med FN-organisasjonen  the United Nations Development Fund for Women, UNIFEM, innviet utstillingen i den spanske hovedstaden søndag.

Irans Press TV skriver videre:

I de siste tre årene har UNIFEM fått midler fra den spanske regjering for å implementere et prosjekt som er ment å sikre menneskerettighetene for palestinske kvinner som sitter i israelske fengsler, så vel som tidligere fanger og deres familier. Den italienske fotografen Ventura Formicone portretterer kvinnenes historier ved fotografier og direkte intervjuer.

Artikkelen medfører riktighet. Utstillingen er sponset av UN Women, tidligere kjent som UNIFEM.

Men, som Elder of Ziyon skriver, – det er en utstilling uten noen sammenheng. Ingen steder er det nevnt ett ord om hvorfor disse kvinnene er i fengsel, hvilke terrorangrep de kan ha deltatt i, eller hvor mange mennesker som kan ha dødd på grunn av deres handlinger.

UN Women støttet også et prosjekt kalt «Protection of Palestinian Prisoners and Detainees in Israeli Prisons», som har en helt utdatert webside. Men selv på denne siden står det at antall Palestina-arabiske kvinner og innbragte i israelske fengsler er ufattelige 32.

Utstillingen belyser absolutt ingen ting, i stedet tåkelegger og mørklegger den fakta ved å antyde at Israel liker å sette kvinner i fengsel uten grunn. Utgangspunktet er at enhver kvinnelig fange er uskyldig og blir fratatt sine menneskerettigheter.

Som betyr at FN – igjen – baktaler Israel.

Kvinnelig terrorist som rollemodell i arabisk TV

Merk: Oppdatering 11.02.2011
FN benekter å ha bidratt til nevnte kampanje (se under). Opplysningene på websiden om at United Nations Population Fund (UNFPA) er samarbeidspartner, medfører ikke riktighet. UNFPAs seniortalsmann Abubakar Dungus opplyser i en e-post til Jerusalem Post at firmaet aldri oppfylte sine forpliktelser, etter sin første henvendelse i 2008 om hjelp vedrørende helsesaker som har med reproduksjon å gjøre, i en TV-produksjon som skulle handle om kvinner som deltar i humanitært arbeid.

«Vi sa oss villige til å bidra med ideer til historier og offentlig informasjon omkring helsespørsmål for mødre, og ingen ting utover UNFPA’s mandat», opplyste han. «Vi ble ikke konsultert eller involvert i å velge de personene som skulle fremheves. Så vi benekter helt klart all aktivitet og ethvert program som ikke er relatert til vårt myndighetsområde…»

IsraelNationalNews kommenterer at det ikke er første gang arabisk TV hevder å ha fått støtte til sine terroristprogrammer.

—oooOOOooo—

Opprinnelig tittel: «FN-kampanje promoterer kvinnelig terrorist som rollemodell»
Fra Palestinian Media Watch (PMW)

I en TV-kampanje for å «styrke kvinners sak» i den arabiske verden ble det sendt et filmklipp som presenterte utvalgte kvinner som rollemodeller. Klippet ble sendt på mer enn 50 arabiske TV-stasjoner, også PA TV (De palestinske selvstyremyndighetene). En av kvinnene som ble promotert som rollemodell for arabiske kvinner i dag er berømt for sitt terroristangrep som drepte flere titalls mennesker, og en annen er berømt for å ha rost sine barn for å ha dødd som såkalte martyrer.

Dette mediaklippet ble kringkastet som en del av «White Hands Campaign – The largest media campaign to support women’s issues,» den største mediakampanje for å støtte kvinnenes sak, – og var produsert av «the Arab Producers Union for TV (APUTV)» i samarbeid med «United Nations Population Fund (UNFPA)» ifølge kampanjens engelskspråklige website. [Slik den var 9. februar 2011, http://www.whitehandsc.com/en/component/content/72.html?task=view]

Med tittelen «Kvinnelige forbilder» æret klippene arabiske kvinner som har levd, og tilegner dem forskjellige dyder og dåder. Dalal Mughrabi, som ledet et svært dødelig terrorangrep mot Israel i 1978, hvor 37 sivile mennesker ble drept, ble æret i filmen som rollemodell for «martyriet» og «seier over fienden». Al Khansa, en arabisk poet fra det syvende århundre som hyllet sine fire sønners «martyrdød» i kamp, ble prist som et eksempel på «besluttsomhet» og «martyrium og gavmildhet.»

Kampanjens engelskspråklige webside slår også fast at «APUTV står under Den arabiske ligas paraply, og arbeider gjennom De arabiske ministres informasjonsråd.» Og at «APUTVs offisielle hovedkvarter er i Kairo, Egypt.»

Websiden opplyser om at «kvinner er viktige partnere og aktører for samfunnets utvikling,» og nevner at en av kampanjens mål er å «fremheve fremragende kvinner som har gjort samfunnet store tjenester.»

Den slår videre fast at «de varierende samfunn med stolthet kan fremvise fremragende eksempler på personligheter, og sette lyset på dem slik at de [arabiske kvinnene] kan bli inspirert og bringe denne videre til kommende generasjoner. Arabiske samfunn setter i like høy grad som andre samfunn pris på personer hvor store dyder hever dem opp på forskjellige områder. Det finnes ikke noe større enn slike enestående kvinner i våre samfunn, ettersom de er eksempler til etterfølgelse av gammel og ung, disse kvinnene kan være de arbeidende bondekvinner, lærerne, legene, ingeniørene, vitenskapskvinnene, advokatene, eller aktivister på alle områder, enten sosialt eller politisk. Det er disse som ofrer, og i alle disse tilfellene er de mødre!» [http://www.whitehandsc.com/en/component/content/51.html?task=view ]

Tekst på skjermen:
«Kvinnen – et godt eksempel»

TV-verten:
«Kvinnen er grunnlaget for all eksistens.»

Kjærlighet – Ishtar – symbolet på fruktbarhet og altruisme
(Ishtar – babylonsk gudinne)

Viljestyrke – Cleopatra – vidd og visdom
(Cleopatra – dronning av Egypt)

Intelligens – Balqis [og] Zenobia – kamp
(Dronninger over Sheba og Palmyra)

Besluttsomhet – Al Khansa – martyrium og gavmildhet
(Arabisk poet som feiret sine sønner for deres død i kamp i det 7. århundre)

Mot – Bint Al-Azwar – sterk tro
(arabisk poet i det 7. århundre som kjempet mot det bysantiske emperium)

Martyrium – Dalal Muhgrabi – seier over fiender
(ledet et terrorangrep som drepte 37 sivile israelere)

Kamp – Djamila Bouhired – menneskers frihet
(algirsk terrorist som ble politisk aktivist)

Frihet, gavmildhet, tålmodighet, offer, liv, lojalitet – «Hvite hender.»
For hennes skyld, for vår skyld, for et samfunn som lengter etter å få gitt noe – «Hvite hender»-aksjonen.

Tekst på skjermen:
«Den største mediakampanjen noensinne for å styrke kvinners sak.»

PMW

Den virkelige trusselen

Mens mediaoppmerksomheten rundt fredssamtalene mellom Israel og palestina-araberne pågår for fullt, og hele verden er fokusert på at Israel, som ikke har forlenget byggestansen i Judea og Samaria ytterligere ut over de opprinnelig avtalte ti månedene, er regjeringene i regionen langt mer bekymret for det som er den virkelige trusselen.

For mens israelerne nå bare er sånn måtelig interessert i fredsforhandlinger med et folk som de opplever som uinteressert i fred, – og de fleste av dem slett ikke tror på noen fred med palestinerne, og palestinerne på sin side tror heller ikke på fred, så er det ingen tvil om at den store trusselen, ikke bare mot Israel som jødisk stat, men mot freden i regionen, kanskje i hele verden, er Iran. 

En hel del toppolitikere med USA i spissen ser det som umåtelig viktig å få fred mellom de to folkegruppene, og da med klare krav til Israel om hva landet må gjøre og ikke, og det enda før forhandlinger er startet. Men israelerne ser ikke lenger på palestina-araberne som noen stor trussel. Ikke lenger. Sikkerhetsbarrierer rundt utsatte områder og en fast hånd over Gaza i form av marineblokade, har holdt terrorister borte, til tross for verdens høylydte og vedvarende protester.

“Det gode liv i Israel er en virkelighet, det meste annet er litt uklart” blir Ari Shavit sitert på, en skribent i avisen Haaretz. Det er to og et halvt år siden sist det var en selvmordsbomber i Israel. Økonomien blomstrer, og selv arbeidsledigheten ser når ut til å bedres noe. Det meste annet er uklart, – og for de fleste ganske uviktig. I en undersøkelse for et halvt år siden ble israelere bedt om å sette ord på det de så som det viktigste problemet for Israel. Bare 8% av dem sa noe om konflikten med palestinerne. Generelle, almenne problemer som også finnes i de fleste andre land, som utdannelse, kriminalitet, nasjonal sikkerhet og fattigdom  ble vurdert som langt viktigere.

Israel er nummer to i antall nystartede firma på Nasdaq-børsen, Time online beskriver landet slik:  “en rastløs innovasjonskultur paret med det store antallet superhjerner som kom fra Sovjet i 90-årene har gjort Israel til et kontrollsenter for high-tech forskning og utvikling.” Beskyttelsesmuren  holder ikke bare terrorister ute, men så godt som alle andre palestinere også, ifølge samme nettsted. Israelerne kan leve i fred. Tamar Hermann, en politisk forsker som har fulgt israelernes oppfatninger om saken siden 1994, året etter Oslo-avtalen, sier folk ikke lenger ser palestinerne som noen trussel lenger.  Som ubehag, snarere.

Så god er denne beskyttelsen, at det eneste israelere er bekymret for nå, er det som kan kastes over dem, i form av raketter og missiler. Hizbollah har antatt ca 40.000 missiler som peker mot dem fra forskjellige steder i Libanon. Og her er vi ved sakens virkelige kjerne. Det er nemlig Iran som forsyner Hizbollah med våpen.

Den store vanskeligheten er altså ikke den i verdensmålestokk heller lille konflikten mellom Israel og palestinaaraberne. Det som får verdens mektigste ledere til å skjelve i buksene, er hva Iran har tenkt å foreta seg. Samtidig som FN forsøker å få landet til å gi dets inspektører innpass og gi avkall på sin eventuelle atomvåpenproduksjon, vurderer man selvsagt alternativer. Et amerikansk angrep har vært nevnt, et soloutspill fra Israel er ikke så utenkelig, eller en kombinasjon, eventuelt med flere aktører, kunne tukte mullahene.

Men det har til nå vært mest verbal stillingskrig, og det virker heller ikke som om Mahmoud Ahmadinejad i Iran har fått noe større respekt for de stadige truslene om enda tøffere sanksjoner, og det virker heller ikke som om sanksjonene har noen større effekt, ettersom handelen med Iran ikke minker, men øker. Og flere land, deriblant Indonesia og Østerrike, styrker sine bånd og gjensidige forpliktelser til Iran.

Det er derfor ikke underlig at verdens lederne blir litt betenkte når de ser Ahmadinejads åpenbare forakt for dem og hans utilslørte hat og trusler mot den lille jødiske staten. Og det selv om all erfaring viser at hele verden skriker opp i forferdelse straks jødene våger å forsvare seg, og selv om fordømmelsen er ensidig og sterk fra flere FN-organer, ikke minst etter den såkalte “freds-flotiljen” som under dekke av å skulle transportere humanitær hjelp til de trengende på Gaza, presterte å sende et skip som slett ikke hadde noe humanitær hjelp om bord, men derimot terrorister med erfaring fra strid, bevæpnet med kniver og jernstenger, menn som angrep soldatene som kom om bord for å stoppe skipet.

Store deler av verden hadde nok aller helst sett at jødene lot seg slakte ned som under sist verdenskrig, så var man kvitt dem. Det kan i alle fall virke slik. Under Gulf-krigen lot israelerne Scud-rakettene fra Saddam Hussein regne nedover landet sitt. Det er vel den eneste gangen verden ikke kritiserte dem. I alle fall later det til at det er det uhyre viktig at jødene ikke foretar seg noe som kan sette andre i fare, – samtidig som man altså har store problemer med å samle seg om et initiativ mot den samme, en lett synlig, helt åpenbar fare. Så store problemer at selv sanksjoner mot Iran som er vedtatt av FN, ikke blir etterfulgt, men brutt i en slik grad at handelen ikke minsker, men øker. Og selv om trusselen fra Iran blir alvorligere ettersom det punktet nærmer seg at de faktisk er en atommakt.

Derfor er det forutsigbart og forståelig når Frankrikes president Nicolas Sarcozy på G8-møtet i Italia sist torsdag uttalte at et unilateralt israelsk angrep på Iran ville være en “absolutt katastrofe” for verden.  Forumet diskuterte en hel del emner, deriblant Irans kjernefysiske program, som antas å ha som mål å skaffe landet atomvåpen.

“Men derimot skal Israel vite at de ikke står alene, og de må derfor roe seg og se nøkternt på dette. Jeg har kjempet så hardt på vegne av Frankrike for å få verden til å snakke om Iran, at dette også er et sterkt budskap til Israel om at de ikke er alene” sa Sarcozy. Rykter har versert i det senere om at Israel planlegger et angrep på Irans kjernefysiske fasiliteter, særlig etter at USA’s visepresident Joe Biden nylig sa i svar på et spørsmål at “Israel har en suveren rett til selv å avgjøre hva som tjener dem best.”

Israel er utvilsomt selv i stand til å vurdere saken, og så langt har de ikke angrepet Iran. På den annen side kommer Israels angrep som regel som lyn fra klar himmel, så Sarcozy’s frykt er høyst reell. Om frykten for et israelsk angrep på Iran er større enn frykten for et iransk angrep på Israel, eller for den del at Iran overhodet blir en atommakt, vil vise seg. Sunnimuslimene er livredde for det samme, – Iran er dominert av sjiamuslimer. Kloke hoder ser for seg en rekke scenarioer, og mange tar høyde for at Iran ville oppføre seg rasjonelt, selv med atomvåpen, og at USA kunne forhindre en katastrofe om de tilbød Israel å komme inn under deres “atomvåpenparaply”. Men Netanyahu er ganske klar på at Ahmadinejad er “gal”, så man tviler at Israel lar seg lokke av knapper og glansbilder, – urealistiske forventninger.

At det vil være en “absolutt katastrofe” om Iran skaffer seg atomvåpen, og så går til angrep på Israel, eventuelt motsatt, er det heller absolutt ingen tvil om. Ikke bare for Israel, men også for dem som måtte være nødt å ta dem i forsvar, og deres fiender. Og noen ganger får man ikke andre valg enn pest og kolera. USA var slett ikke begeistret for at Israel bombet Osirak, kjernereaktoren i Irak, i 1981, men som Caroline B. Glick påpeker i en artikkel i Jerusalem Post, innså de at det var nødvendig for at de selv skulle lykkes i operasjon Desert Storm ti år senere.

Selv om ikke Iran selv ville trykke på knappen for å utløse en atomkrig, finnes det ingen garanti mot at de utstyrer andre med atomvåpen, for eksempel Hizbollah. Bildet kompliseres ytteligere ved at Tyrkias styrende parti AKP, skal ha mottatt 12 millioner dollar nylig, og man frykter at Erdogan bruker midlene til å fjerne seg ytterligere fra den sekulære konstitusjonen landet har, i retning av partiets islamistiske agenda. Ytterligere millioner er avtalt, opptil 25 millioner. Å tenke seg en allianse mellom Iran, Tyrkia og Syria, kanskje alle med atomvåpen, er ikke lystelig. Hatet til Israel forener, – båndene mellom Iran og Tyrkia ble styrket av at Ankara støttet den såkalte “nødhjelps”-flotiljen, som egentlig ikke var nødhjelp, men var et politisk og religiøst motivert angrep på Israel. Handelen mellom de to landene er planlagt tredoblet i de neste fem år.

Den arabiske verden er splittet i sitt syn. For mens Iran på den ene siden riktig nok representerer islam, og de er teknologisk langt fremme, de har utviklet sin egen teknologi og sine egne våpensystemer, og kan få islamske stater til å fremstå som en motvekt mot Vesten, er det på den annen side stor frykt for at Iran med sin sjia-islam vil ta ledelsen over muslimske stater, og også over araberne. Særlig regjeringene i Saudi-Arabia og Egypt er i denne gruppen, og de ser på Iran som en dødelig trussel, og ønsker ikke at Iran skal få noen dominerende makt i regionen.

Mens diplomatiet pågår for fullt, og all verdens politikere og kommentatorer mener en masse om saken, flytter USA ett av sine største hangarskip, “USS Harry S. Truman” til Den persiske gulf, hvor skipet med sine 6000 mann er en liten by full av soldater. Likeledes alle støttefartøyene som til enhver tid følger hangarskipet. Det foregår en intens skyggeboksing med hensikt å skremme og overbevise. Et brutalt maktspill, realistisk nok, men det er virkelige mennesker med menneskelig psyke som tar avgjørelsene til syvende og sist. Her er rom for feilvurderinger og påfølgende katastrofer, men også for mot og ansvar. En feiltolkning kan få fatale konsekvenser som koster tusenvis, kanskje millioner av mennesker livet, – en modig manns rette avgjørelse kan redde like mange. Det er ikke gitt noen å forutsi dette. Historien skal dømme.

Det er ingen som helst tvil om at frykten er stor og reell på begge sider, og det er ingen tvil om at den er velbegrunnet. Sett på denne bakgrunn er ikke Israels eventuelle fred med en palestinsk president uten støtte i folket, så viktig. Særlig ikke når folket hans ikke lenger utgjør noen reell trussel. Israel angriper ingen som ikke angriper dem. Det er i seg selv et underlig fenomen at verden ikke er mer opptatt av akkurat det. Midtøsten kunne faktisk vært et fredelig sted.

Men hvorfor frykter ikke Israel lenger palestinerne? Fordi Israel ikke lot seg diktere av FN, Menneskerettighetsdomstolen i Haag, og en rekke andre organisasjoner og stater som fordømte sikkerhetsgjerdet deres nedenom og hjem, og fordi jødene har levet med arabere som naboer i en årrekke, og ser at Hamas har dårlig innflytelse på dem og må må holdes nede i den grad det er mulig, og gjør det uten å ta for mye hensyn til alle de velmente råd som strømmer på utenfra så vel som fra venstresiden i deres egen politikk.

IsraelNationalNews: Sarkozy: Israel Attack on Iran ‘Absolute Catastrophe’
The Cutting Edge News: Iran Bankrolls Creeping Islamization of Turkey’s Secular Constitution
Al Arabiya: Why Arabs Fear Iran
Time.com: Why Israel Doesn’t Care About Peace
Aftenposten: Ønsker fred – tror ikke på det
Jerusalem Post: Our World: The plain truth about Israel