Stikkordarkiv: fatah

Se Hamas som den er

Hamas er en “ekstremistorganisasjon som bruker klassisk antisemittisme for å rettferdiggjøre utryddelsen av Israel” skriver Anti-Defamation League (ADL) i en poster i pdf-format.

Posteren har utdrag av Hamas’ charter, fra artikkel 7 som er sitat fra islams læreskrifter, hvor det oppfordres til drap på jøder, artikkel 13 som avviser alle forsøk på fredsforhandlinger og internasjonale konferanser som “i strid med den islamske motstandsbevegelsen”, samt 22 som gir jødene skylden for den franske revolusjon og kommunistrevolusjonen, “samt de fleste andre revolusjoner man hører om.”

ADL skriver at Abbas’ forlik med antisemittiske Hamas ikke levner noen plass for fred med Israel, og at

  • Hamas må endre sitt charter,
  • Avstå fra antisemittisme, og
  • Slutte å oppfordre til ødeleggelse av Israel.

Se posteren her (kan skrives ut i stort format.)

Om ekstreme og moderate terrorister

Likvidasjonen av bin Laden ga oss et tragisk, men instruktivt innblikk i verdens dobbeltmoral. Terrorister er nemlig delt i to grupper: De farlige og ekstreme fundamentalister som det er lov og plikt å ta av dage, og de moderate og fredselskende terroristene som man støtter både politisk og økonomisk, for de dreper jo bare jøder. Vi er i motsetning til Jonas Gahr Støre ikke glade over Bin Ladens død, for døden har aldri noe med glede å gjøre. Vi er derimot takknemlige for at Bin Ladens død har avslørt litt av det politiske hykleriet som har vokst frem omkring islamsk terror, og som vi ikke behøver å reise langt for å observere.

Da USAs president Barack Obama informerte verden om likvidasjonen av terroristen Osama Bin Laden, tok det ikke lang tid før norske og andre medier nærmest gikk ut av sitt gode skinn for å rettferdiggjøre handlingen. Gleden brøt ut ikke bare i USAs gater, men også i NRKs studio.

Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre var blant de ivrige. Han fant nyheten om likvideringen av Bin Laden gledelig. Obama ble omfavnet som en helt fra alle kanter. Ord som krigsforbrytelse, overgrep, okkupasjon, mord, internasjonal lov og Genève-konvensjon var med ett forsvunnet fra mediebildet.  Slik terminologi er øremerket for jødene.

Mens Vesten jublet over likvidasjonen av deres terrorist, kunne ikke IDFs Major General Yohanan Locker, militærrådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu, reise med ham til England av frykt for at venstreradikale aktivister og Bin Ladens tilhengere i Storbritannia ville utnytte smutthullet i britisk lov til å få utstedt arrestordre på ham, angivelig for å ha vært involvert i krigsforbrytelser. Dette skjedde fordi han var ansvarlig for forsvaret av Israels borgere mot terroristene fra Hamas og PLO.

Hamas-terroristene i Gaza er (med viktig norsk hjelp) forvandlet til «moderate terrorister» som vi samarbeider med og beskytter. De dreper jo bare jøder, i motsetning til Bin Laden som for det meste drepte muslimer og amerikanere, og ikke gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder: Alle som ikke holder seg til det rene islam som han sto for, skal sendes til den andre siden av elven ved at de henges i galgen, og da er nok hverken den glade Gahr Støre eller Bush og Obama unntatt.  Det siste ble uttrykkelig slått fast i en preken i den moderate Al-Aqsa-moskeen i denne uken.

Jøder som trodde de hadde hjemmel i FN-paktens artikkel 51 til å forsvare Israels borgere mot angrepene fra Hamas og PLOs terrorister, kan ikke reise til Britannia, i hvert fall ikke før loven blir forandret slik utenriksministeren der i sin tid lovet.  Men det har han visst glemt.

Det nye ekteskapet mellom Hamas og Fatah har nå åpnet de internasjonale dørene og pengesekkene som var stengt for Hamas.  Terroristene i Gaza som i hele vinter og de ti foregående år har beskutt Israel med flere bomber og granater enn Hitler brukte mot Norge i 1940, og som har tvunget titusener av jøder til å leve i frykt i bomberommene sine, er nå internasjonalt godkjent som moderate fredspartnere for Israel.  Obama, Europa og Norge legger nå nytt press på Israel for å få jødene til å slutte fred med sine terrorister og mordere som dessuten åpent stiller seg på Bin Ladens side og mener at han var like moderat som de er.  Den likheten er vi helt enige i og undres over hvorfor vår utenriksminister ikke oppfatter likheten og slektskapet mellom ekstreme og moderate terrorister.

Slik havnet verden i den makabre situasjon at man på den ene siden jubler over likvideringen av Al Qaidas leder samtidig som man tvinger jødene til å slutte fred med hans nære ideologiske og politiske trosfeller i Gaza.  Alle vet jo at både Al Qaida og Hamas er datterselskaper av Det muslimske brorskap som vår utenriksminister nå spiser lunch med. Han og Vesten har altså reservert for seg selv en rett til å drepe sine terrorister, mens jødene skal tvinges til å erklære fred med sine om de skal unngå «folkerettens» lange arm.

For oversikt over samtlige ledere, klikk her…

Forsoning – med djevelen?

Palestinsk enighet om forsoningsavtale, skrives det i dagens NTB-melding om avtalen mellom Hamas og Fatah.

Det høres jo umiddelbart fredelig ut? Og sikkert er det hensikten.

Hamas – skal noen bli enige med Hamas om noe, må de jo først akseptere Hamas’ grunnlov – deres charter. Hamas ble opprettet med ett mål: for å utslette Israel. Det står tydelig og svart på hvitt i organisasjonens formålsparagrafer, og er ikke oppe til diskusjon.

Et samarbeid med Hamas betyr derfor at man uten ytterligere reservasjoner blir en fiende av Israel. Man har tatt et valg, – eller som Israels statsminister Netanyahu uttrykker det: Velg mellom fred med Hamas og fred med Israel.

Vi siterer Hamas:

“There is no solution for the Palestinian question except through Jihad. Initiatives, proposals and international conferences are all a waste of time and vain endeavors.”

Oversatt: “Det finnes ingen annen løsning for det palestinske spørsmål enn islamsk hellig krig (jihad). Intiativer, planer og internasjonale konferanser er alt sammen bortkastet tid og forgjeves anstrengelser.

Man kan ikke få i både pose og sekk.

Les også:
Hamas: vil aldri anerkjenne Israel
Fatah
Mideastweb: Hamas

Goldstone dementerer

Goldstone beklager, men NRK vet bedre.

Vi vet mye mer i dag om hva som hendte i Gaza-krigen i 2008-09 enn vi gjorde da jeg ledet undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt av FNs Menneskerettighetsråd og som laget det som er kjent som Goldstone-rapporten. Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde Goldstone-rapporten blitt et annerledes dokument.

Slik åpner Richard Goldstone sin beklagende artikkel i Washington Post fredag 1. april.

Han begynner med å berømme Israel for selv å ha etterforsket mer enn 400 av de påståtte “operasjonelle feilgrep” Goldstone peker på i rapporten, noe som blir slått fast i FNs sluttrapport om krigen  – en rapport laget av en uavhengig komité  med New York-dommeren Mary McGowan Davis i ledelsen.

Hamas – de facto myndighet i de selvstyrte områdene – har på sin side ikke etterforsket ett tilfelle av rakettutskytning og bombekasterangrep mot Israel.

Han sier rapporten hans fant “bevis på potensielle krigsforbrytelser” og “mulige forbrytelser mot menneskeheten” hos både Israel og Hamas. At forbrytelsene som ble hevdet begått av Hamas var forsettlige, er unødvendig å si, – rakettene derfra var med hensikt og med vilje skutt ut tilfeldig mot sivile mål.

Anklagene om at Israel [rammet sivile] med hensikt var basert på sivile dødsfall og skadde i situasjoner hvor vår faktagransknings-komité ikke hadde noe bevis som kunne gi oss en konklusjon. Mens den etterforskning som har blitt publisert av det israelske militæret og godkjent av FN-komitéens rapport har etablert troverdighet i noen hendelser som involverte enkeltsoldater, så indikerer de også at sivile ikke var noe mål som en følge av retningslinjer.

Den sørafrikanske tidligere dommeren eksemplifiserer med det “alvorligste angrepet” Goldstone-rapporten fokuserer på: drapene på rundt 29 medlemmer av en familie, noe som man mener skyldtes feiltolkning av et bilde fra en drone. En israelsk offiser er under etterforskning for hendelsen. Goldstone syntes dette tar frustrerende lang tid, men “det viser at en passende prosess er underveis,” konkluderer han med. “Hensikten med denne etterforskningen er å sikre at ansvaret for uriktige handlinger blir plassert et sted. Ikke for å skape tvil, men for å bli klokere med tanke på de vanskelige avgjørelser en kommandant må ta på slagmarken.”

Goldstone skriver videre at han berømmer Israel for sine etterforskninger, men han liker ikke at så få av dem har kommet til noen konklusjoner. Heller ikke at de ikke har vært foretatt i offentlighet er han begeistret for. Videre skriver han vel noe som nesten kunne tolkes som et ønske om å finne mer krigsforbrytelser enn det man fant :

Selv om de israelske bevis som er kommet etter at vår rapport ble publisert ikke kan oppheve de tragiske tap av sivile liv, så beklager jeg at vår underskøkelseskomité ikke kan finne noe bevis som kan gi en forklaring på omstendighetene rundt de sivile tap i Gaza, fordi det antagelig ville ha influert på våre funn av forsettlighet og krigsforbrytelser.

Han er klinkende klar på at Israels egne tall på hva som var sivile tap og hva som var stridende er korrekt, selv om han misliker at Israel ikke ville samarbeide med ham i undersøkelsen av dette. Les gjerne vår artikkel om dette: “Hamas sliter med å opprettholde sine løgner om Israel

Israels manglende samarbeid med vår etterforskning betydde at vi ikke var i stand til å bekrefte hvor mange av de drepte i Gaza som var sivile og hvor mange som var stridende. De tall som det israelske militæret har kommet med har vist seg å være tilsvarende det som Hamas selv nylig har opplyst (selv om Hamas kan ha grunn til å oppgi et mindre antall stridende enn det virkelige.)

 Israel har, som alle andre suverene stater, rett og plikt til å forsvare seg selv og sine innbyggere mot angrep.

Goldstones rapport har gitt næring til Israel-hatere over hele verden, full av udokumenterte påstander som den var, og også fordi den var sterkt partisk. Mens Israels regulære hær kjempet mot terrorister som, – nå også bekreftet av Richard Goldstone, – går etter og dreper sivile med hensikt – fikk denne hæren altså ta hovedbelastningen av beskyldninger om forbrytelser. Nå legger Goldstone seg relativt flat, og skriver videre:

Som jeg antydet helt fra begynnelsen, så ville jeg ha ønsket Israels samarbeid velkommen. Meningen mer Goldstone-rapporten var aldri å bevise en forutbestemt konklusjon mot Israel. Jeg insisterte på å endre det originale mandatet jeg fikk av Menneskerettighetsrådet, som var skjevt i forhold til Israel. Jeg har alltid vært klar på at Israel, som alle andre suverene stater, har rett og plikt til å forsvare seg selv og sine innbyggere mot angrep utenfra og innenfra. Noe som ikke har blitt lagt merke til ofte nok er det faktum at vår rapport var første gang FN fordømte og etterforsket ulovlige terrorhandlinger fra Hamas’ side. Jeg hadde håpet at vår granskning av alle aspekter ved Gazakonflikten ville begynne en ny æra av upartiskhet i FNs Menneskerettighetsråd, hvis historie av partiskhet mot Israel det ikke er noen tvil om.

Goldstone fremstår som temmelig naiv hvis han mener det han skriver over, både at han trodde at hans rapport skulle endre FNs ensidighet, og at hans rapport slik den var laget, ikke ville bli brukt mot Israel. Samtidig er det jo godt at det kommer frem både at Israel var i sin fulle rett, og at FN er partisk mot Israel i sin fordømmelse. Det er intet mindre enn fantastisk at terroristorganisasjonen Hamas for første gang er fordømt og etterforsket av FN. Man kunne bare lese deres grunnlov, så hadde man fått det bevist en gang for alle hvilken intensjon og målsetning organisasjonen har: nemlig å utslette Israel.

I artikkelen skriver Goldstone at hans formål aldri var noen juridisk prosess. De bare laget anbefalinger på grunnlag av rapporter før dem, – som ikke inkluderte noe fra Israels side, beklager han.  Men “vår hovedanbefaling var til begge parter å etterforske, i åpenhet og god tro, hendelsene som er referert til i rapporten. McGowan Davis har funnet at Israel har oppfylt dette i en “betydelig grad” – mens Hamas ikke har gjort noe som helst.”

Han innrømmer i artikkelen at det var urealistisk å vente at Hamas skulle etterrforske krigsforbrytelser, “som en organisasjon som har som policy å ødelegge staten Israel” – men han hadde håpet at de skulle gjøre det. Det er vanskelig å tro at en mann i Goldstones posisjon skulle ha så lite dømmekraft. Man kan forstå at folk uttrykker “medynk med dem som har måttet få sin sak pådømt av dommer Goldstone opp igjennom årene der borte i Sør-Afrika,” som en kommentator uttrykte seg.

Dette bildet av en naiv intellektuell – nesten litt virkelighetsfjern, manifesterer seg ytterligere når han skriver: “I det minste håpet jeg at Hamas ville begrense sine angrep når de ble stilt overfor klare beviser på at medlemmene deres hadde begått alvorlige krigsforbrytelser. Dessverre har ikke dette skjedd. Hundrevis av flere raketter og bombekastersalver har blitt rettet mot sivile mål i det sørlige Israel. At relativt få israelere har blitt drept av de ulovlige rakettene og bombeangrepene fra Gaza gjør ikke kriminaliteten mindre. Menneskerettighetsrådet skulle fordømme disse skjendige handlingene i de sterkeste ordelag.”

Man får nesten vondt av ham når han konkluderer med at å be om at Hamas skulle etterforske var en “feilslått virksomhet.” Han henstiller til Menneskerettighetsrådet å fordømme “den kaldblodige slaktingen av et ungt israelsk par og deres tre barn i sengene sine nylig.”

Goldstone forsvarer til slutt rapporten med at den har ført til at Israel ytterligere har forbedret sine rutiner, slik at sivile blir enda bedre beskyttet under kriger i fremtiden, og at De palestinske selvstyremyndighetene opprettet en uavhengig undersøkelse for å etterforske kommisjonens påstander om menneskerettighetsbrudd – henrettelser, tortur og ulovlige arrestasjoner – iverksatt av Fatah på Vestbredden, spesielt rettet mot Hamas-medlemmer. De fleste av disse påastandene ble bekreftet av denne undersøkelsen. Dessverre har ikke Hamas gjort noe som helst for å etterforske tilsvarende i Gaza, beklager han seg igjen.

Enda en sats fremhever det naive elementet i hans virkelighetsforståelse. Han skriver om væpnede konflikter hvor den ene parten er ikke-statlige aktører slik som Hamas:

Kun dersom alle parter i væpnede konflikter holder seg til disse standardene [lovene om væpnede konflikter] vil vi være i stand til å beskytte sivile som er dradd inn i krigen uten å kunne velge det bort.

Dette har vi hørt før. Av Torbjørn Egner i et eventyr for barn. Og for den del av Sosialistisk Venstreparti. Alle skulle vel ønske virkeligheten var slik. Men få tror det.

Man skulle tenke at kommentatorer her i landet for det første nå ville skrive en masse om det som nå har skjedd. Man kunne lage et sammendrag av artikkelen der man konkluderer med det nå, etter at tiden har gått og undersøkelser har blitt gjort, har vist seg at Israel har vist seg å være uskyldig i nesten samtlige av de forbrytelsene man beskyldte dem for, mens upartiske undersøkelser på den annen side viser at påståtte forbrytelser gjort av Fatah stort sett viste seg å ha skjedd, mens Hamas ikke har undersøkt en eneste en av påstandene, noe som i seg selv er et indisium på at de ikke bryr seg eller ikke benekter at de er forbrytere. Så kunne man ønske at Israel skulle ha samarbeidet noe mer i den innledende fase, men summa summarum hadde landet gjort en prima jobb og beskyttet sivile godt, men de har altså foretatt endringer som vil beskytte sivile enda mer.

Hvorfor skulle folk i Israel tro at en organisasjon som til da ikke én gang kunne førdømme Hamas skulle være upartisk?

Men det skriver ikke NRK i alle fall. De peker på det som kunne se ut som (nok en) en urimelighet fra Israels side, forutsatt at man ikke visste hva som står i artikkelen til Goldstone, altså går man litt ut fra at publikum er dumme og ikke kan lese selv.

“Israel ber FN trekke Goldstone-rapporten om Gaza-krigen og viser til nye uttalelser fra juristen den er oppkalt etter.”

Videre finner de det hensiktsmessig å peke på at Israel ikke ville gi FN og Goldstone drahjelp i sin fordømmelse. “Samarbeidet ikke” heter undertittel én. Vel, som forsvarsminister Ehud Barak påpekte: “Det var godt vi avslo det.” Hvorfor skulle folk i Israel tro at en organisasjon som til da ikke én gang kunne førdømme Hamas, men derimot fordømte demokratiet, staten Israels forsvar mot disse, mange ganger, – skulle være noe i retning av upartisk? Noe altså selv Goldstone nå i klartekst bekrefter at de ikke er. Ynet

Så skriver NRK retorisk “Lørdag ba Netanyahu FN om å skrinlegge rapporten. Han mener «alt Israel sa, er bevist å være sant».”

“Han mener?” Det er ikke Netanyahu som mener det, men Goldstone som skriver det i klartekst, se over. Netanyahu bare henstiller til FN å skrinlegge rapporten fordi Goldstones artikkel klart viser at den er meningsløs.

NRKs henvisning til den israelske organisasjonen B’Tselems tallfesting av sivile drepte og sårede, så og så mange barn bortforklarer ikke Goldstones artikkel. Det er irrelevant i denne sammenheng. For det er faktisk slik som Goldstone i artikkelen påpeker, “at Israel, som alle andre suverene stater, har rett og plikt til å forsvare seg selv og sine innbyggere mot angrep utenfra og innenfra.”

Og så, under overskriften “- Endrer ingenting” – med ingen ringere som sannhetsvitne, enn organisasjonen som av mannen som Goldstone-rapporten fikk navnet av, bekrefter er totalt uinteressert i å undersøke ett eneste av de påståtte bruddene på menneskerettigheter og forbrytelser mot menneskeheten, nemlig terrororganisasjonen Hamas.

NRK bruker altså Hamas’ uttalelser for å gi leseren inntrykk av at Goldstones dementi “- endrer ingenting”! Det er intet mindre enn fantastisk godt gjort.

– Det er intet nytt under solen, skrev en jødisk vismann snaut et par tusen år før Norge kunne kalles en stat. Det som ikke er nytt i denne sammenheng, er NRKs fantastiske evne til å vri positive nyheter til negative. Løgn til sannhet og motsatt. Når en rapport på denne måten blir dementert, blir det løgn å fremstille saken som om slett intet var hendt. Det er typisk.

Vår påstand er at NRK ved fremstillingen nok en gang viser sin jødefiendtlighet. For Goldstones egen artikkel kan neppe forstås som noe annet enn en gedigen beklagelse –  i Israels favør, og som nok et bevis på at Israels fiender lyver.

Goldstone i Washington Post
Ynet
Ynet