Stikkordarkiv: Erdoğan

Tyrkia avslørte israelske spioner med vilje

Recep Tayyip Erdogan

Recep Tayyip Erdogan

Det kan se ut som om Israel blir stående mer og mer alene i verden. Tyrkia har i mer enn 50 år vært en alliert partner med Israel på etterretning, i alle fall i hemmelighet. Israels daværende statsminister David Ben-Gurion etablerte det hemmelige etterretningssamarbeidet i 1958, med Adnan Menderes Tyrkias daværende statsminister. Samarbeidet var formalisert, men topp hemmelig, skriver Dan Raviv og Yossi Melman i sin bok «Spies against Armageddon

I dag skriver imidlertid Washington Post at Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan avslørte ti av Israels spioner i Iran tidlig i 2012. Ifølge kilder var avsløringen et «betydelig tap» for Israels etterretning, og et «bevisst slag i ansiktet» på Israel. Avsløringen illustrerer et intenst og bittert multinasjonalt etterretningssamarbeid som ligger bak de dagsaktuelle forhandlingene i Geneve mellom «5+1»-gruppen og Iran om utviklingen av kjernefysiske våpen. Tyrkisk etterretning kjører en nøye overvåkning av grensetrafikken, så de israelske spionenes bevegelser var godt kartlagt.

Årsaken til dette oppsiktsvekkende tillitsbruddet skal ha vært episoden med «Mavi Marmara,» det tyrkiske skipet som var med i flotiljen i 2010, men som nektet å etterkomme israelske myndigheters pålegg om å vike fra kursen de holdt, og legge til land på anvist plass. Under bording av fartøyet ble de israelske kommandosoldatene angrepet med stenger og kniver, og skjøt for å redde livet. Ni tyrkiske aktivister ble drept. Flotiljen hadde som mål å bryte Israels sjøblokade av Gaza. Hendelsene ble i månedene etterpå gransket av en FN-kommisjon, den såkalte «Palmer»-kommisjonen. Blokaden ble erklært «lovlig og passende» gitt de rådende omstendigheter.

Det hører med til historien at Tyrkia ble kritisert i rapporten, og selv om man bemerket at kommandosoldatene kanskje reagerte noe for tøft, så burde Tyrkia ha foretatt seg mer for å forhindre terrorisme. Denne kritikken falt ikke i smak hos tyrkerne, og de påklaget rapporten og prøvde å få teksten endret.

Tyrkias statsminister står for en islamisering av landet, og nærmest som en følge av dette, forverres forholdet samtidig til Israel og til Vesten generelt. I tiden etter «Mavi Marmara»-episoden forlangte Erdogan en unnskyldning fra Israel, og truet med å kaste ut israelske diplomater dersom kravet ikke ble oppfylt. Israels statsminister Benjamin Netanyahu var svært lenge kategorisk negativ til å gi en slik unnskyldning, men ga nylig etter, og unnskyldte overfor den tyrkiske statsminister, – etter påtrykk av USAs president Barack Obama, og med form som et kompromiss.

Årsaken til vegringen for å gi en slik unnskyldning kan ha vært Erdogans brudd på avtalen mellom de to land, kan det nå vise seg.

Men israelske analytikere tror den kjølige atmosfæren de to land imellom fortsetter, til tross for unnskyldningen. Washington Post skriver at Israel er skeptisk til Tyrkias etterretningssjef Hakan Fidan. De mistenker ham for å ha tette bånd til Iran. Enkelte etterretningsoffiserer skal ha kalt Fidan for «MOIS’s stasjonssjef i Ankara.» MOIS er Irans etterretnings- og sikkerhetsdepartement.

Amerikanske etterretningsoffiserer har vært klar over hendelsen, men har ikke protestert offentlig. De fortsette derimot arbeidet med å bedre forholdet mellom USA og Tyrkia, skriver David Ignatius i artikkelen om den tragiske avsløringen. Det hevdes at dette er slik USA har operert i all tid, nemlig at hendelser innen etterretning ikke får betydning for utenrikspolitikken som føres. Man har ikke noe svar på om episoden var en ren hevn for Israels kontante reaksjon på de ni angripende tyrkiske aktivistene, eller om det bare er et ledd i den generelle forverringen av forholdet mellom de sto statene.

Amerikansk etterretning sier Mossad (Israels etterretning) aldri hadde forventet at tyrkerne ville blåse israelske etterretningsfolk på denne måten, med fullt navn, etter 50 år med etterretningssamarbeid.

Samarbeidet har vært såpass formalisert at Israel trente tyrkiske spioner, og ironisk nok trente de også iranske, under Shahens styre, som ble kastet i 1979.

Fidan, sjefen for Tyrkias etterretning, er relativt ny i stillingen. Han ble sjef for MIT i 2010 etter å hya vært offiser i hæren. Han har en Bachelor fra Maryland, USA, og en doktorgrad fra Ankara. Etter at Fidan tok over, skremte han landets allierte «ved å gi fra seg etterretningsinformasjon som Israel og USA hadde samlet, til Iran» hevdes det i Wall Street Journal.

Ignatius fremhever det forverrede forholdet mellom Israel og Tyrkia som et eksempel på de «kaleidoskopiske» endringene vi står overfor i Midtøsten, og som har ført til at både USA, Israel, Iran, Saudi Arabia og Egypt nå ser seg om etter nye samarbeidspartnere, både i åpenhet, og under cover.

Iran har ikke gitt noen offentlig informasjon om arrestasjonen av de ti agentene, og den tyrkiske ambassaden i USA har heller ikke gitt noen forklaring. Israelske myndigheter er også tause om hendelsen.

Personer i det israelske etterretningsmiljøet uttrykker sjokk og forbauselse over at dette kunne skje. Og at det skjedde til tross for at Tyrkia og Iran er rivaler. Israels viseutenriksminister Zeev Elkin sier til Israel Radio at forholdet mellom Israel og Tyrkia er «komplisert,» og at Tyrkia prøver å bli det største og mest betydningsfulle landet i Midtøsten. Og – «den letteste måten å bli det på, er å vende seg imot Israel,» mente han. Dersom rapporten er sann, sier han, er dette «et dødelig slag mot samarbeidet de to land imellom.»

Washington Post: Turket blows Israel’s cover for Iranian spy ring

Les mer om Tyrkia

Bedring i forholdet til Tyrkia?

Den tyrkiske avisen Zaman meldte onsdag i forrige uke om en «viktig utvikling» i forholdet mellom Tyrkia og Israel. Ifølge rapporten har Israel nå returnert et antall Heron droner etter at de har vært i Israel for vedlikehold.

For to måneder siden anklaget Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan Israel for ikke å ha oppfylt sine forpliktelser i henhold til inngåtte forsvarsavtaler. Forholdet forkludret ytterligere et allerede meget spent forhold etter at Israel under Gaza-flotiljen i 2010 drepte ni tyrkere om bord på Mavi Marmara.

FN nedsatte som kjent en kommisjon for å finne ut hva som egentlig skjedde, og kommisjonen konkluderte blant annet med at Israels blokade av Gaza var «lovlig og passende,» og at Israel derfor var i sin fulle rett til å stoppe båtene som prøvde å bryte blokaden.

Palmer-rapporten vedgår at kommandosoldatene fra IDF ble møtt med “organisert og voldsom motstand fra en gruppe passasjerer” da de bordet fartøyet, og maktbruk var derfor nødvendig for selvforsvar. Men rapporten hevder at den kraften soldatene brukte, var hinsides selvforsvar og “overdreven og urimelig,” og derfor førte til unødvendige dødsfall.

Rapporten var kritisk til flotiljen og kalte den “uansvarlig.”

“Det finnes alvorlige spørsmål om dens ledelse, dens sanne natur og hensiktene til flotiljeorganisatorene, spesielt IHH,” slo rapporten fast. For “mens majoriteten blant passasjerende ikke hadde noen voldelige intensjoner, så kan ikke det samme sies om IHH,” den tyrkiske hjelpeorganisasjonen som sto bak flotiljen.

Tyrkia ble også kritisert for ikke å ha gjort mer for å forhindre væpnet konflikt med israelske soldater.

Tyrkia prøvde flere ganger å hindre rapporten i å bli offentliggjort, og truet med å iverksette en såkalt «plan B» om de ikke greide å få en unnskyldning fra Israel for drapene på de ni. «Plan B» var en diplomatisk utfrysning og svertekampanje som vi ser foregår fra Tyrkias side mot Israel i dag.

Israel på sin side har gjort det helt klart at en unnskyldning fra dem aldri vil komme. Soldatene handlet i nødverge for å redde sine egne og medsoldaters liv da de ble angrepet og truet på livet, noe videoer som er offentliggjort tydelig viser.

Men som ellers i historien skal det mer til enn klare beviser for å frikjenne en jøde som forsvarer seg, det har ikke vært spesielt mange journalister som har frontet urettferdigheten i dette, selv etter FNs konklusjon. Jøder skal helst sitte stille og la seg slakte ned. Da er verden fornøyd. Noen annen adekvat måte å tolke slikt på finnes neppe.

Imidlertid er den tiden for alltid slutt. De som bråker med staten Israel heretter får kjenne muskler. Verden skriker alltid opp i fistel når jøder tar til motmæle. Vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre er beklageligvis fanabærer for dette hylekoret, med sitt hyppige, men dessverre udokumenterte mantra «Israel bryter folkeretten, når…» Eller når Palestina-arabernes brudd på Oslo-avtalene blir oversett, mens Israels følgende tilbakeholdelse av penger (som er en del av samme avtalen) øyblikkelig blir fordømt og sammenlignet med tortur. Les forøvrig gjerne denne ypperlige kommentaren til akkurat det.

Nå tyder ting på at den jevne israeler ikke bryr seg. De lar verden fortsette med sin fordømmelse og lever godt innenfor sine grenser, med sin blomstrende kultur og økonomi, sitt pulserende næringsliv og sin grensesprengende teknologi, de høster sine Nobel-priser og sender sine anerkjente gjesteforelesere verden rundt uanfektet av den usaklige kritikken.

Les mer om Palmer-rapporten her…

Artikler som omtaler Palmer-rapporten her…

Erdogan beskyldte Israel for ikke å returnere droner som Tyrkia hadde kjøpt fra Israel, og som var sendt tilbake for vedlikehold.

«De er ikke lojal mot avtaler oss imellom i våpenindustrien,» sa Erdogan. «Det kan være det er problemer, du snakker kanskje ikke sammen, men du må oppfylle ditt ansvar innen internasjonale avtaler.»

Ifølge onsdagens melding i Zaman er dronene nå tilbake i Tyrkia. Artikkelen hevdet at israelske teknikere ikke hadde villet dra til Tyrkia av sikkerhetsgrunnet, men at Israel nå hadde sendt teknikere fra Aeronautics, firmaet som produserer dronene, for å arbeide med dronene på en tyrkisk militærbase.

En israelsk sikkerhetsoffiser bekreftet overfor Ynet at dronene nettopp hadde blitt sendt tilbake til Tyrkia, men avviste at det skal ha vært noen forsinkelse i forsendelsen. «Firmaet returnerte alle dronene til avtalt tid,» sa han.

Tyrkia distanserer seg ytterligere

Tyrkia distanserer seg ytterligere fra Israel.

I et dokument kalt Tyrkias røde bok har Tyrkia en liste over de land man mener utgjør en trussel for landet. Landets sikkerhetsråd har nylig omarbeidet denne, og som et resultat står nå Israel som første gang oppført som en «større trussel» i området. Dokumentet mener Israels handlinger kan medføre et våpenkappløp.

Land som Syria, Bulgaria, Georgia og Armenia ble tatt bort fra listen sammen med Iran, mens Hellas fremdeles anses som en trussel.

I tillegg til Israel, ble andre trusler som global oppvarming og nett-terrorisme lagt til på listen.

Forholdet mellom Tyrkia og Israel har kjølnet betraktelig etter flotiljeraidet mot Gaza i mai da ni mennesker ble drept. Tyrkia insisterer på en unnskyldning fra Israels side, noe landet nekter å gi.

Statsminister Erdogan i Tyrkia sa nylig at «Israel er i ferd med å miste Tyrkia som sin gode venn» – han varslet nylig at han vil avstå fra å delta på klimakonferansen i Athen dersom Israels statsminister Benjamin Netanyahu deltar.

Ynet

Tyrkia og menneskerettighetene

Til tross for at Tyrkia ikke lenger er en megaokkupasjonsmakt i allianse med de europeiske aksemaktene, slik landet var i våre besteforeldres tid, fortsetter Tyrkia å okkupere Kurdistan uten at verdenssamfunnet hittil har våget å si det høyt. Den nye islamistiske aksen, Tyrkia, Iran og Syria har okkupasjonen og undertrykkelsen av det kurdiske folk som et av sine grunnleggende fellesprosjekter.  Blant de øvrige likheter finner vi drømmen om å bli atommakter som skal kunne utslette Israel.  Den nye aksen som etter hvert vil kunne omfatte økende deler av Sentral-Asia og flere arabiske stater, legger ikke skjul på ønsket om regionalt makthegemoni.

Denne blodige okkupasjonsmakten søker EU-medlemskap til tross for den militære okkupasjonen av halve EU-landet Kypros og separasjonsmuren som med FNs hjelp er bygget tvers over øya. Med sine 76 millioner innbyggere, hvorav 99.8 % er muslimer, burde det være på sin plass å stille noen krav til dette landet før man åpner døren til Europa, som Tyrkia gjennom århundrer forsøkte å underlegge seg militært.

Europa har imidlertid vært ganske forsiktig i sin holdning til sin tidligere imperialistiske okkupasjonsmakt. Angsten for den tyrkiske galskap sitter dypt rotfestet i mange europeiske nasjoner, ikke minst hos dem på Balkan som fikk oppleve tyrkernes hensynsløse brutalitet og slaveri gjennom mange århundrer og helt opp mot vår tid. Det er derfor i dag spesielt urovekkende at landet igjen har valgt en pompøs nasjonalistisk islamist som Recep Tayyip Erdoğan til statsminister, eller storvisir som han tidligere ville ha blitt kalt.

Recep Tayyip Erdoğan har vært Tyrkias statsminister siden 14. mars 2003 og er leder av det islamske partiet ’Islamsk rettferdighets- og utviklingsparti’ (AKP).  Erdoğan er blitt en populær leder som ønsker å gjøre Tyrkia til en islamsk stat. Hans metode for å vinne valg er presis den samme som Hamas har benyttet i de Palestina-arabiske områdene: Å bruke mye innsamlede penger på velferdstiltak i lokalmiljøet, noe som ellers knapt forekommer i muslimske land.  Samtidig prøver han å gjøre NATO-landet Tyrkia til medlem av EU. Motivasjonen er trolig ikke bare økonomisk, men også et forsøk på å tilfredsstille arméen i landet, som han frykter kan overta makten gjennom militærkupp og sette drømmen om islamisering tilbake.

At store deler av befolkningen i Tyrkia nå heller vil ha en islamsk stat enn et sekulært demokrati av europeisk type, vitner lokalvalget i 1994 om, hvor AKP ble Tyrkias største parti, og Erdoğan ble ordfører i Istanbul.  Utviklingen er imidlertid vel så mye et resultat av gammelt vanstyre på lokalplanet, som en gjennomtenkt dragning mot islamismen hos folk flest. Tyrkia, som også mange européere vil ha som medlem i EU, valgte altså en statsminister som en tyrkisk domstol i 1998 fant skyldig i å ha oppfordret til religiøst hat etter at han, den 12.12.1997, på et politisk møte leste et dikt av islamisten Ziya Gökalp høyt.[1]

«Moskéene er våre barakker, kuplene våre hjelmer, minareten våre bajonetter og de troende våre soldater» (Ziya Gökalp)

Dette ”diktet” er en parafrase over slagordet til Det muslimske brorskap og Hamas:

«Allah er vårt mål, profeten vårt forbilde, koranen vår vedtekt, jihad vår vei og døden for Allahs sak vår mest sublime tro.» (Jfr. artikkel 8 i Hamas-vedtekten)

Erdoğan ble dømt til 10 måneders fengsel, men sonet bare fire av dem (3—7.1999). Han ble stadig mer populær gjennom sitt frieri til fattige folk på landsbygda, og seks år senere ble han valgt til Tyrkias statsminister.
Fengselsdommen var grunnen til at han ikke kunne motta statsministerposten da hans parti vant valget den 3.11.2002,[2] og partiets nestleder, Abdullah Gül, måtte inneha posten inntil mars 2003.

Men i tilknytning til forberedelsene til forhandlinger om Tyrkias søknad om å bli med i EU, oppsto det en umiddelbar strid mellom Erdoğan og EU. Striden dreide seg om Tyrkias brudd på menneskerettigheter, inkludert Erdoğans nye lov som definerer kvinners utroskap som kriminalitet. Han har også hittil nektet å avskaffe den tyrkiske loven mot ytringsfriheten og forbud mot ytringer som “kan skade nasjonen”.  Denne loven brukes mest for å undertrykke kurderne.

Forholdet mellom Israel og Tyrkia har vært spent siden Erdoğan ble valgt som statsminister, både pga. av hans islamistisk negative holdning til jødene generelt, og særlig pga. hans anerkjennelse av Hamas i 2007 og hans krasse angrep på Israels jøder den 29. januar 2009 etter Gaza-krigen da han sendte IHH-lederen Bülent Yildirin til Gaza for å gratulere Hamas, love støtte og knytte kontakter.  Erdoğan ba USA fjerne organisasjonene Hamas og Hizbullah fra listen over terrorister som med vilje dreper sivile jøder.  Han protesterte ikke mot terroristenes utallige angrep mot Israel fra Gaza — men kalte jødenes forsvar for «barnemord».

Mens Erdoğan holder mesteparten av Kurdistan under brutal tyrkisk okkupasjon, og mens hans folk i lang tid har drevet med en undertrykkelse som i realiteten utgjør et folkemord på kurderne, har han ved flere anledninger anklaget Israel for okkupasjon og kalt Israels forsvar mot terroristene i Gaza for «en forbrytelse mot menneskeheten».[3] Noen dager senere tilføyde han: «Israels umenneskelige handling på Gaza-stripen vil få Israel til å ødelegge seg selv» og at «Allah kommer til å straffe Israel.»[4] Noen få dager etter at FNs sikkerhetsråd behandlet en våpenhvile mellom Hamas og Israel, oppfordret Erdoğan FN til å fjerne Israel fra organisasjonen, noe ingen andre land hittil har sluttet seg til.[5]

I forbindelse med opprøret i den kinesiske Xinjiang-provinsen mellom Han-kinesere og de tyrkisktalende, muslimske uigurene, sa Tyrkias statsminister Erdoğan følgende til BBC: «Det finnes ikke noe annet ord som beskriver disse hendelsene. … Det som skjer i Kina er en form for folkemord. Det skjer overgrep der, hundrevis av mennesker er drept og 1.000 mennesker er såret. Vi har vanskelig for å forstå hvordan de kinesiske lederne kan forbli tilskuere til disse hendelsene».[6]

Vestlige land, inkludert EU, USA og Israel, har betraktet Tyrkia som en sikker alliert i det muslimsk-dominerte Midtøsten.  Den samme vurderingen gjaldt i sin tid også for Iran, som i løpet av kort tid ble kuppet av det brutale islamistiske regimet vi kjenner i dag.  Det folk i Vesten ofte ikke forstår, er at islamistisk politikk alltid vil føre til dette resultatet.  Det ligger innebygget i den islamske politiske ideologi og er uforanderlig fordi enhver muslim er pålagt å tro at denne politikken ble utformet og praktisert av Allah og hans profet.

La oss håpe at et tyrkisk medlemskap i EU vil bli betinget av at Tyrkia først frigjør den delen av Kurdistan som Tyrkia fortsatt okkuperer og innrømmer de mange massedrap og folkemord som landet har utført i perioden 1890—1923 da de tyrkiske regimer myrdet mellom 3.6 og 4.3 millioner armenere, grekere, assyrere, nestorianere og andre kristne.[7]  De må også komme med en uforbeholden innrømmelse av massakrene og folkemordet de utførte på det armenske folket i tiden 1890 — 1917, da tyrkerne myrdet mer enn 1,5 millioner kristne armenere.[8,9]

Og sist men ikke minst må de innrømme den langvarige utryddelseskrigen som Tyrkia fortsatt fører mot det kurdiske folket, med de seneste bombeangrepene mot kurdiske landsbyer i Nord-Irak samtidig med og kamuflert av aksjonen mot Israel utenfor Gaza nylig.  Likeledes må det reises et klart krav om virkelige menneskerettigheter for det tyrkiske folk.  Bare da bør man eventuelt kunne vurdere hvorvidt man kan ha Tyrkia som medlem i EU. 

I dag synes dette nærmest umulig, især så lenge hverken EU, USA eller NATO våger å ta inn over seg erkjennelsen av hva som har skjedd med Tyrkia etter at islamistene i AKP overtok landet.  Oppvåkningen til de nye realiteter på bakken vil bli langsom og smertefull for mange gammeltroende politikere i Vesten, og vi frykter at flere mediestunt og politiske overrumplinger av den typen vi så ved Gaza vil lykkes før det en gang skjer.

Kilder:
[1]  The New York Times, Stephen Kinzer, Turkey Secularists Take Their Battle Into Court, April 5, 1998;  http://tinyurl.com/lqdq2y
[2]  BBC News, Monday, Turkey’s charismatic pro-Islamic leader, 4 November, 2002,  http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/2270642.stm
[3]  Moshe Reinfld, Tyrkia: Israels bombing er en forbrytelse mot menneskeheten, News1, 28.12.2008;  http://tinyurl.com/l5euf4
[4]  Ha’aretz.com, Statsminister Tyrkia: Israel utfører umenneskelige handlinger, 5.1.2009;  http://tinyurl.com/mwboze
[5]  Ynet.com, Tyrkias statsminister: Israel må fjernes fra FN, 16.1.2009;  http://tinyurl.com/ku76l5
[6]  Nettavisen.no, Dette er et folkemord, 11.7.2009;  http://tinyurl.com/l89yaw
[7]  R. J. Rummel.  Statistics of Democide, Chapter 5, Statistics Of Turkey’s Democide Estimates, Calculations, And Sources.  Chapter 5: http://tinyurl.com/mz8nlt
[8]  John Laffin, War Annual: Contemporary Warfare Described and Analysed, 1997 (8), Elsevier.
[9]  BBC News, 12.10.2006, French in Armenia ‘genocide’ row;  http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6043730.stm