Stikkordarkiv: Egypt

Ingen endringer i Midtøsten

Op-ed, Ynet, 12.04.2011

Tross Vestens illusjoner fortsetter tingene i stor grad som før etter opptøyene i den arabiske verden

Dramatiske endringer?
President Shimon Peres’ påstand at “de dramatiske endringene i den arabiske verden tvinger oss til å gjøre alt som kreves for umiddelbart å få i gang fredssamtaler igjen” ljomer gjennom fredsleiren, uten ytterligere forklaringer. Dette er øyensynlig den forklaring vi får, fordi rasjonell tenkning ville føre til den motsatte konklusjon.

La oss starte med Egypt. Obama-administrasjonen støttet de unge menneskene som protesterte på Tahrir Square i frihetens, fremskrittets og demokratiets navn. Det ikke så hyggelige resultatet ble beskrevet av New York Times som følger:

“Religion har stått frem som en mektig politisk kraft i kjølvannet av et opprør som var basert på sekulære idealer. Det muslimske brorskap er i frontlinjene, omformet til det militære styrets tause partner… de unge, utdannede sekulære aktivistene som sparket i gang revolusjonen er ikke lenger den drivende politiske makt.”

Islam fremmer demokrati?
I en folkeavstemning om endringer for konstitusjonen stemte rundt 77% i favør av Det muslimske broderskapet. Gruppens leder og talsmann Issam al-Arian oppsummerer: “Folkets ønske om å bevege seg fremover mot islam markerer begynnelsen på demokratiske verdier i Egypt.”

Arian har absolutt rett. En demokratisk majoritet blant arabere ønsker ikke-demokratisk islamisme fremfor demokratisk liberalisme, og derfor er demokrati en engangshendelse over der: de som blir valgt forblir ved makten og får slutt på den diplomatiske prosessen, helt til de blir styrtet i neste revolusjon.

Den frie verden, som fikk se sitt håp knust, truer ikke egypterne i FN, og de tyr ikke til den skremmetaktikken som brukes overfor Israel. Men de tar det bare innover seg som noe som er uunngåelig i Midtøsten, – at ingen ting endrer seg, selv ikke etter en “liberal revolusjon.” I dag ville Vesten gladelig gi sin tilslutning til et moderat og pro-vestlig diktatur av Mubarak-typen i Egypt.

Ingen Jefferson til Den persiske gulf
I Bahrain prekte USA til kongene av Saudi og Bahrain at de skulle føye seg etter sjia-majoritetens krav i demokratiets navn. Den saudiske armé ble invitert til Bahrain, og opptøyene ble stanset med vold. Vesten, som ble tvunget til å holde seg inne med de to kongedømmene, måtte se i øynene at Jefferson ikke ville komme til Den persiske gulf med det første.

Sammenbruddet i Libya
I Libya var vestlig militær intervensjon basert på det naive, kunstige premisset at man antok at tyrannen Gadaffi sto overfor demokratiske, liberale styrker. Men som det viste deg, så ble rbellene støttet av Teheran og al-Qaida. Lederne for rebellene slåss mot Amerika i Irak og Afghanistan, sammen med mange andre som kom til Libya.

Obama kom plutselig nesten i den situasjon at han var i ferd med å dele ut våpen til Bin Ladens menn. Heldigvis for ham avsluttet han den militære offensiven i siste øyeblikk, siden den europeiske offensiven også mistet sin drivkraft. Styrtingen av Gadaffi, som til å begynne med ble presentert som selve hensikten med krigen, er ikke lenger på agendaen, og regimet hans er øyensynlig den aktuelle løsning nå.

I Syria massakrerte Assad sine egne innbyggere midt på lyse dagen, mens Vesten bare kom med svake fordømmelser, fordi de fant ut at alle alternativene ville være enda verre.

Alt som før
Og så, det som startet med et smell, som den arabiske versjonen av revolusjonstiden, endte med et klynk.

Hvor har fredsleiren sett disse sine “dramatiske endringer?” I Kairo? Manama? Tripoli? Damaskus?

Og her? Her omkring er palestinernes “folkeønske” – både i Ramallah og i Gaza – å utrydde den jødiske staten. Mens både Amerika og Europa vil overleve selv om Det muslimske brorskapet regjerer i Egypt, så vil ikke Israel kunne overleve lenger i sameksistens med en suveren palestinsk stat lenger enn Juliano Mer overlevde i Jenin.
(Se Wikipedia)

Selv om vi alle sammen var som Juliano, og selv om Hamas og Islamsk hellig krig signerte på en “virkelig fred” – så ville alltids noen finne et nytt spennende navn og ta livet av denne umulige freden med automatiske geværsalver og starte en altomfattende krig.

Heller ikke her er Vestens løsning realistisk. Og valget vi har er enten å beholde situasjonen slik den er i dag, – autonomi under israelsk beskyttelse, eller kaos og overtakelse av styrker som truer Den frie verden.

Så hvorfor er fru Merkel i stand til å akseptere de skrøpelige og utilstrekkelige realitetene i hele Midtøsten, mens i et lite hjørne av regionen, hvor spillet faktisk involverer seks millioner jødiske liv, insisterer hun på å kjøre løpet fullt ut? Dette er spørsmålet som Netanyahu skulle ha stilt den tyske kansleren. Og nå som den siste massedemonstrasjonen på Tahrir Square ble spredt av ild fra den egyptiske armé, står det bare ett spørsmål tilbake: Hvor har fredsleiren sett disse sine “dramatiske endringer?” I Kairo? Manama? Tripoli? Damaskus?

Når menneskerettighetene skal tjene karrieren

En lite søk på Google/bilder med søkeordet ”Mubarak star of David”, resulterer i en formidabel samling bilder av demonstranter i mange islamske land som Libanon, Egypt, Syria, Tunisia, Iran, Irak, Libya, Yemen og Jordan, med de samme bilder av Mubarak med Davidsstjernen i pannen og med slagord mot Mubarak og om å drepe jødene.

At nettopp de samme plakatene ble brukt over store deler av den islamske verden i løpet av relativ kort tid, vitner om en viss samordning.  Det vitner også om en bevisst avledning og utnyttelse av de opprinnelige brød- og jobbdemonstrasjonene til å sette fokus på noe som i den islamske verden ihvertfall for lederne er minst like viktig som brødet: Jødehatet.

Flertallet av mediefolkene overså dette.  Det stemte ikke med deres fordommer og tro på «Facebook-revolusjonen for demokrati og frihet,» og derfor reagerte de som programmerte vesener på autopilot, akkurat slik vi kunne vente: «Nå har kvinnene i Tunisia vunnet en seier, nemlig retten til å kunne dekke håret med hijab.» (Sidsel Wold, NRK nett, 19. januar 2011)

Også vår utenriksminister er grepet av opprørsbasillen.  I en tilstand av tilsynelatende revolusjonær eufori bruker han reisekassen til å opprette diplomatiske forbindelser med sine nye allierte i Midtøsten.  Ifølge oppslag i VG blir han nå hyllet av egyptiske islamister.  Han har, ifølge avisen, brutt med Norges allierte og har innledet dialog med den egyptiske islamistbevegelsen Det muslimske brorskapet.  I går møtte utenriksministeren en større gruppe opposisjonspartier i den egyptiske hovedstaden Kairo, bekrefter pressekontakt Frode Andersen i Utenriksdepartementet overfor VG Nett.  Det var den norske ambassaden i Kairo som hadde invitert blant annet representanter for Brorskapet til lunsj. 

Vi er klar over at det forberedes valg i Egypt, og nå undres vi på om de kan ha sikret seg en utenriksminister: VG nett 

For øvrig merker vi oss at forholdet til Israel er det samme gamle, negative, avvisende og iskalde: Utenriksminister Støre gjentok overfor sin israelske kollega i denne uken sine frekke og usanne påstander: » Jeg gjentar det norske synet om at vi betrakter byggingen som ulovlig, folkerettsstridig og en vesentlig komplikasjon for forhandlingene,» ifølge DagenMagazinet.

Det vi klarte å bygge opp her i landet da vi hadde sosialdemokrater i ledelsen, ser nå ut til å smuldre opp foran øynene våre uten at vi reagerer noe særlig på det.

I motsetning til utenriksministerens revolusjonære brudd med våre tidligere allierte og den glød dette formidles med i VG, er det påfallende hvor forsiktig mediene har vært med hans gamle kollega fra FNs Menneskerettsråd, Muammar al-Gaddafi, hvis brutalitet sist onsdag nådde toppen da han brukte jagerfly for å bombe sitt eget folk i byen Brega.  Det er noe underlig i forholdet mellom disse to: I fjor ønsket Støre Lockerbie-bomberen Gaddafi velkommen inn i FNs Menneskerettsråd, og nå får Gaddafi plutselig sparken.  Hva er det som har endret seg?  Gaddafi rakk da å torturere og ta livet av minst like mange i fjor som i år?  Det må vel ha vært med i betraktningen da Libya ble innvalgt i Menneskerettsrådet sammen med Norge?

Vi forstår at det skal satses på nye hester.  Det muslimske brorskap, som nylig ble presentert for et norsk publikum i en film av Walid al-Kubaisi: «Frihet, Likhet og Det muslimske brorskap,» er ikke populært i Tripolis vestkantmiljø.  Derfor ser vi nå for oss at vi vil få oppleve hvordan «Det aller nyeste vi» i Jonas Gahr Støres design, med Hamas og Det muslimske brorskap som rollemodeller, skal fornye innholdet også i vår alliansepolitikk.  Vi ser i imidlertid med forferdelse på eventuelt å skulle måtte gå i tog på Karl Johan og rope Det muslimske brorskaps motto: «Allah er vårt mål. Profeten er vår leder. Koranen er vår lov. Jihad er vår vei.  Å dø for Allahs sak er vår hensikt.»  Men det tror jeg utenriksministeren heldigvis vil komme til å bli nokså alene om.

Det vi klarte å bygge opp her i landet da vi hadde sosialdemokrater i ledelsen, ser nå ut til å smuldre opp foran øynene våre uten at vi reagerer noe særlig på det. Lette løsninger har i mange tilfeller tunge konsekvenser, heter det. Vi må derfor være på vakt mot alt bedrageriet og usannheten som nå omgir oss, også fra dem som vi har gitt vår største tillit.  Og så må vi håpe og be om at Israel overlever til etter neste valg, både i Norge og i USA.

Opprør i Midtøsten: Det første lille skritt mot et reformert islam?

Rett etter at kolonimaktene omsider hadde forlatt Midtøsten, ble landene som de selv skapte og utformet der for å tjene deres egne interesser, erobret av diktatorer med militær makt, som levde overdådige luksusliv omgitt av et hav av fattigdom som ble holdt ved like ved hjelp av kontinuerlig og ideologisk rettferdiggjort utsuging av befolkningen rundt seg.

Dette er hovedgrunnen til at den muslimske del av Midtøsten og Nord-Afrika gjennom århundrene ble omgjort til ørken både når det gjelder demokrati, menneskerettigheter, økonomi, naturlandskap, landbruk, vitenskap, teknologi og elementær sosial velferd.  Demonstrasjonene og opprøret vi har sett hittil, begynte som protester mot akutt forverrede levekår, og har vært rettet mot de gamle diktatorene som ble omfavnet og støttet av Vesten så lenge det passet, men som nå ofres i tur og orden i forsøk på å gjenskape roen og handelsforbindelsene.  Om lag 700 menneskeliv og ca. 6000 skadede var egypternes pris denne gangen.  Det kritiske spørsmål er om de får noe verdifullt og varig igjen for dette grusomme offeret.

Det er ikke tilfeldig at opprøret i Midtøsten kommer nå.  I lang tid har vi sett stigende matvarepriser på verdensmarkedet.  Siste årets matvarekrise har vært voldsom på grunn av omfattende naturkatastrofer i flere verdensdeler.  Verdensbanken har flere ganger advart myndighetene mot følgene av knapphet og økte priser. Det som finnes av matreserver kjøpes nå opp av land som Kina og India med sine voksende kjøpesterke befolkninger, og tilbake sitter den underutviklede og tilbakestående araberverdenen hvor de fleste landene ikke har hverken økonomisk eller politisk evne til å sysselsette og fø sine voksende og uproduktive befolkninger.  Dette er viktig å vite for å forstå hvorfor krisen slår ut så kraftig blant fattige mennesker nettopp i arabiske land.

… de er bakstreversk antimoderne anakronismer i den postmoderne tidsalder

En tilleggsfaktor er den middelalderske samfunns- og styreformen vi finner i nettopp disse landene med totalitære klan- og familiedynastier hvor lojaliteten til regimet i stor grad er knyttet til slektskapsbånd og klassetilhørighet, og hvor islam fungerer som kontrollerende ideologisk overbygning.  Slike samfunn er ikke bare arkaiske og gammeldagse, – de er bakstreversk antimoderne anakronismer i den postmoderne tidsalder.  Dette legger begrensninger først og fremst på unge og aktive menneskers livsutfoldelse.  De forstår at deres livs uutholdelighet i arbeidsløshet og fattigdom har en årsak i regimets reaksjonære udugelighet, og med tilgang på Internett og moderne sosiale medier, kommuniserer de effektivt med hverandre og forstår hva de går glipp av. 

Dette er med på å tenne opprørstrangen hos unge mennesker like mye som stigende brødpriser hos deres foreldre.  Vi ser det samme mønsteret i land etter land i Midtøsten.  Frustrasjonen retter seg mot de politiske fossilene på toppen i samfunnet, og kravet om deres avgang varer ved og øker i intensitet over hele regionen.  Vi kan trygt regne med at flere diktatorer vil forsvinne etter hvert. 

Noe vil sikkert også kunne gjøres med produktivitet, priser og lønninger, men hva med ropet om vestlige liberale verdier?  Er frihet og demokrati forenlig med arkaisk og fundamentalistisk islam, eller vil det måtte skje kompromisser også på det området?  Svaret på hva som vil skje er ikke uten videre gitt på forhånd, og det paradoksale kan måtte skje i araberverdenen slik det skjedde i Tyrkia for 80-90 år siden: At det trengs et udemokratisk maktapparat med en sterk leder for å fremtvinge den sekulariseringen og liberaliseringen som kan lede til fremtidig demokrati og frihet i de landene som nå domineres av islam og sharia.

Men til nå har ikke signalene gitt entydig grunn til optimisme.  I den islamske verden ser vi en markert fremvekst av organisert motstand mot av-islamisering.  Organisasjoner som Hamas og Det muslimske brorskap, med sine enda mer ytterliggående avleggere som al-Qaida, har også vind i seilene, til dels med støtte fra den yngre garde.  Vi går derfor mest sannsynlig inn i en tidsalder med fortsatt store spenninger og motsetninger både innenfor den islamske verden og i dens forhold til omverdenen. 

Frustrasjonen retter seg mot de politiske fossilene på toppen i samfunnet

Vi ser dette allerede i den indre maktkampen i Iran, hvor vi kan observere en slik selvmotsigelse som at president Ahmadinejad hyller de frihetselskende demonstrantene i Egypt samtidig som han gir sine egne styrker ordre om å skyte på demonstrantene i Teheran.

Motsetningsforholdet mellom det iranske regimet og den arabiske verden blir stadig tydeligere ved at Iran utnytter araberlandenes svekkede stilling til å styrke sin egen posisjon innen de radikaliserte terroristgrupperingene.  Dette undergravende maktspillet lover ikke godt for utvikling av frihet og demokrati.  Utviklingen vil i høy grad avhenge av demonstrantenes utholdenhet, både i Iran og i de arabiske land, men Iran vil komme til å spille en nøkkelrolle uansett om utviklingen i Midtøsten går i positiv eller negativ retning.

For Israel betyr dette at den høye forsvarsberedskapen må opprettholdes.  Landet har en betydelig strategisk fordel av å ha blitt presset til å utvikle høy militær kompetanse og beredskap av de omkringliggende terroristgrupper som ikke gir landet en dags pusterom med fare for å falle i søvn.  Den samme utviklingen leder til betydelige handikap for araberlandenes militære evne både på kort og lang sikt. En svekkelse av både maktapparatet, økonomien og den indre oppslutning og lojalitet overfor regimene i de arabiske land vil samtidig også svekke disse landene som potensiell militær trussel mot Israel.

Men tilbake står vi med spørsmålet om den sivilisatoriske utviklingen i den islamske verden.  Vi som er så heldige å leve i et av verdens beste demokratier, må ikke glemme å gi moralsk støtte og oppmuntring til medmennesker som lever som undertrykte dhimmier i den islamske verden.  Vi må være tydelige og ikke redde for å kalle en spade for en spade, selv om det vi sier ikke oppfattes som politisk korrekt innenfor vårt eget regime.  Demonstrasjonene i Midtøsten, på tross av at hoveddrivkraften bak dem er opprør mot nød og underutvikling, skaper hos meg et lite og forsiktig håp om en langsomt begynnende reformasjon innenfor islam.

Det er den forsteinede politiske islam som må mykes opp, moderniseres og tilpasses

Islam omfatter imidlertid religion og kulturer som er mye mer sammensatte enn vi kanskje tror.  Det er den forsteinede politiske islam som må mykes opp, moderniseres og tilpasses vår tids realiteter og verdier for at det skal være mulig å bygge menneskerettigheter, frihet og demokrati i muslimenes verden. Så lenge islam ikke blir reformert og tilpasset den moderne verden (slik både jødedommen og kristendommen måtte), vil frihet og demokrati måtte forbli en illusjon av en oase i ørkenen.

I mellomtiden må vi andre gjenta Oren Arnolds bønn: ” Kjære Gud, jeg ber om tålmodighet. Og jeg vil ha den AKKURAT NÅ!”

Mot revolusjon i Iran?

Dette kan være den første gnisten som tenner revolusjonen i Iran

Av David Horovitz, The Jerusalem Post

Oversatt for SMA av Per Antonsen

Analyse: «Dersom ikke folk går hjem igjen, vil regimet ha et problem,» sier den israelske seniorekspert på iranske saker, Menashe Amir.

Demonstrantene i Egypt som styrtet Hosni Mubarak sist uke etter 18 dagers vedvarende demonstrasjoner, har gitt den iranske offentlighet en klar leksjon, ifølge Menashe Amir som er israelsk seniorekspert på iranske saker:  Når dere går ut i gatene – ikke gå hjem igjen.

Blant små, men omseggripende sammenstøt i Iran mandag ettermiddag, med nyhetsbyråer som rapporterer om iranske styrker som bruker stokker og tåregass mens flere tusen mennesker samlet seg på den største plassene, er det brennende spørsmål hvorvidt iranerne har lært av sine egyptiske forgjengere og er villige til å forsøke å kopiere dem.  Mandagens protester ble innledet av iranske opposisjonledere i angivelig solidaritet med folkeprotestene i Egypt og andre steder, men hadde, etter måneder med relativ ro, klart til hensikt å gjenopplive anti-regimedemonstrasjonene fra 2009.  De iranske myndighetene gjorde sitt beste de siste dagene for å ta motet fra dem.

 Relaterte nyheter:
Iran clamps down ahead of planned pro-Egypt rally

Gjennom offentlig å anerkjenne det egyptiske folks rett til å holde demonstrasjoner og til å bli hørt og å oppnå sin frihet, har den iranske president Mahmoud Ahmadinejad og hans regime forverret problemene de nå står overfor i forhold til sitt utålmodige folk, sa analytiker Amir på mandag.  «Man vil spørre seg hvordan Ahmadinejad kan si ja til de arabiske folks rettigheter, men nekte de samme rettigheter for sitt eget folk?»

Noe som kompliserer saken for det iranske regimet er det faktum at Tyrkias president, Abdullah Gül tilfeldigvis er på besøk i Teheran, og brukte mandag en pressekonferanse der til å erklære, skjønt uten å spesifisere hvilket «folk» han hadde i tankene, at: «Folkets ønsker må tas hensyn til.  I denne sammenheng må grunnleggende reformer gjennomføres enten de er økonomiske eller politiske.»

Det iranske lederskapet var tydelig dypt bekymret på forhånd over muligheten for voksende protester på mandag, og hadde plassert to sentrale opposisjonsledere, tidligere presidentkandidat Mir Hossein Mousavi og Mahdi Karroubi, under husarrest for noen dager siden.  På sin webside sa Mousavi på mandag at gaten ved hjemmet hans var blitt stengt og hans og familiens telefonlinjer var brutt.

Amir, som følger begivenhetene i Iran på nært hold, sa at regimet også har senket hastigheten på Internett, og har begynt å forstyrre nettverkene som sender tekstmeldinger.

Han sa at det er kritisk når regimet har gitt de store kontingentene av sikkerhetspersonell som det har sendt ut i gatene, forhåndsordre om ikke å skyte på demonstranter.  Men de ordrene, sa Amir, kunne skape et klima for stadig voksende folkelig deltakelse i demonstrasjonene. «Så lenge de ikke skyter på folk, vil flere komme ut,» sa han, «og protestene vil tilta i styrke.»

«Hvis regimet frykter at protestene kommer ut av kontroll,» fortsatte Amir, «vil det måtte kalle ut Basiji [de paramilitære styrkene]” og revolusjonsgarden som slo ned de store protestene som fulgte Irans forfalskede presidentvalg i juni 2009 da de drepte hundrevis av mennesker.

I kontrast til 2009 da Obama-administrasjonen valgte ikke å energisk oppmuntre demonstrantene mot ayatollaenes regime, har USAs utenriksdepartement åpnet det som Amir beskriver som en «symbolsk tydelig» Twitter-konto på farsi-språket.  » Vi vil gjerne være med på samtalen deres,» twitret den til å begynne med.  Senere posteringer påpekte ifølge nyhetsbyrået AP, «det inkonsekvente i at Irans regjering støtter Egypts folkeopprør, men kveler sin egen opposisjon hjemme.»

Amir, som påpekte at President Barack Obama «fullt ut støttet» de egyptiske anti-Mubarak-protestene, minnet om at i juni 2009 var presidenten opptatt med å avvente informasjon fra regimet i Teheran om dets atomprogram, og mente da at sterk amerikansk støtte til protestene kunne ha virket mot sin hensikt idet de lett kunne ha blitt tolket av regimet i Teheran som et slags bevis på at «den store satan» forsøkte å organisere uro i Iran.  I kjølvannet av det utvilsomt genuine opprøret i den arabiske verden de siste ukene, ville enhver slik påstand fra Teherans side i dag nok ha vært mindre troverdig.

«Dette kan være første gnisten til en revolusjon i Iran,» sa Amir.  «Men for at den skal tenne, må folk ikke bli redde.  I 2009 demonstrerte de og gikk hjem.  Egypterne lærte dem en lekse: Ikke gå hjem.  Dersom de iranske styrkene gjør som den egyptiske hæren og ikke skyter på demonstrantene, vil disse fortsette å komme ut, og regimet vil ha et problem.