Stikkordarkiv: durban

Bli kjent med FNs anti-israelske “anti-diskriminerings-”tsar, Navi Pillay

FNs øverste sjef for menneskerettigheter, Navi Pillay, prøvde mandag å blokkere for ytterligere frafall fra FN’s rasistiske “anti-rasisme”slag, som skal stå i New York City den 22. september. USA, Canada, Israel, Tsjekkia, Italia og Nederland har allerede annonsert at de boikotter “Durban III”, et FN-arrangement som er skreddersydd for å “feire” 10-årsdagen for FNs antisemittiske hatfest som ble holdt i Durban i Sør-Afrika i september 2001. Pillay sa hun var “skuffet” over dem som trakk seg, og kalte det en “politisk distraksjon.”

Brodden i hennes uttalelse var ikke noe uhell, FNs høykommissær for menneskerettigheter har blitt distrahert av sin anti-israelske og anti-amerikanske agenda siden hun tiltrådte i 2008. Pillay er kanskje aller best kjent for sitt utrettelige forsvar av den beryktede Goldstone-rapporten, og for å ha stilt spørsmålstegn ved lovligheten av å drepe Osama Bin Laden.

For Pillay er durban-erklæringen et personlig korstog, forkjemper for Durban-konferansen og dens manifest som hun er. Hun er selv fra Durban, og kort tid etter utnevnelsen fortalte hun i et publikum i Genève at byens ordfører hadde bedt henne om å “redde navnet Durban” for dets lite flatterende tilknytning til antisemittisme. Som svar på dette hjelp hun til å lansere både Durban II i Genève i 2009 og Durban III.

Dessverre har hennes innsats for å legitimere Durban-erklæringen lite å gjøre med en av de mest grunnleggende menneskerettigheter: likeverd. Durban-erklæringen anklager kun ett av alle de 192 FN-stater for rasisme, nemlig Israel. Den kaller palestinerne for “ofre” for israelsk rasisme, en slags reinkarnasjon i det 21. århundre av injurien “Sionisme er rasisme.” Da Durban II endte opp med et “sluttdokument” som bekreftelse på Durban-erklæringen, triumferte Pillay på en pressekonferanse den 24. april 2009, med at at Palestina faktisk er “nevnt i Durban-erklæringen, og at ordet “bekrefte” tar disse punktene med inn i dette dokumentet.”

Mens Irans president Mahmoud Ahmadinejad talte til “anti-rasist”-forsamlingen under Durban II, satt Pillay som limt til stolen. Videotape fra FN viser henne bare sitte og se på at demokratiske stater går ut i avsky, selv om hun og hennes kolleger i sekretariatet hadde fått kopi av den Holocaust-fornektende talen hans på forhånd. Til tross for at hun rykket ut senere da hun ble presset, for å distansere seg fra kommentarene hans, delte hun ut blomster som takk til Organization of the Islamic Conference for deres rolle på Durban II, som inkluderte en varm applaus for Ahmadinejad.

Pillays entusiasme for Durbans “antirasisme-”agenda går hånd i hånd med hennes målbevisste søken etter å demonisere Israel gjennom den posisjon hun har. I januar 2009 sto Pillay bak etableringen av det som ble henvendelsen til Goldstone. I auhust 2009 utstedte hun en rapport som berømmet Hamas for å ha “offentliggjort uttalelser om at organisasjonen forplikter seg til å respektere internasjonale menneskerettigheter og humanitære lover.” Etter at Goldstone påsto at Israel med vilje hadde drept sivile, sa Pillay den 30. september 2009: “jeg gir min fulle støtte til Goldstone-rapporten og dens anbefalinger. Goldstone har siden den gang tilbakekalt riktigheten av slurvet sitt; Pillay har det ikke.

I juli 2010 gjorde hun en sjelden opptreden foran Sikkerhetsrådet om “situasjoner der beskyttelse av de sivile har vært og er til stor bekymring” over hele verden – og kom bare med to oppfordringer til rådet, begge to om Israel. Hun henviste til Gaza, og sa: “jeg oppfordrer rådet til å sikre full opphevelse av blokaden…” noe som ville ødelegge Israels mulighet til å begrense våpenstrømmen til Hamas. Og hun kom med følgende bønn: “Jeg oppfordrer Sikkerhetsrådet til å støtte anbefalingene fra FNs Fact Finding Mission on the Gaza Conflict, det vil si Goldstone-rapporten.

Etter et besøk til Israel, Vestbredden og Gaza sist februar, sa hun på sin siste pressekonferanse i Jerusalem: “Den klareste manifestasjon på institusjonell diskriminering er det faktum at jeg under alle mine møter med regjeringen og statlige tjenestemenn, tror at jeg ikke møtte en eneste palestinsk borger av Israel.” Hun kunne lett ha slått fast at israelske arabere er medlemmer av Israels parlament, de finnes i diplomatkorpset og i Høyesterett. Den diskrimineringen som tilsynelatende var uklar for Pillay, var det institusjonelle charteret til Hamas-regjeringen i Gaza, som oppfordrer til å utslette de jødiske borgerne i Israel, og De palestinske selvstyremyndighetene, som nekter å anerkjenne eksistensretten for en jødisk stat i det hele tatt.

Motsetningen mellom Pillays politiske prioriteringer og amerikanernes interesser ble aller mest tydelig i hennes reaksjon på Bin Ladens død. Den 3. mai uttrykte Pillay bekymring for hvordan han ble behandlet. Hun forlangte å få vite “de nøyaktige fakta rundt drapet på ham” for å avgjøre om det var lovlig. Ifølge Pillay betyr “aktivitet mot terrorisme … i overensstemmelse med folkeretten” at “man ikke har lov … å begå utenomrettslige drap.” Og dette kravet var oppfylt kun dersom amerikanerne hadde holdt fast ved det hun var deres “intensjon … å arrestere Bin Laden dersom de kunne det.”

Hennes bekymring for Bin Laden var bemerkelsesverdig både på grunn av at den var i åpenbar strid med lovene for krig, som rettferdiggjør dødelig makt i hans tilfelle, og for å komme tre ganger så kjapt som hennes bekymring for ofrene for den dødelige terroren i Syria.

Det er derfor ikke så rart at Pillay er en fan av Durban III. Mandag bekreftet hun at hun kommer til New York for å delta i Durban III, som hun beskrev som en “viktig begivenhet… – å bekjempe diskriminering.” Diskriminering defineres av sponsorene for diskriminering selv.

NYDailynews.com

Oversettelse: Willy Gjøsund

Les også
FN planlegger hvordan de skal ramme Israel
Italia og Nederland også ut av Durban III
Tsjekkia ut av Durban III

Les mer om Durban-konferansene

FN planlegger hvordan de skal ramme Israel

Medlemslandene i FNs generalforsamling er opptatt med å pønske ut hvordan de kan ramme Israel og begrense avgjørende menneskerettigheter som ytringsfrihet på den rasistiske “anti-rasisme”-konferansen “Durban III” som holdes i New York den 22. september.

Selv om Tsjekkia, Italias og Nederland nylig trakk seg i tillegg til at USA, Canada og Israel tidligere har varslet at de boikotter Durban III-konferansen, fortsatte forhandlingene i FNs hovedkvarter sist torsdag om hvor offensiv slutterklæringen kan være uten at flere land følger etter disse.

Durban III-konferansen vil markere 10-årsdagen for konferansen som ble holdt i Durban, Sør-Afrika i september 2001. Konferansen produserte Durban-erklæringen, som beskyldte kun ett land på jorden for rasisme, nemlig Israel. Derfor kan ingen forhandlinger skjule det faktum at Durban III er en minnemarkering av en konferanse og et resultat som huskes best for sin åpenlyse antisemittisme. Og det med Generalforsamlingens resolusjon som autorisasjon.

Likevel er det slik at FNs idé er at siden Generalforsamlingens hall i september likevel er full av regjeringssjefer som allerede er til stede for å åpne forsamlingen, så vil mer enn ett hundre av verdens ledere ønske Durban-erklæringen og dens rasistiske Israel-mantra velkommen for første gang. Durban I fikk med seg bare en håndfull slike ledere, som Yasser Arafat og Fidel Castro, mens Irans president Mahmoud Ahmadinejad var den eneste som deltok på Durban II.

Torsdag ble et utkast til en “politisk erklæring” som skal vedtas av generalforsamlingen på slutten av dagen den 22. september, lagt på bordet. Forhandlingene viste seg å være en giftig kombinasjon av FN-medlemmer som enten har en avledningsmanøvre som en slags forvridd strategi, eller som foretrekker mer åpne angrep på Israel.

De assisterende lederne fra Kamerun og Monaco gjorde agendaen smertelig åpenbar.  De insisterte på at 2001-erklæringen “ikke tar opp tidligere avtalt tekst” siden deres “mandat helt klart ikke er å reforhandle Durban-erklæringen.” Tvert imot vil Durban III ha deklarasjonen fra Durban “som grunnlag.”

I lys av en slik innrømmelse viste Tysklands manøvreringer seg som de mest patetiske av alle. Tyske diplomater annonserte at Tyskland er et fyrtårn for å bekjempe diskriminering. Så erklærte de at utkastet til erklæring, som altså tar opp i seg og forsterker Durban I, var et godt diskusjonsgrunnlag, og de forberedte seg lykkelig på å holde på videre, på denne “konstruktive” måten. De klarte å si fra om at å peke ut et enkeltland ikke ville være akseptabelt for dem.

Kort sagt mener Tyskland at en firkantet pinne kan passe inn i et rundt hull. Durban [I]-erklæringen peker ut Israel allerede. Formålet med Durban III er å applaudere Durban-erklæringen. Under Durban II i Genève i 2009 trakk Tyskland seg ut bare to dager før Ahmadinejad åpnet konferansen på årsdagen for Hitlers fødsel. Ifølge manus (som Tyskland visste om mange måneder på forhånd,) sa Ahmadinejad: “Ordet sionisme personifiserer rasisme som feilaktig baseres på religion, og misbruker nasjonalfølelse til å skjule sitt hat og sitt stygge ansikt.” Hvor lang tid tar det før tyskerne finner det ut denne gangen?

Og så er det Australia. På torsdag sa australske diplomater at de skulle stå i forhandlingene. De tenkte at erklæringsutkastet var et godt utkast og var håpefulle med tanke på fremtiden. Hva skjedde med Australias tidligere stemme, etter at de trakk seg ut av Durban II-konferansen fordi “leppestift på en larve” ikke er nok [for å gjøre den til en sommerfugl]?

Australia som går for en plass i Sikkerhetsrådet i høst, er redde. Australierne vet meget godt hva som skjedde med Canada under forrige valg til Sikkerhetsrådet. Kanadierne ble slått til tross for en enorm investering i FN gjennom flere tiår, åndelig, politisk og økonomisk, fordi Stephen Harpers regjering nektet å slutte å støtte Israel, og gi støtte til ytringsfrihet og andre rettigheter i sine møter hvor det var gjentatte utfordringer fra islamske og arabiske stater, både i FNs menneskerettighetsråd og generalforsamlingen. Tydeligvis er de australske prinsipper ikke akkurat så veldig viktige.

Inspirert av svakheten i de demokratiske statene over hele FNs system av menneskerettighetskonvensjoner, – på torsdag tenkte tydeligvis Storbritannia og Frankrike at dødsens stillhet var akseptabelt. Russerne presset på, og sendte rundt flere lange forslag til en Durban III-erklæring. Russerne samarbeider utvilsomt med de 56 landene i Organisasjonen for islamsk samarbeid.

Det russiske dokumentet krevde at generalforsamlingen den 22. september “uttrykker bekymring for bruken av retten til ytringsfrihet til å spre rasisme … og husk at utøvelsen av denne rettigheten medfører særlige forpliktelser og ansvar, og kan derfor være gjenstand for visse begrensninger.” Russerne insisterte også på at rekapitulering av Durban-erklæringen er et “solid fundament for kampen mot rasisme.”

Durban III blir, som det var lett å spå, en slagmark hvor veike, demokratiske land som er ivrige etter å tekkes andre, og frekke ikke-demokratier som holder makten i balanse seg imellom på generalforsamlingen. Hvor mange demokratier som vil fortsette etter spilleregler de ikke kan vinne med, er uklart. Det som er klart er at det ikke finnes noen mellomting når det spørres om du er for eller mot antisemittismens nye ansikt.

Artikkelen ble først publisert i Fox News.
Oversettelse: Willy Gjøsund

Les også
Italia og Nederland også ut av Durban III
Tsjekkia ut av Durban III

Les mer om Durban-konferansene

Når blir det for mye antisemittisme?

Hva er grensen for at det blir for mye antisemittisme?

Jerusalem Post, 15. jan 2011
Oversatt av Roy Tovsrud

Hendelser i FN nylig tyder på at de fleste FN-diplomater ikke vet hvor de skal trekke grensen, men lar hatefulle taler dra ut uten å gå ut.

Lekkasjer gjennom WikiLeaks avslører at diplomater ved FN har fått et vanskelig spørsmål i fanget. Når blir det for mye antisemittisme i FN? Opprinnelig ble FN bygget i asken etter det jødiske folk, og organisasjonen skylder Holocaust-ofrene sitt fundament av menneskerettigheter. I dagens FN ser vi at konservative diplomater står utenfor Generalforsamlingens lokale med hodetelefoner og prøver å finne ut hvor mye lytterne på innsiden må tåle av hat før de går ut.

Den spesifikke hendelsen som WikiLeaks henviser til stammer fra amerikanske tjenestemenn i Stockholm. I september 2009 holdt Irans president Mahmoud Ahmadinejad en tale i forsamlingen. Sverige hadde det rullerende formannskapet, og det var derfor opp til svenske diplomater å bestemme når Ahmadinejad hadde krysset den “røde grenselinjen” som var trukket opp på forhånd. Som det viste seg, gikk enkelte EU-medlemmer ut under talen, mens Sverige ble sittende. Ifølge lekkasjone var svenskene opprørt av den “pinlige mangelen på EU-samordning” – ikke fordi fordommer kringkastes gjennom FNs globale megafon.

Det som hadde forvirret europeerne synes å være jødisk konspirasjonsteori nummer 101. Ahmadinejad hadde brukt sin plattform i FN til å beskrive jøder som “en liten minoritet som dominerer politikk, økonomi og kultur i store deler av verden med sine kompliserte nettverk, og som etablerer en ny form for slaveri … for å nå sine rasistiske ambisjoner.” Men dette vekket bare 11 av FNs 192 medlemmer fra deres seter, blant dem USA. Israel hadde valgt ikke å delta.

Fem måneder tideligere, i april 2009, hadde Ahmadinejad stått på en annen FN-scene i Genéve og benektet Holocaust, og hevdet at “det sionistiske regimet” hadde blitt skapt “under påskudd av jødisk lidelse.” På denne “antirasistiske” sammenkomsten (kalt “Durban 2”) fortsatte han: “…ordet sionisme personifiserer rasismen som feilaktig tyr til religion og misbruker religiøse følelser for å skjule sitt hat og stygge sider.” Denne gang var FNs høykommisær for menneskerettigheter, Navi Pillay, og FNs generalsekretær Ban Ki-moon som limt til sine stoler. Ni stater, herunder USA og Israel, hadde bestemt seg på forhånd for å boikotte konferansen, mens de resterende EU-land og noen få andre reiste seg omsider og gikk.

I september 2010 brukte Ahmadinejad sin FN-ivitasjon til New York til å hevde at 11. september var en innsidejobb. Elementer i den amerikanske regjeringen planla angrepet “for det sionistiske regimets skyld”. Ved denne anledningen gikk sju land mot dørene. Israel hadde på forhånd funnet ut at det ikke var verdt bryet å dra.

Stolleken er ikke den eneste reaksjonen på antisemittisme i FN. De aller fleste lytter oppmerksomt, og mange klapper begeistret. Noen ganger er det ingen som beveger seg i det hele tatt. 8. juni 2010 underviste den syriske representanten i FNs Menneskerettighetsråd: “Israel … er en stat som er bygget på hat … La meg sitere en sang som en gruppe barn på en skolebuss i Israel synger lystig mens de reiser til skolen, – jeg siterer: “med mine tenner vil jeg rive i kjøtt. Men min munn vil jeg suge ditt blod.”

Obama-administrasjonen, som valgte å bli med i dette rådet, hadde en representant til stede. Verken han eller noe annet rådsmedlem rikket på seg. FN-tjenestemenn, som vanligvis avbryter alt de anser som krenkende overfor muslimske stater, sa ingen ting.

År med antisemittisme fra FN har klart drept nerve-enden i flere demokratier. Den 19. og 30. november 2010 sponset FNs generalforsamling sin årlige FNs solidaritetsdag for det palestinske folk etterfulgt av vanlige anti-israelske saker.

Fra scenen i sentrum av New York kom det følgende fra Libya og Syria: “Sionisme er i virkeligheten den verste form for rasisme,” “bosetningene, kreften i de palestinske territoriene,” “Israel viser og reiser sitt stygge ansikt,” “ordet Israel har blitt synonymt med ord som aggresjon, drap, rasisme og terrorisme.”

Mange stater uttrykte sin motstand mot “jødisering” – FNs språk for enhver jødes forbrytelse når de er på hvilket som helst arabisk territorium. De bæljet om israelsk “slaktning”, “apartheid,” “etnisk rensing,” “folkemord,” “rasisme,” “brutalitet,” “forbrytelser mot menneskeheten,” “tortur,” for å “drepe med kaldt blod” og “barbari.” Forbrytelsen ble de skyldige i for “over 60 år siden” – det vil si ved Israels opprettelse.

Det ville ikke ha vært så vanskelig for lytterne å bedømme at å finne opp en kreftbefengt jødisk stat med blodtørstige jødiske okkupanter var antisemittisk. Men ikke ett eneste land rørte seg. Ingen FN-klubbe avbrøt talerne. Bare de diplomatiske finessene med å takke og bukke for presidenten og ambassadøren, og eksellenser og distingverte delegater.

Ved utgangen av et år fullt av dobbeltstandarder, diskriminering og hat i bøtter og spann, var 80 prosent av alle Generalforsamlingens resolusjoner som kritiserte bestemte land, rettet mot den jødiske staten. Bare seks av de resterende FNs 191 medlemsstater fikk kritikk i forhold til menneskerettigheter i det hele tatt, og en av dem var USA. Og nå er halvparten av alle landsspesifikke fordømmelser, resolusjoner og vedtak som noensinne er vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd rettet mot Israel.

I år vil det bli verre, ettersom FNs hovedkvarter forbereder seg på å arrangere det første toppmøtet for “stats- og regjeringssjefer” mot rasisme i september. “Durban 3”, oppkalt etter sin beryktede navnebror i 2001, møtet som fant sted i Durban i Sør-Afrika. Det har som mål å “mobilisere politisk vilje … for full og effektiv gjennomføring av Durban-erklæringen.” Denne deklarasjonen anklager Israel for rasisme og nevner ingen andre.

I motsetning til Durban 1 og 2 som var besøkt av svært få av verdens ledere, er Durban 3 ment å være Ahmadinejads gyldne billett til å fremme ideen om at sionisme er rasisme. Fra et podium i New York vil de også instruere amerikanerne om toleranse, bare noen dager etter 10års jubileet for 11. september. Selv om Canadas statsminister Stephen Harper har nektet å delta, er Obama fortsatt i tvil.

I juni 1979 gjorde pave Johannes Paul II en ni dagers pilgrimsferd til Polen, alt dokumentert i en rørende film: Ni dager som forandret verden. Med troens kraft og moralsk overbevisning apellerte han til millioner av mennesker om forandringer, og han snudde helt om på det sovjetiske imperiet. For en kontrast til Den Europeiske Unions representanter, som gjemmer seg i FNs saler med øretelefoner, og Obama-administrasjonen som er i full forvirring om de skal bli eller dra.

Hvor er verdens ledere i vår tid som er forberedt på å utfordre og tilbakevise med troens kraft og moralsk overbevisning et FN-imperium som er et skall av Eleanor Roosevelts visjon og som er fiendtlig til våre kjæreste verdier?
Forfatteren er direktør for “Touro Institutt for menneskerettigheter og Holocaust” og er seniorstipendiat ved Hudson Institute.

Jerusalem Post

Krigen mot Israel

Terror, løgner og ærekrenkelse er  det fremste våpenet for alliansen mellom venstresiden og islamistene.
Av Gerald M. Steinberg
Steinberg er professor i politisk vitenskap ved Bar Ilan University og leder for NGO Monitor.

JERUSALEM: Det uskarpe bildet av terrorist-aktivister og sivile som karakteriserer det 21. århundrets krigføring fikk en ny dimensjon under den voldelige konfrontasjonen mellom «Free Gaza»-flotiljen og den israelske marine forrige uke. De hundrevis av passasjerer ombord på et skip med et stort tyrkisk flagg var tilsynelatende «fredsaktivister» på et «humanitært» oppdrag for å bringe nødhjelp til palestinere som er fanget bak israelsk blokade. Men denne moralske fasaden skjulte en strategi hvor blodig konfrontasjon med Israel var målet. Tanken var å utnytte «halo-effekten» (som alle grupper får som hevder de har moralske hensikter) og for å styrke bildet av Israelerne som «krigsforbrytere.»

Til tross for all feilrapporteringen sulter ikke Gaza. For Israel sørger for at tonnevis av mat, medisiner og humanitær nødhjelp kommer frem til Gaza hver eneste dag. Den helt og holdent lovlige blokaden av skipstrafikk ble opprettet for å unngå at våpen, først og fremst fra Iran, skulle falle i hendene på terroristene i Gaza som Israel trakk seg tilbake fra i 2005. Målet med flotiljen var ikke å skaffe mat til vanlige palestinere, men å hjelpe Hamas å bryte embargoen så den kunne få inn våpen.
Gruppen «Free Gaza» er et kraftig eksempel på hvordan den nye alliansen mellom grupper fra det radikale venstre og jihadister fører denne nye krigen.

I 2001 deltok 1.500 organisasjoner, både islamistiske og vestlige, i NGO-forumet i FN’s Durban-konferanse om rasisme. De deklarerte Israel som “rasist-» og «apartheid»-stat, og henstilte til «det internasjonale samfunn å innføre en politikk som innebærer komplett og total isolasjon.» For å fremme denne hatefulle agendaen ville Israels fiender bruke terrorangrep for å fremprovosere en respons som uvilkårlig ville måtte komme, og så ta bort sammenhengen for å få beskyldninger om «krigsforbrytelser» opp i lyset.

Denne tilnærmingsmåten ble brukt i myten om Jenin-massakren i 2002, da palestinske løgner om påståtte grusomheter fra israelsk side ble rapportert av mainstream media og NGO-er, som om det var fakta. Strategien ble ytterligere perfeksjonert i krigen i Libanon i 2006 og i Gaza i 2009, da henholdsvis Hizbollah og Hamas angrep sivile i Israel mens de selv skjulte seg bak sin egen sivilbefolkning. Israel ble holdt ansvarlig for de uunngåelige tapene av sivile i dets legitime selvforsvar. I begge tilfellene ble falske beskyldninger om «krigsforbrytelser» publisert av NGO-ene og så brukt i FN’s granskninger, som for eksempel Goldstone-rapporten, som er full av graverende feil.

Rundene med provokasjoner og fordømmelser omkring “Free Gaza” markerer en stor opptrapping. Den tyrkiske organisasjonen Insani Yardim Vakfi (IHH – humanitær hjelpeorganisasjon) var antagelig dem som kjøpte båtene og ordnet med mannskap i tillegg til de paramilitære styrkene som angrep israelerne da de bordet skipet. Som videoer fra skipets egne sikkerhetskameraer og IDF viser (http://www.youtube.com/user/idfnadesk) handlet soldatene i legitimt selvforsvar da de ble angrepet av en lynsjemobb bevæpnet med spretterter, stålstenger, knuste flasker, stoler, kjeder og kniver. Før flotiljen startet, ropte aktivistene islamistiske kamprop: “[husk] Khaaibar, Khaibar, jøder! Muhammeds hær kommer tilbake!” Khaibar var den siste jødiske landsbyen Muhammed beseiret med sin hær i 628. Kampen markerte slutten på jødisk tilstedeværelse i Arabia.

En av deltakerne fortalte Al Jazeera at “enten lar israelerne oss komme til Gaza, eller de kan stoppe oss… Vi kan også dø som martyrer og aldri vende tilbake, det er ok for oss.”

For IHH er det som med de andre islamistiske veldedighetsorganisasjoner, at aspektet “humanitær hjelp” er et dekke, eller i beste fall er det bare en av sidene ved organisasjonen. IHH er et fremtredende medlem av “De godes union” som av den amerikanske regjering ble karakterisert som “en organisasjon som ble opprettet av Hamas’ ledelse for å overføre midler til terroristorganisasjonen.” I 1997, før det islamistiske AKP kom til makten i Tyrkia, ble det under en politiaksjon mot en IHH-bygning i Istanbul funnet våpen, eksplosiver og instruksjoner om hvordan man lager improviserte bomber av en type som er mye brukt av opprørere og terrorgrupper.

I 2001 ble det bevist av Jean-Louis Bruguiere, en høytstående etterforsker i den franske antiterror-gruppen, i en rettsak i forbindelse med opprullingen av Millennium-planene om å bombe flyplassen i Los Angeles, – at IHH hadde spilt en viktig rolle i å skaffe våpen, dokumenter og skaffe tilveie krigere i ulike al-Qaida-operasjoner. En rapport publisert av Dansk institutt for internasjonale studier (DIIS) i 2006 inneholdt opplysninger om at tyrkiske myndigheter hadde avdekket koblinger mellom IHH og al-Qaida i Milano, og til algerske terrorister i Europa. IHH hadde også en viktig rolle i å rekruttere militante som ble sendt til Bosnia, Tsjetjenia og Afghanistan.

Dermed ble IHH et opplagt verktøy for den islamist-ledede tyrkiske regjeringen med statsminister Recep Tayyip Erdogan i spissen, for å vende seg mot sin tidligere allierte Israel. Mens han omfavner Syria og Iran, er han med og nører opp under hat mot Israel, både i sitt eget land, og i hele regionen.

Den andre partneren i denne voldelige “humanitære” konfrontasjonen var var International Solidarity Movement (ISM) som fremmer palestinsk «motstand» og fyrer oppunder voldsbruken. Den 30. april 2003 sprengte en selvmordsterrorist seg ved inngangen til Mike’s Place, en populær bar på strandpromenaden i Tel Aviv. Tre israelere ble drept, og over 50 såret. Bare noen dager før angrepet hadde (de britiske) terroristene vært sammen med en gruppe medlemmer fra ISM.

Faktisk eklærer ISM på sin egen nettside at organisasjonens formål er å “støtte og styrke det palestinske folkets motstandskamp” gjennom direkte konfrontasjon med IDF. I 2002 promoterte Adam Shapiro, en av grunnleggerne i ISM, og hans palestinskfødte kone både “ikke voldelige og voldelige” tiltak i støtte til den palestinske motstanden. “Ja, folk vil bli drept og skadet”, men disse dødsfallene er “ikke mindre edle enn å gjennomføre en selvmordsaksjon” og de drepte vil bli ansett som “shaheed”, det arabiske ordet for martyr som vanligvis brukes på selvmordsbombere.
ISMs Caoimhe Butterly, en fremtredende irsk deltager i Free Gaza-kampanjen har hatt mange runder med IDF. I april 2002 tilbragte hun 16 dager som “menneskelig skjold” i Arafats forbund, etter en serie av palestinske terrorbomber som førte til IDF’s operasjon “Defensive Shield.”

Det hysteriske, ekstreme hatet mot Vesten, og spesielt mot Israel, er varemerket for mange ISM-medlemmer. Ifølge ISMs mediakoordinator Flo Rosovski er “Israel en ulovlig stat som ikke burde eksistere.” For ISM, akkurat som for IHH, er merkelapper som “fredsaktivister” og “humanitære hjelpearbeidere” bare praktiske skalkeskjul for dette hatet.
I tillegg er denne venstreorienterte-islamistiske alliansen støttet og legitimert av mainstream frivillige organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International.

Ikke desto mindre smertelig er det hvordan HRW i mai 2009 ønsket velkommen midler fra Saudi Arabia ved å fremheve behovet for å imøtegå jødiske og “pro-Israel” pressgrupper, og dokumentasjonen av gruppens systematiske anti-israelske partiskhet. Denne organisasjonen sluttet seg umiddelbart til fordømmelsen av Israel.
Disse en gang så respekterte vaktbikkjer har blitt en del av arbeidet for å kriminalisere legitime svar på terror, gjennom falske beskyldninger om brudd på menneskerettighetene.

For “fredsaktivistene” om bord i “Free Gaza”-flotiljen blir dødsfall og bilder av vold fra turen deres sett på som en stor suksess. Som en embetsmann i IHH i Istanbul sa: “Vi er svært takknemlig for israelske myndigheter.” Nok en gang er Israel i første linje i denne strategien. Men nestemann i køen er NATO og Vesten, – i Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen og andre steder.