Stikkordarkiv: Deportasjon av jøder

Om Tisha BeAv og deportasjon av jøder

Av dr. Michal Rachel Suissa, SMA

Søndag den 14. august 2005 er dagen som kalles Tisha Be&rsqAv, den niende dagen i måneden Av. På denne dagen faster og sørger jødene over ødeleggelsen av sine to templer i Jerusalem. Dette er en spesiell fastedag, til minne både om ødeleggelsene av templene i Jerusalem, og om at det jødiske folket ble fjernet fra sitt land og sendt i eksil. Det første tempelet ble lagt i ruiner i år 586 før vår tidsregning (fvt) av kong Nebukadnesar av Babylon. Det andre tempelet ble rasert og ødelagt i år 70 av den romerske keiser Titus. På denne dag begynte deportasjonen av jødene fra Spania i år 1492, og på denne dagen begynte det første tog å kjøre jøder til Auschwitz.

I år ble Tisha Be&rsqAv valgt av Sharon, symbolsk nok, til å deportere ca. 8.500 levende jøder fra sine hjem i Judeas land, Gaza, samt ca. 400 døde jøder, mange av dem myrdet av arabiske terrorister. Denne gangen er det ikke romernes tropper som vil deportere jøder og rive ned deres hus og hjem, men politimenn og unge jødiske soldater som blir tvunget til å deportere sine egne. Etter deportasjonen av jødene fra Sinai (et område som historisk aldri har vært noen del av Egypt) var det en del soldater som etterpå begikk selvmord. Dette skjedde i 1982, da Sharon var forsvarsminister og Begins høyre hånd. Vi kan også denne gangen vente mange tragedier og flere psykisk syke pasienter, alt takket være diktatoren Ariel Sharon og den venstreekstremistiske antijødiske bevegelse blant de jødene som kjemper for å gjøre Israel til en ikke-jødisk stat, koste hva det koste vil.

Det er ingen betydelig forskjell mellom jødene i dag  som av Vesten er tvunget til å begå selvdestruksjon  og jødene som i dødsleirene sto i timevis i kø foran gasskamrene, enda det var få nazisoldater som bevoktet dem. Felles for dem er at de er lammet av frykt og ikke ser at de kan kjempe for livet. Dette er et eksempel på mennesker som lever i sitt eget psykologiske dhimmi-fengsel og som ikke er i stand til å se på seg selv som mennesker likeverdige med andre. De representerer et aggressivt mindretall venstreekstremister, som ikke tror at G-d mener alvor med sine løfter til Israels land og folk, og er villige til å gjøre alt for at jødenes kjernelandområder skal gis bort til jødenes fiender. En slik person er Israels statsminister, Ariel Sharon, som flere ganger har trosset demokratiet og sitt folks ønsker og behov for beskyttelse for å imøtekomme de økende kravene fra Israels verste fiender: Araberne.

I Israel foregår det en nervekrig mot de troende jøder som bor i Gaza og resten av Judea og Samaria. Trusler om at de som ikke flytter frivillig før Tisha Be&rsqAv vil miste alt de eier, samt en tredjedel av kompensasjonspengene, er sendt skriftlig til alle familiene i Gaza. Også fysisk vold er dessverre blitt hyppig brukt i det siste.

9.8.2005, skulle Debbie Rosen, en 41 år gammel 6-barnsmor, kjøre hjem med sine barn fra Kissufim-krysset. Der ble hun stoppet av politi som nektet henne og barna adgang til Gaza. Debbie, som er talskvinne for Gush Katif, tok sitt fotoapparat og ville ta bilde av disse som nektet henne adgang til hennes hjem før deportasjonsdagen. Hun ble tatt ut av bilen og slått av tre menn som ydmyket henne ved å rive av henne skautet. De slo og banket henne slik at armen hennes gikk av ledd. Debbie ble sendt til sykehuset, og vitner som sto og så det hele, tok med seg barna hennes.

Jeg snakket med Debbie i går. Hun var sterk i sin tro på at G-d vil gripe inn og spare jødene for denne alvorlige og umenneskelige gjerning de føler seg tvunget til å påføre sine egne. Til tross for de store smertene hun har, var hun først og fremst opptatt av barna: Hvilken skole den seks år gamle gutten hennes skal gå på etter deportasjonen? Hvordan skal hun skaffe mat og klær til sine seks barn når hun mister jobben, hjemmet og alt på grunn av deportasjonen?

Jeg vet ikke hvor mange av oss som begriper den situasjonen jødene er utsatt for i Gaza: Folk som ikke får lov til å gå på jobb, ungdommer og barn som er kastet i fengsel for å øve press på deres familier, daglig vold og ydmykelse.

De av oss som er opptatt av menneskerettigheter og rettferdighet kan ikke akseptere at en diktator nekter folket retten til å demonstrere på lovlig vis mot ham. Vi kan ikke akseptere deportasjon av jøder. Hvis 1,3 millioner arabere kan leve blant jødene i Israel, hvorfor kan ikke 8.500 jøder leve blant arabere? Kan noen forklare meg hvorfor 400 jødiske graver er et hinder for fred?

Om noen få dager vil vi oppleve grusomme ting i Israel, og vi som er venner av sannhet må være forberedt på å gi hjelp der det virkelig er behov for det. I disse vanskelige dager har jeg kommet dit hen at jeg må si klart og tydelig at det samles inn nokså mye penger til Israel, men svært lite av dem kommer til dem som virkelig trenger det mest, til fronten, der den nasjonale kampen foregår mest intenst.

Jeg vil derfor oppfordre dere til å sende pengegaver direkte til jødene i Gaza ved å bruke nettbank eller ved å gi pengene gjennom NIS eller Karmel. Vi sender pengene uavkortet videre til formålet. Vi må hjelpe jødene der staten Israel ikke makter å hjelpe. Derfor støtter vi den målgruppen som i dag kjemper for nasjonale verdier mest effektivt og tydelig. Israel har nok penger for å selv bygge veier, hus eller til forsvar. Israel trenger ikke hjelp til å bringe jødiske flyktninger fra Russland, motta immigranter eller lære dem hebraisk. Dette gjør staten utmerket godt selv.

Israels akilleshæl er manglende informasjonsarbeid (som Shimon Peres stoppet i 1993 på grunn av Oslo-avtalen), som gjør at folk rundt omkring i Verden har mer sympati med de arabiske terroristene enn med jødene som daglig blir myrdet av terroristene. Araberne bruker milliarder av dollar til informasjonsarbeid og PR, mens jødene er lammet av frykt og forblir passive. Derfor ber jeg hver og en som støtter Israel, om å være kritisk til hvordan dere støtter landet. Det er viktig at vi sørger for at den lille isklumpen som vi vil sende Israel, ikke smelter på en lang og unødvendig administrativ vei.

Mange familier og barn vil trenge vår hjelp etter deportasjonen og vi må yte så godt vi kan. Vi er nå midt i et historisk vendepunkt i jødenes skjebnetunge historie. Vi er ikke i stand til å forutsi alt her og nå, men la oss håpe og be om at et mirakel vil skje og deportasjonen vil bli stanset. La oss huske Ben Gurions berømte uttalelse: Den som ikke tror på mirakler er ingen realist.
BILDE TEKST: Dere kan se bilder ved å klikke på: ../picts/articles/sma/israel/gaza/gaza-debbie
Debbie Rosen, 41 år gammel, etter behandling ved sykehuset i Beer Sheva
Debbie Rosen ved Kissufim-krysset, etter angrepet.
Foto: Eran Steinberg IL.

Film: Deportasjon i «Fidler On The Roof» (11.8.2005): www.antisemittisme.no/video-sound/FidlerOnTheRoof.avi
Vil du vite hva de fleste jødene i Israel vil??
www.eretz.org/tagkrally.htm
www.eretz.org
 

 

Send din gave via nettbank på følgende måte:
Mottakerens navn: Katif region development fund
Adresse: D. D. Neve Dekalim, Hof Gaza
Poststed: 79779 Neve Dekalim   Israel
IBAN / konto nummer: 422531
Bankens navn: Bank Hamizrachi
Bankens adresse: D. D. Neve Dekalim, Hof Gaza
Poststed: 79779 Neve Dekalim
Israel
Swift-adresse: MIZBILIT
Bankkode: 491

Om Tisha BeAv og deportasjon av jøder

Av: Dr. Rachel Suissa, redaktør i SMA-info 

Søndag den 14. august 2005 er dagen som kalles Tisha Be&rsqAv, den niende dagen i måneden Av. På denne dagen faster og sørger jødene over ødeleggelsen av sine to templer i Jerusalem. Dette er en spesiell fastedag, til minne både om ødeleggelsene av templene i Jerusalem, og om at det jødiske folket ble fjernet fra sitt land og sendt i eksil. Det første tempelet ble lagt i ruiner i år 586 før vår tidsregning (fvt) av kong Nebukadnesar av Babylon. Det andre tempelet ble rasert og ødelagt i år 70 av den romerske keiser Titus. På denne dag begynte deportasjonen av jødene fra Spania i år 1492, og på denne dagen begynte det første tog å kjøre jøder til Auschwitz.

I år ble Tisha Be&rsqAv valgt av Sharon, symbolsk nok, til å deportere ca. 8.500 levende jøder fra sine hjem i Judeas land, Gaza, samt ca. 400 døde jøder, mange av dem myrdet av arabiske terrorister. Denne gangen er det ikke romernes tropper som vil deportere jøder og rive ned deres hus og hjem, men politimenn og unge jødiske soldater som blir tvunget til å deportere sine egne. Etter deportasjonen av jødene fra Sinai (et område som historisk aldri har vært noen del av Egypt) var det en del soldater som etterpå begikk selvmord. Dette skjedde i 1982, da Sharon var forsvarsminister og Begins høyre hånd. Vi kan også denne gangen vente mange tragedier og flere psykisk syke pasienter, alt takket være diktatoren Ariel Sharon og den venstreekstremistiske antijødiske bevegelse blant de jødene som kjemper for å gjøre Israel til en ikke-jødisk stat, koste hva det koste vil.

Det er ingen betydelig forskjell mellom jødene i dag  som av Vesten er tvunget til å begå selvdestruksjon  og jødene som i dødsleirene sto i timevis i kø foran gasskamrene, enda det var få nazisoldater som bevoktet dem. Felles for dem er at de er lammet av frykt og ikke ser at de kan kjempe for livet. Dette er et eksempel på mennesker som lever i sitt eget psykologiske dhimmi-fengsel og som ikke er i stand til å se på seg selv som mennesker likeverdige med andre. De representerer et aggressivt mindretall venstreekstremister, som ikke tror at G-d mener alvor med sine løfter til Israels land og folk, og er villige til å gjøre alt for at jødenes kjernelandområder skal gis bort til jødenes fiender. En slik person er Israels statsminister, Ariel Sharon, som flere ganger har trosset demokratiet og sitt folks ønsker og behov for beskyttelse for å imøtekomme de økende kravene fra Israels verste fiender: Araberne.

I Israel foregår det en nervekrig mot de troende jøder som bor i Gaza og resten av Judea og Samaria. Trusler om at de som ikke flytter frivillig før Tisha Be&rsqAv vil miste alt de eier, samt en tredjedel av kompensasjonspengene, er sendt skriftlig til alle familiene i Gaza. Også fysisk vold er dessverre blitt hyppig brukt i det siste.

9.8.2005, skulle Debbie Rosen, en 41 år gammel 6-barnsmor, kjøre hjem med sine barn fra Kissufim-krysset. Der ble hun stoppet av politi som nektet henne og barna adgang til Gaza. Debbie, som er talskvinne for Gush Katif, tok sitt fotoapparat og ville ta bilde av disse som nektet henne adgang til hennes hjem før deportasjonsdagen. Hun ble tatt ut av bilen og slått av tre menn som ydmyket henne ved å rive av henne skautet. De slo og banket henne slik at armen hennes gikk av ledd. Debbie ble sendt til sykehuset, og vitner som sto og så det hele, tok med seg barna hennes.

Jeg snakket med Debbie i går. Hun var sterk i sin tro på at G-d vil gripe inn og spare jødene for denne alvorlige og umenneskelige gjerning de føler seg tvunget til å påføre sine egne. Til tross for de store smertene hun har, var hun først og fremst opptatt av barna: Hvilken skole den seks år gamle gutten hennes skal gå på etter deportasjonen? Hvordan skal hun skaffe mat og klær til sine seks barn når hun mister jobben, hjemmet og alt på grunn av deportasjonen?

Jeg vet ikke hvor mange av oss som begriper den situasjonen jødene er utsatt for i Gaza: Folk som ikke får lov til å gå på jobb, ungdommer og barn som er kastet i fengsel for å øve press på deres familier, daglig vold og ydmykelse.

De av oss som er opptatt av menneskerettigheter og rettferdighet kan ikke akseptere at en diktator nekter folket retten til å demonstrere på lovlig vis mot ham. Vi kan ikke akseptere deportasjon av jøder. Hvis 1,3 millioner arabere kan leve blant jødene i Israel, hvorfor kan ikke 8.500 jøder leve blant arabere? Kan noen forklare meg hvorfor 400 jødiske graver er et hinder for fred?

Om noen få dager vil vi oppleve grusomme ting i Israel, og vi som er venner av sannhet må være forberedt på å gi hjelp der det virkelig er behov for det. I disse vanskelige dager har jeg kommet dit hen at jeg må si klart og tydelig at det samles inn nokså mye penger til Israel, men svært lite av dem kommer til dem som virkelig trenger det mest, til fronten, der den nasjonale kampen foregår mest intenst.

Jeg vil derfor oppfordre dere til å sende pengegaver direkte til jødene i Gaza ved å bruke nettbank eller ved å gi pengene gjennom NIS eller Karmel. Vi sender pengene uavkortet videre til formålet. Vi må hjelpe jødene der staten Israel ikke makter å hjelpe. Derfor støtter vi den målgruppen som i dag kjemper for nasjonale verdier mest effektivt og tydelig. Israel har nok penger for å selv bygge veier, hus eller til forsvar. Israel trenger ikke hjelp til å bringe jødiske flyktninger fra Russland, motta immigranter eller lære dem hebraisk. Dette gjør staten utmerket godt selv.

Israels akilleshæl er manglende informasjonsarbeid (som Shimon Peres stoppet i 1993 på grunn av Oslo-avtalen), som gjør at folk rundt omkring i Verden har mer sympati med de arabiske terroristene enn med jødene som daglig blir myrdet av terroristene. Araberne bruker milliarder av dollar til informasjonsarbeid og PR, mens jødene er lammet av frykt og forblir passive. Derfor ber jeg hver og en som støtter Israel, om å være kritisk til hvordan dere støtter landet. Det er viktig at vi sørger for at den lille isklumpen som vi vil sende Israel, ikke smelter på en lang og unødvendig administrativ vei.

Mange familier og barn vil trenge vår hjelp etter deportasjonen og vi må yte så godt vi kan. Vi er nå midt i et historisk vendepunkt i jødenes skjebnetunge historie. Vi er ikke i stand til å forutsi alt her og nå, men la oss håpe og be om at et mirakel vil skje og deportasjonen vil bli stanset. La oss huske Ben Gurions berømte uttalelse: Den som ikke tror på mirakler er ingen realist.

   
Debbie Rosen, 41 år gammel, etter behandling ved sykehuset i Beer Sheva  Debbie Rosen ved Kissufim-krysset, etter angrepet.
Foto: Eran Steinberg IL.

 
Film: Deportasjon i «Fidler On The Roof»(11.8.2005): http://sma-norge.no/video-sound/FidlerOnTheRoof.avi
Send din gave via nettbank på følgende måte:
Mottakerens navn: Katif region development fund
Adresse: D. D. Neve Dekalim, Hof Gaza
Poststed: 79779 Neve Dekalim
Israel
IBAN / konto nummer: 422531
Bankens navn: Bank Hamizrachi
Bankens adresse: D. D. Neve Dekalim, Hof Gaza
Poststed: 79779 Neve Dekalim
Israel
Swift-adresse: MIZBILIT
Bankkode: 491

HJH jubilerer mens jøder deporteres

 

Av Erez Uriely

  • Om jødenes tragedie
  • HJHs Program for jubileumsfesten
  • SMA
  • Arutz 7
  • Melchior «støttar tømming av synagoge» (VL)
  • Melchior: – Nye bosettinger fjernes snart (Dagbladet)
  • «Som dyr»: Melchior om jødene i Israel (VL)
  • Rabbiner Melchior: «for meg er det ikkje avgjerande kva jødisk innhald vi har i staten» (VL)
  • HJHs pressemelding: HJH er en politisk organisasjon
  • Pinsevenner ut av HJH (Dagen 13.12.2002)
  • DNI, en sentral aktør i HJH, og jødehat (16.8.2005)
  •  Deportasjonsdagen: Torsdag 18. august 2005

    Senter mot antisemittisme (SMA) er rystet over at organisasjon Hjelp Jødene Hjem (HJH) planlegger å holde jubileumsfest i kveld kl. 19.00, mens jødenes største tragedie siden Holocaust utfolder seg, jøder drives ut av sine hjem og synagoger rives ned.

    SMA oppfordrer derfor HJH om å avlyse jubileumsfesten i solidaritet med det jødiske folk.

    Vi er rystet over at en sentral personlighet i HJH, Knesett-medlem og Norges overrabbiner, Michael Melchior, samt formann og forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo (DMT) Anne Sender, finner det riktig å feire på en dag da jøder er utsatt for antijødiske tiltak: Ensidig etnisk rensing som bare rettes mot jøder.

    Vi finner det også vanskelig å forstå at HJH kan presentere seg som en Israel- og jødevennlig organisasjon, mens dens representant, rabbiner Melchior, i lang tid har støttet etnisk rensing av jøder i Judea, Samaria og Gaza. På denne tiden utsetter mange jøder i Israel sine brylluper og fester og deltar i stedet i sørgehøytideligheter.

    I flere år har HJH fått støtte fra kristne jødevenner, bl.a. ved å fortelle om landsløftene i Bibelen. Virkeligheten fremstår nå som stikk motsatt av forventningen. HJH diskriminerer jøder som bor i Judea, Samaria og Gaza.

    Vi oppfordrer enhver som har sans for anstendighet, rettferdighet og menneskelige følelser, og som definerer seg som Israelsvenn, om å utebli fra festen, med mindre HJH i solidaritet med hele det jødiske folk, legger om programmet, og utsetter feiringen. La ikke ditt navn stå på listen over dem som jubilerer på samme dag som synagoger rives.

    Kåre Kristiansen, som gikk av da Nobelkomiteen valgte å gi Fredsprisen til terroristen Arafat, har avlyst sin deltakelse. Vi oppfordrer alle de øvrige om å gjøre som Kåre Kristiansen. Vi ber dere om å bruke denne kvelden til forbønn for det lidende jødiske folk.

     Bildene ble tatt samme dag!
    Synagoger ødelegges og jøder fordrives i Israel, mens «Israelsvennene» feirer og jubler i Norge?

    Til avisen VL fortalte Melchior at «Dei som forskansa seg i synagoga, gjorde det for å maksimalisere traumet, også for unge soldatar. Dei spela på alle slags tonar…». HJHs representant og DMTs overrabbiner » håpar tilbaketrekkinga frå Gaza vil føre til israelsk tilbaketrekking også frå større delar av Vestbreidda»
     

     

     

     

    Jødestjerne og brann i bakgrunn i Shirat Hayam, når jødiske hus rives og synagoger raseres med buldosere, som ble sendt av bl.a. Melchior.
    Bilde: Reuters/Jerry Lampen
    Deportert. En ung jødinne gråter da Israels sekulære regime sender styrker for å rive henne og andre troende jøder fra synagogen i Kfar Darom. Jødinnens ansikt ble malt av blå vann som deportasjons-styrkene brukte. Hennes ansikt svir fordi vannet var blandet med hvit kalk, nettopp for at de som ble truffet skal få svi. (Bilde: Reuters/Nir Elias) Blomster og glede i HJH-festen
     

       

    Fra venstre til høyre: Michael Melchior, statsråd og overrabbiner i Det Mossaiske Trossamfund i Oslo (DMT), Anne-Marie Gravdahl, styreleder i Hjelp Jødene Hjem (HJH) og Anne Sender, Styreformann og formann i DMT Oslo. Her i HJH-festen, med musikk og mat, mens jøde-deportasjonen er i gang. «Israelsvenner»: Vivi Chronholm (trompet) fra «Glorioso ClassiCo» hadde intet problem med å spille i «jødenes svarte torsdag», slik Kåre Kristiansen kalte dagen Israels ambassade ble presentert ved 2.sekretær (venstre). Hun fant det ikke problematisk å delta i en fest når synagoger jevnes med jord av regjeringen som er hennes arbeidsgiver.
    Fetteren til Melchior (høyre), Uri Schwarz, deltok også i festen. HJH og Dagen fant det passende å presentere ham som «direktør ved elitesykehuset Sha’are Zedek i Jerusalem», hvilket er usant. Prof. Jonatan Halevi, som er direktør ved Sykehuset, ga følgende reaksjon til NIS sin protest mot at sykehuset deltok i festen på denne sørgedagen: «Det er Halevi som er direktør – ikke Schwarz. Her må det være en misforståelse. Uri Schwarz jobber for sykehuset, men deltar på festen for egen regning. Sykehuset ville aldri ha funnet på å delta i en fest på en slik dag, eller på en annen dag heller. Sykehuset ville aldri ha funnet på å støtte Melchiors organisasjon».
     

     

     

    Anne Sender, Styreformann og formann i DMT Oslo, er i godt humør. Det er ikke hennes familie som ble fordrevet. Deporterer: Venstreekstremisten DMTs overrabbiner Melchior er HJHs representant i Israel. Som Knessetmedlem har han støttet deportasjon av jøder fra bibelens land.  Foto:(fra HJHs fest): Marion Haslien Deportert: En tiår gammel jente gråter etter at hun ble tvangskilt fra sin far og hjem, som ruineres. Bilde: AFP Photo/ Roberto Schmidt
     

     

     
    «Urban Tunélls Klezmerband» ante ikke at de skulle spille hyggelig musikk mens jøder fordrives og synagoger ødelegges.  Melchior støtter fordrivelse av jøder og tømming av synagoger.