Stikkordarkiv: Ariel Sharon

Det hjertet er fullt av…

Nettavisen (faksimile)Mediene griper enhver anledning til å sverte Israel. En stor statsleders død er ikke noe unntak. Ariel Sharon var en omstridt mann, både i Israel og ellers, og i Israel var han omstridt blant sine egne så vel som blant politiske motstandere.

Det er ikke av god vilje man gir spalteplass i rikelig monn til folk som ellers ikke har bidradd til noe i samfunnsdebatten eller samfunnet ellers, annet enn å rappe, – fint for dem som liker stilen. «Karpe Diem-Magdi raser mot Solberg for Sharon-hilsen» – som om en statsminister ikke skulle kondolere, – det er slikt man gjør også om man er politisk uenig med vedkommende som døde. Statsministeren ville klokelig nok ikke kommentere det tøvete innspillet.

Det er heller ikke av god vilje at NTB sender ut melding om Ariel Sharons død, og kleber slike uttrykk som «Berlin-mur» til ham. NTB vet inderlig vel hvorfor det israelske sikkerhetsgjerdet er bygget. De vet inderlig vel at det er for å stoppe terrorisme fra arabiske innbyggere i Samaria og Judea. De vet også inderlig vel at gjerdet har vært ekstremt effektivt, og har reddet mange liv, både israelske og arabiske.

Å sammenligne et sikkerhetsgjerde med Berlinmuren beviser til fulle det infantile jødehatet som må ligge bak drivende krefter i denne organisasjonen. Det finnes ingen likhet. Konstruksjonsmessig er barrierene helt forskjellig; Israels er høyteknologisk for å hindre terrorister å komme inn, – Berlinmuren var fysisk med vakthold for å hindre sine egne å slippe ut. Israels gjerne markerer ingen grense, som Berlinmuren gjorde. Gjerdet er ene og alene en sikkerhetsforanstaltning. Ledelsen i NTB har kunnskaper, antagelig arbeider det både historikere og statsvitere der. Disse kunne forstått Israels grunner for gjerdet, og forklart dem for vanlige folk. I stedet velger NTB å ordlegge seg som om de skrev en kriminalroman.

Eks-generalen sendte nok en gang dødsskvadroner etter palestinske ledere og aktivister, og markerte fra første stund at han var mer opptatt av å diktere løsninger enn å forhandle. Dette resulterte i israelsk tilbaketrekking fra Gazastripen høsten 2005, samt bygging av en Berlin-mur i de okkuperte områdene for å befeste Israels grep om Vestbredden.

Det er ikke bare Karpe Diem som misliker normal høflighet mellom stater. Sveriges utenriksminister Carl Bildt fikk også kritikk, denne av andre politiker i det svenske parlamentet. NRK kaller det «kjeft«.

Den svenske utenriksministeren Carl Bildts hyllest av Israels tidligere statsminister Ariel Sharon har utløst sterke reaksjoner. – Veldig, veldig tragisk, sier Miljöpartiets gruppeleder i Riksdagen, Mehmet Kaplan.

Nå det ene mediet etter det andre slår stort opp forskeren Hanne Eggen Røislien er negativ til Israel, og dermed til alle landets ledere, er det heller ikke fordi de selv er så begeistret.

Ariel Sharon vil bli husket for massakren på palestinske flyktninger i Libanon og Israels tilbaketrekking fra Gaza, tror førsteamanuensis Hanne Eggen Røislien.

At det ikke var Sharon som på noen måte sto bak massakren hopper man bukk over. Det passer ikke å nevne her. Hvorfor kan ikke ansvaret plasseres der det hører hjemme: hos dem som faktisk utførte massakren? Sharon selv sa at han ikke kunne forutse hva som ville skje. Hvem kan se inn i fremtiden? Det er antagelig nokså mye lettere etterpå.

…kunne ikke ha forutsett myrderiene

Bloomberg skriver under overskriften «Ariel Sharon, Israelsk kriger som tømte Gaza, dør i en alder av 85«:

Mens Sharon nådde sitt mål som var å drive ut PLO fra deres base i Libanon, skapte massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatila, som Israels allierte kristne milits sto bak, et oppstyr som til slutt tvang ham ut av forsvarsdepartementet. Han sa han ikke kunne ha forutsett myrderiene.»

Videre her hjemme kjører de med svære overskrifter som tydelig nok signaliserer deres intense motvilje mot Israel og alt som Israel står for, og mot jøder. I dag kan man ikke stå frem og si «død over jødene» – men man kan ta på seg en pen frakk og si «jeg er uenig i Israels politikk». Jeg er «antisionist». Vi minner om Martin Luther Kings ord:

Du erklærer min venn, at du ikke hater jøder, du er bare ‘antisionist.’ Og jeg sier, la sannheten runge fra de høye fjelltopper, la den gå som et ekko gjennom dalene over Guds grønne jord: Når folk kritiserer sionismen, mener de jødene – – dette er Guds egen sannhet.

sharon5

«Palestinere: Sharon var en kriminell Ramallah (NTB-AFP): Mens israelske politikere sørger over bortgangen til deres tidligere statsminister Ariel Sharon lørdag, beskriver palestinere Sharon som en kriminell.»

Dagbladet: «- Vårt folk føler ekstrem glede for at denne tyrannen er død Hamas feirer Ariel Sharons bortgang.»

For mange er «slakteren fra Beirut» først og fremst en legendarisk krigshelt Her er historien om «Ørkenens løve» – Ariel Sharon. (også Dagbladet)

Mange av nekrologene, som antagelig er skrevet lang tid i forveien, fremstiller Sharon som en som endret seg, fra å være en løve, til å bli mer forsonlig eller forhandlingsvillig. Slike forstår ikke noen ting av situasjonen, eller av Sharons liv og tjeneste.

Sharon har ikke endret seg. Han var helt fra guttedagene lidenskapelig opptatt av å gjøre det beste for sitt folk. Bare situasjonen rundt ham endret seg. Noen ganger så han det ene riktig, neste gang måtte det bli annerledes. At han gjorde sine feil er en sak, – hvem gjør alt riktig? I en slik uhyre utsatt posisjon skulle det bare mangle. Hvem tør å stille seg i gapet? skriver en av de gamle jødiske profetene. Stå og ta støyten når det virkelig gjelder.

Sharon var en slik.

Bloomberg skriver edruelig:

Det som endret seg var ikke hjertet hans, ikke det mål han hadde satt seg i livet, men forståelsen av virkeligheten. I hjertet sitt forsto han at Israels fiender var uforsonlige. Målet forble uendret: å forsvare Israels eksistens med de midler som var nødvendig.

De tar opp tilbaketrekningen fra Gaza:

Sharon gjorde en fryktelig feil i Gaza. Feilen hans var ikke å trekke Israel ut; han tok berettiget nok tak i det som over tid ville ha blitt fatalt for Israel. Feilen var å gjøre det unilateralt. En fremforhandlet tilbaketrekning – kunne ha fått frem viktige innrømmelser fra palestinerne. I stedet fikk radikale i Gaza mer makt av Sharons ensidige tilbaketrekning. De trodde, og de tok ikke helt feil, at terrorismen deres hadde lønt seg. De tenkte at til og med en slik legendarisk kriger som Ariel Sharon lot seg drive på flukt.

Hva denne tilbaketrekningen førte til er vel kjent: Hamas kom fort til makten og gjorde Gaza om til en oppskytningsrampe for missilangrep mot de byene Sharon hadde advart tidligere at ville bli angrepet.

Litauen fordømmer jødehat

I Kaunas, Litauens nest største by, ble sist helg et grisehode med en utskåret davidsstjerne kastet foran byens synagoge. Den sjokkerte jødiske menigheten, som var samlet til shabbat, varslet umiddelbart politiet, som nå etterforsker hendelsen.

(Bildet: Synagogen i Kaunas, en av de to gjenværende i Litauen. Bygningen er i nybarokk stil, og ble bygget i 1872. Før Holocaust hadde Litauen ca 25 synagoger og bedehus.)

Den litauiske statsminister Andras Kubilius fordømte hendelsen, og uttrykte håp om at de ansvarlige vil bli pågrepet og straffet. Hans politiske rådgiver Virgis Valentinavicius sa: «antisemittiske handlinger er dypt respektløst overfor jødene og litauernes lange felles historie, en historie som inneholder mye godt, men som også handler om tragedien Holocaust.»

Det jødiske livet i Kaunas ble først ødelagt da Sovjet invaderte Litauen i 1940. Den uvelkomne okkupasjonen førte til arrestasjoner, konfiskering av eiendom, og nedleggelse av alle frie institusjoner. Det jødiske samfunnet brøt sammen nærmest over natten. Sovjetiske myndigheter konfiskerte mange jøders eiendommer, og hundrevis ble sendt til Sibir. Samtidig begynte Den litauiske aktivistfront, som var grunnlagt av litauiske nasjonalister som hadde emigrert til Berlin, å spre antisemittisk litteratur. Blant annet ble jødene anklaget for å ha stått bak den sovjetiske okkupasjonen.

Da Hitler invaderte Sovjet 22. juni 1941, flyktet de sovjetiske styrkene fra Kaunas. Både før og etter den tyske okkupasjonen av byen som skjedde 25. juni, ble jødene angrepet av de antikommunistiske tyske nazistene, som anklaget for den sovjetiske undertrykkelsen. Mer enn 3.800 jøder ble myrdet. Til slutt ble gettoen i Kaunas opprettet. På slutten av krigen var nesten alle jødene der likvidert.  Totalt i Litauen ble 206.800 jøder myrdet av nazistene og deres medløpere. De aller fleste ble skutt i skogene, og lagt i graver de selv hadde gravet.

I Kaunas finnes i dag en av de to gjenværende synagogene i Litauen. Før Holocaust hadde Litauen ca. 220.000 jøder, Kaunas alene mer enn 25.000, og det var 25 synagoger i landet. I dag er det ca 3-4000 jøder tilsammen i hele landet (av 2.8 mill. innbyggere.) Det finnes fremdeles sterke jødiske samfunn av litauisk avstamning rundt i verden, spesielt i Israel, USA, Sør-Afrika, Zimbabwe og Australia.
Fra Wikipedia (også her..)

Blant kjente jøder med litauisk avstamning finner vi Moshe Arens, Ehud Barak, Menachem Begin, Sydney Brenner, Marc Chagall, Leonard Cohen, Bob Dylan, Benjamin Netanyahu, Amos Oz, Ariel Sharon, Massimiliano Fuksas.

I 2011 tar Litauen over formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), en organisasjon av 56 nasjoner, som de siste årene har vært en viktig arena for å belyse de økende problemene med antisemittisme i Europa.
AJC.org
ynetnews.com

Ekte alarm: Skaper Sharon en borgerkrig?

Av: Nadav Shragai, Haaretz , 11.1.2005

Borgerkrig er ikke lenger bare en teoretisk mulighet. Saken er ikke et spørsmål om falske trusler eller grunnløse, onde scenarier. Sant nok , det har vært en overflod av disse, inntil for få uker siden, med den eneste hensikt å forhindre statsministeren fra å kaste ut nybyggerne i Gush Katif. Men nå er det en virkelig alarm. Noen av marerittscenariene bygger nå på realiteter, selv om det kan være en tildekkende taktikk med skremsler og avskrekkelser.

Tusener av israelitter skriver nå under på lister der de proklamerer sine avslag på å medvirke til fraflyttingen(fra Gaza). Enda flere avslår å skrive under, men gjør det klart at de ikke vil samarbeide den dagen fraflyttingen begynner. Disse siste representerer ikke bare den religiøse del av befolkningen, de som bøyer seg for rabbinernes autoriteter, men også mange andre – religiøse og sekulære jøder – som ønsker å forbli lojale mot sin egen samvittighet og overbevisning. En håndfull av Yitzhar-type fanatikerne utgjør den mest nærliggende fare. Disse er villige til å streike i de militære evakueringsstyrkene. Tidligere sjef for sentralkommandoen, Yitzak Eitan, snakker om en mulig bruk av skarp ammunisjon.

(* Under evakueringen av Yitzhar oppstod det en kamp mellom sikkerhetsstyrkene og de sivile som bodde på stedet).

Men det virkelige bruddet som er oppstått er kløften mellom en betydningsfull del av Israels befolkning og et regime som blir oppfattet som ulovlig, et regime som bedrar sine velgere og som setter igjennom en deportasjon og «forflytning» av sin befolkning uten å ha mottatt noe som helst mandat fra landets innbyggere.

Statsministeren gjør livet enkelt for seg selv ved å legge ansvaret for den store og åpenbare striden som er oppstått utelukkende på motstanderne av Gazafraflyttingen. Han, statsministeren, bærer det øverste ansvaret for det som er i utvikling. Det er han som har forårsaket en situasjon som har bragt oss til kanten av avgrunnen, der ordrenekt i forsvaret, som før bare var et lite problem, nå gradvis er blitt et hovedanliggende blant motstanderne av Gaza-evakueringen.

Denne utviklingen er oppstått fordi Sharon i månedsvis, hårdnakket og gjenstridig har avslått å la befolkningen (i Israel) få ta den historiske avgjørelsen som ville blitt den eneste rette. Sharon kunne ha nøytralisert denne farlige utviklingen for mange måneder siden, og han har enda tid til å avdempe striden ved å gi folket rett til å velge.

Dette ville ikke bare være moralsk riktig, det ville også bli et smart trekk. De fleste som er imot utkastelsen (fra Gaza) -rådet for Yesha (nybyggerne i Judea, Samaria og Gaza) og flertallet av utenomparlamentariske høyreorganisasjoner, inkludert de fleste rabbinerne – har allerede uttalt sin tilslutning til å godta enhver slik avgjørelse. De tror de vil være i stand til å overbevise innbyggerne(i Israel) om at Sharon gjør en stygg feil. De må bli gitt en mulighet til å bevise dette, ikke bare på grunn av måten som Sharon regjerer på -sparker ministere, truer Knesettmedlemmer (parlamentmedlemmer) og ignorerer avgjørelser som er fattet av institusjoner innenfor sitt eget parti og dets medlemmer. Sharon er udemokratisk hovedsakelig fordi han har bedratt sine egne velgere.

Før valget sa Sharon at» så lenge som den palestinske terroren varer, vil det ikke bli noen fremgang og absolutt ingen begynnelse til en avtale med palestinerne». Han lovet også at han «ikke ville evakuere nybyggere mens han var statsminister.» Sharon sa også at» en hvilken som helst slik tilbaketrekning bare ville oppmuntre til terror.» Og han snakket om «smertefulle innrømmelser bare i bytte for en reell fred»; Sharon som viste Amram Mitzna døren, da sistnevnte snakket om ensidig evakuering av nybyggerne. Denne Sharon som avslår å legge sin plan fram for en bred folkelig avgjørelse, har kun en begrunnelse for dette, nemlig at han er redd for å tape.

Noen burde si fra til statsministeren – og Israels president burde her ta ordet – i en tid da borgerkrig truer med å bryte ut mellom oss, at han (Sharon) burde legge tilside sine politiske overlegninger og gjøre alt han kan for å avverge borgerkrig. Dersom Sharon taper (en eventuell folkeavstemning) betyr det sannsynligvis at det ikke var noen legitimitet for den ensidige flyttingen av mennesker fra sine hjem. Dersom han vinner, kan han utføre sine planer uten fare for borgerkrig. Så enkelt er dette. Faktisk burde demokratiets riddere fra venstresiden dempet sin brennende iver over å kunne evakuere nybyggere, og også si dette til Sharon.

I stedet har tilhengerne av «Fred nå» og Kibbutsbevegelsen ,mennesker hvis øyne ofte er blindet av hat, disse folkene heller nå olje på den brennende krigsflammen , og verver bataljoner av frivillige til evakueringen. Yoel Maharshak, en av lederne i Kibbutbevegelsen, sier at dette konseptet er blitt gjort med velsignelse fra statsministerens kontor. Dette er en sikker oppskrift for borgerkrig.

Det verste av alt er imidlertid at statsministeren , som bærer det øverste ansvar for å unngå borgerkrig, lover at han ikke vil la motstanderne av fraflyttingen «vinne» og forstår ikke at i den interne disputten jøder imellom er det bare tapere. Di siste dager viser at Sharon og hans nære rådgivere har fått panikk når det gjelder de som går mot fraflyttingsplanene. Bevisene for dette blir underbygget av uttalelser om at de skal «brekke armer og bein» på dem som ikke godvillig lar seg forflytte.

Logikken tilsier også at Sharon nå trenger å opprettholde åpne samarbeidskanaler med befolkningen som er uenig i denne kursen han har staket ut. Men Sharons store ønske om å fraflytte (Gaza), gjør at han er blitt blindet av lyset, og har instruert stabssjefen og forsvarsministeren om å avlyse møter med jødiske ledere for nybyggerne i Judea, Samaria og Gazastripen.

Det blir hevdet at statsministeren ikke har gjenoppbygget broen over avgrunnen som er skapt til store deler av landets innbyggere som føler seg mer krenket og bitter for hver dag som går. Denne store del av befolkningen er bare et skritt fra Yitzar-type ekstremistene. Men Sharon, fraflyttingspådriveren, utvider sirkelen med fanatikere i stedet for å forminske den. Israels president, som før har uttrykt sin støtte til overføring av avgjørelser til folket, er vel kjent med faren for å få en intern konflikt, men forståelsen er mangelfull. Dersom han ønsker å unngå blodsutgytelser mellom brødre, må han øyeblikkelig legge all sin kraft bak et forsøk på å bringe avgjørelsen tilbake til folket

Sharon: The connection between uprooting Jewish settlements and involvement in corruption

Title: Scandals seen endangering Sharon’s position
By Joshua Mitnick

THE WASHINGTON TIMES (25.8.2003

TEL AVIV — Ariel Sharon has earned a reputation as Israel’s Teflon prime minister, weathering the Palestinian uprising and an economic recession to emerge with an unprecedented election victory.

But as police investigations into a land deal and campaign finances engulf Mr. Sharon’s son, Gilad, analysts say it’s far from clear that the prime minister will remain unscathed.

And with Mr. Sharon and another son, Omri, facing police questioning over their political fund raising, some have suggested Mr. Sharon’s tenure could unravel.

The campaign-finance inquiry was leaked to the press six months ago, weeks before parliamentary elections returned Mr. Sharon to power.

At the time, the prime minister was able neutralize its effect with a press conference in which he scolded the media for even daring to drag the investigation into the election campaign.

Mr. Sharon continues to enjoy high approval ratings for his handling of the Palestinian uprising, with some comparing him to David Ben-Gurion, Israel’s first prime minister, who dominated politics for the first two decades of Israel’s existence.

But with Gilad Sharon refusing to talk to police, charges of a scandal are eroding Mr. Sharon’s aura of invincibility.

«It’s definitely a problem,» said Hebrew University professor Avraham Diskin. «The situation now is very threatening to Sharon, more than any political thing that could have endangered his position as prime minister.»

The campaign-finance inquiry goes back to the 1999 Likud primary that vaulted Mr. Sharon to the leadership of the party.

After some of the donations to the campaign were disqualified by election authorities, Gilad Sharon reportedly received a $1.5 million loan from South African businessman Cyril Keren.

Omri Sharon, who has functioned as Mr. Sharon’s closest political aide, also could be drawn into the scandal.

In the land-deal investigation, nicknamed the «Greek island affair,» Gilad Sharon is suspected of accepting payments from David Appel, a businessman and political insider who sought help from Mr. Sharon and other Likud politicians in building an island resort in the Mediterranean Sea.

When called in for questioning by police last month over the Keren loan, Gilad Sharon invoked his right to silence for fear of implicating his father. This month, he maneuvered to avoid a court order to hand over documents connected to the case.

Gilad Sharon’s reluctance to talk to police investigators has reflected on his father. There’s been criticism from Mr. Sharon’s coalition partners about his son’s behavior.

National Infrastructure Minister Yossi Paritzky sent a letter to Mr. Sharon urging him to be more forthcoming on the investigations. Mr. Paritzky is a member of the Shinui Party, which has pledged to rid the government of corruption.

The prime minister’s indifference toward the case contrasts with his decision to demote Likud parliament member Naomi Blumenthal from deputy minister for refusing to cooperate with investigations into charges of vote-buying during elections for the Likud parliamentary slate last year.

Critics of Mr. Sharon say there is a double standard when it comes to his sons.

Mr. Sharon is fortunate, however, that the opposition Labor Party is divided over whether to rub salt in the wounds of the leader.

The public sees him as the only politician capable of leading Israel through the crisis of the uprising, say analysts.

«It’s something like a parallel to the case with [Bill] Clinton: As president, he did well, but on the personal level, it’s different,» said Israeli pollster Hanoch Smith. «I haven’t seen anything happen to his popularity as prime minister of the country.»

But advisers close to Mr. Sharon began expressing concern about the investigation shortly after the election, Mr. Diskin said.

«However you look at it, [Mr. Sharon] is on the edge of crossing the line,» he said. «It should be terrifying for him.»

Haunting Mr. Sharon is probably the public’s memory of former Prime Minister Yitzhak Rabin, who in 1977 stepped down after revelations that his wife, Leah, had used an illegal U.S. bank account.

Twenty years later, Attorney General Elyakim Rubinstein spared Prime Minister Benjamin Netanyahu a fraud indictment over the appointment of Roni Bar-On as attorney general after the police recommended that the state press charges.

Now the fate of another prime minister appears to be in the hands of Mr. Rubinstein, who is about to finish his term and move onto the Supreme Court.

«I would say there’s a better than 50 percent chance that there’s going to be an indictment against Sharon,» said Sam Lehman Wilzig, a professor at Bar-Ilan University.

Copyright © 2004 News World Communications, Inc. All rights reserved.