Stikkordarkiv: Arafat

Fagforbundet ønsker handelsboikott av Israel

Palestina-arabernes ledelse - det egentlige problemet

Palestina-arabernes ledelse – det egentlige problemet

Fagforbundets landsmøte har vedtatt at de ønsker en handelsboikott av Israel. De mener ansvaret for konflikten mellom Israel og «Palestina» ligger på Israel. Dette er historieløst og kunnskapsløst, ensidig, lettvint – og antisemittisk. Og dessverre – nok et eksempel på venstresidens besværlige forhold til Midtøstens eneste demokrati.

Landsstyret innstilte før landsmøtet på at en slik boikott ikke skulle vedtas, siden forslaget var for radikalt, skriver Fagbladet.no. Men landsmøtet snudde tvert om på dette og gikk med overveldende flertall inn for boikott.

Fagbladet skriver videre:

Bakgrunnen er at Fagforbundet mener israelske myndigheter må bære ansvaret for konflikten mellom Israel og Palestina, og at kjernen i konflikten er Israels ulovlige okkupasjon av palestinske områder, som påfører den palestinske befolkningen store lidelser.

Dette kan vanskelig ses på som annet enn vrangvilje og bevisst feilinformasjon. Ingen kan i 2013 være uvitende om de forsøk på fredsforhandlinger som har funnet sted, fra Osloavtalene og fremover. Ingen som har interesse for konflikten kan være uvitende om Israels generøse tilbud til Yassir Arafat på den amerikanske presidentens landsted Camp David tilbake i 2000, hvor mr. Arafat forlot forhandlingene til president Clintons store forbitrelse. Dette står det ingen ting om i den norske versjonen på Wikipedia, men på den amerikanske står det en mer utfyllende beretning:

Mesteparten av kritikken for at konferansen på Camp David mislykkedes rettes mot Arafat. Ehud Barak fremstiller Arafats oppførsel på Camp David som en «forestilling med den hensikt å få Israel til å gjøre så mange innrømmelser som mulig uten en gang å tenke på å ha seriøse hensikter om å komme til en fredsavtale eller skrive under på en «slutt på konflikten.»

Clinton la ansvaret for de mislykkede samtalene på Arafat. Han slo fast: «Jeg beklager at Arafat i 2000 ga fra seg muligheten til å få den nasjonen til å bli virkelighet, og ber om at den dagen må komme, hvor palestinernes drøm om en stat blir virkelighet, med en rettferdig og varig fred.

Det var utbredt oppfatning at mangelen på enighet skyldtes Yassir Arafat, ettersom han reiste seg og gikk fra bordet uten å komme med noe konkret mottilbud, og fordi Arafat gjorde lite for å dempe de mange palestinske opptøyene som begynte like etter konferansen. Arafat ble også beskyldt for å løpe fra samtalene av Nabil Amr, en tidligere minister i De palestinske selvstyremyndighetene.

To bøker som ble publisert i 2004 plasserte ansvaret for den mislykkede konferansen på Arafat. Bøkene «The Missing Peace» av mangeårig amerikansk utsending i Midtøsten Dennis Ross, og «My Life» av Clinton. Clinton skrev at Arafat ga ham et kompliment: «du er en stor mann.» Clinton svarte: «Jeg er ingen stor mann. Jeg er mislykket, og det er din skyld.» Under et foredrag i Australia antydet Ross at grunnen til at konferansen mislykkedes var Arafats uvilje mot å underskrive en avtale med Israel som ville lukke døren for palestinernes maksimale krav, inklusive retten til å vende tilbake. Ross hevdet at det Arafat egentlig ønsket var en «enstatsløsning. Ikke uavhengige stater ved siden av hverandre, men en enkelt arabisk stat som omfattet hele det historiske Palestina.»

Kenneth Levin, historiker og professor i psykiatri ved Harvard, oppsummerer i sin bok «Oslo-syndromet» den mislykkede konferansen på Camp David i 2000 slik: «Til tross for dimensjonene på det israelsk tilbudet, og det intense presset fra president Clinton, hadde Arafat betenkeligheter. Han var åpenbart virkelig ikke villig til å skrive under på en sluttavtale som erklærte seg selv endelig, og som avskrev alle fremtidige palestinske krav. Levin sier at både israelerne og amerikanerne var naive når de ventet at Arafat ville gå med på å gi opp ideen om en bokstavelig talt «rett til å vende tilbake» for samtlige palestinere uansett hvor mange 1948-flyktninger det måtte være, eller hvor stor økonomisk kompensasjon Israel tilbød.

Fagforbundet kan heller ikke være uvitende om det vi har lest om i medier siden 2010, nemlig at Israels regjering har vært villig til å forhandle og mange ganger gjentok at de var åpne for dette. Abbas på sin side forlangte stans i byggingen i de omdiskuterte områdene. Problemet var at selv da Israel stoppet all bygging i 2010 for å få i gang samtalene, ble det ingen forhandlinger. Abbas’ fornyede krav om ytterligere stans i byggingen ble derfor avvist.

At samtalene – som ikke er fredsforhandlinger, men samtaler om fredsforhandlinger – overhodet kom i gang igjen, skyldes ene og alene innrømmelser fra Israels side, smertefulle, mange vil si uhørte, løslatelser av dømte arabiske forbrytere og terrorister.

Les mer om de grusomme forbryterne Israel løslatte som en gest overfor PA, mordere som ble mottatt som helter hos sine egne.

Det er Palestina-arabernes egne ledere, fra egypteren Yassir Arafat til nåværende, avgåtte leder Mahmoud Abbas, som må bære hovedansvaret for at det til nå ikke er fredsavtale mellom partene. En helt annen sak er om Abbas – om han skulle komme i mål med en avtale – ville bli akseptert av sine egne. Er han kredibel – i den forstand at han representerer Palestina-araberne?

Fagforbundet skriver at «israelske myndigheter må bære ansvaret for konflikten mellom Israel og Palestina.» Hva da med det faktum at konflikten mellom araberne i Palestina og jødene i Palestina ikke begynte med opprettelsen av staten Israel i 1948? Skal de israelske myndigheter bære ansvaret for også disse?

Hva med de tre store krigene araberstatene startet i 1948, 1967 og 1973 – er også disse israelske myndigheters ansvar? Skal Israel ta på seg ansvaret for at araberne startet kriger og at de tapte dem alle sammen, og mistet territorium. I så fall snakker vi om en underlig logikk. En logikk som er i strid med Genevekonvensjonene og sunt folkevett. En logikk som i våre øyne krever noe annet enn det man ville krevd av en hvilken som helst annen stat i tilsvarende situasjon – og derfor også antisemittisme etter EUs arbeidsdefinisjon av antisemittisme:

Eksempler på hvordan antisemittisme manifesterer seg når det gjelder staten Israel og man tar i betraktning konteksten rundt dette: (…)

Å bruke dobbelte standarder ved å kreve av dem en oppførsel som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon.

(Examples of the ways in which antisemitism manifests itself with regard to the State of Israel taking into account the overall context could include: (…)

Applying double standards by requiring of it a behavior not expected or demanded of any other democratic nation.)

Vi kunne også spørre, ettersom Fagforbundet mener Israels «ulovlige» okkupasjon «som påfører den palestinske befolkningen store lidelser»: Er disse «lidelsene» større enn akseptabelt for å redde liv? Israels strenge sikkerhetsregime redder ikke bare jødiske liv, men de redder også arabere. Skulle en angripende part, som har tapt, kunne beklage seg for at den part som vant, setter relativt strenge regler for innførsel av varer som kan brukes som våpen og lignende?

Det er en mengde punkter i Fagforbundets erklæring som strider mot internasjonale lover, det offisielle Norges holdning til Israel, endog mot FNs vurderinger, og mot alminnelige folks oppfatning av rett og galt.

Vi oppfordrer venner av Israel og venner av en rettferdig og demokratisk verden til å boikotte Fagforbundet og gi dem klar melding om hvorfor.

Hva nå, Midtøsten?

Av: Rolf Jarl Sjøen 

Hvorfor blir det ikke fred i Midtøsten – hvorfor er tilgivelse, forsoning og fred så vanskelig i denne delen av verden?

Jeg hadde tro på Osloavtalen og Camp David forhandlingene. Jeg trodde at tilbudet fra Israel – om en egen palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, samt deler av Jerusalem – skulle føre til enighet og fred. Men Arafat avslo til sist tilbudet – han ville fortsatt ha alt.

Israel beskrives i norske medier, av araberne og av Kåre Willoch som en okkupasjonsmakt. Men mener de det samme når de snakker om okkupasjon? Forstår jeg Willoch rett, mener han at Vestbredden av Jordan og Gaza er okkupert område, mens araberne mener at hele staten Israel er okkupert land. Det er dramatisk forskjell på disse to forståelsene! Dersom palestinerne mener at hele Israel er okkupert område blir en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza bare et steg på veien mot utslettelse av staten Israel.

Israel har før byttet land mot fred. Ved å gi tilbake Sinai fikk Israel varig fred med Egypt. Da Ariel Sharon i 2005 overlot Gaza til palestinerne sa han at nå har vi gitt dem Gaza – nå får vi se hva de bruker det til. Siden har de sendt om lag 8000 raketter og granater mot Israel. Noen israelere er drept, og ca 800 000 lever i frykt – og har sekunder på seg fra sirener uler til de må være i skjul.

Hva ville Hamas oppnå med rakettangrepene mot israelske boligområder? Trodde de at de kunne vinne over den israelske militærmakt med disse enkle rakettene?  Neppe. Hamas har hele tiden visst at før eller siden måtte Israel slå tilbake. Trodde Vesten og FN at dette kunne fortsette uten at Israel før eller siden svarte? Neppe. Hva gjorde FN for å stoppe smugling av våpen? Ingenting. Verdenssamfunnet lot Israel rydde opp alene – som i Libanon i 2006. Hamas har oppnådd det eneste de kunne oppnå – å vinne enda større sympati i vesten – og at Israel igjen sitter igjen med redusert sympati.

Israel har vunnet en del kriger. Frigjøringskringen i1948, seksdagerskrigen i 1967, Yom Kippur-krigen i 1973, Libanon i 2006 – og sist nå i Gaza. Israel kan fortsatt vinne en krig – eller flere – men de kan kun tape en. Da er staten Israel historie.

Krig er brutalt. Sivilbefolkningen brukes som levende skjold, unge mennesker skal ta raske avgjørelser som betyr liv eller død. Om lag 1300 palestinere ble drept. Mange uskyldige. Noen hevder at det er med overlegg fra Israel. Gaza har 1,5 ganger Karmøys areal, men det bor 1,5 millioner mennesker der! Når vi ser ødeleggelsene, er det utrolig at ikke flere liv er gått tapt.

To-statsløsningen synes for mange av oss som det eneste realistiske alternativ for å skape fred. Det er flertall i Israel for en slik løsning. Men vil palestinerne ha en slik løsning?

Mandatområdet Palestina som Storbritannia fikk ansvar for etter første verdenskrig, omfattet landområder på begge sider av Jordanelven. Området øst for elven, «Transjordan», utgjorde ca 75 %, og ble etter andre verdenskrig staten Jordan. De 25 % av området som lå mellom Jordan-elven og Middelhavet foreslo FNs å dele nokså likt i en jødisk og en arabisk stat. Jødene fikk dermed en brøkdel av det gamle mandatområdet.

Araberstatene godtok aldri dette og gikk til krig mot Israel. Under Camp David forhandlingene var en også nær en to-statsløsning. Men Arafat brøt forhandlingene. Iran’s president vil jage jødene på sjøen – og er i ferd med å utvikle atomvåpen. Hamas har som mål å utslette staten Israel. Hva vil Vesten og FN gjøre med det?

Det er moderate palestinere som aksepterer en to-statsløsning og fred med Israel. Hamas snakker ikke om varig fred med Israel – men til nød om en tidsbegrenset våpenhvile – noe som sier mye om deres perspektiv.

Jeg tror at den dagen Israel får en varig fredsavtale med trygge anerkjente grenser til naboer vil de akseptere en to-statsløsning – og vi kan få fred i Midtøsten. 

Rolf Jarl Sjøen – leder Karmøy KrF

Lieberman: et sammenstøt mellom to sivilisasjoner

I et intervju med Der Spiegel forteller Israels utenriksminister Avigdor Lieberman hvorfor det aldri kommer til å bli noen forhandlinger om Jerusalem, om hans tro på fred i Midtøsten og det iranske problemet.

Spiegel åpner intervjuet med å spørre: Herr utenriksminister, den uken da palestinerne endelig gikk med på fredsforhandlinger, velger Israel å annonsere sine planer om å bygge 1600 nye boliger i Øst-Jerusalem. Dette provoserte ikke bare palestinerne, men også Israels viktigste allierte. Hvorfor?

Lieberman svarte følgende: – Vi har ikke provosert noen. Jeg hører alle fordømmer Israel i forbindelse med Øst-Jerusalem. Samme uken som disse forhandlingene fant sted, ble 60 mennesker drept i Pakistan i terrorangrep. I alle land rundt oss er det blodsutgytelser og spenning. Men det er Israel man velger å fordømme. Jeg venter på den dagen da den tyske Forbundsdagen fordømmer brudd på menneskerettighetene i Saudi Arabia.

Utenriksministeren mente videre at å legge skylden på Israel er hykleri. Landet er det eneste demokratiet i Midtøsten. Den israelsk-palestinske konflikten utgjør ca 3% av alle konfliktene i området. Amerikanske senatorer og kongressmedlemmer forteller at når de reiser i Midtøsten kommer deres arabiske kolleger bare kort innpå om palestinerne, og det meste er bare prat. Derimot er alle opptatt av den iranske trusselen.

Lieberman vedgikk imidlertid at tidspunktet for annonseringen var en byråkratisk feil, og at det riktig nok forekommer at venner er uenige. Derimot var han ikke med på tanken om at boligene i Jerusalem er «bosettinger.» Det er snakk om titusener av mennesker. Selv om mange, til og med amerikanerne betrakter dem som bosettinger, og de er utenfor ’67-grensene, er det helt klart ikke i Israels plan å starte noen forhandlinger om dette. Sekstifem prosent av Jerusalems jødiske befolkning ligger utenfor de såkalte ’67-grensene.

På spørsmål om hvordan han kunne si slikt, og samtidig kritisere palestinerne for å sette betingelser i forkant av forhandlinger, viste han til de mange lettelsene Israel har gjort for palestinerne i den senere tid, med færre veisperringer, bedring av økonomien og lettere adkomst for dem. Til tross for dette, og til tross for at statsminister Benjamin Netanyahu nylig holdt en tale på universitetet i Bar-Ilan, hvor han for første gang anerkjente planene om en tostats-løsning, så krever man hele tiden at Israel skal yte mer. Han sa at han forventer at USA nå legger press på palestinerne for å stoppe alle anti-israelske aktiviteter på den internasjonale arena.

Først og fremst ønsker vi sikkerhet, sa han. Det internasjonale samfunn gjør en strategisk feil. Du kan ikke pålegge noen å skape fred. Først og fremst må man sørge for trygghet og velstand, siden kan du få til en helhetlig løsning. Men han mener likevel ikke kontakten med Abbas er forgjeves, men at samtalene må fortsette. Problemet akkurat nå er at man ikke vet hvem Abbas representerer. Partiet hans tapte i valget i 2006, og Hamas har som kjent nå makten i Gaza.

Nå, nitten år etter at fredsprosessen startet i Madrid med indirekte samtaler, er det fremdeles indirekte. USAs spesialutsending Mitchell vil reise de fem kilometerne mellom Ramallah og Jerusalem, dette er palestinernes skyld, sa utenriksministeren. Det er palestinerne som ikke vil forhandle direkte. Og nå føler de seg styrket i denne oppfatningen fordi Vesten hele tiden snakker om «bosetningene.»

På spørsmål om amerikanerne er naive, forteller Lieberman om fredsavtalene Israel inngikk med Egypt og med Jordan, til tross for bosetningene. Og selv om Ehud Barak og Ehud Olmert var rede til å evakuere mesteparten av bosetningene og trekke oss tilbake til ’67-grensene, nektet palestinerne å signere. Vi tror på fakta, sa han, og vi vet ikke om amerikanerne er naive. Lieberman var sterkt imot at daværende statsminister Yitzhak Rabin tilbød Arafat halvparten av «vestbredden» (Samaria og Judea) til palestinerne under Oslo-forhandlingene, og mener fremdeles at det var et galt valg. – I seksten år har vi gjort innrømmelser, men palestinerne bare avviste alt sammen. Og det til tross for at de alle sammen var «snille gutter, som Rabin, Peres, Barak, Olmert, Sharon. Ikke en slem gutt som meg.» Intervjueren ble noe overrasket over at Lieberman kalte Sharon for «snill gutt», men det var fordi han avsto fra bosetningene på Gazastripen, sa denne.

Hvorfor Israel overhodet trenger disse områdene, forklarte Lieberman med at det for det første er Judea og Samaria nasjonens vugge fra Bibelens dager. Dernest er boligområdene viktig for sikkerheten. De er ikke, som enkelte tror, noe som øker usikkerheten. Tvert om er områdene rundt Jerusalem et viktig skjold, i tillegg til sikkerhetsgjerdet landet har satt opp for å beskytte byen. Ministeren sa seg likevel villig til å forhandle om en del av disse områdene, forutsatt at det er en forhandlingspartner på den andre siden av bordet. – Akkurat nå er det ingen forhandlingspartner og derfor heller ingen resultater, er den erfaringen vi har, sa han.

Lieberman ble spurt om kanskje Israel ikke har tilbudt nok for å skape fred i området? Til det svarte han at det til å begynne med var to parter som sloss om et stykke land, siden har det utviklet seg til en religiøs konflikt. – Det er et sammenstøt mellom to sivilisasjoner som du aldri kan løse med territorielle kompromisser.
De kom også innpå Abrahams grav i Hebron som er et stridens eple fordi Israel har erklært de arkeologiske funn der for nasjonal sionistisk arv. Muslimene har fri adgang til sin moské der, en slik toleranse finnes ikke på muslimsk side, påpekte ministeren. Forrige uke oppfordret Hamas til «en raseriets dag» fordi Israel gjenåpnet Hurva-synagogen i det gamle Jerusalem, som ble ødelagt i 1948.

Finnes det noen løsning? Lieberman tror ikke det. Det hele dreier seg om å takle konflikten. Han spurte journalisten om han selv trodde på noen løsning i Afghanistan eller Irak. – Tvert om, når Vesten har feilet slik i alle verdens hjørner, så kan du ikke vente at vi skal løse problemet her i vårt hjørne. Det kan sammenlignes md å stoppe en islamistisk tsunami ved å bygge en liten øy ute i havet. Det største problemet er den aggressive innflytelsen fra Iran. Samt ikke bare Kina og Russlands tilbakeholdenhet mot sanksjonering, men også det samme fra India, Tyrkia og andre.

På spørsmål om det vil kunne bli en militær konflikt med Iran, svare Lieberman at dette vil Israel aldri kunne ta alene, men at man ikke utelukker noen ting. Hva som er mest farlig av iranske atomvåpen eller landets støtte til Hamas og Hizbollah kunne han ikke gi noe godt svar på, men uansett er verdens ubesluttsomhet mye farligere, mente han. – Iran er virkelig farlig. Det er ikke tilfeldig at de ikke feirer sin «uavhengighetsdag» som andre, men ”årsdagen for den islamske revolusjonen.” Og Iran har støttespillere i hele verden. Afrika, Sør-Amerika og selvsagt i Midtøsten med Hamas, Hizbollah og Muqtada al-Sadr i Irak.

Han innrømmer på ingen måte at det var Israel som tok livet av Hamas’ våpenforhandler Mahmoud al-Mabhouh i Dubai i Januar, men mener journalisten kanskje har sett for mange James Bond-filmer. Vi slåss mot terror hver dag, sa han. Og forventer mer forståelse for våre problemer rundt om i verden. Vi gjør alt vi kan for å følge demokratiske spilleregler.

Hvorfor blir du alltid betraktet som den slemme gutten? spør journalisten til slutt. Lieberman svarer: – folk kan velge mellom den søte løgnen eller den bitre sannheten. Jeg forteller den bitre sannheten, men mange mennesker ønsker ikke å høre det.

Kilde: Arutz Sheva

PA (Palestina-arabernes selvstyremyndighet)

Siden det er kun formelle forskjeller mellom PLO, PA og Arafat, anbefaler vi også å lese om disse