Stikkordarkiv: Alan Dershowitz

Ti grunner for hvorfor boikott er umoralsk og hindrer fred

Palestinske bønder på en åker ved Tomer, en besetting på Vestbredden i Jordan-dalen, 9. januar 2014. En internasjonal kampanje for å boikotte produkter fra bosettingene har blitt en økonomisk realitet. Foto AP

Palestinske bønder på en åker ved Tomer, en besetting på Vestbredden i Jordan-dalen, 9. januar 2014. En internasjonal kampanje for å boikotte produkter fra bosettingene har blitt en økonomisk realitet. Foto AP

BAKGRUNN:
Israel Apartheid Week, en bevegelse igangsatt av Palestina-araberne for å få «hele verden» med på sin side i kampen for å få bort Israel fra kartet, finner sted i venstreorienterte miljøer, spesielt i akademiske sammenhenger, i februar og mars. Opptrappingen for 2014 har begynt. Målet er som nevnt å få Israel bort, helt og holdent. Men bevegelsen sprer også løgner som for eksempel at den israelske regjering får panikk av disse aksjonene. Se artikkelen under for mer om hvordan Israel reagerer – og må reagere på slike aksjoner, store eller små.

Vi bringer nemlig en artikkel av Alan Dershowitz, en intellektuell kjempe av et format man skal lete lenge etter. Artikkelen er publisert i den israelske venstreorienterte, svært liberale avisen Haaretz. SMA har også tidligere både oversatt artikler av Dershowitz, og skrevet om ham både i ledere og vanlige artikler.

Dershowitz (f. 1938) er en amerikansk advokat, jurist og politisk kommentator bosatt i Brooklyn, New York. Da han i sin tid begynte som professor på Harward Law School, var han den yngste professor med full stilling noensinne ved universitetet.

Artikkelen handler om det som er under oppseiling nå, det internasjonale ønsket om boikott av Israel. Som nevnt er vrangforestillinger spesielt utbredt i venstreekstreme universitetsmiljøer – ingen overraskelse, ettersom de i sin tid omfavnet både Lenin, Mao, Pol Pot, Che Guevara og mange andre, men også i «liberale» deler av de kristne miljøene. MIFF og Vårt Land har skrevet om KFUK-KFUM, som går inn for bred, økonomisk boikott av Israel.

En del av disse miljøene vil antagelig ikke høre på argumenter uansett hvor gode de er. De har bestemt seg. Men for alle andre har Dershowitz tankevekkende og viktige momenter.

Ti grunner for hvorfor boikott er umoralsk og hindrer fred

Bevegelsen som vil boikotte Israel truer fredsprosessen ved å agere på en måte som ligner utpressing i stedet for påvirke til forhandlinger, og påvirker palestinerne til å nekte å gå med på alle akseptable fredstilbud.

Som en sterk tilhenger av en tostatsløsning og som kritiker av Israels bosettingspolitikk, er jeg spesielt rystet over alt som gjøres for å innføre avhendelse, boikott og sanksjoner (BDS) mot Israel, og bare Israel. Årsaken er at BDS gjør det vanskeligere å komme frem til en fredelig løsning av Midtøsten-konflikten som krever kompromisser på alle sider.

BDS-bevegelsen er i høyeste grad umoralsk. Den truer fredsprosessen og oppmuntrer palestinerne til ikke å akseptere skikkelige fredstilbud. Her er ti uimotsigelige årsaker til at boikott-bevegelsen er umoralsk og ikke lar seg forene med de anstrengelser som gjøres for å komme fram til et fredskompromiss.

1. Boikottbevegelsen gir Israel hele skylden for den fortsatte israelske okkupasjonen og bosettingspolitikken. Dette er umoralsk.

Man tar ikke innover seg den historiske realitet at Israel har tilbudt seg å avslutte okkupasjonen minst tre ganger. Og ved alle anledningene har det palestinske lederskapet, støttet av sitt folk, avvist å akseptere disse tilbudene.

I 1967 hadde jeg en liten rolle i å tilrettelegge FN-resolusjon 242 som satt opp formelen for å avslutte okkupasjonen mot en anerkjennelse av Israels rett til å eksistere i fred. Israel aksepterte denne resolusjonen, mens palestinerne hadde møte sammen med alle araberstatene i Khartoum, og utformet der sine tre berømte «nei.» Nei til fred, nei til forhandlinger, nei til anerkjennelse. Det var ingen tegn til boikott, sanksjoner eller avhending mot disse arabiske erkepessimistene.

2000-2001 tilbød Israels liberale statsminister Ehud Barak, sammen med den amerikanske presidenten Bill Clinton dem status som stat, og slutt på okkupasjonen. Yassir Arafat avviste dette tilbudet, en avvisning som mange arabiske ledere så på som en forbrytelse mot det palestinske folk.

I 2007 tilbød Israels statsminister Ehud Olmert palestinerne en enda bedre avtale. De ga ingen respons på tilbudet.

Det var ingen trusler om BDS mot dem som avviste Israels tilbud om fred. Nå er det pågående fredsforhandlinger hvor begge parter kommer med tilbud og legger inn betingelser. Under disse omstendighetene er det umoralsk bare å anklage Israel, og å rette en BDS-aksjon kun mot den jødiske nasjonalstaten, som tre ganger har tilbudt seg å avslutte okkupasjonen i bytte mot fred.

2. Den pågående BDS-aksjonen oppfordrer palestinerne til å avvise kompromissløsninger på konflikten. Spesielt gjelder dette i Europa og på enkelte amerikanske universitetscampuser.

Noen i det palestinske lederskapet har fortalt meg at jo lenger de holder ut og ikke lager fred, jo mer kraft vil det være bak BDS-bevegelsen mot Israel. Så hvorfor ikke vente til BDS styrker deres forhandlingsposisjon så mye at de ikke lenger trenger å kompromisse om å gi opp sin rett til å vende tilbake, om å gå med på en demilitarisert stat og gjøre andre innrømmelser som er nødvendig for å få fred, men som er vanskelig for enkelte palestinere å akseptere? BDS-bevegelsen gjør en fredelig løsning vanskeligere.

3. BDS-bevegelsen er umoralsk fordi dens ledere aldri vil bli fornøyd med den type tostatsløsning som Israel kan akseptere.

Mange av lederne i boikottbevegelsen tror ikke på konseptet med Israel som en nasjonalstat for det jødiske folk. (Den øverste leder av BDS-bevegelsen, Omar Barghouti, har gjentatte ganger uttrykt sin motstand mot Israels rett til å eksistere som en nasjon for det jødiske folk, selv innenfor 1967-grensene.) Derfor blir bunnlinjen at ledelsen i boikott-bevegelsen ikke bare er imot Israels okkupasjon og bosettinger, men er også imot selve landets eksistens.

4. BDS-bevegelsen er umoralsk fordi den går utover kjerneprinsippene i menneskerettighetene, nemlig: «det verste først.»

Israel er blant verdens frieste og mest demokratiske nasjoner. Landet er definitivt det frieste og mest demokratiske i Midtøsten. Landets arabiske borgere nyter flere rettigheter enn arabere gjør noen andre steder i verden. De gjør tjeneste i Knesset, ved domstolene, i utenrikstjenesten, i akademia og i businesslivet. De har frihet til å kritisere Israel og støtte landets fiender. Israelske universiteter er arnested for Israel-fiendtlig retorikk, støtte og til og med opplæring.

Israel har en overlegen rekord i rettigheter for kvinner, for homofile, miljøvern og andre rettigheter som knapt eksisterer i andre deler av verden. Dessuten er Israels praksis med å unngå sivile tap når landet sloss mot fiender som skjuler sine soldater blant sivile, uhørt ellers i verden i dag.

Situasjonen på Vestbredden er klart annerledes på grunn av okkupasjonen. Men til og med araberne i Ramallah, Betlehem og Tulkarm har mer rettigheter, humant og politisk enn den store majoritet av arabere ellers har i verden i dag. I tillegg kan enhver som er misfornøyd med israelske aksjoner uttrykke dette i retten og mediene, både hjemme og borte. Den friheten eksisterer ikke i noe arabisk land, og heller ikke i mange ikke-arabiske land.

Likevel er Israel det eneste land i verden i dag som er truet med BDS. Når en sanksjon er rettet direkte mot en stat som har de beste forhold når det gjelder menneskerettigheter, og denne staten tilfeldigvis er det jødiske folks stat, må man kunne mistenke hykleri.

5. BDS er umoralsk fordi det ville ramme feil mennesker.

Det ville ramme palestinske arbeidere. De ville miste jobbene sine dersom økonomiske sanskjoner ble rettet mot de firmaene som gir dem arbeid. Det ville ramme kunstnere og akademikere. Mange av dem er de sterkeste stemmene for fred og for å avslutte okkupasjonen. Det ville ramme dem over hele verden som lider av sykdommer, og som ville fått hjelp av israelsk medisin, og av samarbeidet mellom israelske og andre vitenskapsmenn. Det ville ramme høyteknologisk industri rundt om i verden, fordi Israel bidrar disproporsjonalt til utvikling av slik livsforbedrende teknologi.

6. BDS-bevegelsen er umoralsk fordi det ville oppmuntre Iran, verdens største leverandør av internasjonal terrorisme, til å slippe løs sine stedfortredere, som Hizbollah og Hamas, mot Israel. Forventningen ville være at dersom Israel må respondere på rakettangrep, ville presset for boikott mot Israel øke, slik det gjorde da Israel responderte mot tusenvis av raketter fra Gaza i 2008-09.

7. Boikottbevegelsen er umoralsk fordi den drar verdens fokus bort fra større urett, og til og med folkemord.

Når man fokuserer uproporsjonalt på Israel, blir den oppmerksomhet verdens menneskerettighetsforkjempere retter mot  andre saker mindre, som Kinas, Russlands og Tyrkias okkupasjoner, og humanitære katastrofer, som den vi ser i Syria.

8. BDS-bevegelsen er umoralsk fordi den promoterer feiloppfatninger om det jødiske folks stat, den overdriver dens ufullkommenheter. På denne måten utbres en ny variant av verdens eldste fordom, nemlig antisemittismen.

Det er derfor ikke overraskende at BDS-bevegelsen blir støttet på nynazistiske, Holocaustfornekteres og åpenlyst antisemittiske websteder som David Dukes, en av verdens mest notoriske jødehatere.

9. BDS-bevegelsen er umoralsk fordi den reflekterer og oppfordrer til dobbelstandard for hvordan man skal dømme og forholde seg til brudd på menneskerettighetene.

Ved å kreve mer av Israel, det jødiske folks stat, forventes mindre av andre stater, folk, kulturer og religioner. Dermed bidrar man til en slags omvendt kolonirasisme og hykleri. Dette rammer ofre for brudd på menneskerettighetene andre steder.

10. BDS-bevegelsen vil aldri nå sine mål.

Verken den israelske regjering eller det israelske folk vil noensinne kapitulere overfor den utpressingen som ligger implisitt i BDS-bevegelsens krav. De kommer ikke til, og bør aldri, ta viktige avgjørelser som angår folkets sikkerhet, basert på umoralske trusler. Dessuten, skulle Israel kompromisse om sin sikkerhet stilt overfor slike trusler, ville resultatet bli flere kriger, mer død og mer lidelse.

Alle anstendige mennesker som ønsker fred i Midtøsten burde gå sammen om å protestere mot boikott-bevegelsen. Bruk din moralske stemme til å kreve at både den israelske regjering og den palestinske selvstyremyndigheten aksepterer en fred basert på kompromisser som gir Israel den sikkerheten det trenger, og levedyktighet for en fredelig og demokratisk palestinsk stat. Veien fremover er ikke bygget på umoralske, overdrevne trusler som gjør mer vondt enn godt, men heller på forhandlinger, kompromisser og god vilje.

Haaretz

Fordømmer antisemittisme, – men …

Nedenstående våget ikke Aftenposten å trykke

Utenriksminister Jonas Gahr Støre reagerte lynraskt på det reisebrevet fra Norge som professor Alan M. Dershowitz skrev i den amerikanske avisen The Wall Street Journal, og som Aftenposten gjenga onsdag i en litt avkortet oversettelse. Også rektor ved universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, kom fort på banen med sin reaksjon som dessverre mangler både selvkritikk og vilje til å innse at behandlingen av Dershowitz er graverende og uakseptabel ved en akademisk institusjon. Begge reagerer på nettopp det som Dershowitz peker på: Norske ledere innser ikke sine feil, og tar ikke ansvar. Disse menneskene synes overbevist om at det er typisk norsk å være god. Alt de sier og gjør skal bære vitnesbyrd om det.

Rektor Ottersen fikk henvendelsen om besøket, vel å merke, 4 måneder i forveien. I motsetning til andre universiteter som betaler store summer for å få Dershowitz til å snakke med sine studenter, fikk rektor Ottersen tilbud om gratis forelesning. Likevel valgte han å gjemme seg bak en unnskylding om at akkurat denne datoen passet det ikke. Det ville ikke ha kostet rektoren en øre å slå seg sammen med studentene som likevel ville høre på denne internasjonale kapasiteten, og bli med på et felles arrangement med dem. I stedet for å erkjenne at avslaget var tendensiøst og galt, velger han å gjøre situasjon verre ved å prøve å fraskrive seg personlig ansvar. 

Det er prisverdig at vår utenriksminister vil bli sett som en som tar avstand fra antisemittisme, og at han er for dialog.  Disse ordene harmonerer imidlertid ikke helt med utenriksministerens handlinger. Han har profilert seg selv både i Norge og internasjonalt som en av de viktigste vestlige støttespillerne for både PLO, Hamas og Det muslimske brorskap som har som erklært religiøst og politisk mål å utrydde verdens jøder.

Da Jonas Gahr Støre besøkte Hebron forleden år, nektet han å møte byens jøder. Heller ikke var han villig til å besøke museet for 1929-massakeren, en massakre araberne utførte på byens jøder en lørdagskveld, lenge før den palestinsk-israelske konflikten ble oppfunnet.  Ved mange anledninger har vår utenriksminister kommet med svært alvorlige påstander om at Israel bryter folkeretten, bla. ved å påstå at «systematiske ødeleggelser av sivile mål» og «de omfattende ødeleggelsene av fabrikker, drivhus og avlinger vitner om en systematisk strategi fra Israels side.»  Han har hittil ikke en eneste gang vist oss hvilke konkrete handlinger han sikter til, eller hvilken konvensjon og artikkel han referer til i folkeretten når han kommer med slike påstander.  Utenriksministeren vet imidlertid at det var bl.a. for slike forbrytelser Tyskland sto tiltalt i Nürnberg. 

Avstandtagen til antisemittisme begynner først og fremst med å rydde opp i egne utsagn og handlinger. En person som anerkjenner og allierer seg politisk med Hamas og Det muslimske brorskap, mangler troverdighet i kampen mot jødehatet.  Når han i tillegg overøser jødenes hjemland med udokumenterte påstander om forbrytelser det ikke går an å forsvare seg mot, er grensen for antisemittisme forlengst passert.

Tilfellet Dershowitz illustrerer hvor selvfølgelig og automatisk ekskluderingen av jøder er blitt hos oss i Norge. Jøder som våger å forsvare Israel slik Dershowitz gjør, blir umiddelbart stemplet som “omstridte” eller “ekstreme.”  Skal man være for dialog, må man imidlertid være for dialog med alle parter.  I den artikkelen i Aftenposten som utenriksminister Støre kommenterer, var dessverre en viktig setning utelatt.  Det professor Dershowitz sa var nemlig: » … at Norges ledende filosofi er «dialog.»  Den dialogen, viser det seg, er ensidig.  Hamas og deres støttespillere er invitert til dialogen, men de som støtter Israel er ekskludert av en implisitt, men likevel svært reell boikott av pro-israelske synspunkter.» Forskjellsbehandling har alltid vært et av antisemittismens klareste kjennetegn.  Det utenriksministeren reagerer på er at noen tør si det offentlig.

Det er et svært beklagelig faktum at professor Allan Dershowitz ble avvist i Norge av universitetenes akademiske ledelse. De kunne ikke engang stille seg som medarrangører av de forelesningene som likevel fant sted.  Det kan ikke skyldes at han oppfattes som høyreorientert ekstrem sionist: Politisk er han en typisk amerikansk venstreradikaler med politisk korrekte meninger fra Demokratenes leir. Det kan heller ikke skyldes at han ikke har noe akademisk interessant å fortelle: Han er en av de mest etterspurte akademiske forelesere i verden.  Han er en inspirasjonskilde for radikale studenter verden over, inkludert Barack Obama.  Vi opprettholder derfor vår uunngåelige konklusjon, at han ble avvist av rektorene ved tre norske universiteter fordi han er jøde.

God dag mann – økseskaft

Jonas Gahr Støre sjonglerer med ord.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk i januar, sammen med statsminister Jens Stoltenberg invitasjon til et frokostmøte med Alan Dershowitz, men de takket begge nei til møtet.

Nå sier Støre ifølge Dagen: «Jeg møtte ikke Dershowitz under hans Norges-opphold og mottok heller ingen henvendelse fra ham».

Bokstavelig forstått er dette korrekt, fordi henvendelsen kom fra verdens største kristne pro-israelske organisasjon Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (ICEJ). Men det er likevel helt feil, fordi Støre fikk en invitasjon. På norsk kaller vi det vel en løgn, en utflukt, en unngåelse av sannheten.

Dette er helt i stil med utenriksministerens tidligere handlemåte. Da han ble spurt av TV2 om han hadde snakket med Hamas, svarte han kontant nei. Men da TV2 opplyste at de hadde et intervju med Khaled Mishaal der Hamas-lederen sa han hadde snakket med Støre på telefonen, ba Støre om å få ta intervjuet om igjen, ifølge Erling Rimehaug i Vårt Land.

Dette er mildt sagt rart. Og lite tillitsvekkende, for å si det mildt. Rimehaug mener at «det var personlig pinlig» og at det vil henge lenge ved ham.

Vi ser imidlertid enda mer rart, et fenomen som vi har påpekt før, nemlig «at man så i svaret sitt forsterker sine haltende og misvisende påstander, og samtidig bedyrer at man står side om side med oss i kampen mot jødehatet» – noe vi i det siste har opplevd i direkte kontakt med to politikere, og nå ser vi det igjen hos Gahr Støre. Vi siterer Dagen:

Gahr Støre avviser i Aftenposten at Norge ikke står for dialog. Han ønsker velkommen «et levende og gjerne skarpt ordskifte» og «tar sterk avstand fra enhver form for boikott (…) av meninger». Han avslutter med å fordømme antisemittisme «i alle sine former».

Denne formen for ordskifte fant man i tidligere tider så morsom at det ble en vandrehistorie av det, som i sin tid ble nedskrevet i eventyret «God dag mann – økseskaft.»

Det er imidlertid ikke noe morsomt med det når det ikke lenger dreier seg om hvorvidt båten er tjærbredd eller om økseskaftet er ferdig spikket, men om menneskeskjebner. Norske jødiske statsborgere som føler seg så utrygge og så uønsket i sitt eget fødeland, at de simpelthen rømmer landet. Dette skjer i Sverige, og det skjer i Norge. Og det skjer med avisredaktørers, forfatteres, rikspolitikere og statsråders velvillige bistand og velvilje.

Alle til lags kan ingen gjøre. Men når iveren blir stor etter å forsøke, trår man fort inn i et myrlendt landskap det er vanskelig å komme noen vei. Man blir hengende fast i den sumpen man var dum nok til å gå ut i.

En samfunnsdebattant skrev nylig i boken sin at det samfunnet trenger blant annet er menn som er menn. Menn som står ved sitt ord. Vi slutter oss til dette. Vi tror imidlertid ikke at Gahr Støre er på denne listen.

Noe er råttent – i Norge

Jødehatet i Norge er betydelig, og den legges merke til. Selv om man kunne innvende at “hvem bryr seg? Hvor stor innflytelse har dette landet? Norge er ikke en gang medlem av EU. Nesten ingen kan lese det de skriver i avisene sine. Ikke en gang danskene og svenskene som skjønner språket, bryr seg. Og hvor mye effekt har kan antisemittismen egentlig ha i et land som har 800 jøder?”

SMA har i en årrekke skrevet om jødehatet. Vi har slått ned på uttalelser, vi har skrevet uttallige artikler og brev og sendt tallrike e-poster til mediefolk, politikere og journalister. Bare de siste ukene har vi fått flere svar som viser holdninger som er litt spesielt å møte, og som er underlig. At man fremstår som opprørt fordi man blir kritisert for i beste fall uklar tale, eller ubalansert og ensidig kritikk av Israel, at man underslår sannheten når man rapporterer fra Midtøsten, at man lyver, at man bruker for lengst motbeviste argumenter og usannheter er kanskje forståelig. Man er naturlig nok ute av stand til å se saken fra en annen side en den “politisk korrekte.” Men at man så i svaret sitt forsterker sine haltende og misvisende påstander, og samtidig bedyrer at man står side om side med oss i kampen mot jødehatet, forteller oss at noe er riv ruskende galt.

Sensur
Dette er vi ikke alene om å se, det er en voksende skare av mennesker som er bekymret og snakker om sakene, og som skriver. Nettet har blitt en kanal hvor mediene har sviktet. Men mediene har i stor grad kontroll med hva de slipper til av kritikere i sine egne kanaler, og pressen er selv et forholdsvis mektig våpen i så måte. Vi ser stadig på TV at man slipper til kommentatorer og “eksperter” som forsterker og understøtter den vinklingen man ønsker at seerne skal få, og utelukker de andre.

Mediene har flere metoder enn bare å dra inn “sine” eksperter for å få uttalelser som understøtter det man ønsker å fremstille som “fakta,” og bare det, – altså i praksis en knebling av motstanderen. Vi hadde nylig en TV-debatt i forbindelse med innvandring som eksemplifiserte dette, hvor man riktig nok inviterte en meningsmotstander til debatt, men vedkommende som kunne ha bidradd til et mer balansert bilde av saken i en svært viktig debatt, fikk ti -10 – sekunder tilmålt taletid, knapt nok til å si “Ja, men…”. Og vi snakker om en person med svært gode kvalifikasjoner for å bidra til en seriøs meningsutveksling, både utdannelsesmessig og kunnskapsmessig.

Likedan ble den israelske statsviter og forfatter Manfred Gerstenfeld, som ved gjentatte anledninger har pekt på den norske antisemittismen, intervjuet i NRK, av den i særklasse ensidige journalisten Sidsel Wold. Gerstenfeld fikk ifølge nettstedet israelwhat.com “hele” 20 sekunder å forklare seg på, i et tre minutters intervju.

Man bruker skitnere metoder enn som så. I slutten av ovennevnte “intervju”, som ifølge Norge Idag ble slettet ved en feiltagelse, og så la man inn noe av Gerstenfelds stemme tatt fra Internett(!) skriver Sidsel Wold sine egne, svært ubalanserte og uprofesjonelle meninger, altså i en reportasje om Gerstenfeldt. Hun later til å se “McCarthyisme”(!) i Israel:

Når Gerstenfelds bok utkommer i Oslo i dag vil han kanskje oppnå en debatt om antisemitisme i Norge, og en ny debatt om hvor grensene går mellom antisemittisme og nødvendig kritikk av staten Israels politikk.

Under Netanyahus regjering blåser det en vind av McCarthyisme over Israel. Alle jøder eller Israelere som ikke er enig med Netanyahus regjering stemples som selvhatende jøder. Om kritikerne ikke er jøder, ja så stemples de som antisemittiske. En enkel taktikk for å stoppe all uønsket politisk kritikk.

Altså, ifølge NRK og Sidsel Wold, så er det politiske liv slik fatt i Israel at regjeringen knebler alle sine meningsmotstandere ved å stemple dem som “selvhatende jøder” eller “antisemittiske.” Punktum. Tror noen at Sidsel Wold er en reporter som har vært et sannhetsvitne fra regionen? Tror noen at en journalist som skriftlig kan uttrykke seg slik, beretter troverdig om situasjonen på stedet? Enhver som kan engelsk nok til å lese engelskspråklige aviser ser lett at dette slett ikke er tilfelle. Den politiske debatten i Israel er mangfoldig og heftig, langt mer enn vi trauste nordmenn har tradisjon for. Det politiske spillet står ikke noe tilbake for Norges skittkasting partiene imellom. Dette har imidlertid ingen ting med McCarthyisme å gjøre. Tvert imot. I så fall var de fleste land i Sør-Europa og Sør-Amerika i samme båt, med sin livlige polemikk.

Det er nok på tide at vi våkner opp.

Her i Norge derimot, opplever vi dette. Vi ser at Regjeringens meningsmotstandere blir kneblet, og det ikke av Regjeringen selv, men av mediene, som lydige tjenere for de politiske herrer. Antisemittismen i Norge er et problem. Og problemet vokser.

Allerede for tre år siden påpekte document.no den voksende antisemittismen i Norge i forbindelse med Graffs karikaturer i VG, Otto Jespersens jødevitser, og Arfan Bhattis terrorisme som altså dommerne i Norge ikke ser alvorlig nok til å bruke terrorparagrafen.


Men jøder har en innebygget seismograf. Den ser på varighet i tid, den ser på grovhet og mangel på reaksjoner, den ser på ensidighet, fortielser, hvor ofte korrigerende oppfatninger slipper til. Summen sier noe om hvilken vei vinden blåser.

I Norge har den blåst i gal retning i lang tid.

Dette skal selvsagt ses opp mot den sterke islamofile retningen, blant annet innen kirken og Human-Etisk Forbund.

Norge er i ferd med å ta farvel med sine åndelige røtter.

Det er alvorlig for de 1.300 jødene i Norge. Men det er mye mer alvorlig for den vanlige kvinne og mann. Jødefiendtlighet er i dag noe som truer norsk kultur og norsk fellesskap, så merkelig det enn kan høres.

Ambassadør: “Respektløst” å beskylde nordmenn for antisemittisme
Det underlige er, når jøder føler seg forhatt og plaget i den grad at de ikke orker mer, men drar fra landet, – vi snakker altså om norske statsborgere som har bodd her hele sitt liv, – så står norske politikere og offentlige talsmenn i kø for å bedyre sitt lands uskyld i så måte. Da det var blest omkring Gerstenfeld i slutten av 2009, var Norges ambassadør til Israel, Jakken Bjørn Lian straks på banen med et til dels krasst innlegg i Jerusalem Post, der han ifølge Utrop.no fullstendig avviser at Norge er antisemittisk.

Han går også langt i å stemple Gerstenfeldts kritikk av Norge som respektløst. Nevnte nettsted synes av uklare årsaker å ha sammenfallende meninger med Lian, da de illustrerer saken med et bilde av sikkerhetsmuren mot terrorisme med en ytring av samme kaliber som Wolds over, riktig nok ikke like kategorisk som Wold, her holder det med “enkelte jødiske organisasjoner og tenketanker” – du verden:

Kritisert av Norge: muren som skiller Israel fra Palestina. Enkelte jødiske organisasjoner og tenketanker vil se på slik kritikk som et uttrykk for antisemittisme.

Under overskriften “Noe er råttent i Norge” peker Gerstenfeld på det samme som SMA’s leder skriver: avvisningen av professor Alan Dersowitch. Man ville ikke la den Israel-vennlige amerikansk-jødiske jus-professoren, advokaten, samfunnsdebattanten og forfatteren tale på norske universiteter. Ikke at alle skal få taletid, men det er en systematisk og ensidig avvisning av stemmer som Dersowitch, samtidig som man gir taletid til erklærte Israel-kritikere som Stephen Walt og Ilan Pappe.

Norge ligner på Sovjet
Dersowitch så klare likhetstrekk med situasjonen i Sovjet under Den kalde krigen, og Sør-Afrika under apartheid, han ble også nektet å tale der. Ifølge ham er norske universiteter “propagandaredskaper,” og han ser den politikken som føres av den norske regjering som et hinder for fredsprosessen, ettersom “deres doble standard hjelper Hamas.”

Mens ovennevnte diplomat, utenriksminister Gahr Støre og selvfølgelig Kristin Halvorsen bastant avviser at det skulle være noen som helst slags antisemittisme i Regjeringen, har de selv stadig utspill som helt klart tydelig viser at det dessverre er slik. Halvorsen gikk i anti-israelsk tog under den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo 8. januar 2009, sammen med arabere som sang “Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake..”  og Støre måtte nylig motvillig innrømme hemmelige samtaler med terroristorganisasjonen Hamas.

Ser de det ikke selv? Dette er dagens situasjon, det skjer hele tiden. Argumentet om at det er “politisk uenighet som ligger bak” er for tynt. Vi skal ta ett eksempel, hentet fra det politiske partiet SV.

Ekstrem arabisk terrorisme
I den senere tid, mens verden har vært opptatt med opptøyer i de nordafrikanske muslimske land, jordskjelvkatastrofen i Japan og Burma, tar Israels erklærte fiender på Gaza anledning av uoppmerksomheten og iverksetter et rakettbombardement som under andre omstendigheter – les andre land – hadde medført full krig mot angriperen. Mer enn 50 raketter haglet inn over det sørlige Israel.  Terrorister iverksetter aksjoner, en del blir avverget, noen lykkes i sine djevelske planer, – et fantastisk menneske, en bibeloversetter fra Skottland, som uheldigvis var på feil sted til feil tid, ble drept av en terrorbombe. Mange ble skadet. Ta gjerne en titt på denne artikkelen i Ynet News (engelskspråklig) – du får et innblikk i panikken, redselen, hva det innebærer å være truet absolutt hele tiden av mennesker som styres av en gjeng banditter som har ett overordnet mål: å utradere staten Israel, og som i årevis har planlagt og iverksatt forsøk på dette. Takket være israelsk etterretning og forsvar har de til nå ikke hatt stor suksess, men dette kan fort snu, hjelp som de får fra Iran og Syria.

Avansert forsvar
Israelerne er naturlig nok svært opptatte av å forsvare sine kjære mot denne galskapen. Vi husker SCUD-rakettene fra Husseins Irak under Kuwait-krigen. Israel hadde en del teknologi selv, og fikk mer fra USA, som muliggjorde å stoppe og uskadeliggjøre en del av rakettene under deres ferd mot innbyggerne. Nå har Israel, takket være sin svært dyktige teknologiske ekspertise, forsket videre, og har nå utviklet et defensivt system som kalles “Jernkuppelen” (Iron Dome). Det er et transportabelt system som oppdager avfyrte fiendtlige raketter tidlig nok til å uskadeliggjøre det, og er satt opp for første gang utenfor Beersheba.

Myndighetene fraråder imidlertid fra å tro at Iron Dome gir en hermetisk sikkerhet, ettersom det under gitte omstendigheter ikke lar seg gjøre å avverge et angrep tidsnok. Israelere, spesielt i sør i landet i øyeblikket, er derfor likevel svært utsatt for angrep, og risikerer liv og lemmer under angrepene, som kommer uvarslet, som lyn fra klar himmel, uten forutgående provokasjoner. Man kan godt sette seg inn i den enorme spenningen og hva dette fører til av frykt og psykiske stressreaksjoner blant befolkningen.

Tvangstanker mot Israel
Hva er Sosialistisk Venstrepartis holdning til dette? Altså det partiet som fremfor andre tar mål av seg til å stå for fred i verden, de mener å kjempe for de svake og undertrykte i mye større grad enn alle andre politiske retninger. SV har landsmøte, og har, som Gerstenfeld uttrykker det, “tvangstanker om et lite land tusenvis av kilometer borte.”  Jo, sosialistene ønsker å bringe inn sin ekspertise i situasjonen på følgende måte: “Verdenssamfunnet må derfor også reagere mot israelske fly angrep på Gaza-stripen, heter det i forslaget til uttalelse.”

“Reagere mot israelske fly.”

Altså ikke mot de utallige rakettene. Ikke mot dem som dreper, langt mindre mot alle de rakettene feiler i å treffe sine mål fordi jødene i 20 år har måttet tåle disse angrepene, og har utviklet ekstremt effektive rutiner for å komme seg i sikkerhet. Det dreier seg om svært kort tid fra de får varsel, til raketten slår ned. I løpet av denne tiden må alle i faresonen umiddelbart slippe alt de har eller måtte drive med, barna på skolen eller i barnehagen må fås i sikkerhet i løpet av sekunder, gamle mennesker må ha et hjelpeapparat som bringer dem i bomberommene, det må være tilfluktsrom tilgjengelig overalt.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere mot de ondsinnede og hatefulle menneskene og “regjeringen” bak dem, som helt åpent støtter terroristene og roser dem etter “vellykket” aksjon, nemlig den såkalt “demokratisk valgte” terroristorganisasjonen Hamas, – som Gahr Støre, – stikk i strid med hva omtrent resten av den siviliserte verden mener om saken, gir kredibilitet ved å ha samtaler med bandittene.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere mot at denne organisasjonen, som har grener rundt omkring i den kriminelle ultra-religiøse muslimske verden som består av organisasjoner som al-Qaida, Hizbollah, al-Aqsa brigadene og lignende, og gale ledere som den muslimske verden er full av, som Ahmadinejad og Bin Laden og også vennen deres Hugo Chavez i Venezuela, en av den øvrige verdens løse kanoner, oppfordrer til, planlegger og iverksetter angrep mot sivile jøder, eller for den saks skyld fengsler, torturere og dreper muslimer innen sitt eget system, som har avvikende oppfatning av hvordan de best mulig kan utslette Israel.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere på at det graves tunneller og transporteres inn våpen til disse fra Egypt.

Verdenssamfunnet må altså ikke reagere på at det kommer båtlaster med våpen fra Iran til disse terroristene.

Alt dette er greit for SV.

Politikerne hykler
Men hvis Israel gjør det som ville være naturlig for enhver stat i hele verden, nemlig å forsvare seg og sine, skriker de opp. Dette er ikke noe annet enn kynisk hykleri. Det går ikke an i 2011 å være så uvitende om det som skjer at man kunne unnskylde seg under et dekke av uvitenhet. Mye av disse nyhetene har også stått på trykk i norske aviser. Det hadde vært godt om vi kunne skrive det på denne kontoen, men det er altså helt umulig.

Hva er så årsaken til, som Gerstenfeld skriver, at “den norske eliten er dominert av Israel-hatere som er besatt av den jødiske staten?”

Ikke så “typisk norsk å være god”, likevel?
Kanskje vi finner svaret i historien. For til tross for ambassadør Lians indignasjon over ikke å bli respektert, og våre politikere, mediafolk og kulturpersonligheters genuine overraskelse når de blir konfrontert med sine holdninger, er det et faktum at nazistene som var stasjonert i Norge under krigen, ikke arresterte én av jødene som ble geleidet til skipet “Donau” for å likvideres i fangeleirene i Europa. Det gjorde nordmenn for dem. Vi var også det siste landet i Europa som slapp inn jøder i landet.

Det er nok flere årsaker. Mye handler om sekularisering og avkristning, et enormt tema. Men det dreier seg også i høy grad om en stor innvandring fra muslimske land. I det debattklimaet som har vært i Norge, har dette tidligere vært et tabu som man ikke kunne nevne uten straks å bli stigmatisert – og det av nøyaktig de samme kreftene som nå angriper Israel, uten balanse, uten kritisk sans, uten en gang å bry seg om at det finnes grunner til for eksempel flyangrep mot Gaza. Grunner som SVs Audun Lysbakken ikke synes er viktige nok for Israel.

Nemlig hensynet til de sivile.

SV: Forsvare sivile i Libya: OK. Forsvare sivile i Israel: IKKE OK.
I Libya er det derimot helt i orden at ikke bare libyerne forsvarer seg mot angriperne, men hele FN engasjerer seg. Riktignok med heftig dissens og den sedvanlige nølingen, men dog. Og Norge, med SV i regjering, går for bombing av Libya. Den nevnte Kristin Halvorsen har “ennå ikke truffet ett eneste SV-medlem som ikke støtter FN-resolusjonen om Libya” lyder det denne gangen. (Aftenposten)

Både partileder Kristin Halvorsen og utenrikspolitisk talsmann Bård Vegar Solhjell har vært krystallklare på at det var nødvendig å sette makt bak vedtaket i FNs sikkerhetsråd for å hindre Libyas leder Muammar al-Gadafi fra å drepe sin egen befolkning.

Men altså, når Israel gjør det samme, og Halvorsen og Solhjell: her er det faktisk det angrepne landet selv, ikke en mengde utenforstående stater, som forsvarer seg mot forsøkene på å drepe befolkningen deres. Altså enda bedre rettslig grunnlag.

Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Hvorfor dette uforståelige hykleriet?

Hvorfor ikke si det med rene ord: det er forskjell på jødene og resten. Så hadde vi forstått hva dere egentlig mener.

Ynet
Aftenposten
Jerusalem Post 
Beskrivelse av Iron Dome