Stikkordarkiv: ahmadinejad

Når blir det for mye antisemittisme?

Hva er grensen for at det blir for mye antisemittisme?

Jerusalem Post, 15. jan 2011
Oversatt av Roy Tovsrud

Hendelser i FN nylig tyder på at de fleste FN-diplomater ikke vet hvor de skal trekke grensen, men lar hatefulle taler dra ut uten å gå ut.

Lekkasjer gjennom WikiLeaks avslører at diplomater ved FN har fått et vanskelig spørsmål i fanget. Når blir det for mye antisemittisme i FN? Opprinnelig ble FN bygget i asken etter det jødiske folk, og organisasjonen skylder Holocaust-ofrene sitt fundament av menneskerettigheter. I dagens FN ser vi at konservative diplomater står utenfor Generalforsamlingens lokale med hodetelefoner og prøver å finne ut hvor mye lytterne på innsiden må tåle av hat før de går ut.

Den spesifikke hendelsen som WikiLeaks henviser til stammer fra amerikanske tjenestemenn i Stockholm. I september 2009 holdt Irans president Mahmoud Ahmadinejad en tale i forsamlingen. Sverige hadde det rullerende formannskapet, og det var derfor opp til svenske diplomater å bestemme når Ahmadinejad hadde krysset den “røde grenselinjen” som var trukket opp på forhånd. Som det viste seg, gikk enkelte EU-medlemmer ut under talen, mens Sverige ble sittende. Ifølge lekkasjone var svenskene opprørt av den “pinlige mangelen på EU-samordning” – ikke fordi fordommer kringkastes gjennom FNs globale megafon.

Det som hadde forvirret europeerne synes å være jødisk konspirasjonsteori nummer 101. Ahmadinejad hadde brukt sin plattform i FN til å beskrive jøder som “en liten minoritet som dominerer politikk, økonomi og kultur i store deler av verden med sine kompliserte nettverk, og som etablerer en ny form for slaveri … for å nå sine rasistiske ambisjoner.” Men dette vekket bare 11 av FNs 192 medlemmer fra deres seter, blant dem USA. Israel hadde valgt ikke å delta.

Fem måneder tideligere, i april 2009, hadde Ahmadinejad stått på en annen FN-scene i Genéve og benektet Holocaust, og hevdet at “det sionistiske regimet” hadde blitt skapt “under påskudd av jødisk lidelse.” På denne “antirasistiske” sammenkomsten (kalt “Durban 2”) fortsatte han: “…ordet sionisme personifiserer rasismen som feilaktig tyr til religion og misbruker religiøse følelser for å skjule sitt hat og stygge sider.” Denne gang var FNs høykommisær for menneskerettigheter, Navi Pillay, og FNs generalsekretær Ban Ki-moon som limt til sine stoler. Ni stater, herunder USA og Israel, hadde bestemt seg på forhånd for å boikotte konferansen, mens de resterende EU-land og noen få andre reiste seg omsider og gikk.

I september 2010 brukte Ahmadinejad sin FN-ivitasjon til New York til å hevde at 11. september var en innsidejobb. Elementer i den amerikanske regjeringen planla angrepet “for det sionistiske regimets skyld”. Ved denne anledningen gikk sju land mot dørene. Israel hadde på forhånd funnet ut at det ikke var verdt bryet å dra.

Stolleken er ikke den eneste reaksjonen på antisemittisme i FN. De aller fleste lytter oppmerksomt, og mange klapper begeistret. Noen ganger er det ingen som beveger seg i det hele tatt. 8. juni 2010 underviste den syriske representanten i FNs Menneskerettighetsråd: “Israel … er en stat som er bygget på hat … La meg sitere en sang som en gruppe barn på en skolebuss i Israel synger lystig mens de reiser til skolen, – jeg siterer: “med mine tenner vil jeg rive i kjøtt. Men min munn vil jeg suge ditt blod.”

Obama-administrasjonen, som valgte å bli med i dette rådet, hadde en representant til stede. Verken han eller noe annet rådsmedlem rikket på seg. FN-tjenestemenn, som vanligvis avbryter alt de anser som krenkende overfor muslimske stater, sa ingen ting.

År med antisemittisme fra FN har klart drept nerve-enden i flere demokratier. Den 19. og 30. november 2010 sponset FNs generalforsamling sin årlige FNs solidaritetsdag for det palestinske folk etterfulgt av vanlige anti-israelske saker.

Fra scenen i sentrum av New York kom det følgende fra Libya og Syria: “Sionisme er i virkeligheten den verste form for rasisme,” “bosetningene, kreften i de palestinske territoriene,” “Israel viser og reiser sitt stygge ansikt,” “ordet Israel har blitt synonymt med ord som aggresjon, drap, rasisme og terrorisme.”

Mange stater uttrykte sin motstand mot “jødisering” – FNs språk for enhver jødes forbrytelse når de er på hvilket som helst arabisk territorium. De bæljet om israelsk “slaktning”, “apartheid,” “etnisk rensing,” “folkemord,” “rasisme,” “brutalitet,” “forbrytelser mot menneskeheten,” “tortur,” for å “drepe med kaldt blod” og “barbari.” Forbrytelsen ble de skyldige i for “over 60 år siden” – det vil si ved Israels opprettelse.

Det ville ikke ha vært så vanskelig for lytterne å bedømme at å finne opp en kreftbefengt jødisk stat med blodtørstige jødiske okkupanter var antisemittisk. Men ikke ett eneste land rørte seg. Ingen FN-klubbe avbrøt talerne. Bare de diplomatiske finessene med å takke og bukke for presidenten og ambassadøren, og eksellenser og distingverte delegater.

Ved utgangen av et år fullt av dobbeltstandarder, diskriminering og hat i bøtter og spann, var 80 prosent av alle Generalforsamlingens resolusjoner som kritiserte bestemte land, rettet mot den jødiske staten. Bare seks av de resterende FNs 191 medlemsstater fikk kritikk i forhold til menneskerettigheter i det hele tatt, og en av dem var USA. Og nå er halvparten av alle landsspesifikke fordømmelser, resolusjoner og vedtak som noensinne er vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd rettet mot Israel.

I år vil det bli verre, ettersom FNs hovedkvarter forbereder seg på å arrangere det første toppmøtet for “stats- og regjeringssjefer” mot rasisme i september. “Durban 3”, oppkalt etter sin beryktede navnebror i 2001, møtet som fant sted i Durban i Sør-Afrika. Det har som mål å “mobilisere politisk vilje … for full og effektiv gjennomføring av Durban-erklæringen.” Denne deklarasjonen anklager Israel for rasisme og nevner ingen andre.

I motsetning til Durban 1 og 2 som var besøkt av svært få av verdens ledere, er Durban 3 ment å være Ahmadinejads gyldne billett til å fremme ideen om at sionisme er rasisme. Fra et podium i New York vil de også instruere amerikanerne om toleranse, bare noen dager etter 10års jubileet for 11. september. Selv om Canadas statsminister Stephen Harper har nektet å delta, er Obama fortsatt i tvil.

I juni 1979 gjorde pave Johannes Paul II en ni dagers pilgrimsferd til Polen, alt dokumentert i en rørende film: Ni dager som forandret verden. Med troens kraft og moralsk overbevisning apellerte han til millioner av mennesker om forandringer, og han snudde helt om på det sovjetiske imperiet. For en kontrast til Den Europeiske Unions representanter, som gjemmer seg i FNs saler med øretelefoner, og Obama-administrasjonen som er i full forvirring om de skal bli eller dra.

Hvor er verdens ledere i vår tid som er forberedt på å utfordre og tilbakevise med troens kraft og moralsk overbevisning et FN-imperium som er et skall av Eleanor Roosevelts visjon og som er fiendtlig til våre kjæreste verdier?
Forfatteren er direktør for “Touro Institutt for menneskerettigheter og Holocaust” og er seniorstipendiat ved Hudson Institute.

Jerusalem Post

Den virkelige trusselen

Mens mediaoppmerksomheten rundt fredssamtalene mellom Israel og palestina-araberne pågår for fullt, og hele verden er fokusert på at Israel, som ikke har forlenget byggestansen i Judea og Samaria ytterligere ut over de opprinnelig avtalte ti månedene, er regjeringene i regionen langt mer bekymret for det som er den virkelige trusselen.

For mens israelerne nå bare er sånn måtelig interessert i fredsforhandlinger med et folk som de opplever som uinteressert i fred, – og de fleste av dem slett ikke tror på noen fred med palestinerne, og palestinerne på sin side tror heller ikke på fred, så er det ingen tvil om at den store trusselen, ikke bare mot Israel som jødisk stat, men mot freden i regionen, kanskje i hele verden, er Iran. 

En hel del toppolitikere med USA i spissen ser det som umåtelig viktig å få fred mellom de to folkegruppene, og da med klare krav til Israel om hva landet må gjøre og ikke, og det enda før forhandlinger er startet. Men israelerne ser ikke lenger på palestina-araberne som noen stor trussel. Ikke lenger. Sikkerhetsbarrierer rundt utsatte områder og en fast hånd over Gaza i form av marineblokade, har holdt terrorister borte, til tross for verdens høylydte og vedvarende protester.

“Det gode liv i Israel er en virkelighet, det meste annet er litt uklart” blir Ari Shavit sitert på, en skribent i avisen Haaretz. Det er to og et halvt år siden sist det var en selvmordsbomber i Israel. Økonomien blomstrer, og selv arbeidsledigheten ser når ut til å bedres noe. Det meste annet er uklart, – og for de fleste ganske uviktig. I en undersøkelse for et halvt år siden ble israelere bedt om å sette ord på det de så som det viktigste problemet for Israel. Bare 8% av dem sa noe om konflikten med palestinerne. Generelle, almenne problemer som også finnes i de fleste andre land, som utdannelse, kriminalitet, nasjonal sikkerhet og fattigdom  ble vurdert som langt viktigere.

Israel er nummer to i antall nystartede firma på Nasdaq-børsen, Time online beskriver landet slik:  “en rastløs innovasjonskultur paret med det store antallet superhjerner som kom fra Sovjet i 90-årene har gjort Israel til et kontrollsenter for high-tech forskning og utvikling.” Beskyttelsesmuren  holder ikke bare terrorister ute, men så godt som alle andre palestinere også, ifølge samme nettsted. Israelerne kan leve i fred. Tamar Hermann, en politisk forsker som har fulgt israelernes oppfatninger om saken siden 1994, året etter Oslo-avtalen, sier folk ikke lenger ser palestinerne som noen trussel lenger.  Som ubehag, snarere.

Så god er denne beskyttelsen, at det eneste israelere er bekymret for nå, er det som kan kastes over dem, i form av raketter og missiler. Hizbollah har antatt ca 40.000 missiler som peker mot dem fra forskjellige steder i Libanon. Og her er vi ved sakens virkelige kjerne. Det er nemlig Iran som forsyner Hizbollah med våpen.

Den store vanskeligheten er altså ikke den i verdensmålestokk heller lille konflikten mellom Israel og palestinaaraberne. Det som får verdens mektigste ledere til å skjelve i buksene, er hva Iran har tenkt å foreta seg. Samtidig som FN forsøker å få landet til å gi dets inspektører innpass og gi avkall på sin eventuelle atomvåpenproduksjon, vurderer man selvsagt alternativer. Et amerikansk angrep har vært nevnt, et soloutspill fra Israel er ikke så utenkelig, eller en kombinasjon, eventuelt med flere aktører, kunne tukte mullahene.

Men det har til nå vært mest verbal stillingskrig, og det virker heller ikke som om Mahmoud Ahmadinejad i Iran har fått noe større respekt for de stadige truslene om enda tøffere sanksjoner, og det virker heller ikke som om sanksjonene har noen større effekt, ettersom handelen med Iran ikke minker, men øker. Og flere land, deriblant Indonesia og Østerrike, styrker sine bånd og gjensidige forpliktelser til Iran.

Det er derfor ikke underlig at verdens lederne blir litt betenkte når de ser Ahmadinejads åpenbare forakt for dem og hans utilslørte hat og trusler mot den lille jødiske staten. Og det selv om all erfaring viser at hele verden skriker opp i forferdelse straks jødene våger å forsvare seg, og selv om fordømmelsen er ensidig og sterk fra flere FN-organer, ikke minst etter den såkalte “freds-flotiljen” som under dekke av å skulle transportere humanitær hjelp til de trengende på Gaza, presterte å sende et skip som slett ikke hadde noe humanitær hjelp om bord, men derimot terrorister med erfaring fra strid, bevæpnet med kniver og jernstenger, menn som angrep soldatene som kom om bord for å stoppe skipet.

Store deler av verden hadde nok aller helst sett at jødene lot seg slakte ned som under sist verdenskrig, så var man kvitt dem. Det kan i alle fall virke slik. Under Gulf-krigen lot israelerne Scud-rakettene fra Saddam Hussein regne nedover landet sitt. Det er vel den eneste gangen verden ikke kritiserte dem. I alle fall later det til at det er det uhyre viktig at jødene ikke foretar seg noe som kan sette andre i fare, – samtidig som man altså har store problemer med å samle seg om et initiativ mot den samme, en lett synlig, helt åpenbar fare. Så store problemer at selv sanksjoner mot Iran som er vedtatt av FN, ikke blir etterfulgt, men brutt i en slik grad at handelen ikke minsker, men øker. Og selv om trusselen fra Iran blir alvorligere ettersom det punktet nærmer seg at de faktisk er en atommakt.

Derfor er det forutsigbart og forståelig når Frankrikes president Nicolas Sarcozy på G8-møtet i Italia sist torsdag uttalte at et unilateralt israelsk angrep på Iran ville være en “absolutt katastrofe” for verden.  Forumet diskuterte en hel del emner, deriblant Irans kjernefysiske program, som antas å ha som mål å skaffe landet atomvåpen.

“Men derimot skal Israel vite at de ikke står alene, og de må derfor roe seg og se nøkternt på dette. Jeg har kjempet så hardt på vegne av Frankrike for å få verden til å snakke om Iran, at dette også er et sterkt budskap til Israel om at de ikke er alene” sa Sarcozy. Rykter har versert i det senere om at Israel planlegger et angrep på Irans kjernefysiske fasiliteter, særlig etter at USA’s visepresident Joe Biden nylig sa i svar på et spørsmål at “Israel har en suveren rett til selv å avgjøre hva som tjener dem best.”

Israel er utvilsomt selv i stand til å vurdere saken, og så langt har de ikke angrepet Iran. På den annen side kommer Israels angrep som regel som lyn fra klar himmel, så Sarcozy’s frykt er høyst reell. Om frykten for et israelsk angrep på Iran er større enn frykten for et iransk angrep på Israel, eller for den del at Iran overhodet blir en atommakt, vil vise seg. Sunnimuslimene er livredde for det samme, – Iran er dominert av sjiamuslimer. Kloke hoder ser for seg en rekke scenarioer, og mange tar høyde for at Iran ville oppføre seg rasjonelt, selv med atomvåpen, og at USA kunne forhindre en katastrofe om de tilbød Israel å komme inn under deres “atomvåpenparaply”. Men Netanyahu er ganske klar på at Ahmadinejad er “gal”, så man tviler at Israel lar seg lokke av knapper og glansbilder, – urealistiske forventninger.

At det vil være en “absolutt katastrofe” om Iran skaffer seg atomvåpen, og så går til angrep på Israel, eventuelt motsatt, er det heller absolutt ingen tvil om. Ikke bare for Israel, men også for dem som måtte være nødt å ta dem i forsvar, og deres fiender. Og noen ganger får man ikke andre valg enn pest og kolera. USA var slett ikke begeistret for at Israel bombet Osirak, kjernereaktoren i Irak, i 1981, men som Caroline B. Glick påpeker i en artikkel i Jerusalem Post, innså de at det var nødvendig for at de selv skulle lykkes i operasjon Desert Storm ti år senere.

Selv om ikke Iran selv ville trykke på knappen for å utløse en atomkrig, finnes det ingen garanti mot at de utstyrer andre med atomvåpen, for eksempel Hizbollah. Bildet kompliseres ytteligere ved at Tyrkias styrende parti AKP, skal ha mottatt 12 millioner dollar nylig, og man frykter at Erdogan bruker midlene til å fjerne seg ytterligere fra den sekulære konstitusjonen landet har, i retning av partiets islamistiske agenda. Ytterligere millioner er avtalt, opptil 25 millioner. Å tenke seg en allianse mellom Iran, Tyrkia og Syria, kanskje alle med atomvåpen, er ikke lystelig. Hatet til Israel forener, – båndene mellom Iran og Tyrkia ble styrket av at Ankara støttet den såkalte “nødhjelps”-flotiljen, som egentlig ikke var nødhjelp, men var et politisk og religiøst motivert angrep på Israel. Handelen mellom de to landene er planlagt tredoblet i de neste fem år.

Den arabiske verden er splittet i sitt syn. For mens Iran på den ene siden riktig nok representerer islam, og de er teknologisk langt fremme, de har utviklet sin egen teknologi og sine egne våpensystemer, og kan få islamske stater til å fremstå som en motvekt mot Vesten, er det på den annen side stor frykt for at Iran med sin sjia-islam vil ta ledelsen over muslimske stater, og også over araberne. Særlig regjeringene i Saudi-Arabia og Egypt er i denne gruppen, og de ser på Iran som en dødelig trussel, og ønsker ikke at Iran skal få noen dominerende makt i regionen.

Mens diplomatiet pågår for fullt, og all verdens politikere og kommentatorer mener en masse om saken, flytter USA ett av sine største hangarskip, “USS Harry S. Truman” til Den persiske gulf, hvor skipet med sine 6000 mann er en liten by full av soldater. Likeledes alle støttefartøyene som til enhver tid følger hangarskipet. Det foregår en intens skyggeboksing med hensikt å skremme og overbevise. Et brutalt maktspill, realistisk nok, men det er virkelige mennesker med menneskelig psyke som tar avgjørelsene til syvende og sist. Her er rom for feilvurderinger og påfølgende katastrofer, men også for mot og ansvar. En feiltolkning kan få fatale konsekvenser som koster tusenvis, kanskje millioner av mennesker livet, – en modig manns rette avgjørelse kan redde like mange. Det er ikke gitt noen å forutsi dette. Historien skal dømme.

Det er ingen som helst tvil om at frykten er stor og reell på begge sider, og det er ingen tvil om at den er velbegrunnet. Sett på denne bakgrunn er ikke Israels eventuelle fred med en palestinsk president uten støtte i folket, så viktig. Særlig ikke når folket hans ikke lenger utgjør noen reell trussel. Israel angriper ingen som ikke angriper dem. Det er i seg selv et underlig fenomen at verden ikke er mer opptatt av akkurat det. Midtøsten kunne faktisk vært et fredelig sted.

Men hvorfor frykter ikke Israel lenger palestinerne? Fordi Israel ikke lot seg diktere av FN, Menneskerettighetsdomstolen i Haag, og en rekke andre organisasjoner og stater som fordømte sikkerhetsgjerdet deres nedenom og hjem, og fordi jødene har levet med arabere som naboer i en årrekke, og ser at Hamas har dårlig innflytelse på dem og må må holdes nede i den grad det er mulig, og gjør det uten å ta for mye hensyn til alle de velmente råd som strømmer på utenfra så vel som fra venstresiden i deres egen politikk.

IsraelNationalNews: Sarkozy: Israel Attack on Iran ‘Absolute Catastrophe’
The Cutting Edge News: Iran Bankrolls Creeping Islamization of Turkey’s Secular Constitution
Al Arabiya: Why Arabs Fear Iran
Time.com: Why Israel Doesn’t Care About Peace
Aftenposten: Ønsker fred – tror ikke på det
Jerusalem Post: Our World: The plain truth about Israel

Indonesia og Østerrike i allianse med Iran

Det er ikke bare Østerrike som bryter med EU og USA’s ønske om å sanksjonere mot Iran for å tvinge landet til å oppgi sitt atomvåpenprogram.

Som Østerrike har økonomiske årsaker til en utvidelse av samarbeidet med Den islamske republikken har også Indonesia stor gevinst av alliansen. I tillegg kan det vel tenkes at man har andre grunner til å bistå, unnskylde og oppmuntre landet i deres kamp for å få atomvåpen.  (Bildet: Jakarta by night)

Jakarta påsto så tidlig som i 2006 at verdens påstander om at Iran planlegger atomvåpen var «løgner.» En offisiell talsmann fra Indonesia sa sist uke at «Indonesia tror at Irans atomprosjekt kun er for vitenskap og utvikling av teknikk.»

INTENST HAT MOT ISRAEL OG JØDER
Irans president Mahmoud Ahmadinejad sa 10. mai 2006 følgende om Israel (fra VG):

«Israel er et land basert på ondskap, og vil en dag forsvinne«. Dette ble sagt nettopp under et besøk i Indonesia. Uttalelsen kom under et intervju om atomvåpen.
Men den iranske presidenten gjentok også flere ganger at han gjerne vil samarbeide med alle land – med unntak av Israel som han ikke anerkjenner, melder AP.
«Det er ingen grenser for vår vilje til dialog. Men hvis noen putter et våpen i ansiktet ditt og sier at du må snakke, vil du gjøre det?» Sa Ahmadinejad uten å utdype hva han mente.
Den indonesiske presidenten benyttet besøket til å overtale Ahmadinejad til å samarbeide med IAEA.

Når det gjelder Israels holdning i forhold til dette samarbeidet, og i tillegg all den støtte til Iran som de andre muslimske nasjonene i verden gir når det gjelder hatet mot Israel, skal man være fullstendig klar over en ting: «Hvis ikke verden stopper Iran, forbeholder Israel seg retten til å sikre sine innbyggere mot en nytt Holocaust.» Sitat Benjamin Netanyahu, forøvrig.

Dette er ikke en ytring som følge av en imaginær trusel, som Indonesia, eller for den saks skyld palestina-arabernes talsmenn hevder, men en helt konkret og virkelig trusel. Det er vel ingen som for eksempel tror at Scud-rakettene fra Irak under Kuwait-krigen var sendt bare for moro skyld. De var ment å drepe.

Da FN fordømte Ahmadinejads uttalelser om at han ville ødelegge Israel, var Indonesia ett av de land som reserverte seg mot fordømmelsen. Ahmadinejad sa: «Ved Allahs vilje skal vi se ødeleggelsen av Israel i nær fremtid.» Fra før kjenner alle hans hatefulle uttalelser om at han skal utslette Israel fra kartet. Irans samarbeidspartner Hizbollah legger heller ikke skjul på sitt intense hat: «Hvis alle jødene samler seg i Israel, er det bra, for da slipper vi å jage dem ellers i verden.»

I disse dager går Indonesia i bresjen for å tvinge Israel til å undertegne ikkespredningsavtalen (NPT). Men også USA, Storbritannia og Frankrike står nå sammen med blant andre Iran og Indonesia i dette hykleriet. Det var nettopp dette trekløveret som forsynte Israel med kjernevåpen, mener hamsayehnet seg å vite.

Israel er bekymret for at Indonesia skal bli overlatt styringen over den maritime delen av Unifil-styrkene. I dag har IDF et godt samarbeid med styrkene. Det er Italia som har kommandoen nå, mens Italia, Tyskland, Hellas og Tyrkia leverer mannskap. Dersom Indonesia tar over ansvaret, frykter man at samarbeidet vil bli dårligere, med negative følger for sikkerheten. Italia kommer til å trekke seg fra oppgaven i juni, og Indonesia er nevnt som en mulig oppfølger. Middelhavet er en kjent smuglerrute brukt av Iran når Hizbollah skal forsynes med våpen, og det gode forholdet mellom Indonesia og Iran ville bli en fare for Israel. Israel har ikke formelle diplomatiske bånd til Indonesia.

TETTE BÅND INDONESIA-IRAN
En iransk viseminister, Mohsen Pak-Ayeen, sa at båndene med Indonesia «kan tjene som den viktigste kapital vi har for strategisk planlegging, med tette, altomfattende bånd.»

Indonesias utenriksdepartement gratulerte Irans president Mahmoud Ahmadinejad med gjenvalget i juni 2009.

Landet avsto fra å stemme i FN vedrørende sanksjoner overfor Irans atomprogram i 2006, men stemte for i 2007. I 2008 avsto de fra å stemme over UNSCR 1803, med begrunnelsen at Iran «jo samarbeider med IAEA», og at sanksjoner ikke nødvendigvis ville kunne bedre Irans atompolitikk. Imidlertid stemte Indonesia for UNSCR 1835 mot Iran.

IRANS ATOMPROGRAM «FREDELIG»
Under en pressekonferanse i april 2007 kalte Indonesias president  Susilo Bambang Yudhoyono Irans atomprogram «fredelig»og FN’s resolusjoner «ulovlige». I et møte i Teheran i januar 2009 ble også Irans anrikelse av uran støttet offisielt.

Indonesia har et godt, bilateralt økonomisk forhold til Iran. I mai 2009 bekreftet Irans ambassadør til Indonesia at landet var villig til å knytte tettere økonomiske bånd, og at handelen mellom de to land ville kunne komme opp i 1 milliard usd i nær fremtid. Handelen er for det meste innen energi, men har spredt seg over flere sektorer i det senere. Et enormt felles oljeraffineri planlegges fullført i Indonesia i 2012, med en totalverdi på $6.000.000.000,-

I desember 2009 uttrykte en talsmann for det indonesiske parlament sitt lands ønske om et tettere samarbeid innen diverse teknologiske felter, hvor Iran har «uvurderlig erfaring».

Indonesia og Iran, to av verdens tettest befolkede muslimske land, holder tett diplomatisk kontakt på høyt nivå. De har ambassader i hverandres hovedsteder. I januar 2009 hadde Irans leder for rettsvesenet, Ayatollah Seyed Mahmoud Hashemi Shahroudi, et møte med Indonesia, og beskrev landet som «et stort potensiale for dem muslimske verden.» I mai samme år hadde en stor journalistorganisasjon i Iran møte med tilsvarende i Indonesia. Hensikten med møtet var å finne metoder å motvirke det de så som «feilaktig beskrivelse i media av forholdene i de to land.»

http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/137371
http://www.irantracker.org/foreign-relations/indonesia-iran-foreign-relations
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=116047
http://www.haaretz.com/news/indonesia-qatar-delay-un-condemnation-of-ahmadinejad-over-israel-1.222657
http://www.hamsayeh.net/hamsayehnet_iran-international%20news1207.htm
http://www.jpost.com/Israel/Article.aspx?ID=174136
http://corner.nationalreview.com/post/?q=MjFkZTMyNGM3OGNjOTk3MTBhYzJlYzQ4NzIyZTdjMTc
=

Staten Israel 62 år

Gratulerer med din 62 års frihetsdag, Israel

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme (SMA)

I kveld i år feirer jødene 62-årsjubileum av fornyet jødisk suverenitet over fedrelandet Israel.  Den jødiske nasjonen går ikke inn i sitt gledesdag før den har minnes den største forbrytelse mot jødene i nyere tid, Holocaust på Ha- Shoah dagen (Yom Ha-Shoah den 12.4) og minnet de falne soldatene og terrorofrene i Israel (Yom Hazikaron den 19.4). Den 12.5. feirer jødene Jerusalem dagen, for å minne om Kong Davids hovedstad som siden har blitt jødenes hovedstad.

I forbindelse med jødenes frigjøringsdag marsjerte iranske soldater bak atomvåpen i Teheras gater i dag mens Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, lovet å utrydde Israel. Dette var hans fredelige muslimske gave til jødene og verden ellers.  Jødehat og trusler var alt Ahmadinejad hadde å dele med sin nasjon.

I nesten 2000 år ventet jødene på at dette mirakelet skulle skje.  Mirakelet kom tross store hindringer og utallige utryddelsesforsøk.  Det er ikke lett å sette ord på denne vidunderlige begivenhet i jødenes historie.  De første jøder som opplevde dette mirakelet var ikke høvdinger ikledd søndagsklær — men en rest som så vidt kom levende ut fra de europeiske krematoriene, og de som i siste liten berget nakken fra islams mangeårige jihad i araberlandene.

Skulle man finne noe lignende tidligere i historien, må man kanskje gå helt tilbake til befrielsen av jødene fra slaveriet i Egypt.  I begge tilfellene ble jødene, som nesten hadde blitt tilintetgjort, løftet opp og berget i siste liten.  For dem av oss som tror på G-d, har disse to miraklene en guddommelig årsak og er en stadfesting av det viktigste budskapet ved troen på Israels G-d.
Men uansett tro er det innlysende at jødenes tilbakekomst etter nesten 2000 år i diaspora er en unik hendelse i menneskehetens historie.  Fire ganger vendte jødene tilbake til landet i løpet av sin 3800 år lange historie.  I løpet av denne lange periode har mange deler av verden skiftet både befolkning og kultur, store riker har for lengst forsvunnet og store deler av verden har flere ganger byttet hender.

I denne tidsperioden dukket det også opp flere religioner med jødedommen som utgangspunkt.  De største av dem, kristendommen og islam, har i tidens løp blitt til milliarders tro, men har ikke hatt mye rom for hverken jødene eller deres tro, og har i årenes løp myrdet uttallige jøder i en ubegripelig kamp om å utrydde det treet de vokste ut fra.
I nærmere 2000 år var jødene spredt og forfulgt over hele verden, men mirakuløst nok klarte de å bevare sin identitet.  Jøder som bodde i Europa, Kina, Yemen, Russland og andre verdenshjørner, hadde forbausende mye til felles og de bevarte sitt jødiske livsløp med en felles drøm om å komme tilbake til fedrelandet, Israel, gjenopprette Tempelet i Jerusalem og be ved fedrenes grav i Hebron.

For litt over 100 år siden startet pogromene mot jødene i Europa og illusjonen om å bli integrert og akseptert av det sekulære, såkalt opplyste samfunnet, ble knust da søndagsprekenene tente gnisten hos den bedende mobben, som gikk amok på de forsvarsløse jødene.  Desillusjonerte jøder fant veien til det øde fedrelandet som på den tid var under tyrkisk okkupasjon, noe som hadde vedvart i ca. 400 år.  På den tiden var det om lag 300,000 mennesker som bodde i ørkenen Israel.  Kun ca. 5000 av dem var jøder som tilhørte den eldgamle jødiske menigheten som aldri hadde forlatt fedrelandet etter Abraham satte sin fot i Israel.  Resten var tyrkere, arabere og andre folkeslag som ble hentet dit av det ottomanske riket.

Arbeidet med å gjenopprette Israel under jødisk suverenitet gikk fremover med stormskritt.  Mot alle odds klarte jødene å overleve den daglige arabiske terroren.   Forsvarsgrupper ble etablert for å motstå muslimenes angrep.  Helsetjenester, skolesystem, fagforeninger og et skattesystem var på plass lenge før FN omsider motvillig godkjente den jødiske staten.
Vesten og FN som i dag er så å si kontrollert av muslimenes olje og politiske press, har gjort og gjør alt de kan for å tilfredsstille de stadig økende krav fra den aldri fornøyde muslimske verden.  FNs delingsplan av 1947 for Israel, omfattet utrolig nok 7 landområder: 3 til jødene, 3 til araberne og et internasjonalt styrt Jerusalem, som jødene ikke skulle ha en fysisk korridor til.  Planen må sees som et forsøk på å hindre dannelsen av en jødisk stat, stikk i strid med det Folkeforbundet vedtok i 1922.

Den jødiske drømmen som ble til virkelighet, skapte en alvorlig sprekk i islams mur og i Kirkens erstatningsteologiske vranglære.  Disse to står fortsatt skulder ved skulder i sin iherdige kamp mot Synagogen.  Mange kirkelige organisasjoner støtter aktivt de muslimske terroristene og noen av dem har langt på vei tatt imot en ny tolkning av erstatningsteologien, der jøden Jesus, jødenes historie, arv og land, er blitt til “palestinske”. Den såkalte Kairodokumentet er et godt eksempel på at jødehatet  fortsatt er et levende udyr blant oss, som hver og en av oss er forpliktet til å bekjempe.

Så intenst er jødehatet hos noen biskoper og kirkeledere også fra Norge, at de til og med drar på “pilegrimsreise” til Hamas og PLO.  For å finne en tilsvarende underkastelse av de kristne, må vi gå helt tilbake til 633 f.Kr., da østlige kirkeledere åpnet døren for islam og hjalp Abu Bachars beduinhær med å islamisere den kristne befolkningen.

Men parallelt med dette har deler av Kirken også vært modig og ærlig innsett at erstatningsteologien og dens dødelige og antisemittiske jødemisjon ikke står i samsvar med Israels gjenopprettelse, et mirakel som er profetert i Bibelen.  De valgte derfor det som jeg kaller for en kristen “medbrødreteologi”.  Spesielt i Holland, Tyskland og USA vokste det frem en kristen teologi som ikke så på jødene som en antitese til kristendommen, men som likeverdige brødre.

For første gang i historien ble det startet en ikke-jødisk sionistisk bevegelse som støttet jødenes rett til livet og landet.  Israels overlevelseskamp og de mange seirene i krigene de siste 62 årene har styrket båndene mellom kristne og jøder som stadig finner veier til en positiv dialog der begge sider respekterer hverandre.

De antisemittiske media, slik vi ser også i Norge, fortsetter til og med i dag å ignorere eller dolke ofrene, mens de støtter de rike og mektige aggressorene.  Slik som Vesten stuet de jødiske ofrene i gasskamre, fortsetter journalister og andre å presse jødene i døden, ved fortsatt i det offentlige rom å spre løgnaktig propaganda som har ett mål: Å redusere Israel til et territorium der muslimenes masseutryddelsesvåpen vil være mer effektive.  De markedsfører “fred” med verdens verste folkemordere: Jihadistene, som klarte å rense nesten hele Midtøsten og Nord-Afrika etniskfor  urbefolkninger som nektet å la seg tvangsislamisere.

Mediene har ikke oppfunnet propagandakrigen mot jødene, men fortsetter bare 1900 års europeisk arv, som begynte med den romerske keiseren Hadrian.  Det var han som kalte landet Israel for Palestina, etter det egeiske folket, filisterne, som på den tiden hadde vært utryddet i omtrent 1000 år.  Det var han som rev Jerusalem ned til grunnen og bygget en hedensk by på dens ruiner; Aelia Capitolina, og det var han som bygget et slavemarked i Hebron.  Herfra solgte han utallige jøder som slaver til alle verdens kanter.

I forbindelse med feiringen av 62 år med fornyet jødisk suverenitet i jødelandet Israel, kan vi forvente mange angrep på jødene.  Vi har allerede sett hvordan de såkalte menneskerettighetsorganisasjoner, hvis ledelse handler på en antisemittisk og rasistisk måte, støtter fascistiske ideologier og bl.a. oppfordrer til at den jødiske staten skal opphøre. 

Vi må sammen motarbeide disse mørke krefter i samfunnet vårt og vi må hjelpe jødene i Israel til å kunne stå for sine rettigheter og ignorere propagandaen som i dag er lik den jødene opplevde før og under Holocaust.  For dette dreier seg ikke bare om noen jøder der nede i Israel, men også om dine barn og barnebarns fremtid.  Vi må stå sammen, uansett hvor vanskelig dette kan bli, for vi må kjempe for friheten og vår kulturarv.

I jødenes 62-gledens dag har vi alle mye å glede oss over: Ikke bare at rettferdigheten seiret og G-ds folk ventet tilbake til Abraham, Ytzhak og Yaakobs land, men også over alt det gode som jødene har velsignet verden med i form av mange gode oppfinnelser, som har kommet hele menneskeheten til gode:

  • En herlig Gud isteden for mange avguder
  • En fridag isteden for evig slaveri
  • En fri tanke isteden for dhimmi-trelldommen
  • Menneskerettigheter isteden for undertrykkelse
  • Høyteknologi, medisiner, landsbruk istedenfor evig fattigdom og elendighet

Vi gratulerer et folk som tenker, forsker, tviler og prøver, et folk som aldri sover, aldri gir opp og har alltid noe positivt å bidra til oss alle,

Gratulerer Israel!