Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017."  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen "Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter" fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer ("andre minoriteter").  Denne endringen har antakelig vært ansett ...

Mer...

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Våre tanker går …

Den grusomme terrorhandlingen i Manchester forleden utløste sorg og medfølelse fra en hel verden.  Våre politiske ledere var samstemte i forsikringen om at ”våre tanker går til alle som er rammet.”  Det er viktig ikke å glemme dem som har vært rammet av terror.  Men vi må også stille spørsmålet om det ikke snart er på tide å la noen tanker gå til alle dem som ennå ikke er rammet, men som med stor sannsynlighet vil kunne bli det om ikke lenge.  Hvor lenge kan dette pågå uten at folk flest får en følelse av at sannsynligheten for terrorangrep minsker.  Til nå har den bare økt.

Terrorangrep mot barn, ungdom og popkonsert er ikke noe nytt.  Det har man opplevd både i Frankrike og Israel.  Israelerne har opplevd terror i mer enn et århundre og har utviklet forsvar mot slik udåd som har ført til at antallet ofre er blitt drastisk redusert til tross for at antallet terrorangrep har vært økende.  Frankrike mobiliserte hæren og opprettet unntakstilstand for å beskytte innbyggerne i Paris mot terrorister.  Noe tilsvarende skjer nå i Storbritannia.  Dette er et kostbart tiltak og har svært begrenset virkning, − det minner om oppgitthet og panikk.  Også det å engasjere NATO i Midtøsten har en slik karakter.  Israel satser på høyteknologisk overvåkning og fysiske sperringer og kontrollposter, noe som er sikrere, men som medfører en høy sosial og menneskelig kostnad.  Forsvar mot terror er i alle tilfeller kostbart, men finnes det et alternativ?

Utøvelse av terror er også kostbart.  Virksomheten er avhengig av økonomiske og menneskelige ressurser.  Den må finansieres og bemannes av mennesker som er opplært og mentalt forberedt til slik ugjerning.  Et viktig spørsmål er derfor om det er mulig å identifisere de pengestrømmene og finansieringskildene til dem som organiserer, forbereder og utøver terror.  Er det mulig å finne ut hvor terrorister får sin ideologiske og tekniske opplæring fra?  Hvilken rolle spiller for eksempel mediene, Internett, moskéene og imamene?  Kan deres politiske og religiøse agitasjon og oppvigleri stanses?  Vet vi hvor de får sine våpen og andre stridsmidler fra?  Kan man ved å fjerne tilgangen på våpen, ammunisjon, økonomiske og organisatoriske midler, redusere og på sikt kanskje helt eliminere muligheten for å utøve slik terror mot det sivile samfunn som vi har sett så mange eksempler på i senere år?

Vi er overbevist om at mulighetene finnes, men vi er mindre sikre på om det finnes tilstrekkelig med besluttsomme politikere som har vilje, mot og evne til å ta fatt i problemet på en effektiv måte.  Derfor frykter vi at vi i lang tid vil måtte høre at våre lederes tanker helst går til dem som allerede er rammet.  Til høsten vil vi enda en gang måtte gi vår stemme til ledere som famler i blinde og viker unna når de stilles overfor terrorens grusomhet.  De vet inderlig godt at terrorister ikke beskytter sine ofre med de menneskerettighetene de selv omgir terroristene med.  Det er vel og bra å si at vi må øke og intensivere overvåkningen av potensielle terrorister.  Men dersom vi samtidig også øker de pengestrømmene som går til velferd og humanitære formål i terroristenes organisasjoner og som til slutt ender i terroristenes og våpensmedenes lommer, er vi i beste fall like langt.  Da har vi forsynt terroristene med våpen og rettsbeskyttelse som ofrene ikke har.

Etter at slike problemstillinger har vært omtalt og kjent i noen år, ser vi imidlertid ingen endring i de norske overføringene til organisasjoner som direkte eller indirekte er medansvarlige for terrorangrep.  Det er ingenting som tilsier at vi kan slå oss til ro.  De direkte overføringene fra Utenriksdepartementet til organisasjoner som PLO og Fatah er bare en del av den samlede flommen av norske millioner til ulike organisasjoner som opererer i Midtøsten.  Hvor disse pengene ender og hva de brukes til har hverken UD, Riksrevisjonen eller Stortinget noen oversikt over.  Derfor stiller vi med et stort og selvforskyldt handikap i kampen mot terror.

Vi registrerer nye toner fra USA når det gjelder forholdet til terrorister og deres støttespillere.  USAs president Trump høstet misnøye under sitt besøk i Betlehem hvor han i sterke ordelag fordømte terrorismen og dens medløpere i nærvær av den palestinske ledelsen.  Det kom imidlertid ingen signaler som tydet på at Trump vil kunne klare å endre støtten til terrorisme hos PLO-regimet.  Et av hovedproblemene er at de organisasjonene som sitter med makten i de palestinske områdene også mottar rundhåndet finansiering av sin virksomhet fra vestlige land, og derfor har få incentiver til å endre politikk.  De har lang erfaring med at åpenlys sponsing av terror ikke fører til svekket europeisk eller norsk finansiell støtte.  Slik dette forholdet har utviklet seg gjennom de to siste tiårene, er det rimelig å anta at president Trump vil ha lettere for å skape fred i Midtøsten om han legger press på europeerne enn om han forhandler med palestinerne.

Dersom fred med Israel og en tostatsløsning var et prioritert mål for dem, ville palestinerne ha kunnet få det for mange år siden.  Vi har derfor litt større forventninger til hva israelerne kan oppnå av regional stabilitet i forholdet til sine naboland som Egypt og Saudi Arabia.  Men selv i forhold til disse landene vil freden på lang sikt være knyttet til de sittende regimene.  I land hvor folks lojalitet i første rekke knytter seg til den klanen og stammen de er medlem av, vil avtaler ofte opphøre etter omveltninger i ledelsen.  Når denne begrensningen ikke erkjennes i Vesten, ligger forholdet til rette for tragiske feilgrep, misforståelser og nye skuffelser.

Bare i Syria kjemper nå mer enn hundre militsgrupper fra ulike klaner og stammer om makten i sine områder.  Likedan er det i Libya hvor USA og NATO sørget for at Gaddafis rikholdige våpenlagre ble spredd omkring i hele Midtøsten.  Å skape fred i slike land samtidig som de beholder en karakter av enhetlig nasjonalstat i FNs forstand, vil neppe være mulig uten de former for diktatur Midtøsten alltid har vært preget av.  Tilsvarende er forholdene i de palestinske områdene, hvor en rekke terrorgrupper og organisasjoner kjemper om kontroll og hegemoni.  En avgjørende forutsetning for stabilitet i dette området er at den europeiske finansieringen av politisk oppvigleri og terror stanses slik at regimet blir mer avhengig av hva det selv kan få til gjennom egen økonomisk innsats og fredelig samkvem med naboene.

Det er imidlertid ingenting i det politiske bildet som i dag tyder på at en slik endring er forestående, eller i det hele tatt påtenkt.  Vi må derfor i all overskuelig fremtid forvente at terroristene krever sine ofre og våre motløse politikere lar sine tanker gå til ofrene.  De synes for lengst å ha gitt opp og ber oss i stedet lære å leve med terroren.  Men er det nødvendig og akseptabelt?  Vil folket la seg underkue på denne måten helt frivillig?

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?