Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017."  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen "Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter" fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer ("andre minoriteter").  Denne endringen har antakelig vært ansett ...

Mer...

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet.

Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte engasjement for å hindre at en slik katastrofe skal kunne gjenta seg i vårt samfunn.

Noe som skapte ettertanke hos mange var de ytre rammene om disse arrangementene i hovedstaden.  Det var mange som fikk en følelse av at vi kanskje likevel ikke skal være så sikre på at ikke tragedien kan gjenta seg.  I dag kan man ikke ferdes langs Karl Johans gate uten å få en knugende følelse av at noe igjen er galt omkring oss.  Det åpne gatemiljøet er gjenmurt av barrikader av betong som uttrykker en tydelig advarsel om en fare innbyggerne ikke har opplevd her siden krigens dager.  Også da var det sperringer i gatene.

Minnemarkeringene av jødenes ulykke måtte holdes under høyeste sikkerhetsoppbud, og denne gangen var det ikke bare jødenes sikkerhet man fryktet for.  Oslo sentrum bærer preg av å være under beleiring.  Minnemarkeringene ble ikke annonsert.  Folket ble ikke oppfordret til å møte frem.  Det hele skjedde på en mest mulig stille måte som ikke vakte oppmerksomhet på forhånd.  Væpnet politi patruljerte i området.  Dette er forresten blitt et vanlig syn, selv om den politiske motstanden mot bevæpning av politiet er sterk.  Selv barnetoget 17. mai beskyttes nå med militært pregete sikkerhetstiltak.  Er det noen blant oss som vil barna noe ondt?

Nesten umerkelig er vi kommet i en tilstand hvor det å feire 17. mai eller å være med på å minnes jødetransporten og Krystallnatten er i ferd med å bli et vågestykke som krever heltemot og politibeskyttelse.  Det får oss til å tenke på venner som beretter fra krigens dager at de feiret 17. mai med stille sang bak nedrullede gardiner.  

Men kongehuset og statsministeren står oppreist.  De holder trofast sine taler og viker ikke for trusler om terror.  Det virker umiddelbart litt betryggende, men det reiser samtidig en følelse av at vi som samfunn ikke lenger forsvarer vår fred og frihet slik vi engang gjorde.  I stedet murer vi oss inne bak stål og betong i håp om at vi slipper med det.  Vi tror ikke at vi slipper med det.  De som vil ødelegge barnetoget og minnestundene våre, har fremdeles alle muligheter til å nå sine onde mål, og deres evne til gå til aksjon vurderes og meddeles fortløpende av sikkerhetspolitiet, nesten som en slags værprognose.

Vi mangler en slik prognose som forteller oss hvordan faren for terror, som har tiltatt i takt med innvandringen til Europa de siste tiårene, vil utvikle seg i de kommende årene når forventet innvandring fra terrorbelastede deler av verden fortsetter å strømme på.  For det er jo ingenting på den politiske horisonten som tilsier at myndighetene i overskuelig fremtid vil velge å ta kontroll over denne faren og beskytte befolkningen med annet enn betongelementer og blomsterpotter langs hovedgatene?

Det eneste «tiltaket» vi foreløpig registrerer i Norge, utenom symbolske veisperringer, er medietaushet, – en selvpålagt uvilje fra medienes side mot å omtale problemet og bringe det inn i den offentlige debatt.  I vårt naboland Sverige ser vi dette tydeligst.  Her har man bygget opp et apparat for å kontrollere uønsket debatt på sosiale medier.  Denne prisbelønte virksomheten retter seg mot innvandrings- og islam-kritiske ytringer, især på Facebook.  Men for eksempel virksomheten til den Palestina-arabiske terror-organisasjonen Demokratisk front for frigjøring av Palestina, DFLP, som med marxist-leninistisk retorikk hyller terror og agiterer for ødeleggelse av den jødiske staten Israel, ikke har problemer med sin utbredelse av grovt jødehat i Sverige.

På norsk side har regjeringen også lansert sin strategi mot hatefulle ytringer.  Dette er et tiltak vi må hilse velkommen.  Det er lett å se på sosiale medier at personlig sjikane og verbal trakassering noen steder har tatt overhånd og tenderer mot rasisme og jødehat.  Men er det her snakk om virkemidler som på sikt vil kunne redusere sannsynligheten for terrorangrep?  Vi tror ikke det.  Vi tror at den sjikanøse atferden vi kan observere hos enkelte på Internett, like gjerne er et uttrykk for reaksjon mot samfunnsledelsens åpenbare evneløshet når det gjelder å bygge opp et effektivt forsvar mot terrorfaren.

Sverige har alltid har ligget noen år foran Norge i utviklingen når det gjelder å introdusere sosialpolitiske reformer og tiltak.  Men svenskenes bestrebelser på å få bukt med gateterrorismen i en by som Malmö, håper vi å slippe å se i Norge: En militsgruppe med tilknytning til terror-organisasjonen Det muslimske brorskap blir nå betalt av Malmö kommune for å holde ro og orden i den muslimske bydelen Rosengård.  De får, med tilslutning fra den svenske Forvaltningsretten, betaling fra det offentlige for å «beskytte» det svenske samfunnet mot seg selv.  Men dette er jo et klassisk dhimmi-opplegg hvor muslimer, med hjemmel i koranens sura 9:29 skal kreve særskatt fra de vantro for å beskytte dem.  Svenskene betaler.

Det synes ikke å finnes noen erkjennelse hos svenske myndigheter av at deres strategi for å få kontroll over gateterrorismen i landet er mislykket og snarere vil føre til mer ekstrem atferd hos nye militsgrupper som også kan tenke seg å gi «beskyttelse» til sitt lokalsamfunn mot betaling. 

I Norge debatterer man også finansiell støtte til islamske grupperinger.  Nylig har regjeringen sagt nei til fortsatt støtte til Islamsk råd, men det innebærer neppe annet enn at det dukker opp nye «islamske råd» som får pengene, og det er ikke småpenger det er snakk om.  Norske offentlige overføringer til islamske formål dreier seg om titalls millioner kroner årlig, uten at man kan registrere annet bidrag til gjengjeld enn at muslimer er mindre militante i Norge enn i Sverige.  Men den svenske modellen kan fort bli attraktiv også for grupper i Norge. 

Det vil vise seg om penger i lengden er et effektivt virkemiddel mot terrorisme, eller om en slik politikk heller fører til mer undergraving av respekten for de verdier samfunnet er bygget på, nye krav og mer terror.  Uansett vil vi samfunnsborgere stå tilbake med en følelse av utrygghet som ikke kan være så veldig forskjellig fra den de opplevde i middelalderens beleirede byer.  Det er stadig mer som likner. 

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?