Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017."  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen "Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter" fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer ("andre minoriteter").  Denne endringen har antakelig vært ansett ...

Mer...

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Norsk Midtøsten-politikk

Blant de mange spørsmål som for tiden reises omkring utenriksministerens holdning til underlige avstemninger og resolusjoner i FN-systemet var spørsmålet om hvordan Norge stemte da Saudi Arabia ble innvalgt som medlem av FNs kvinnekommisjon.  Til og med stortingsrepresentanter våknet da det ble kjent at et av verdens mest kvinnediskriminerende regimer fikk sete og innflytelse i det FN-organet som behandler kvinners rettigheter og likestilling.

Utenriksministeren hadde imidlertid ikke mot til å forklare Norges stemmegivning og begrunnet sin taushet med at det er ”fast praksis” ikke å opplyse hva man stemmer i hemmelige valg.  Men hvor hemmelig var det egentlig?  Den svenske utenriksministeren som nok personlig var mindre beskjemmet over valget, kunne fortelle at det var ingen som stemte imot og at Saudi Arabia til og med ble valgt med akklamasjon.  Utenriksminister Brende instruerte med andre ord sin delegasjon om å klappe i hendene da Saudi Arabia ble valgt til å få innflytelse over kvinners likestillingskamp.

La det være sagt med det samme: Det er ingen grunn til å bli overrasket over Norges stemmegivning i den saken.  Tvert om: Den er 100 prosent i overensstemmelse med norsk Midtøsten-politikk slik den har hatt som ”fast praksis” de siste 15-20 år eller mer.  Vi kjenner ikke til en eneste avstemning noe sted i FN-systemet hvor Norge har unnlatt å vise sin støtte til Midtøstens totalitære røverstater når de har bedt om det.  Det er dette som er norsk Midtøsten-politikk.

I enkelte tilfeller har vi kunnet observere at Norge har avstått fra å avgi stemme når vedtaket altfor åpenlyst har vært basert på løgn og falskneri.  Også i Utenriksdepartementet forstår man at å unnlate å stemme imot en resolusjon som helt åpenbart bygger på usannheter, er en litt fordekt måte å støtte den på: ”Vi slutter oss til løgnen, men lar være å si det høyt av hensyn til evt. politiske reaksjoner hjemme,” synes man å tenke.

Norge er for tiden ikke medlem av styringsrådet i UNESCO som på Israels uavhengighetsdag forleden enda en gang vedtok en resolusjon som påstår at Det jødiske kvarteret, Klagemuren og Tempelhøyden i Jerusalem er ”okkupert palestinsk område” som Israel ikke har suverenitetsrettigheter til.  UNESCO har nå flere ganger vedtatt resolusjoner som fornekter det jødiske folks historiske tilknytning til sin hovedstad, de jødiske hellige stedene i landet og til de jødiske kjerneområdene Judea og Samaria.  Det er imidlertid ingen grunn til å tvile på at Norge i dette spørsmålet ville ha fulgt Sverige og andre EU-land som sammen med araberstatene gjentok dette historiske falsumet.

Påstanden om at Det jødiske kvarteret og Klagemuren i Jerusalem er ”okkupert palestinsk område” hvor israelsk nærvær og virksomhet er ”folkerettsstridig” er nemlig for lengst kanonisert av Regjeringen som grunnlag for norsk Midtøsten-politikk.  Slik var det under den forrige regjeringen og slik må vi regne med at det blir under den neste.  I likhet med Sverige, araberstatene og flertallet i UNESCO mener heller ikke den norske regjeringen at det jødiske folk har en slik historisk tilknytning til Jerusalem og Tempelhøyden som Folkeforbundet, inkludert Norge, uttrykte sin erkjennelse av i 1922 og FN i 1945.

I Norge dreier debatten om Midtøsten seg for tiden mest om hvorvidt vi bør avstå fra å finansiere den terrorvirksomheten som PLO-regimet til Mahmoud Abbas utøver mot befolkningen i Israel.  Både politikere og redaktører har oppdaget det paradokset som vi begynte å omtale allerede for 15 år siden om at den norske fredsmekleren bidrar til finansiering av religiøst oppvigleri og terror mot den israelske part i fredsforhandlingene.

Vi tror ikke utenriksministeren vil la seg påvirke av den informasjonen han får om at han med sine hundretalls bistandsmillioner bidrar til å forsterke og forlenge konflikten.  Dersom det var humanitære hensyn og mulighet for fred som lå til grunn for norsk støtte til PLO og Fatah, burde pengestrømmen ha tørket inn for mange år siden.  Vi tror imidlertid norsk tilpasning til EUs feilslåtte felles utenrikspolitikk og den amerikanske Obama-administrasjonens mislykkede innsats i Midtøsten var vel så retningsgivende for norsk politikk i senere tid.

Nå har USAs optimistiske president Donald Trump iverksatt sitt eget forsøk på å skape fred mellom Israel og dets arabiske naboer.  Vi har lenge sett og omtalt muligheter for et begrenset regionalt freds- og sikkerhetssamarbeid mellom Israel og toneangivende arabiske land som Egypt, Saudi Arabia og muligens Jordan, men det er fremdeles ingenting som tyder på at Trump vil få Abbas og PLO med seg på en genuin fredsavtale som den jødiske staten kan akseptere som grunnlag for å fire på sine sikkerhetsbehov.

Møtet mellom dem i Washington nylig avslørte at PLO ikke er rede til å forhandle om fred i ordets rette forstand og i Oslo-avtalenes ånd.  Det var ingenting i erklæringen fra Abbas som tydet på at han var klar for å inngå noen form for kompromiss i forhold til sine gamle maksimalistiske krav overfor Israel.  Ingenting tydet på at han vil holde seg til Oslo-avtalene.

Ikke engang Trumps oppfordring til ham om å avslutte det anti-israelske oppvigleriet og finansiering av terrorister ble møtt med en innrømmelse.  Når en slik anledning til å vise fredsvilje ikke ble benyttet, ser vi ingen grunn til å tro at fred med PLO vil oppstå i nær fremtid.  Det som står øverst på dagsorden i de selvstyrte områdene er nemlig maktkampen i forkant av den aldrende ”presidentens” bortgang og rivaliseringen mellom Fatah og Hamas.

Dessuten har Hamas allerede gjort det klart at Abbas ikke har myndighet til å forhandle på vegne av palestinerne.  Det har for så vidt ikke Hamas heller, men her er det bare makten som rår.  Rettsstatens prinsipper har ingen gyldighet blant terrorister.  Men forstår utenriksministeren det?

Noe som avtegner seg som et mulig utfall er at PLO nominerer den fengslede terroristen Marwan Barghouti som Abbas sin etterfølger.  Det vil være ensbetydende med å beslutte at PLOs konflikt med Israel skal skjerpes og vedvare i all overskuelig fremtid.  Abbas har allerede avvist kravet om at han skal slutte med å bruke bistandsmidler til å lønne terrorister.  Den terrororganisasjonen han selv er leder for, Fatah, har til og med erklært at avlønning av terrorister støtter opp under deres forestilling om hva fred er.

Vi kan trygt slå fast at uansett hvilken avtale Trump måtte greie å få Abbas med på, vil israelerne gjøre klokest i å holde seg våkne.  Det finnes ikke eksempler på at PLO-regimet under Abbas har greid å overholde noen av de mange avtalene de har undertegnet, og uansett har slike avtaler bare kortvarig gyldighet, noe Oslo-avtalenes skjebne vitner om.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?