Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017."  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen "Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter" fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer ("andre minoriteter").  Denne endringen har antakelig vært ansett ...

Mer...

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Norge radikaliseres

Radikalisering har i lang tid vært et tema for debatt og politisk handling.  I dag vil de fleste oppfatte temaet radikalisering som å dreie seg om unge muslimer som av religiøse grunner setter seg fore å praktisere det de har lært om bruk av terror i islamsk «hellig krig.»  Derfor mener man at de representerer en fare for samfunnet som politiet må ta seg av.  PST og andre politiavdelinger bruker store ressurser i forsøket på å få kontroll over denne radikaliseringen som de helt riktig ser som en fare for rikets sikkerhet.

Men radikalisering er noe langt mer allment.  Det omfatter også andre politiske aktivister som med brennende ideologisk overbevisning fremmer ytterliggående standpunkter som de i likhet med de islamske jihadistene i verste fall setter ut i livet gjennom tvang eller mer eller mindre voldelig atferd.  Historien er full av eksempler, og for jødenes del er det kanskje først og fremst den politiske radikalismens utvikling under den tyske Weimar-republikken i mellomkrigstiden som står fremst i minnet.  Den førte til en global katastrofe som bl.a. kostet mer enn 6 millioner jøder og 50 millioner andre mennesker livet.  Det er ikke lenge siden.

Men den europeiske politiske radikalismen, slik den kom til uttrykk i fascismen under Mussolini og Franco, den nazistiske bevegelsen under Hitler og Quisling og den marxist-leninistiske kommunismen under Lenin og Stalin, var langt fra de eneste eksemplene på politisk radikalisme med tragiske konsekvenser i nyere tid.  Den politiske radikalismen hadde smitteeffekt og bredte seg på få år over store deler av jorden, hvor den krevde nye titalls millioner ofre i Sørøst-Asia og Kina.  Fremdeles kjempes det mot dette onde i Latin-Amerika, og i Nord-Korea har de radikale marxistene utviklet atomvåpen i stedet for å sikre matforsyningene til folket.  Alle disse bevegelsene har sitt opphav i en venstreekstrem tradisjon og tankegang.

Gjennom halvannet årtusen har den islamske radikalismen hjemsøkt Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia med terror, ufattelige lidelser, hundretalls millioner ofre og ødeleggelse av folkenes livsgrunnlag og fremtid.  Spredningen av radikal islamsk terror er fremdeles et voksende problem i alle verdensdeler.  Også hos oss er dette med på å svekke velferdsstaten og folks frihet.

Har vi grunn til å tro at slike katastrofer hører fortiden og historien til og ikke kan ramme oss som i dag lever i et sivilisert demokrati?  Tyskland var et sivilisert demokrati uten at det var til hinder for en radikalisering som ødela både sivilisasjonen og demokratiet.  Det vi må være på vakt mot er radikalismens uforsonlige uttrykksformer, dens antihumanitære arroganse og maktsyke.  Vi må være våkne når det oppstår bevegelser og partier som reiser og utbrer kompromissløse og uforsonlige krav og politiske ultimata som ikke skal gjøres til gjenstand for demokratiets og parlamentarismens søken etter kompromiss og forhandlingsløsninger bygget på gjensidig respekt og fellesskapsinteresser.  I år ble slike revolusjonære bevegelser representert på Stortinget etter demokratisk valg.  Slik begynte det også på 1930-tallet.

Resultat etter stortingsvalget utløser for oss et alarmsignal.  På overflaten feirer man regjeringen Solbergs overlevelse og kanskje dens fire nye år, men det er ikke bare dette som nå avtegner seg som fremtidsvisjonen for det norske folk.  I beste fall kan Erna Solberg trøste seg med at hun vant slaget, men krigen vant hun ikke.

Et fenomen som blir stadig tydeligere er den rollen mediene spiller i dannelsen av folks meninger og holdninger.  De statsfinansierte norske mediene, som ynder å kalle seg «den fjerde statsmakt,» utgjør praktisk talt hele det tilfanget av informasjonskilder som et stort flertall av det norske folk i praksis har tilgang til.  Denne «statsmakten» har imidlertid ikke noe som helst demokratisk mandat til å styre folkemeningen og dermed øve innflytelse på velgernes politiske preferanser.  På dette området ser vi ofte overtramp, noe vi har påtalt mange ganger.  Det ser imidlertid ikke ut til at de valgte politikerne tør ta et oppgjør med riksmedienes styringsiver, til tross for at mediene selv ikke legger skjul på sine egne politiske standpunkter. 

Situasjonen er ikke tillitvekkende.

Vi må tilbake i historien for å finne valg som gir et klarere bilde av et radikaliserende samfunn.  Tendensen til radikalisering i det norske samfunnet kan ikke bortforklares.  Radikalisering av et samfunn kan være en selvforsterkende prosess som ofte ender i en katastrofe.  Det er dette historien lærer oss om radikaliseringens konsekvenser.

I dette perspektiv er det hverken regjeringens overlevelse eller Arbeiderpartiets tilbakegang som må settes i fokus, men det faktum at hovedtendensen i valgresultatet er at de tradisjonelle samfunnsbærende politiske partiene i et demokratisk valg fikk sin stilling kraftig svekket til fordel for ytterliggående og endog politisk ekstreme og uforsonlige partier og bevegelser som det revolusjonære, marxist-leninistiske partiet Rødt, den kompromissløse og religiøst pregede «grønne» miljøbevegelsen, MDG, de venstrepopulistiske partiene Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Denne utviklingen sender oss et ekko fra Weimar-republikken.  Bildet kan se uskyldig ut i en partilederdebatt, men vi må ikke overse radikalismens uforanderlige jernlov: Ethvert oppfylt krav etterfølges av et nytt og sterkere krav.  Fordi radikale bevegelser aldri definerer en grense for sitt maktbegjær, vil de heller ikke få motforestillinger mot å tilsidesette demokratiske og parlamentariske spilleregler og sivilisatoriske prinsipper og rettigheter når de får makt til det.  Det finnes ikke historiske unntak fra denne mekanismen når slike bevegelser kommer til makten.

Det er i et slikt perspektiv det jødiske samfunn i Norge bør analysere valgresultatet.  Vi har ingenting å tape på å være beredt på at radikalismen i Norge i siste instans ikke vil skille seg nevneverdig fra dette ondet i andre deler av verden.  Historien viser at Norge ikke er et unntak.  Derfor er vi mer betenkte over utviklingen enn Erna Solberg og hennes kolleger: Trollet er på vei ut av fjellet og ingen synes å legge merke til det.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?