Mandag den 9. november er det 77 år siden Krystallnatten. Europas kjølnende forhold til Israel og det voksende jødehatet blant europeere, vitner om at vi slett ikke er ferdige med fortidens ondskap. Minnedagen om krystallnatten bør brukes til ettertanke og refleksjon over dette. Vi må være klar over hva vi utsettes for av påvirkning gjennom medienes kritiske spark til Israel og det jødiske, og hva dette igjen medfører blant annet for den undervisningen våre barn mottar i skolen. I frihetens hjemland, USA, har antisemittismen ved universiteter og høyskoler allerede nådd et nivå som vi kjenner igjen fra mellomkrigstidens Europa. Det er ingen grunn til å tro at ikke dette kommer hit.
Den arabiske skribenten Bassam Tawil har nylig undersøkt bakgrunnen for Palestina-arabernes terror mot uskyldige jøder. Tawil fant ut at mange av terroristene er unge arabisk-israelske borgere som tilhører høyere sosiale lag i samfunnet. Terrorister er ofte studenter med god økonomi og et trygt sosialt og karrieremessig liv, noe som også kjennetegnet 11. september-terroristene. Likevel velger de terror fremfor et godt liv. Tawil fant ingen terrorister som var motivert for terror på grunn av fattigdom eller undertrykkelse. Konklusjonen er at de er ofre for et tillært jødehat etter indoktrinering gjennom medier og skoleverk. Det samme ser vi i Europa i dag, og Norge er ikke noe unntak.
Da HL-senteret gjennomførte sin undersøkelse av antisemittismen i Norge for tre år siden, oppdaget man at hele 38 prosent av befolkningen var overbevist om at Israel behandler palestinere slik nazistene behandlet jøder. En slik holdning blant så mange nordmenn hviler ikke på en historisk tradisjon. Det er en løgn som folk i senere år er opplært til å tro på gjennom anti-israelsk agitasjon i massemediene. Mange tiår med daglig løgn og propaganda om Israel og jødene fører til at jødehat og gammelt nazistisk tankegods igjen kommer til overflaten og befester seg som del av vår europeiske identitet.
Også norsk utenrikspolitikk har gitt bidrag til denne utviklingen. Den politiske oppstemtheten som ble skapt på 1990-tallet da Oslo-avtalene bar bud om fred i Midtøsten, engasjerte norske politikere på en måte som ville ha satt den nasjonale prestisjen på spill om ikke prosjektet ble vellykket. Dette har ført til at Norge i mange år har tviholdt på forestillingen om ”fredsprosessen.” Fremdeles gjør vi det etter at prosessen for mange år siden ble lagt død av palestinske ledere som viste seg slett ikke å ha til hensikt å slutte fred basert på forhandlinger og kompromiss. Selv ikke nå er det mulig for vår utenriksminister å innrømme at den prosessen er avsluttet. Han insisterer på å bevilge nye milliarder til en korrupt palestinsk administrasjon som oppfordrer palestinere til terror mot jødene og bruker penger på å forhandle om ”forsoning” og samarbeid med Hamas som ikke har til hensikt å forhandle om fred med Israel.
Fortsatt støtte til de palestinske selvstyremyndighetene uten at man krever en fredsrettet motytelse, tjener hverken norske eller palestinske interesser. Norge har ingen nasjonal interesse av å støtte terror. Norge har heller ingen åpenbare grunner til å føre en uvennlig politikk mot Israel slik vi har sett det gjennom Norges tvetydige stemmegivning i FN og den ukritiske og partiske holdning Utenriksdepartementet har vist til enkeltepisoder i den israelsk-palestinske konflikten.
Denne politikken har ført Norge inn i dilemma som vanskelig kan løses uten et betydelig tap av politisk prestisje. Norsk Midtøsten-politikk var ment å skulle være partsnøytral og fredsskapende. Det vi har sett i senere år er det omvendte. Norsk Midtøsten-politikk er blitt utpreget partisk og må vurderes som et av mange hindre for fred i regionen. Den ukritiske pengestøtten som Norge i dag føler seg tvunget til å opprettholde, skyldes i stor grad rollen Norge har som leder av den internasjonale giverlandsgruppen. Norge har her kommet i en vanskelig klemme fordi Utenriksministeren ikke har mot til å ta prestisjetapet ved å innrømme at milliardene til PLO var bortkastet. Det er nemlig ingen grunn til å anta at Israel noen gang vil føye seg for et regime som utøver terror.
Denne tvangssituasjonen fører til at Norge mer og mer har henfalt til å reise kritikk mot Israel som man påstår ikke gjør nok for å få forhandlinger i gang igjen. Dette får i sin tur det palestinske lederskapet til å lene seg tilbake og overlate ”forhandlingene” til Norge og andre pressede aktører. Spørsmålet er hva som må gjøres for å bryte denne onde sirkelen? Vil den voksende migrant- og flyktningesituasjonen tvinge regjeringen til retrett, rett og slett på grunn av akutt pengemangel?
Resultatene av Midtøsten-politikken taler for seg selv. I 2015 var det hittil 1703 terrorangrep mot jødene i Israel. Det betyr 5 terrorangrep pr. dag eller et terrorangrep hver femte time. Bare i oktober ble 132 jøder skadet av arabiske terrorister, 48 ble knivstukket, 5 ble skutt. I alt 11 ble myrdet. Som vi har opplyst om tidligere, er tidspunktet for den pågående intifadaen ikke en tilfeldighet. Det dødbringende opprøret vi ser nå, har vært planlagt i lang tid, og planleggingen har skjedd med norsk finansiell støtte gjennom stråselskapet Norsk ressurssenter for fredsbygging, Noref, som ble opprettet av Utenriksdepartementet for å bistå den palestinske ledelsen. Er det dette Norge ønsker å ha som sitt ettermæle i historiebøkene?
Denne formen for politisk undergraving av de israelske fredsbestrebelsene ser vi også fra EUs side. Avgjørelsen i EU om å stigmatisere produkter fra Judea, Samaria og Golanhøydene med spesiell merking, noe som er vedtatt med overveldende flertall, kan ikke oppfattes som annet enn en antisemittisk handling. Denne sære behandling av jødene som anklages for okkupasjon av en stat som aldri har eksistert, står i sterk kontrast til virkelige okkupasjoner som for eksempel NATO-landet Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros hvor alle bruddene på folkeretten som Utenriksdepartementet med urette anklager Israel for, skjer daglig. Men okkuperte og etnisk rensede kyprioter får ingen støtte fra Norge.
Europa har en lang historie med diskriminering av jødene. Vi har aldri sett en god forklaring på hvorfor den politiske venstresiden har greid å opparbeide seg et så negativt forhold til jødene at de klarer å lure seg selv til å tro at terrorister er frihetskjempere og jøder er okkupanter og aggressorer. Det nærmeste vi kommer en mulig forklaring er at de palestinske ”frigjøringsorganisasjonene” ble oppfunnet i Moskva under den kalde krigen. Det gamle ”draget mot Moskva” kan også stå som mulig forklaring på den norske underdanigheten overfor FN som holdes ved like av Utenriksdepartementets miljø av ”folkerettseksperter.”
Fra gammelt av var Europas jøder vant til å bli diskriminert og påsatt merkelapper. Nazistenes beslutning om å merke jødiske varer var i så måte ikke forskjellig fra dagens venstreradikale boikottbevegelse. EUs beslutning om å sette merkelapp på jødiske varer er en seier for jødehatet, og spørsmålet er om dette tiltaket er en tilpasning til de mange millioner innvandrere som nå begynner å sette sitt preg på kontinentet. Lederen for jødene i Tyskland, Josef Schuster, advarte på denne måten: «Når man bor i et land der man i 30 år er blitt fortalt at Israel er erkefiende nummer én, og at alle jøder er slemme, da, blir ikke alt dette plutselig glemt når man kommer til Tyskland.»
Den 29. oktober publiserte Fatah-organisasjonen på sin offisielle facebook-side et bilde fra en nazistisk barnebok fra 1936 hvor budskapet er: «Stol aldri på reven på den grønne eng og aldri på jødens løfte. «
Kommende krystallnatt må vi være på vakt og ikke glemme den reelle faren for en synergieffekt mellom gammel og ny nazisme som drivkraft bak europeisk antisemittisme. Og vi må heller ikke glemme at sammen med over 6 millioner jøder var det også 50 millioner andre som mistet livet som følge av troen på en dødbringende ideologi.
Men kanskje er det likevel kommet et lite tegn på norsk erkjennelse at vi for noen dager siden sendte en ny ambassadør til Jerusalem med et anerkjennende budskap på vegne av Kongen og Regjeringen til president Rivlin: ”… Jeg ønsker å uttrykke min dype takknemlighet for dine anstrengelser for å styrke Israel som en demokratisk og jødisk stat, og for å verne om like rettigheter for alle innbyggerne i Israel. Vi erkjenner at de verdier som Israel ble bygget på, er de samme verdier som Norge ble bygget på.” Vi følger spent med på fortsettelsen.
