Mobbing kan bekjempes

Mobbing og trakassering er igjen høyt på dagsorden i den norske debatten.  Det var kong Harald som slo an tonen i sin nyttårstale, og regjeringen følger opp med et klart standpunkt: Mobbetallene blir en av de første oppgavene den nye kunnskaps- og integreringsministeren Jan Tore Sanner (H) vil ta tak i.  Vi ønsker ham lykke til.

Det er forresten to år siden Regjeringen annonserte nye tiltak mot mobbing, men politiske erklæringer ser ikke ut til å hjelpe stort.  Fremdeles rapporteres det om urovekkende mye mobbing blant barn og unge, og inntrykket forsterkes av den nye bølgen av «metoo»-varsler som avslører at det ikke bare er 50.000 skolebarn som trakasseres, men store deler av det norske samfunn med kulturarbeidere, politikere og andre lederskikkelser som medvirkende.  Kravet om nulltoleranse for mobbing i skolen er viktig, men problemet bør ikke isoleres til skolen, – det bør tas fatt i som et langt mer generelt samfunnsproblem. 

For seks år siden kunne NRK fortelle at ett av tre jødiske skolebarn i Oslo ble mobbet fordi de var jøder.  Det ledet til undersøkelser av antisemittismens utbredelse blant nordmenn.  Men allerede for 16 år siden var dette mobbeproblemet akutt og førte til politianmeldelser.  Denne utviklingen var blant de forhold Senter mot antisemittisme tok opp allerede da med det formål å bidra til offentlig informasjon og debatt om dette ondet.  Responsen var ikke overveldende.

I årene som er gått har vi fulgt med i norsk offentlig debatt med særlig henblikk på å observere og informere om forekomsten av antisemittisk mobbing, og søkt å finne sammenhenger og forklaringer som kan gi innsikt i hvordan det er mulig at et folk i generasjon etter generasjon kan bli gjort delaktige i slike ondskapsfulle oppfatninger og holdninger som blant annet fører til antisemittisk atferd og mobbing.  Våre erfaringer fra dette arbeidet har ikke overrasket oss: Det er i dag først og fremst massemedier som skaper og formidler de atferdsdannende holdningene som fører til mobbing og trakassering i samfunnet.

Det som er overraskende er at de myndigheter som påtar seg ansvar for å bedre situasjonen og få slutt på mobbingen, ikke synes å ha reflektert over selv de mest åpenbare årsakssammenhenger bak denne utviklingen.  Det er bra at det nedsettes arbeidsutvalg, lages handlingsplaner og bevilges penger til sikkerhetstiltak for noen av ofrene, men dette har jo aldri vært annet enn en form for politisk avlat eller i beste fall symptombehandling.  Det kan hende at erkjennelsen av problemets røtter og årsakssammenheng får myndigheter til å kvie seg for å ta fatt i det.  De velger heller enkle symboltiltak som døyver samvittigheten en stund.

Mobbing og fysisk vold av og mot barn er brutal og voldelig atferd.  Barn er ikke født med slik atferd, – de har lært under fravær av korrektiver at slik atferd kan være greit.  Hvis man undres over hvordan barn kan ha lært noe slikt, skal man bare kaste et blikk på det tilbudet av filmer, dataspill og barne-tv-programmer de overøses med helt fra de er små.  Det er nesten ikke mulig å finne en tv-kanal for små barn som ikke stadig formidler brutalitet og vold.  Og for større barn, tenåringer og voksne, finnes knapt et volds- og mobbefritt tilbud av medieunderholdning i det kommersielle mediemarkedet.

Den «elefanten i rommet» som medieindustrien utsetter befolkningen for gjennom et daglig og vedvarende påtrykk av utspekulert, brutal og voldspreget «underholdning,» kan ha som konsekvens at mennesker både lærer og praktiserer slik atferd.  Å se bort fra dette er virkelighetsfornektelse.  Selv «uskyldige» tegnefilmer kan i verste fall ha slike følger.  Dette er ingen ny erkjennelse, – det har vært forsket på denne sammenhengen i mange år. 

I Israel har man gjennom tiår kunnet observere hvordan utspekulerte programmer i arabisk barne-tv systematisk oppdrar barn til å synes at brutale terrorhandlinger mot jøder er helt greit.  Det er ingen grunn til å tro at den daglige voldsopplæringen for alle aldersgrupper gjennom massemediene virker annerledes her.  Når de voksne viser at det er greit å hate, erte, sparke og slå på film, må det vel være greit ellers også?

Atferd påvirkes av kultur.  Der hvor kulturlivet er blitt til en underholdningsindustri hvor ondskapsfull, brutal og voldelig atferd er dagligdagse selvfølgeligheter, kan man ikke bli overrasket over å oppdage at barn og unge har lært å tro at dette er som det skal være.  Tradisjonell normsettende religion og kultur er på vikende front i vestlige land, og det er i stor grad medier og akademia som bringer frem dette skiftet.  Det er ikke først og fremst foreldrene som har skylda for at barn lærer å mobbe i dagens samfunn.  Men de kan ta ansvar og følge med i hva som påvirker barna deres.  Foreldrene kan gjøre en innsats for å gi barna normer, alternative holdninger og atferd til det som mediene tilbyr dem.

Men her kan også de bekymrede myndighetene komme på banen og erkjenne sin del av ansvaret.  Medienes kommersielle voldsindustri kan det også gjøres noe med.  Hvis man, som statsministeren foreslår, kan iverksette en metoo-kampanje mot korrupsjon, kan man kanskje også gjøre det samme mot medienes kommersielle voldsforherligelse?  Men da må man rette søkelyset dit hvor dette ondet først og fremst kommer fra.  Har politikerne mot til det?