Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel.

Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de palestinske selvstyremyndighetene.  De kom heller ikke inn på hva en slik forsoning og samarbeidsregjering vil få å si for PLOs samarbeid med Israel og den fredsprosessen som i mer enn tyve år har stått i stampe fordi de palestinske organisasjonene ikke har villet gi avkall på terror mot Israel, slik de forpliktet seg til under Oslo-avtalene.

Da israelske myndigheter på 1990-tallet ble invitert til konkrete fredsforhandlinger med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, valgte de på tross av stor skepsis til en organisasjon som var ledet av terroristen Yasser Arafat, å delta i det diplomatiske spillet som var igangsatt av Norge og USA i et forsøk på å komme frem til en israelsk-arabisk fredsavtale.

Den veien man gikk var først gjennom en avtale å slå fast noen prinsipper som måtte ligge til grunn for et midlertidig Palestina-arabisk lokalt selvstyre, samt veien videre gjennom en forhandlingsprosess hvor den endelige status for det palestinske selvstyret skulle avtales, 

Disse prinsippene ble nedfelt i Oslo 1-avtalen fra 1993 og dreier seg bl.a. om løfter om bileggelse av konflikten, arbeid for fred og forsoning, at Israel godtok PLO som representant for palestinerne og at PLO anerkjente Israels rett til å eksistere i fred.  Partene besluttet å arbeide for å opprette en palestinsk selvstyremyndighet som midlertidig skulle ha ansvaret for lokalforvaltningen på Vestbredden og i Gaza gjennom en 5-årsperiode.  En midlertidig avtale om palestinsk selvstyre som omfattet detaljert dagsorden for de endelige freds- og selvstyreforhandlingene ble utarbeidet i Oslo 2-avtalen, som ble undertegnet av partene 28. september 1995.  Ikke noe sted omtaler dette avtaleverket en «tostatsløsning.»

Selv om forhandlingene om en permanent løsning på konflikten og endelig status for det palestinske selvstyret i realiteten ble lagt til side som resultatløse for mange år siden, fortsetter det midlertidige Palestina-arabiske selvstyre-regimet under PLO og de avtalte samarbeidsrelasjonene med Israel og det norskledete bistandsarbeidet å fungere. 

Fraværet av en endelig freds- og samarbeidsavtale representerer et betydelig hinder for samfunnsutviklingen på palestinsk side og er heller ikke ideell for Israel, men hvis dette er den beste ordningen man kan oppnå med en Palestina-arabisk ledelse som i stadig sterkere grad heller i islamistisk retning i sin politikk, kan det være til å leve med inntil videre. Men ikke i all fremtid.

Dersom de palestinske selvstyremyndighetene imidlertid skulle velge å gå videre med en ytterligere islamistisk skjerping av sin politikk og oppførsel overfor Israel, er det en reell fare for at den nåværende samarbeidsordningen med basis i Oslo-avtalene vil bryte sammen.  Et PLO-regime ledet av en samarbeidsregjering bestående av Hamas og Fatah, vil helt klart måtte føre til et slikt sammenbrudd og tilbakevending til åpen terrorisme.

Det er vel kjent at Hamas ikke anerkjenner samarbeidet med Israel under Oslo-avtalene og har ødeleggelse av Israel som et av sine hovedmål.  Hva som er mindre kjent er at heller ikke PLO og dens dominerende medlem, Fatah, i sine vedtekter har moderert sine mål om å bekjempe Israel.  Det er med andre ord ingen grunn til å tro at den bebudede forsoningen mellom Fatah og Hamas som NRK er så begeistret for, vil bidra til å bringe den arabisk-israelske konflikten nærmere en løsning.

Etter at Donald Trump ble valgt til USAs president, har det vært en ny runde i det diplomatiske spillet for å blåse liv i fredsprosessen.  Dette har bl.a. hatt sin bakgrunn i den diplomatiske tilnærmingen og sikkerhetssamarbeidet som det siste året har skjedd mellom Israel og Saudi Arabia.  Det er imidlertid lite som tyder på at dette samarbeidet vil gjøre nevneverdig inntrykk på det palestinske lederskapet som med dagens stemning innenfor islam vil oppfatte en ny tilnærming til Israel som et politisk selvmord.

Det som i tiden fremover vil være bestemmende for utviklingen i den arabisk-israelske konflikten er derfor spørsmålet om hvor langt PLO/Fatah vil gå i å tilnærme seg Hamas ideologisk og religiøst, og derved hvor tydelig regimet til Mahmoud Abbas vil distansere seg fra de løftene de ga i Oslo-avtalene.  Når Abbas slutter seg til Hamas sin «motstand» mot Israel og jødene, har han definitivt forlatt fredslinjen. 

Hamas har verken svekket eller oppgitt sin stilling på Gazastripen selv om de har overlatt noen av grensepostene til PLO.  På Gazastripen har det gjennom mange år vært samlet grupper av jihadister som tilhører omtrent alle de kjente terrororganisasjoner i Midtøsten, inkludert slike som styres og finansieres fra Iran.  Det alvorlige scenariet for Israel er at når kampene mot ISIL i Syria etter hvert ebber ut, vil iranskstyrte Hizbollah, som i realiteten kontrollerer Libanon, igjen kunne bygge opp sine kapabiliteter i Sør-Libanon hvor de allerede utgjør en betydelig militær trussel mot Israel.

Israel må derfor forberede seg på en mulig flerfrontskrig hvor de samtidig må håndtere angrep fra Libanon, Gaza, Syria og PLO.  Dette er fremdeles en militær utfordring Israel er i stand til å mestre, men til en høy pris.

På israelsk side er man i ferd med å gå lei av dette spillet som aldri leder til annet enn en ny forsvarskrig mot rakettangrep og terror, og tilhørende internasjonal kritikk fordi den jødiske staten forsvarer seg.  En stor opinion er derfor i ferd med å danne seg i Israel for å gjøre en formell slutt på dagens situasjon ved å annektere Judea og Samaria og utøve full suverenitet med alt det innebærer over hele det området som det internasjonale samfunn for et århundre siden avsatte til gjenopprettelsen av et jødisk hjemland. 

Det vil ikke kunne skje uten kraftig og langvarig internasjonal støy, særlig fra islamske land og deres europeiske meningsfeller, men det kan vise seg å være den minste prisen den jødiske staten må betale for å få leve i fred.