Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas.

Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man kan oppnå med de samarbeidspartnerne og de målsettingene man har valgt å satse på.

Til syvende og sist grunner dette problemet seg på de visjoner og forventninger den politiske ledelse legger til grunn for sitt engasjement i regionen.  For snart 30 år siden var målet å skape fred ved å bilegge den arabisk-israelske konflikten.  Den visjonen ledet til de midlertidige Oslo-avtalene som regulerer forholdet mellom Israel og de Palestina-arabiske selvstyremyndighetene i Judea og Samaria.

Selv om midlertidigheten i dette arrangementet kan komme til å trekke i århundrers langdrag, så fungerer det med de begrensningene det har.  Spørsmålet om en eventuell tostatsløsning ligger på vent inn i en uoverskuelig fremtid, som sannsynligvis vil frembringe en mer realistisk virkelighetsforståelse hos partene enn den troen på fred man satset på i 90-årene.

Men det later ikke til at en mer rasjonell og historisk oppdatert virkelighetsforståelse kan være i emning hos norske myndigheter.  Det er beklagelig for det finnes viktige områder i vårt forhold til omverdenen hvor behovet for gjennomgåelse og oppdatering er i ferd med å bli påtrengende.  Det gjelder viktige områder som USA, NATO, Russland og Midtøsten.  Også i vårt forhold til Europa kan en gjennomgang vise seg å ha fordeler, spesielt i lys av den voksende indre uro over EU som er synlig i mange europeiske land.  På samme måte er tiden overmoden for å revurdere vårt engasjement i FNs organer, slik det også skjer blant viktige allierte.

Europarådets organer har gjennom det meste av et århundre utgjort en av talerstolene hvor norsk politikk har kunnet formidles til omverdenen.  I dag opplever vi at også denne hjørnesteinen i fredsbyggende internasjonalt samarbeid er rammet av korrupsjon og skandaler.  Det er her som andre steder, at problemene har sine utspring i ledelsens svakhet og manglende kvalifikasjoner.  Når Utenriksdepartementet finner det nødvendig å reise kritikk av Europarådets innlegg på Facebook, har forvaltningen av Norges interesser overfor utlandet glidd over i det useriøse og farsepregete.   Det må ryddes opp både ute og hjemme.  Først og fremst bør det nå reises en debatt om de kvalifikasjonskrav som bør stilles til dem som settes til å forvalte norske og andre utenrikspolitiske interesser.

Det er en veletablert tradisjon her i landet at man ikke skal stille formelle kvalifikasjonskrav til dem som velges til eller innsettes i politiske verv.  Politikere kvalifiserer seg med de standpunkter og meninger de gir uttrykk for i valgkampen og den offentlige debatt.

Når vi nå har fått ny utenriksminister, er det derfor viktig at folket og velgerne blir minnet om standpunkter som vi må kunne regne med at vi etter hvert kommer til å møte igjen under den nye statsrådens utøvelse av sin politikk.  Når det gjelder Ine Marie Eriksen Søreides forhold til Midtøsten er det særlig et punkt vi alle må være spesielt oppmerksomme på: Utenriksministeren har tidligere gitt uttrykk for et særlig forståelsesfullt forhold til organisasjonen Det muslimske brorskap som i Egypt er fradømt makten og ansett som en terroristorganisasjon.  Denne organisasjonen som har sitt utspring blant radikale muslimer i Egypt, er også moderorganisasjon og ideologisk opphav til filialer som Hamas og Al-Qaida.

Mot slutten av en tv-sendt debatt i Litteraturhuset 31. mars 2011 hvor man bl.a. drøftet Norges deltakelse i krigen i Libya, avla daværende utenrikspolitiske talskvinne for Høyre, Ine Marie Eriksen Søreide, følgende vitnesbyrd på vegne av Det muslimske brorskap: “Det muslimske brorskapet er jo en kraft som er til stede i alle landene i regionen.  I noen, langt sterkere enn i andre land.  Men det er altså ingen grunn til å tro at dette skulle være en bevegelse man hverken skulle snakke med eller lytte til.  Det er en viktig bevegelse.  Det er ikke en ekstrem islamistisk bevegelse på noen måte, det er en relativt konservativ og moderat bevegelse i de fleste fasetter, og det er altså en meget viktig aktør i regionen, både for å forstå det som skjer, men ikke minst for utviklingen videre.  Så, skal man forstå og snakke med og ha innflytelse i regionen, så er det faktisk viktig også å snakke med Det muslimske brorskap.” (applaus fra salen)

Vi merker oss at hun unnlot å minne om denne organisasjonens motto som lyder: “Allah er vårt mål.  Profeten er vår leder.  Koranen er vår lov.  Jihad er vår vei.  Å dø for Allahs sak er vårt høyeste ønske.”  Det er vel kanskje etter hvert blitt noe utvannet hva man oppfatter som «en ekstrem islamistisk bevegelse,» men så sent som året før uttalte daværende leder for brorskapet, Muhamed Morsi, følgende om sine jødiske naboer: “Enten godtar du sionistene og alt de krever, ellers blir det krig.  Det er dette disse okkupantene av landet Palestina forstår, – disse blodsugerne, som angriper palestinerne, – disse krigshisserne, etterkommere etter aper og svin.”

Vi er i en tid hvor det levende demokratiet er den sterkeste garantien vi har for friheten.  Men demokratiet er under press.  Vi er i mange sammenhenger på vikende front, og blir mer og mer avhengige av at landet har en ledelse med ryggrad, kunnskaper og vilje til å forsvare de skansene som ennå består.  Det er på dette området vår bekymring vokser mest.  Har vi ledere som behersker det å skulle fronte et lands og et folks frihet og velferd i en verden som er så til de grader preget av holdningsmessig forfall og kunnskapsløshet, eller var forsvaret for demokratiet og det liberale samfunn noe som døde med Churchill?