Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Kirkens humanitære ansvar

Åpent brev til Kirkerådet vedrørende Kirkeuka for fred i Palestina og Israel, faren for økt antisemittisme i Norge og forsterket konfliktnivå mellom de selvstyrte palestinske områdene og Israel. Som medlemmene av Kirkerådet vil være kjent med har det i år, i likhet med tidligere år, vært reist sterk offentlig kritikk mot Kirkens arrangement ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.”  Kritikken har i stort monn vært uttalt fra kristent hold, men også fra sekulære instanser som SMA. Når vi har engasjert oss i denne kritikken er det av to hovedårsaker: Vi mener dette arrangementet, slik det er utformet og presentert for Kirkens ...

Mer...

Har mennesker ulike rettigheter?

Debatten etter de siste terrorangrepene i England har fokusert på menneskerettighetenes stilling i forhold til tiltak som blir foreslått for å bekjempe terrorhandlinger.  Det avtegner seg et skille mellom politikere som vil innskjerpe overvåkningen av og reaksjonen mot islamister og de som advarer mot de metodene som moderne teknologi åpner for, fordi slik overvåkning kan komme til å krenke terroristenes menneskerettigheter.

Allerede for tre år siden var daværende britiske innenriksminister Theresa May klar til å introdusere en tøffere lovgivning for å møte trusselen fra islamske jihadister.  Storbritannia har en egen menneskerettighetslov som innbefatter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Etter de siste ukers terrorangrep mot sivilbefolkningen, har hun som statsminister på ny reist krav om vesentlig intensivering av overvåkningen og andre tiltak mot islamske jihadister, og hun var ikke redd for å si at hun endog vil endre loven om menneskerettigheter dersom denne hindrer britiske myndigheter i å bekjempe terrorismen:

Jeg mener lengre fengselsstraffer for folk som dømmes for terrorhandlinger.  Jeg mener å gjøre det lettere for myndigheter å deportere tilbake til sine egne land utenlandske mistenkte terrorister.  Og jeg mener å gjøre mer for å begrense friheten og bevegelsene til terrormistenkte når vi har tilstrekkelig bevis til å vite at de er en trussel, men ikke nok bevis til å sette dem under full tiltale ved en domstol.  Og dersom våre menneskerettighetslover hindrer oss i å gjøre det, vil vi endre lovene slik at vi kan gjøre det.  Dersom jeg velges til statsminister på torsdag, begynner det arbeidet på fredag.”

Her traff hun et ømt punkt, − ikke hos terroristene, men først og fremst hos opposisjonen på den politiske venstresiden, deres organisasjoner og medier, og de mange som fremholder det liberale demokratiske samfunnets verdier som det mest høyverdige og virkningsfulle våpen mot enhver form for kriminalitet, terror og krig.  Men er det sant at disse verdiene hindrer terror?  Er menneskerettighetene et vern mot islamsk jihad?  Påvirkes islamsk terrorisme av vår integreringspolitikk, våre kjærlighetserklæringer, våre taler om demokrati og våre blomsterhav og rosetog?  Er multikulturen et virkemiddel mot islamsk terror, eller bør vi våge å tenke tanken om at den i sine mest misforståtte former kanskje er med på å muliggjøre dette ondet, − ja kanskje den til og med i noen tilfeller kan være den mest direkte årsak til at vi rammes av islamsk terror?

Islamsk imperialisme som ekspanderer og undertrykker ved bruk av krig og terror er ikke noe nytt i historien.  Europa har vært utsatt for dette ondet gjennom 1400 år, og har gjentatte ganger slått ondskapen tilbake med våpenmakt.  Det vi opplever i dag er utbredelsen av en forestilling om at bare vi er tilstrekkelig imøtekommende og ettergivende, og avpasser våre reaksjoner etter menneskerettighetenes milde normer, vil dette problemet være til å leve med.  Mediene lærer oss at trafikkulykker er langt farligere enn terror, og politiet ber oss venne oss til terror som om det skulle være noe normalt og akseptabelt.  Politikerne formaner oss om at sivilisasjonens verdigrunnlag står på spill om vi faller for fristelsen til å slå tilbake.

FNs menneskerettserklæring ble vedtatt i 1948 som sivilisasjonens reaksjon på de opplevelsene verden hadde vært igjennom under den store krigen.  Arbeidet ble ledet av Eleanor Roosevelt og teksten ble ført i pennen av den franske jurist, professor og dommer René Cassin som var av jødisk herkomst.  Han mottok i 1968 Nobels fredspris for sin innsats.

De universelle menneskerettighetene er rettsstatens kronjuvel.  Erklæringen stadfester disse rettighetene som en allmenngyldig konstitusjon for hele menneskeheten.  En forutsetning for at et menneskelig fellesskap skal kunne bygge på et slikt prinsipp, universaliteten, er at disse rettighetene omfatter og forplikter alle uten unntak.  I det øyeblikk noen stiller seg utenfor dette fellesskapet og lever etter sine egne kjøreregler, får man en situasjon som kan sammenliknes med at man i et land praktiserer høyrekjøring, mens noen likevel krever og praktiserer venstrekjøring for sitt vedkommende.

Det spørsmålet som i dag reiser seg for oss som et stort tankekors er hvorfor denne høytidelige erklæringen om verdier som vi i dag oppfatter som selvfølgeligheter likevel ikke er så universell som tittelen antyder?  Hvorfor kunne ikke de islamske statene akseptere at, for eksempel;

  • Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter,
  • Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet,
  • Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven,
  • Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller,
  • Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet, og
  • Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Svaret er enkelt: De universelle menneskerettighetene er ikke forenlige med islamsk lære.  Islam har sin egen rettsorden, sharia, som ifølge legenden ble formidlet fra Allah gjennom profeten selv.  Det er sharia som styrer alle muslimers liv her på jorden, og sharia er uforanderlig.  Derfor måtte de islamske nasjonene utarbeide sin egen erklæring, Kairo-erklæringen, som setter koranens bestemmelser og sharia foran alle andre rettigheter.  Kontrasten er avslørende.

I praksis eksisterer ikke det vi forstår med menneskerettigheter innenfor islamske samfunn.  For ofrene for islam, de ”vantro” og ”hedningene” som i stor grad befolker disse landene, eksisterer det derfor ingen slik rettsbeskyttelse som vi innenfor vår sivilisasjon oppfatter som selvfølgelig.  Denne grunnholdningen til ”de andre” som rettsløse, tar islamske terrorister med seg når de flytter til Vesten hvor de i pakt med sharia og sine tradisjoner utøver sin obligatoriske jihad som ofte er en eller annen form for terrorhandling.  Den brutale hensynsløshet ofrene behandles med av jihadister er en direkte følge av at islam ikke har det vil forstår som menneskerettigheter og den humanitære etos som disse rettighetene har sitt utspring fra.

Når vi på vår side, derimot, får behov for å reise et forsvar mot det islamske angrepet, blir vi formanet av oss selv om å innrømme terroristene en rettsbeskyttelse de selv har avsverget og ikke vil innrømme oss til gjengjeld.  I sivilisasjonskampen står vi derfor overfor en asymmetri i form av et selvpålagt handikap som det i en konfliktsituasjon er lett å utnytte til skade for oss.  Det er dette dilemmaet statsminister May snakket om da hun erklærte at ”… dersom våre menneskerettighetslover hindrer oss i å gjøre det, vil vi endre lovene slik at vi kan gjøre det.”  Dette er en problemstilling som ikke blir borte om vi stikker hodet i sanden og føyer oss for terrorister som ikke vil følge spillereglene i et sivilisert samfunn.  Vi må derfor ikke gjøre unntak for islam fra regelen om at det med en rettighet også følger en plikt.  De som ikke aksepterer plikten, ekskluderer seg selv fra rettigheten.  Det må vi innse og ta konsekvensen av.

Akkurat som krigens lover i Haag- og Genève-konvensjonene ble laget for å regulere et forhold mellom parter med ensartet rettsforståelse, må også utøvelsen av lovfestede menneskerettigheter ta hensyn til hvorvidt terroristene overhode aksepterer å leve under en slik rettstilstand.  Når de ekskluderer seg selv fra rettsstaten må vi ta konsekvensen, innse deres valg og ikke innrømme dem mer beskyttelse enn krigens egne lover gjør.  Den universelle erklæringen om menneskerettighetene var aldri ment å skulle beskytte en aggressor mot effektivt selvforsvar fra sivilisasjonens side.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?