Gammelt nytt om jødehat

Rapporten som i denne uken ble presentert for Oslo kommune om jødehat i Oslo-skolene er et naturlig tema denne gang. Rapporten er viktig, ikke bare pga. innholdet, for forekomsten av mobbing av jødiske skolebarn er jo gammelt nytt for oss, men også fordi den bekrefter hva SMA har fortalt gjennom mange år, men som myndighetene ikke ville ta alvorlig fordi vår stemme ikke anses politisk korrekt hos den herskende klasse.

Det som imidlertid nå bør føyes til og huskes er at jødehatet i Norge ikke bare er importert av muslimer, men er i stor grad skapt og vedlikeholdt av norske medier som NRK og Aftenposten og politikere som vil gjøre karriere i kampen mot Israel og nedsettende omtale av Israels venner i Norge.  Det faller naturlig at de støttes av radikale muslimer som i mye av den norske debatten finner gjenklang for sine medbrakte anti-jødiske holdninger. La oss håpe at når nå også skolebarna forteller det samme som SMA har sagt i mange år, i det minste blir litt vanskeligere å fortsette med bortforklaringskulturen i denne sak.

Den 7. juni kom Oslo kommunes rapport om jødehat i norske skoler.  Det meget prisverdige målet var å kartlegge rasisme og antisemittisme. La oss håpe det ikke stopper der.

Jødiske og andre barn fortalte i undersøkelsen noe som samfunnet har prøvd å tone ned, se bort fra eller på annen måte fjerne fra den offentlige debatten. Barna fortalte at ordet jøde på nytt er blitt et vanlig skjellsord i Norge.  For oss i SMA inneholdt rapporten ingenting vi ikke visste eller hadde skrevet om før. Allerede i 2002 rapporterte SMA om jødehets ved Mortensrud skole i Oslo, noe som til og med ble anmeldt til politiet og rapportert gjennom bl.a. NRK.  Tilfellet var ikke enestående, og enestående var heller ikke myndighetenes likegyldighet med slike saker.

Vi har ofte pekt på medienes og politikernes ansvar for et stadig økende jødehat i det norske samfunn.  Det burde ikke være vanskelig å forstå at ensidig å ta stilling til den ene part i en internasjonal konflikt, fulgt av daglige partsinnlegg i mediene gjennom mange år, ville virke holdningsdannende hos mennesker som i liten grad har tilgang til alternativ og korrigerende informasjon.  Norske mediers aktive medvirkning i den arabisk-israelske konflikten har derfor hatt tilsvarende virkning som det antisemittiske oppvigleriet som spres gjennom arabiske medier: Det utskilles et target=»_blank»>holdningsmessig bunnfall som blir liggende.

Radikale muslimer som kommer til Norge må nødvendigvis ha lagt merke til at deres medbrakte antisemittiske og rasistiske ideologi fant noe de oppfattet som betydelig støtte på høyeste hold i det norske samfunnet i form av en vedvarende selektiv kritisk holdning til jødenes hjemland Israel, ofte fremsatt med deres egne begrunnelser. Sammen med representanter for den norske regjering og andre norske myndigheter har de marsjert gjennom Oslos gater og ropt ”itbah al yahood”, (drep jødene). Dette skjedde ikke under Holocaust, men i januar 2009.  Norske og muslimske barn satt hjemme og så deres ledere gå hånd i hånd med radikale muslimer. Dette påvirker menneskers holdninger, og resultatene ser vi nå oppsummert i Oslo kommunes rapport.

Jødehat og andre negative holdninger til mennesker vokser ikke fra intet.  På samme måte som SMA peker også skolebarna på mediene som kilde til jødehatet, slik det fremgår i rapporten:

” …  Elevenes viktigste kilde for samfunnsinformasjon er mediene, både etermedier, aviser og internett, men også foreldre oppgis i relativt stor grad som en kilde til informasjon om det som skjer i samfunnet. Av de ulike mediekanalene, stoler elevene mest på informasjon fra etermedier og aviser og i mindre grad på informasjon fra internett.”

Det som ikke står her er hvor mediene har sine holdninger fra.  Det kan ikke herske tvil om at et langvarig samliv og gjensidig avhengighet mellom mediene og de politikere som i økende grad sikrer dem levebrødet, har ledet til en harmonisering av et verdensbilde som både er politisk forutbestemt og som i stadig mindre grad reflekterer realiteter i verden.  Slik utviklet også jødenes tragedie seg i mellomkrigstiden. Fordi det av energi- og andre utenrikspolitiske grunner ikke lenger var hensiktsmessig å ha jødenes hjemland Israel med på laget, snudde stemningen ikke bare blant politikere, men nokså raskt også i mediene og deretter hos dem som lite annet hadde å rette seg etter.

Det er påfallende, men dessverre ikke overraskende hvor begrenset medieoppmerksomhet denne rapporten har fått og hvor få politikere og samfunnsledere som har våget å kommentere den.  Lettere vil det nok bli å lete etter de bortforklaringer som etter hvert skal dekke den til med et godt lag av byråkratisk støv. Vi kan se for oss at også i dette tilfellet blir en konklusjon å legge ansvaret på den såkalte ”palestinsk-israelske konflikten,” slik det skjedde i Malmö. Men som SMA har sagt utallige ganger: Ansvaret ligger hos «meningsdesignerne» som hensynsløst bruker medier og politisk makt til å fordreie virkeligheten og som fremstiller jødene som verdens farligste folk, slik tidligere statsminister Thorbjørn Jagland uttrykte det: ”Hvis det er noe som er en trussel mot verdens fred, så er det den israelske okkupasjonen” (Aftenposten 21.3.2003).

Mennesker som ikke er utrustet med en bred, solid og sann historiekunnskap kan fort bli påvirket av slike usanne påstander, spesielt når det kommer fra en tidligere statsminister, profilert i Aftenposten.  Hva kan man da forvente av muslimske og andre barn som blir fôret med slik gift?

Vi er glade for at lederskapet i den lille jødiske menigheten DMT, omsider også er enig med SMA om at jødehatet finnes i Norge, at det ikke lenger kan ignoreres og må forebygges.  Jødehatet er her, og det vokser. Tydelige krav til opplæringens innhold i fagene samfunnskunnskap og RLE for 5. – 10. årstrinn, slik som det foreslås i rapporten er vel og bra, men langt fra tilstrekkelig.

Så lenge medier og politikere opptrer uansvarlig og misbruker sin makt til å mobbe dem som støtter jødene og profilerer seg selv ved å demonisere jødenes hjemland, vil til slutt alle barna i vårt samfunn lære å jage i flokk slik de opplever det i fjernsynet.