Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Løgnen om deling av Jerusalem

USAs erkjennelse av det faktum at Jerusalem har vært det jødiske folks hovedstad i mer enn 3000 år og den gjenopprettede staten Israels hovedstad i 70 år, har stukket hull på en verkebyll som i mange år har vært til skade for Israels samkvem med den vestlige verden. Frykten for ikke å fremstå som spesielt vennligsinnet overfor den islamske og især den arabiske verden har gjennom 70 år fått vestlige regjeringer til å utvise kreativitet når det gjelder å finne begrunnelser for ikke å legge sine ambassader til Israels hovedstad. Men de har aldri hatt problemer med å finne frem dit når de har vært på sine mange statsbesøk og politiske møter. Problemet har vært å holde en maske overfor araberne slik at de ikke skulle falle for tanken å tro at man holdt Jerusalem for å være landets hovedstad.

Etter 1995 har begrunnelsen for å holde seg borte fra Jerusalem vært at spørsmål omkring Jerusalem i Oslo 2-avtalen var hensatt til sluttstatusforhandlingene om en fredsavtale med de palestinske selvstyremyndighetene. Denne begrunnelsen er imidlertid ikke holdbar fordi selv om fredsforhandlingene vil omfatte spørsmål som vedrører Jerusalem, så som spørsmål om forvaltning av og tilgang til hellige steder, så har det aldri vært tale om å forhandle om byens status som Israels hovedstad. Det spørsmålet ble endelig avgjort i 1948.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Løgnen om deling av Jerusalem

USAs erkjennelse av det faktum at Jerusalem har vært det jødiske folks hovedstad i mer enn 3000 år og den gjenopprettede staten Israels hovedstad i 70 år, har stukket hull på en verkebyll som i mange år har vært til skade for Israels samkvem med den vestlige verden.  Frykten for ikke å fremstå som spesielt vennligsinnet overfor den islamske og især den arabiske verden har gjennom 70 år fått vestlige regjeringer til å utvise kreativitet når det gjelder å finne begrunnelser for ikke å legge sine ambassader til Israels hovedstad.  Men de har aldri hatt problemer med å finne frem ...

Mer...

Iranske militære baser i Syria ødelagt av Israel som svar på iransk angrep 10. mai 2018. (Illustrasjon: IDF)

Irans krig mot Israel er i gang

Samtidig som europeiske og norske politikere gikk til angrep på president Trump for å ha trukket seg fra avtalen som ville utsette Irans anskaffelse av atomvåpen med noen få år, gikk Iran til militært angrep mot Israel.  Tidligere utenriksminister Barth Eide sier det er "underlig at Trump skal ødelegge en avtale som virker."  Det Barth Eide og andre politikere underslår er at avtalen i beste fall bare var ment å virke noen få år mens Iran forbereder seg ugjenkallelig som atommakt.  Hverken Barth Eide, Brundtland, Willoch eller Bondevik protesterer mot iranske militære angrep på Israel fra baser i Syria.  Den 10. ...

Mer...

Irans krig mot verden

Straks nyheten fra statsminister Netanyahu om at israelske agenter hadde stjålet Irans hemmelige atomarkiv ble publisert for et forbauset verdenspublikum, fikk mediene det svært travelt med å fortelle at de fleste av disse hemmelighetene var velkjente på forhånd.  Men dermed gikk de kanskje glipp av det som var hovedpoenget i saken: Atomavtalen med Iran ble mulig fordi Vesten valgte å tro at Iran ikke lenger har et aktivt program for å utvikle atomvåpen.  Irans ledere løy åpenlyst om dette, noe som hjalp dem med å få til en avtale som fjernet de strenge økonomiske sanksjonene mot landet som hindret dem både ...

Mer...

Antisemittismen er på fremmarsj

Det kommer stadig flere rapporter om markert økning i antisemittisk atferd og hendelser i Europa.  Vi merker tendensen også i Norge.  Mest åpenlys er utviklingen i EU-landene hvor den muslimske innvandrerbefolkningen er i ferd med å nå et nivå hvor dens ledere kan utøve reell politisk makt.  I Frankrike slår nå både landets kulturelle elite og  ledende politikere alarm, men krisen er like synlig i land som Spania, Belgia og Tyskland.  Spania er et spesielt mål for arabiske jihadister som dreper uskyldige mennesker for å gjenskape "det lykkelige Andalus."  Denne utviklingen er akseptert av ledelsen i EU som noe uavvendelig ...

Mer...

På Israels 70-årsdag

I disse dager feirer Israel at det er 70 år siden jødenes hjemland ble gjenopprettet som uavhengig stat.  Hendelsen hadde stor likhet med det som skjedde på Eidsvold 17. mai 1814 da Norge av valgte representanter for folket ble gjenopprettet som uavhengig kongerike.  Som i Norge feirer israelerne sin uavhengighetsdag ved å legge stor vekt på å vedlikeholde det historiske minnet.  For som nordmenn, er israelere flest klar over at uten bevissthet om historiske feil og mangler, er faren stor for å gjenta dem.  Som Norge var naboenes svar på uavhengigheten å gå til militært angrep og invasjon, og som ...

Mer...

Den norske koblingen til terror

Vi har ofte omtalt norske myndigheters støtte til organisasjoner som agiterer for boikott av Israel.  Dette skjer på tross av at Regjeringen i Statsbudsjettet har erklært at den ikke støtter boikott av Israel.  Den siste saken gjaldt boikott-organisasjonen Fellesutvalget for Palestina som med offentlig støtte har konstruert en "rapport" med usannheter om noe de kaller Israels "vannkrig" mot den Palestina-arabiske befolkningen i Judea og Samaria.  Men dette er ikke et enestående tilfelle.  Antisemittisk grums synes å ha blitt en varig bestanddel i norsk organisasjonsliv med eller uten offentlig støtte. I mange år har vi også omtalt deler av det "bistandsarbeidet" norske ...

Mer...

Hva er det Regjeringen støtter?

Den 5. april lanserte Fellesutvalget for Palestina en rapport om noe de fremstiller som Israels "vannkrig" mot den Palestina-arabiske befolkningen.  Denne rapporten som er ført i pennen av den frivillige organisasjonen Fivas, påstås å være "et bidrag i det internasjonale arbeidet for å styrke palestinerne sin kollektive rett til selvbestemmelse og egen stat."  Vi tror ikke den er det.  Hele rapporten om Israels "vannkrig" mot Palestina-arabere er en gjentakelse av en gammel ondskapsfull usannhet om at Israel stjeler vannet fra den arabiske befolkningen i Judea og Samaria. For dem som måtte være usikre på hvem dette fellesutvalget er, så består det ...

Mer...

Hva er det som splitter?

”Jeg vil være den jeg er og si min mening,” var Sylvi Listhaugs kommentar til hvorfor hun trakk seg fra Regjeringen Solberg.  Det er en meget talende begrunnelse for den beslutningen hun tok etter møtet med statsministeren kvelden før.  Vi skal ikke gjennomgå denne saken, men si litt om hvordan den ser ut fra utsiden, ‒ der hvor de norske mediene, ekspertene og politikerne ikke befinner seg. Det vi opplever er et varsko, ‒ et illevarslende tegn på at noe er galt et sted bak kulissene.  Enhver norsk politiker har nemlig plikt til å være den de er og ikke mene ...

Mer...

Misbruk av Operasjon dagsverk

Om Operasjon dagsverk leser vi at det arrangeres årlig av norsk ungdom og organiseres i regi av Elevorganisasjonen.  Tanken bak Operasjon dagsverk er at ungdommer i Norge skal gi en dag av sitt skoleår og jobbe slik at vanskeligstilt ungdom andre steder i verden også skal få muligheten til å få utdanning.  Det er en edel tanke å ville gi av sin overflod for å hjelpe ungdom andre steder i verden.  I år har man vedtatt at Operasjon dagsverk skal brukes til å finansiere hjelp til palestinsk ungdom. Det er organisasjonen KFUK-KFUM Global som i år har fått innvilget søknaden om ...

Mer...

Den palestinske farsen

Gjennom flere tiår har vi hørt om Norges innsats for å skape fred i Midtøsten.  Profilert som diplomatiets verdensmester i fredsskapende arbeid har Utenriksdepartementets folk, sterkt tilskyndet av LO og Arbeiderpartiet, oppsøkt konfliktområder verden rundt og bistått med penger, hemmelige møterom og diplomatiske prosesser for å skape fred.  Mest iøynefallende og langvarig har denne virksomheten vært i Midtøsten hvor Norge på 1990-tallet påtok seg oppgaven å være hovedsponsor for fred mellom Israel og de Palestina-arabiske organisasjonene som var tilknyttet PLO og den gang levde i eksil i Tunisia.   I dag, utallige milliarder av bistandskroner og flere tusen menneskeliv fattigere, er ...

Mer...

Fredsplan – for hvem?

Forventningene til president Donald Trumps lenge annonserte forslag til løsning på den arabisk-israelske konflikten er voksende, og det går knapt en dag uten at denne planen, som ingen ennå har sett, blir gjenstand for spekulative kommentarer og analyser i internasjonale medier.  Det eneste som er lekket fra Washington er vage utsagn om at ingen av partene kommer til å like eller mislike planen, og at det vil kreves smertefulle kompromisser.

Dette minner sterkt om de beskrivelsene vi allerede har sett de siste 25 årene av alle de fredsplanene som har vært foreslått, enten fra partene selv eller fra mer eller mindre velmenende naboer og internasjonale aktører, inkludert USA, Europa, Saudi Arabia og Norge.  De har alle hatt den haken ved seg at konsekvensene for den ene eller begge av partene skaper smerte som det ikke finnes lindrende medisin for. 

Resultatet av dette er blitt at utsikten til en avtale om ekte fred i dag synes langt fjernere enn noen gang.  Der er ingen fredsprosess, bare en krangel som henger fast i en bunnløs og endeløs hengemyr av interessekamp som dreier seg om tekniske detaljer så som: Hvor skal grenser gå?  Hvor skal mennesker bo?  Hvor skal hovedsteder ligge?  Hvor skal ambassader ligge?  Hvem skal ha militær makt?  Hvem skal forvalte hellige steder?  Hvem skal utstede byggetillatelser?  Hvem skal akseptere forhåndsbetingelser?  Det er ikke på dette nivå man skaper mellomfolkelig fred.  Fred kan det bli når mennesker ikke lenger vil ha krig.  Da blir også disse trivielle stridsspørsmålene mye lettere å finne en løsning på.

Det spesielle i denne saken er at alle disse konflikt-temaene som mediene daglig er fulle av, og mange flere til, har partene allerede avtalt å forhandle om å løse i minnelighet.  Det er slike ting Oslo-avtalene dreier seg om, især Oslo 2-avtalen.  Der gjorde man seg enig om at partene innen et år skulle igangsette forhandlinger om alle de tekniske detaljene som til slutt skulle gjøre det mulig for to folk å leve side om side i fred og sikkerhet.  Det ble bare ikke slik.  De smertefulle kompromissene ble for smertefulle fordi en slik «fredsslutning» mellom partene i realiteten ville bety avslutningen av en krig hvor det ikke er utpekt en seierherre, og hvor derfor ingen vil innrømme at de har tapt. 

Kriger er noe man vinner eller taper. – ikke noe man bare slutter med og så later som om ingenting har skjedd.  Det ligger ikke til de krigførendes mentalitet å forlate en slagmark hvor man ennå ikke har tapt slaget.  Derfor fortsetter krigen.  Derfor oppnår ikke ledelsen den kontroll over rekkene som lar den velge en politisk kompromissfred. 

Den prøyssiske militærstrategen Carl von Clausewitz sa det slik i sin avhandling «Om krigen:» «Krig er … bruk av makt for å tvinge vår fiende til å gjøre som vi vil.»  Her snakkes det ikke om hvorvidt fienden kommer til å like vilkårene, eller hvilke «smertefulle kompromisser» som er nødvendige.  Hvorfor er da dette blitt tema når det gjelder avslutningen av den arabisk-israelske krigen?

Svaret er enkelt.  Krigen er ikke ferdig utkjempet, – fienden er ikke slått.  Det man forsøker å få i stand gjennom Oslo-avtaler og «fredsprosesser» er ikke fred, men en våpenhvile i en krig hvor ingen av partene vil gi seg.  Det er mulig å få til en våpenhvile, men da må man begynne med å anerkjenne motparten som krigførende makt og innse at krigen kan blusse opp igjen.

Den fatale feilen med Oslo-avtalene var at de gjenopprettet PLO som krigførende makt etter at organisasjonen var nedkjempet på slagmarken og hadde tapt krigen.  De politiske, taktiske, strategiske, territorielle og finansielle mulighetene dette i ettertid har gitt PLO til å videreføre krigen på sine premisser, har organisasjonen ikke latt gå fra seg.  Det PLO ser for seg, og i klartekst uttaler som sitt mål i denne fortsettelseskrigen som den ble invitert med på i Oslo-avtalene, er akkurat det samme som Israelerne så for seg da de slo araberne på slagmarken: Å vinne krigen og påtvinge fienden sin vilje.

Derfor er spørsmålet i dag ikke hvem som vil «like» eller «mislike» konsekvensene av de feilgrep som er gjort, men hvem som vil erkjenne feilene og rette dem opp igjen.  Det er ikke et «smertefullt kompromiss» mellom seier og nederlag som vil bringe denne krigen til opphør, men en fullstendig og kompromissløs avslutning av krigen hvor den tapende part med makt tvinges til å gjøre som vinneren vil. 

Denne realpolitiske erkjennelsen mangler i dag både hos partene i den arabisk-israelske konflikten og hos de mange «fredsmeklerne» som har blandet seg inn i den, inkludert norske myndigheter.  Derfor vil krigen og den terroren som kjennetegner den fortsette, uansett hva Donald Trump kommer opp med av nye fredsforslag.  Eksperimentet med Oslo-avtalene var velment og mye kan fremdeles bygges på det, men som realpolitisk fredsparadigme var det misforstått og mislykket.  Oslo-krigen har kostet mange tusen menneskeliv de siste 25 år.  Vi ser dessverre for oss nye tiår med blodsutgytelser inntil araberne en gang i fremtiden til gavn for sitt eget beste gir opp og avslutter krigen mot den jødiske staten.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?