FNs rolle i norsk Midtøsten-politikk

Vi har lenge kunnet observere at Utenriksdepartementet har et underdanig forhold til det som skjer innenfor FNs vegger.  Norge har ikke en tydelig og selvstendig utenrikspolitisk linje i FN-systemet basert på ivaretakelse av norske interesser overfor utlandet.  Ofte skapes det inntrykk av at målet er å ivareta utlandets interesser overfor Norge, særlig når det gjelder forholdet til Israel som tilgodeses med et rekordartet antall fiendtlige FN-resolusjoner som Norge støtter, er dette blitt stadig mer tydelig.  

Utenriksdepartementet ser ut til ensidig å ha forpliktet seg til å betrakte enhver resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd som bindende for Norges vedkommende, og i Hovedforsamlingen stiller vi alltid opp på den anti-israelske siden når resolusjoner skal vedtas.  Ingen andre land har, så vidt vi kjenner til, en slik nesegrus og underdanig holdning til dette forumet som Norge.  Det står ingenting i FN-pakten som krever en slik holdning.  Den avståelsen av norsk utenrikspolitisk selvråderett som denne praksisen representerer, har så vidt oss bekjent aldri vært debattert eller godkjent av Stortinget.

Medlemslandene har forpliktet seg til å følge resolusjoner som vedtas under FN-paktens Kapittel VII som gjelder «tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger,» men det er svært sjelden Sikkerhetsrådet vedtar slike resolusjoner.  Et omstridt eksempel er Sikkerhetsrådets tvilsomme godkjennelse av bombingen av Libya i 2011 som den norske Arbeiderparti-regjeringene lot seg rive med av, og som nylig har skapt debatt i norske medier.  Men ingen synes å ville sette et spørsmålstegn ved den ukritiske norske FN-politikken som er viktig årsak til Libya-tragedien.  Politikere er tvert om tilfreds med at skylden kan legges på FN og statsminister Stoltenberg.

Men det finnes ikke politikere på Stortinget som er skyldfrie hverken når det gjelder bombingen av Libya, Serbia, Irak eller Afghanistan.  De synes alle sammen å være forblindet av troen på at et vedtak i FN er gjeldende folkerett.  Det gir Norge en svært tvilsom plassering blant land som villig lar seg utnytte som redskap for tilfeldige politiske koalisjoner av stater som ivaretar helt andre interesser enn de som tjener det norske folk og internasjonal fred.

Det norske FN-spillet er langt mer bevisst og politisk styrt enn folk flest er klar over.  Vi behøver bare ta et blikk på bemanningen av den norske FN-delegasjonen for å ane at FN har en særskilt rolle i utøvelsen av norsk utenrikspolitikk.  Nylig fikk vi vite at Norges FN-ambassadør, Tore Hattrem, som de to siste årene har formidlet den norske støtten til de årvisse resolusjonene rettet mot Israel i FNs Hovedforsamling, allerede nå flyttes hjem til toppstillingen som utenriksråd, og dermed får ansvaret for å utforme instruksene til sin etterfølger om hvilke resolusjoner som skal støttes. 

Til sin etterfølger, ambassadør Mona Juul, som ble utpekt til den diplomatiske toppstillingen «som eneste søker,» overlater han sin nye leilighet som han i fjor fikk Statsbygg til å kjøpe til seg for 100 millioner kroner.  Hun overtar også en vel innarbeidet tradisjon for å støtte araberstatenes utallige resolusjoner som anklager Israel for all verdens onde gjerninger.  Mona Juul er imidlertid ingen novise i dette arbeidet. 

Hun var, som mange vil huske, en aktiv deltaker i det politiske spillet fra Arbeiderpartiets side som tidlig på 1990-tallet ledet til at den israelske Arbeiderparti-regjeringen under Yitzhak Rabin aksepterte koalisjonen av arabiske terror-organisasjoner, PLO, som representant for «det palestinske folk.»  Det var dette som innledet Norges rolle som hovedsponsor for de mislykkede fredsforhandlingene som kalles Oslo-prosessen, og som til nå har kostet tusentalls menneskeliv og milliarder av kroner.

Vi ser ingen grunn til å tro at den norske regjeringens eller FNs holdning til den jødiske staten vil endre seg til det bedre med den nye konstellasjonen i den diplomatiske ledelsen.  De har alle sammen vært altfor dypt involvert og medansvarlige for de store politiske feilvurderingene som har vært gjort i denne «fredsprosessen.»

Vår skepsis forsterkes når vi hører ambassadør Juuls stotrende redegjørelse for sin rolle i et intervju om Oslo-avtalene med VGs Hanne Skarstein i fjor.  Hun gjør som andre har gjort før henne: Hun skylder på jødene og dommen er bl.a. følgende: Israel «… kan ikke få både demokrati, en jødisk stat og hele landet. … hvis de skal være en jødisk stat innenfor hele landet så kan de ikke være et demokrati lenger.  De må gi en av tingene. …» 

Det er dette som er karakteristisk for det akademiske og intellektuelle nivå blant dem som forvalter norsk Midtøsten-politikk, og de mediene som formidler politikken til det norske folk.