Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Når Norge «refser Israel»

Sommerens gladnyhet for den anti-israelske venstresiden var et presseoppslag om at den norske regjeringen har funnet det nødvendig å gi israelske myndigheter refs for sin intensjon om å følge landets lover (og Oslo 2-avtalen) når det gjelder å stanse byggevirksomhet som det ikke er gitt byggetillatelse til. Det norske initiativet ble meddelt den israelske regjeringen ad diplomatisk vei, noe som understreker at Regjeringen anser saken for å være viktig for ivaretakelsen av Norges interesser i området.

Slik tradisjonen i senere tid har blitt, skjedde også dette vedtaket i Regjeringen som oppfølgning av et ønske fra EU og et krav fra SV i Stortinget hvor utenriksministeren 11. juni kunne opplyse at «Norge har uttrykt dyp bekymring over denne saken i en felles uttalelse med EU 12. mai.» Hun opplyste videre bl.a. at «… Norge har også tidligere oppfordret Israel til å trekke ordre om riving av flere bygninger og annen infrastruktur. Gjennom FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (Ocha) og Flyktninghjelpen har vi vært med på å finansiere en skole i landsbyen. … Vi har tatt saken opp direkte med israelske myndigheter og har bedt om at beslutningen ikke iverksettes.» Flyktninghjelpens virksomhet i området finansieres av Utenriksdepartementet og bl.a. EU.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Når Norge refser Israel

Sommerens gladnyhet for den anti-israelske venstresiden var et presseoppslag om at den norske regjeringen har funnet det nødvendig å gi israelske myndigheter refs for sin intensjon om å følge landets lover (og Oslo 2-avtalen) når det gjelder å stanse byggevirksomhet som det ikke er gitt byggetillatelse til.  Det norske initiativet ble meddelt den israelske regjeringen ad diplomatisk vei, noe som understreker at Regjeringen anser saken for å være viktig for ivaretakelsen av Norges interesser i området. Slik tradisjonen i senere tid har blitt, skjedde også dette vedtaket i Regjeringen som oppfølgning av et ønske fra EU og et krav fra SV ...

Mer...

Mezuzah

Fransk boligselskap liker ikke jødiske tradisjoner

Et boligselskap i Frankrike forlangte at en jødisk familie skulle fjerne sin mezuzah fra sin plass på utsiden av døren, på dørkarmen. Begrunnelsen var at "ingen personlige effekter skal vises på utsiden av boligen". Det er The Foncière Bergé Corp som på denne måten uttrykte sine holdninger mot den jødiske familien Saada. De bor i Montpellier i Sør-Frankrike. Den jødiske religion krever at den lille beholderen med bønner plasseres på dørkarmen på utsiden av døren, ifølge rabbi Shmuel Shapira i den jødisk-ortodokse gruppen Tzohar Orthodox Rabbinical Group. Nettstedet Eretz spør hvorfor andre beboere som har sin dørmatte på utsiden, ikke også blir bedt ...

Mer...

Verdensmesterskapet i selvmål

Landsorganisasjonen, LO, og tilknyttede "Sondergruppen" så som Fagforbundet, Fellesutvalget for Palestina, Palestinakomitéen og dens frontorganisasjon "Akademisk og kulturell boikott av Israel," AKLUBI, har i sommer slått seg sammen med halvannet hundre liknende "spesialstyrker" fra Europa i en kampanje mot den jødiske staten Israels bidrag til europeisk sivil og militær sikkerhet. Problemet deres er at israelsk teknologi og erfaring i bekjempelse av terror og infiltrasjon er effektiv og sterkt etterspurt i Europa som kjemper en tapende kamp mot en voksende bølge av både hjemmelagede og hjemvendte terrorister som er ferdig utdannede og kamptestet i Syria og andre land i Midtøsten, som LO ...

Mer...

Norsk utenriks- og forsvarspolitikk

Ved flere anledninger har vi fått inntrykk av at utenriksministerens oppgave har vært å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Vi har satt spørsmålstegn ved standpunkter vi mener ikke kan være i Norges interesse, og vi blir mer og mer usikre på hvilket partipolitisk grunnlag vår utenrikspolitikk bygger på.  Tradisjonelt har norsk utenriks- og forsvarspolitikk vært oppfattet som en ukontroversiell fellesnevner med bred politisk støtte i Stortinget hvor hovedformålet har vært å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet.  Er dette bare en gammel floskel? Norges forhold til USA har alltid vært et sentralt og overordnet element i vår utenriks- og ...

Mer...

Arbeiderpartiet og den jødiske staten

Som vi tidligere har bemerket kan utbrudd av antisemittiske hendelser ha sesongvariasjoner hvor ferietiden er en av høysesongene.  Denne sommeren er intet unntak, og vi registrerer slik virksomhet fra øverst til nederst i samfunnet.  Regjeringen topper listen med sin eksklusive særbehandling av den jødiske staten i FN, tett fulgt av allmennkringkasteren NRK som uanfektet gjentar gamle løgner om Israel.  Nederst på rangstigen finner vi en iransk popartist som i likhet med MDG-islamisten Shoaib Sultan har skapt egenreklame i mediene med sitt skjendige og åpenlyst rasistiske angrep på jødene. Et fenomen vi ikke har sett mye av tidligere, er at det knapt ...

Mer...

Forsvarer Norge krigsforbrytelser?

Den 13. juni sammenkalte FNs Hovedforsamling til spesialsesjon og krisemøte for å vedta en resolusjon fremmet av Algerie og Tyrkia og "Staten Palestina" på vegne av PLO og Hamas.  I Sikkerhetsrådet ble dette angrepet på Israel avvist av USA som også uten hell forsøkte å moderere angrepene på Israel i Hovedforsamlingen. I den vedtatte resolusjonen som formelt er en rent politisk meningsytring og ikke har noen som helst rettslig bindende virkning, beklager forsamlingen bl.a. Israels "bruk av enhver overdreven, uforholdsmessig og vilkårlig makt fra de israelske styrkenes side mot palestinske sivile på det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem, og spesielt på ...

Mer...

Agurktiden kom tidlig i år

I likhet med kirkelige høytider som jul og påske, har sommer og ferietid med knapphet på store nyheter, tradisjonelt vært høysesong for medienes opptatthet av jødene og den jødiske staten.  Tidlig sommervarme har i år fremskyndet denne spesielle opptattheten av Israel som kjennetegner norske medier.  Sommerens første politiske heteslag registrerte vi hos Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt som i NRK-nyhetene fortalte at "Israel skyter demonstranter i ryggen på flere hundre meters hold."  Hun krever at våpenblokaden av Gaza må oppheves slik at demonstrantene hennes kan besvare ilden mer effektivt.  Spørsmålet er fremdeles om det finnes intelligent liv på den planeten hvor hun befinner ...

Mer...

Kartet som er distribuert av IDF viser målene for omkring 100 raketter og granater skutt Hamas mot Israel den 30. mai 2018.

Et brennende ønske om blodig krig

Etter å ha tilbrakt natten i tilfluktsrom gikk israelske barn på skolen som vanlig den 30. mai.  Mer enn 100 raketter og granater, avfyrt av Hamas på Gazastripen mot sivile landsbyer i Israel, har de siste dager komplisert dagliglivet for mange israelere, men den palestinske bønnen om krig har ikke fått den ønskede respons.  Israel eliminerte noen av våpen- og rakettfabrikkene til Hamas som svar, men ellers var det forholdsvis stille i området.  Når Israel sier at de besvarer ild med ild og stillhet med stillhet, betyr det ikke "våpenhvile" slik enkelte medier vil ha det til.  Det betyr bare ...

Mer...

Kritisk særbehandling av Israel er diskriminerende

For noen år siden skapte Sør-Afrikas sjefsrabbiner, Warren Goldstein, internasjonal debatt da han i et oppslag i The Jerusalem Post hevdet at den beste beskrivelsen av anti-israelske aktivisters anstrengelser var gitt av en viss propagandaminister som skal ha uttalt at "hvis du forteller en løgn som er stor nok, og fortsetter å gjenta den, vil folk til slutt begynne å tro på den." Saken gjaldt fremstillingen i mediene av Israel som "apartheid-stat," noe rabbi Goldstein hadde personlig erfaring omkring som ikke-hvit innbygger i den sør-afrikanske apartheid-staten.  Men både de store og de små løgnene om Israel dreier seg om langt flere ...

Mer...

Løgnen om deling av Jerusalem

USAs erkjennelse av det faktum at Jerusalem har vært det jødiske folks hovedstad i mer enn 3000 år og den gjenopprettede staten Israels hovedstad i 70 år, har stukket hull på en verkebyll som i mange år har vært til skade for Israels samkvem med den vestlige verden.  Frykten for ikke å fremstå som spesielt vennligsinnet overfor den islamske og især den arabiske verden har gjennom 70 år fått vestlige regjeringer til å utvise kreativitet når det gjelder å finne begrunnelser for ikke å legge sine ambassader til Israels hovedstad.  Men de har aldri hatt problemer med å finne frem ...

Mer...

Femtiårskrigen

I disse dager markeres femtiårsminnet om Israels frigjøring av de okkuperte områdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Hendelsen omtales vanligvis som Seksdagerskrigen, for det tok ikke lenger tid å slå ned aggresjonen fra de arabiske arméene som omringet landet med trusler om å ”kaste jødene på havet.”  Seksdagerskrigen var i realiteten en videreføring og avslutning av uavhengighetskrigen som Israels folk måtte utkjempe i 1948-49 etter å ha blitt angrepet av store arabiske styrker.  Våpenhvileavtalene fra 1949 som araberne brøt i 1967 ble gjort til intet og de gamle våpenhvilelinjene fra den gang ble erstattet av nye.

Krigen og dens raske avgjørelse skapte en ny situasjon både internasjonalt og i Landet Israel.  Endelig var jødene fri til på ny å ta i bruk den delen av sitt historiske fedreland som de på grunn av etnisk rensing og andre overgrep hadde vært drevet ut av i 19 år med brutal og rettsstridig jordansk okkupasjon.  Årtusengamle jødiske landsbyer og boligområder innkjøpt og utviklet i mandattiden var igjen på de rette eieres hender.  Det var en rett det internasjonale samfunn hadde tilkjent dem etter at landet i 1917 av de allierte var blitt frigjort fra 400 års tyrkisk okkupasjon, og det jødiske folk fikk folkerettslig anerkjent sin historiske rett til landet mellom Jordanelven og Middelhavet.

Men ikke alle aksepterte de militære og politiske realitetene som dette oppgjøret skapte.  Det tok mange år før de arabiske nabolandene som tapte krigen hvor de hadde som mål å utslette den jødiske staten, innrømmet og tok konsekvensen av nederlaget.  Men i 1979 kunne Israel feire inngåelsen av freds- og grenseavtale med Egypt, og i 1994 freds- og grenseavtale med Jordan som gjorde at det meste av landet for første gang var omgitt av internasjonalt anerkjente statsgrenser.  Våpenhvileavtalene fra 1949 hadde ikke lenger gyldighet og det var opp til Israel å disponere de frigjorte områdene i egenskap av suveren stat og kravhaver.

Judea og Samaria har aldri blitt formelt annektert av staten Israel til tross for at områdene ligger innenfor landets anerkjente grenser og det ikke er noe i folkeretten som ville være til hinder for det.  Det skyldes at israelske myndigheter fremdeles har villet holde muligheten åpen for eventuelt å finne en territorial delingsløsning i forhold til den arabiske befolkningen i området.

En slik oppdeling av landet hadde vært foreslått flere ganger, men var alltid blitt avvist av de arabiske lederne.  Det vakte derfor optimisme i Israel da ledelsen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, sent på 80-tallet indikerte overfor norske og israelske myndigheter at man nå var rede til å drøfte en ordning med israelerne som innebar selvstyre for de arabiske innbyggere i de områdene hvor de fleste av dem var bosatt.

Etter hemmelige forhandlinger i Oslo kom partene i 1993 frem til en avtale om prinsippene for palestinsk selvstyre (Oslo-1) og i 1995 en midlertidig selvstyreavtale (Oslo-2).  Den siste forutsatte at partene innen et år skulle innlede forhandlinger om permanent status for det palestinske selvstyret hvor slike spørsmål som bl.a. avgrensning, sikkerhet, hovedstad og forsvar skulle avgjøres.  Det er verd å merke seg at Oslo-2-avtalen og dens vedlegg i stor grad dreier seg om rettigheter som staten Israel på visse vilkår skal overføre fra seg selv til en selvstyrt arabisk enhet, − ikke nødvendigvis til en fullt ut suveren stat.  Det er dette som er kjernen i den avtalte fredsprosessen.  Ethvert krav om avvik fra de inngåtte avtalene svekker tiltroen til prosessen.

Hovedmålet for fredsprosessen var at partene etter gjensidig anerkjennelse av hverandre som naboer som med henvisning til Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, skulle ”leve side om side i fred og sikkerhet bak sikre og anerkjente grenser.”  Det forutsatte at medlemsorganisasjonene i PLO fra da av måtte slutte med å opptre som terrororganisasjoner og avslutte enhver form for politisk og religiøst oppvigleri som kunne føre til terrorhandlinger.  Denne forutsetningen var blant dem som i årene etter ikke ble oppfylt av den Palestina-arabiske part, noe som førte til at de avtalte sluttstatusforhandlingene aldri kom i gang.

Akkurat der står partene fremdeles, etter utallige forsøk både nasjonalt og internasjonalt på å få den avtalte fredsprosessen i gang igjen.  Et av de arabiske kravene er en maksimalistisk tanke om at de skal opprette en fullstendig suveren arabisk stat i hele det området som før 1967 var omgitt av våpenhvilelinjer fra 1949.  Rent bortsett fra at et slikt krav av sikkerhetsmessige grunner aldri vil kunne aksepteres fra israelsk side, ville dette også rent symbolsk bringe situasjonen i landet tilbake til uavhengighetskrigens dager med etnisk rensing og fysisk deling av hovedstaden Jerusalem, og dermed anerkjennelse av den jordanske okkupasjon som legitim, noe den ikke var.

Det kan ennå gå lang tid før det kommer på plass et lederskap med autoritet og demokratisk mandat fra befolkningen til å forhandle om permanent status for selvstyret, og eventuelt en tostatsløsning.  Men den tiden vil Israel bare måtte ta seg.  Det man har avtalt å forhandle om, er etablering av en selvstyrt statsliknende enhet innenfor Israels grenser og suverenitetsområde.  Det fordrer skjønnsomhet i de valgene som må gjøres slik at man ikke skal risikere å bygge opp en trojansk hest innenfor murene.  Det fiendskapet som den arabiske ledelsen vedvarende uttrykker overfor den jødiske staten tilsier at dette vil være en reell fare.

Hele den utviklingen som har skjedd de to siste tiår, viser at enkelte blant den tapende part i Seksdagerskrigen etter 50 år ennå ikke har gitt opp håpet om seier.  De representerer det eneste eksempel vi kjenner til hvor krigens taper forlanger at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst.  Det kommer ikke til å skje.  En årsak til at slike holdninger lever videre, er at de støttes politisk og finansielt av vestlige stater og myndigheter som ikke helt har gitt avkall på gammelt antisemittisk tankegods og gjerne så at Israel ble vingestekket.

Jerusalem vil i all fremtid forbli Israels gjenforente hovedstad.  Byens tusenårgamle jødiske kvarter og Tempelmuren kommer aldri til å bli ”okkupert palestinsk område” slik vestlige politikere, inkludert norske, karakteriserer bydelen.  Det er på høy tid at både Palestina-arabere, amerikanerne og europeerne avslutter den femtiårskonflikten de ennå holder gående mot den jødiske staten i FNs organer, gjennom støtte til terrorister og ellers ved eksklusivt å belaste denne ene staten med urimelige krav, sviktende løfter og nedsettende omtale.

Det er uverdig og skammelig at ledere i presumptivt siviliserte og kultiverte land fremdeles behandler den jødiske staten som en illegitim paria som ikke anses skikket til endog å bestemme hvor dens egen hovedstad skal ligge.  Både USA, Europa og Norge ville gjenvinne allmenn respekt blant folk om landenes myndigheter tok initiativ til å avslutte sitt irrasjonelle og konfliktskapende forhold til Israel og i stedet innleder et oppbyggelig samarbeid med den jødiske staten basert på humanitære verdier, sannferdighet og god vilje.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?