Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk. Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt. Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas.

Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat. Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man kan oppnå med de samarbeidspartnerne og de målsettingene man har valgt å satse på.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Kirkens humanitære ansvar

Åpent brev til Kirkerådet vedrørende Kirkeuka for fred i Palestina og Israel, faren for økt antisemittisme i Norge og forsterket konfliktnivå mellom de selvstyrte palestinske områdene og Israel. Som medlemmene av Kirkerådet vil være kjent med har det i år, i likhet med tidligere år, vært reist sterk offentlig kritikk mot Kirkens arrangement ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.”  Kritikken har i stort monn vært uttalt fra kristent hold, men også fra sekulære instanser som SMA. Når vi har engasjert oss i denne kritikken er det av to hovedårsaker: Vi mener dette arrangementet, slik det er utformet og presentert for Kirkens ...

Mer...

Kirkens kampanje mot den jødiske staten

I mai 2016 vedtok The International Holocaust Remembrance Alliance, IHRA, en oppdatert definisjon av antisemittisme.  Norge, sammen med 30 andre land deltok på møtet og sluttet seg til definisjonen.  Blant punktene i definisjonen merker vi oss flere som kan ramme deler av norsk offentlig debatt, og et par som tydelig rammer norske myndigheters, organisasjoners og mediers håndtering av spørsmål i tilknytning til den jødiske staten Israel.  Det er ikke vanskelig å finne norske eksempler når det gjelder å: Fornekte det jødiske folks rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å påstå at staten Israels eksistens er et rasistisk tiltak. Anvende dobbeltmoral ...

Mer...

Enda et kirkelig falsum

I desember 2009 presenterte en gruppe fremtredende arabiske kristne aktivister, ledet av biskop Munib A. Younan, et dokument for generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i Genève.  Dokumentets navn var «Kairos Palestine: A Moment of Truth.»  Dokumentets innhold ble raskt identifisert som et erstatningsteologisk og antisemittisk smedeskrift rettet mot den jødiske staten Israel.  Biskop Younan deltok senere under innsettelsen av sin politiske kollega, biskop Sommerfelt i Borg. Dokumentet underkjenner jødenes historiske hjemstavnsrett til Israel, Israels moral og eksistensberettigelse, og forteller blant annet at "... det palestinske folket ... har sett undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og ren apartheid i mer enn seks tiår."  Sammenlikningen av ...

Mer...

Norge radikaliseres

Radikalisering har i lang tid vært et tema for debatt og politisk handling.  I dag vil de fleste oppfatte temaet radikalisering som å dreie seg om unge muslimer som av religiøse grunner setter seg fore å praktisere det de har lært om bruk av terror i islamsk «hellig krig.»  Derfor mener man at de representerer en fare for samfunnet som politiet må ta seg av.  PST og andre politiavdelinger bruker store ressurser i forsøket på å få kontroll over denne radikaliseringen som de helt riktig ser som en fare for rikets sikkerhet. Men radikalisering er noe langt mer allment.  Det omfatter ...

Mer...

Inkonsekvent mot hatefulle ytringer

Under valgkampen noterte vi oss en betimelig protest fra to statsråder fra Høyre mot hatefulle ytringer i det politiske miljø.  I et innlegg i avisen Vårt Land rettet de oppmerksomhet mot et nytt norsk parti med en åpenlys nazistisk orientert profil.  Partiet «Alliansen» som ledes av «komikeren» Hans Jørgen Johansen, profilerer seg og går til valg som motstandere bl.a. av «innvandring, negre og jøder.» Det er verdifullt at det finnes medlemmer av Regjeringen som ikke har glemt at de i november i fjor lanserte en strategi mot hatefulle ytringer og at de har mot til å stå frem med skarp kritikk ...

Mer...

Blir man selvstendig av å leve som betalt gissel?

Vi lever i en tidsalder som kjennetegnes av oppløsning av sivilisasjonsgrunnlag og velprøvde samfunnsverdier.  Det har skjedd tidligere i historien og vi kjenner resultatene: Åndelig, moralsk, menneskelig og sosialt forfall, oppløsning av samfunn, tap av frihet og velstand, krig og endeløs ulykke.  Utviklingen har vært synlig lenge.  Forfatteren George Orwell så det allerede i 1949.  Han trodde forvandlingen ville skje i løpet av én generasjon og beskrev sin visjon slik i romanen 1984: ”Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt, løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.”  Det tok ikke én, ...

Mer...

Hvem skaper norsk Midtøsten-politikk?

For mer enn tyve år siden opptrådte Norge som en optimistisk og entusiastisk fredsmekler i Midtøsten.  Den epoken tok slutt utover 2000-tallet da de opprinnelige initiativtakerne til fredssamarbeidet ikke lenger var i sine stillinger.  Det definitive bruddet med norsk fredspolitikk i Midtøsten kom da den rødgrønne regjeringen valgte å støtte PLOs politikk om å se bort fra det som var avtalt i Oslo-avtalene, og heller ut fra det fotfestet de hadde fått, føre en politisk og diplomatisk kamp mot Israel i internasjonale fora og spesielt i FN hvor de islamske statene kontrollerer flertallet.  Denne politikken videreføres i dag av regjeringen ...

Mer...

Voksende bekymring

I mange år har vi advart mot en økende forekomst av atferd som av jøder i Norge oppleves som problematisk.  Det gjelder ikke atferden til folk flest, som vi oppfatter som forbilledlig, men den stadig tydeligere trangen blant mediefolk, organisasjoner og enkelte politikere til å sette spørsmålstegn ved eller reise innsigelser mot noe som har med den jødiske staten Israel å gjøre.  Det dreier seg om alt fra grove og usanne anklager til små, nesten umerkelige nålestikk.  Og man forskjellsbehandler på denne måten Israel uten å blunke. Men jødene oppfatter signalene.  En av virkningene av bekymringsfulle opplevelser er at en stor ...

Mer...

Femtiårskrigen

I disse dager markeres femtiårsminnet om Israels frigjøring av de okkuperte områdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Hendelsen omtales vanligvis som Seksdagerskrigen, for det tok ikke lenger tid å slå ned aggresjonen fra de arabiske arméene som omringet landet med trusler om å ”kaste jødene på havet.”  Seksdagerskrigen var i realiteten en videreføring og avslutning av uavhengighetskrigen som Israels folk måtte utkjempe i 1948-49 etter å ha blitt angrepet av store arabiske styrker.  Våpenhvileavtalene fra 1949 som araberne brøt i 1967 ble gjort til intet og de gamle våpenhvilelinjene fra den gang ble erstattet av nye.

Krigen og dens raske avgjørelse skapte en ny situasjon både internasjonalt og i Landet Israel.  Endelig var jødene fri til på ny å ta i bruk den delen av sitt historiske fedreland som de på grunn av etnisk rensing og andre overgrep hadde vært drevet ut av i 19 år med brutal og rettsstridig jordansk okkupasjon.  Årtusengamle jødiske landsbyer og boligområder innkjøpt og utviklet i mandattiden var igjen på de rette eieres hender.  Det var en rett det internasjonale samfunn hadde tilkjent dem etter at landet i 1917 av de allierte var blitt frigjort fra 400 års tyrkisk okkupasjon, og det jødiske folk fikk folkerettslig anerkjent sin historiske rett til landet mellom Jordanelven og Middelhavet.

Men ikke alle aksepterte de militære og politiske realitetene som dette oppgjøret skapte.  Det tok mange år før de arabiske nabolandene som tapte krigen hvor de hadde som mål å utslette den jødiske staten, innrømmet og tok konsekvensen av nederlaget.  Men i 1979 kunne Israel feire inngåelsen av freds- og grenseavtale med Egypt, og i 1994 freds- og grenseavtale med Jordan som gjorde at det meste av landet for første gang var omgitt av internasjonalt anerkjente statsgrenser.  Våpenhvileavtalene fra 1949 hadde ikke lenger gyldighet og det var opp til Israel å disponere de frigjorte områdene i egenskap av suveren stat og kravhaver.

Judea og Samaria har aldri blitt formelt annektert av staten Israel til tross for at områdene ligger innenfor landets anerkjente grenser og det ikke er noe i folkeretten som ville være til hinder for det.  Det skyldes at israelske myndigheter fremdeles har villet holde muligheten åpen for eventuelt å finne en territorial delingsløsning i forhold til den arabiske befolkningen i området.

En slik oppdeling av landet hadde vært foreslått flere ganger, men var alltid blitt avvist av de arabiske lederne.  Det vakte derfor optimisme i Israel da ledelsen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, sent på 80-tallet indikerte overfor norske og israelske myndigheter at man nå var rede til å drøfte en ordning med israelerne som innebar selvstyre for de arabiske innbyggere i de områdene hvor de fleste av dem var bosatt.

Etter hemmelige forhandlinger i Oslo kom partene i 1993 frem til en avtale om prinsippene for palestinsk selvstyre (Oslo-1) og i 1995 en midlertidig selvstyreavtale (Oslo-2).  Den siste forutsatte at partene innen et år skulle innlede forhandlinger om permanent status for det palestinske selvstyret hvor slike spørsmål som bl.a. avgrensning, sikkerhet, hovedstad og forsvar skulle avgjøres.  Det er verd å merke seg at Oslo-2-avtalen og dens vedlegg i stor grad dreier seg om rettigheter som staten Israel på visse vilkår skal overføre fra seg selv til en selvstyrt arabisk enhet, − ikke nødvendigvis til en fullt ut suveren stat.  Det er dette som er kjernen i den avtalte fredsprosessen.  Ethvert krav om avvik fra de inngåtte avtalene svekker tiltroen til prosessen.

Hovedmålet for fredsprosessen var at partene etter gjensidig anerkjennelse av hverandre som naboer som med henvisning til Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, skulle ”leve side om side i fred og sikkerhet bak sikre og anerkjente grenser.”  Det forutsatte at medlemsorganisasjonene i PLO fra da av måtte slutte med å opptre som terrororganisasjoner og avslutte enhver form for politisk og religiøst oppvigleri som kunne føre til terrorhandlinger.  Denne forutsetningen var blant dem som i årene etter ikke ble oppfylt av den Palestina-arabiske part, noe som førte til at de avtalte sluttstatusforhandlingene aldri kom i gang.

Akkurat der står partene fremdeles, etter utallige forsøk både nasjonalt og internasjonalt på å få den avtalte fredsprosessen i gang igjen.  Et av de arabiske kravene er en maksimalistisk tanke om at de skal opprette en fullstendig suveren arabisk stat i hele det området som før 1967 var omgitt av våpenhvilelinjer fra 1949.  Rent bortsett fra at et slikt krav av sikkerhetsmessige grunner aldri vil kunne aksepteres fra israelsk side, ville dette også rent symbolsk bringe situasjonen i landet tilbake til uavhengighetskrigens dager med etnisk rensing og fysisk deling av hovedstaden Jerusalem, og dermed anerkjennelse av den jordanske okkupasjon som legitim, noe den ikke var.

Det kan ennå gå lang tid før det kommer på plass et lederskap med autoritet og demokratisk mandat fra befolkningen til å forhandle om permanent status for selvstyret, og eventuelt en tostatsløsning.  Men den tiden vil Israel bare måtte ta seg.  Det man har avtalt å forhandle om, er etablering av en selvstyrt statsliknende enhet innenfor Israels grenser og suverenitetsområde.  Det fordrer skjønnsomhet i de valgene som må gjøres slik at man ikke skal risikere å bygge opp en trojansk hest innenfor murene.  Det fiendskapet som den arabiske ledelsen vedvarende uttrykker overfor den jødiske staten tilsier at dette vil være en reell fare.

Hele den utviklingen som har skjedd de to siste tiår, viser at enkelte blant den tapende part i Seksdagerskrigen etter 50 år ennå ikke har gitt opp håpet om seier.  De representerer det eneste eksempel vi kjenner til hvor krigens taper forlanger at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst.  Det kommer ikke til å skje.  En årsak til at slike holdninger lever videre, er at de støttes politisk og finansielt av vestlige stater og myndigheter som ikke helt har gitt avkall på gammelt antisemittisk tankegods og gjerne så at Israel ble vingestekket.

Jerusalem vil i all fremtid forbli Israels gjenforente hovedstad.  Byens tusenårgamle jødiske kvarter og Tempelmuren kommer aldri til å bli ”okkupert palestinsk område” slik vestlige politikere, inkludert norske, karakteriserer bydelen.  Det er på høy tid at både Palestina-arabere, amerikanerne og europeerne avslutter den femtiårskonflikten de ennå holder gående mot den jødiske staten i FNs organer, gjennom støtte til terrorister og ellers ved eksklusivt å belaste denne ene staten med urimelige krav, sviktende løfter og nedsettende omtale.

Det er uverdig og skammelig at ledere i presumptivt siviliserte og kultiverte land fremdeles behandler den jødiske staten som en illegitim paria som ikke anses skikket til endog å bestemme hvor dens egen hovedstad skal ligge.  Både USA, Europa og Norge ville gjenvinne allmenn respekt blant folk om landenes myndigheter tok initiativ til å avslutte sitt irrasjonelle og konfliktskapende forhold til Israel og i stedet innleder et oppbyggelig samarbeid med den jødiske staten basert på humanitære verdier, sannferdighet og god vilje.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?