Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens uutholdelige letthet

Et filmprodukt fra Hollywood, Wonder Woman, har skapt interesse i norske medier på grunn av medvirkning av en norsk skuespiller. For NRK ble det imidlertid et problem at hovedfiguren, selve superhelten i filmen, ble spilt av en jødisk skuespiller, israelske Gal Gadot. Vi formoder at det var for å få gitt uttrykk for sin avsky mot dette valget av skuespiller at NRK 17. juni i programmet Ukeslutt publiserte et innslag med oppfordring til norske kinogjengere om å boikotte filmen Wonder Woman.

Til dette arrangementet hadde NRK invitert to etablerte Israel-boikottere som uimotsagt fikk NRKs åpne mikrofon til rådighet for å propagere sine trosoppfatninger om Israel og hvorfor både landet og skuespilleren burde utestenges fra det gode selskap. Hovedankepunktet var at den israelske skuespilleren skal ha uttalt seg kritisk til den bruken Hamas gjorde av menneskelige skjold under krigen i 2014. NRKs inviterte ekspert på dette, den iransk-ættede islamisten Mina Adampour, kunne imidlertid både fortelle og gjenta at det var Israel som brukte menneskelige skjold under krigen. Det skulle til og med ha vært bevist av organisasjoner som B’Tselem og Breaking the Silence, mente hun.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Antisemittismens uutholdelige letthet

Et filmprodukt fra Hollywood, Wonder Woman, har skapt interesse i norske medier på grunn av medvirkning av en norsk skuespiller.  For NRK ble det imidlertid et problem at hovedfiguren, selve superhelten i filmen, ble spilt av en jødisk skuespiller, israelske Gal Gadot.  Vi formoder at det var for å få gitt uttrykk for sin avsky mot dette valget av skuespiller at NRK 17. juni i programmet Ukeslutt publiserte et innslag med oppfordring til norske kinogjengere om å boikotte filmen Wonder Woman. Til dette arrangementet hadde NRK invitert to etablerte Israel-boikottere som uimotsagt fikk NRKs åpne mikrofon til rådighet for å propagere ...

Mer...

Med løgn som rettesnor

Markeringen av 50-årsminnet om Israels frigjøring av den okkuperte ”Vestbredden” har gitt historiske revisjonister mye vann på mølla.  Ved akademiske institusjoner har det i hele tiden etter krigen pågått ”forskning” som påstås å vise at Israels forsvarskrig mot de aggressive arabiske armeene egentlig var en angrepskrig iscenesatt for å utvide landets territorium og skape et sionistisk ”Stor-Israel,” kanskje etter mønster av ”Großdeutschland,” får vi inntrykk av. Som årtiene går, svekkes det kollektive minnet om hva som foregikk i 1967, og mediene får stadig friere spillerom for å utforme folkemeningen slik deres ideologi tilsier at den bør være.  I dag kan du ...

Mer...

Har mennesker ulike rettigheter?

Debatten etter de siste terrorangrepene i England har fokusert på menneskerettighetenes stilling i forhold til tiltak som blir foreslått for å bekjempe terrorhandlinger.  Det avtegner seg et skille mellom politikere som vil innskjerpe overvåkningen av og reaksjonen mot islamister og de som advarer mot de metodene som moderne teknologi åpner for, fordi slik overvåkning kan komme til å krenke terroristenes menneskerettigheter. Allerede for tre år siden var daværende britiske innenriksminister Theresa May klar til å introdusere en tøffere lovgivning for å møte trusselen fra islamske jihadister.  Storbritannia har en egen menneskerettighetslov som innbefatter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Etter de siste ukers terrorangrep mot ...

Mer...

Femtiårskrigen

I disse dager markeres femtiårsminnet om Israels frigjøring av de okkuperte områdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Hendelsen omtales vanligvis som Seksdagerskrigen, for det tok ikke lenger tid å slå ned aggresjonen fra de arabiske arméene som omringet landet med trusler om å ”kaste jødene på havet.”  Seksdagerskrigen var i realiteten en videreføring og avslutning av uavhengighetskrigen som Israels folk måtte utkjempe i 1948-49 etter å ha blitt angrepet av store arabiske styrker.  Våpenhvileavtalene fra 1949 som araberne brøt i 1967 ble gjort til intet og de gamle våpenhvilelinjene fra den gang ble erstattet av nye. Krigen og dens raske avgjørelse ...

Mer...

Våre tanker går …

Den grusomme terrorhandlingen i Manchester forleden utløste sorg og medfølelse fra en hel verden.  Våre politiske ledere var samstemte i forsikringen om at ”våre tanker går til alle som er rammet.”  Det er viktig ikke å glemme dem som har vært rammet av terror.  Men vi må også stille spørsmålet om det ikke snart er på tide å la noen tanker gå til alle dem som ennå ikke er rammet, men som med stor sannsynlighet vil kunne bli det om ikke lenge.  Hvor lenge kan dette pågå uten at folk flest får en følelse av at sannsynligheten for terrorangrep minsker.  ...

Mer...

Formålet med boikott

Vedtaket på LO-kongressen nylig om å oppfordre til internasjonal handelsboikott av Israel er ikke noen overraskende nyhet fra det holdet. Et problematisk forhold til den jødiske staten har lenge vært iøynefallende både i organisasjonens ledelse og i dens tilknyttede organer som Norsk Folkehjelp som har betydelig offentlig prosjektstøtte. Dette standpunktet til den jødiske staten har hatt karakter av et ideologisk eller religiøst dogme som ikke er påvirkelig av informasjon, argumenter eller fakta som tilsier en annen holdning. LO må etter at det er gjort mange forsøk på å forklare LO-ledelsen hva den egentlig støtter, anses upåvirkelig i sin fiendtlighet mot ...

Mer...

Demokrati og idioti

I en artikkel på den israelske nettsiden Arutz Sheva spør den italienske skribenten Giulio Meotti hva Sverige, som et av de mest avanserte demokratiene i verden, har til felles med diktaturer som Iran, Kina, Qatar og Sudan?  Sammen med bl.a. disse totalitære regimene stemte Sverige, som det eneste europeiske land, for en resolusjon i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, som fornekter det jødiske folks historiske tilknytning til sin hellige by og hovedstad, Jerusalem.  Det skjedde mens jødene feiret sin nasjonale uavhengighetsdag slik vi feirer 17. mai. Denne hendelsen er imidlertid ikke enestående for Sverige.  Noen dager tidligere ...

Mer...

Norsk Midtøsten-politikk

Blant de mange spørsmål som for tiden reises omkring utenriksministerens holdning til underlige avstemninger og resolusjoner i FN-systemet var spørsmålet om hvordan Norge stemte da Saudi Arabia ble innvalgt som medlem av FNs kvinnekommisjon.  Til og med stortingsrepresentanter våknet da det ble kjent at et av verdens mest kvinnediskriminerende regimer fikk sete og innflytelse i det FN-organet som behandler kvinners rettigheter og likestilling. Utenriksministeren hadde imidlertid ikke mot til å forklare Norges stemmegivning og begrunnet sin taushet med at det er ”fast praksis” ikke å opplyse hva man stemmer i hemmelige valg.  Men hvor hemmelig var det egentlig?  Den svenske utenriksministeren ...

Mer...

Finansierer vi fred eller terror?

En av de første sakene SMA tok opp til offentlig debatt i Norge var den støtten til PLO-myndighetene som blant annet ble brukt til å utgi lærebøker med til dels sterkt anti-israelsk  og antisemittisk innhold til bruk i skoleverket i de selvstyrte palestinske områdene.  SMA bidro med dokumentasjon av problemet som også ble tatt opp i spørretimen i Stortinget.  Dette var for 12- 15 år siden.  I mellomtiden har Norge og andre vestlige land fortsatt å utbetale milliardbeløp til de palestinske selvstyremyndighetene i påvente av at de skal sette seg til forhandlingsbordet og uten andre vilkår enn hva de underskrev ...

Mer...

Bak skalkeskjulet

De opprørende avsløringene av organiserte kriminelle, svindlere, narkotikahandlere og prostituerte fra EU-landet Romania har skapt politisk debatt i Norge om hvorvidt det igjen bør bli forbudt å tigge.  Foranledningen er avsløringen av at kriminelle utnytter tiggeres fattigdom som et slags skalkeskjul for sin virksomhet.  Blant argumentene mot å forby tigging hører vi at det også kan finnes tiggere som ikke er ofre for menneskehandel og som derfor ville rammes urettferdig. Vi har aldri forstått hvorfor det er viktig å holde folk nede i fattigdom ved å la dem sitte gatelangs og tigge i stedet for å tjene egne penger på ærlig ...

Mer...

Femtiårskrigen

I disse dager markeres femtiårsminnet om Israels frigjøring av de okkuperte områdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Hendelsen omtales vanligvis som Seksdagerskrigen, for det tok ikke lenger tid å slå ned aggresjonen fra de arabiske arméene som omringet landet med trusler om å ”kaste jødene på havet.”  Seksdagerskrigen var i realiteten en videreføring og avslutning av uavhengighetskrigen som Israels folk måtte utkjempe i 1948-49 etter å ha blitt angrepet av store arabiske styrker.  Våpenhvileavtalene fra 1949 som araberne brøt i 1967 ble gjort til intet og de gamle våpenhvilelinjene fra den gang ble erstattet av nye.

Krigen og dens raske avgjørelse skapte en ny situasjon både internasjonalt og i Landet Israel.  Endelig var jødene fri til på ny å ta i bruk den delen av sitt historiske fedreland som de på grunn av etnisk rensing og andre overgrep hadde vært drevet ut av i 19 år med brutal og rettsstridig jordansk okkupasjon.  Årtusengamle jødiske landsbyer og boligområder innkjøpt og utviklet i mandattiden var igjen på de rette eieres hender.  Det var en rett det internasjonale samfunn hadde tilkjent dem etter at landet i 1917 av de allierte var blitt frigjort fra 400 års tyrkisk okkupasjon, og det jødiske folk fikk folkerettslig anerkjent sin historiske rett til landet mellom Jordanelven og Middelhavet.

Men ikke alle aksepterte de militære og politiske realitetene som dette oppgjøret skapte.  Det tok mange år før de arabiske nabolandene som tapte krigen hvor de hadde som mål å utslette den jødiske staten, innrømmet og tok konsekvensen av nederlaget.  Men i 1979 kunne Israel feire inngåelsen av freds- og grenseavtale med Egypt, og i 1994 freds- og grenseavtale med Jordan som gjorde at det meste av landet for første gang var omgitt av internasjonalt anerkjente statsgrenser.  Våpenhvileavtalene fra 1949 hadde ikke lenger gyldighet og det var opp til Israel å disponere de frigjorte områdene i egenskap av suveren stat og kravhaver.

Judea og Samaria har aldri blitt formelt annektert av staten Israel til tross for at områdene ligger innenfor landets anerkjente grenser og det ikke er noe i folkeretten som ville være til hinder for det.  Det skyldes at israelske myndigheter fremdeles har villet holde muligheten åpen for eventuelt å finne en territorial delingsløsning i forhold til den arabiske befolkningen i området.

En slik oppdeling av landet hadde vært foreslått flere ganger, men var alltid blitt avvist av de arabiske lederne.  Det vakte derfor optimisme i Israel da ledelsen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, sent på 80-tallet indikerte overfor norske og israelske myndigheter at man nå var rede til å drøfte en ordning med israelerne som innebar selvstyre for de arabiske innbyggere i de områdene hvor de fleste av dem var bosatt.

Etter hemmelige forhandlinger i Oslo kom partene i 1993 frem til en avtale om prinsippene for palestinsk selvstyre (Oslo-1) og i 1995 en midlertidig selvstyreavtale (Oslo-2).  Den siste forutsatte at partene innen et år skulle innlede forhandlinger om permanent status for det palestinske selvstyret hvor slike spørsmål som bl.a. avgrensning, sikkerhet, hovedstad og forsvar skulle avgjøres.  Det er verd å merke seg at Oslo-2-avtalen og dens vedlegg i stor grad dreier seg om rettigheter som staten Israel på visse vilkår skal overføre fra seg selv til en selvstyrt arabisk enhet, − ikke nødvendigvis til en fullt ut suveren stat.  Det er dette som er kjernen i den avtalte fredsprosessen.  Ethvert krav om avvik fra de inngåtte avtalene svekker tiltroen til prosessen.

Hovedmålet for fredsprosessen var at partene etter gjensidig anerkjennelse av hverandre som naboer som med henvisning til Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, skulle ”leve side om side i fred og sikkerhet bak sikre og anerkjente grenser.”  Det forutsatte at medlemsorganisasjonene i PLO fra da av måtte slutte med å opptre som terrororganisasjoner og avslutte enhver form for politisk og religiøst oppvigleri som kunne føre til terrorhandlinger.  Denne forutsetningen var blant dem som i årene etter ikke ble oppfylt av den Palestina-arabiske part, noe som førte til at de avtalte sluttstatusforhandlingene aldri kom i gang.

Akkurat der står partene fremdeles, etter utallige forsøk både nasjonalt og internasjonalt på å få den avtalte fredsprosessen i gang igjen.  Et av de arabiske kravene er en maksimalistisk tanke om at de skal opprette en fullstendig suveren arabisk stat i hele det området som før 1967 var omgitt av våpenhvilelinjer fra 1949.  Rent bortsett fra at et slikt krav av sikkerhetsmessige grunner aldri vil kunne aksepteres fra israelsk side, ville dette også rent symbolsk bringe situasjonen i landet tilbake til uavhengighetskrigens dager med etnisk rensing og fysisk deling av hovedstaden Jerusalem, og dermed anerkjennelse av den jordanske okkupasjon som legitim, noe den ikke var.

Det kan ennå gå lang tid før det kommer på plass et lederskap med autoritet og demokratisk mandat fra befolkningen til å forhandle om permanent status for selvstyret, og eventuelt en tostatsløsning.  Men den tiden vil Israel bare måtte ta seg.  Det man har avtalt å forhandle om, er etablering av en selvstyrt statsliknende enhet innenfor Israels grenser og suverenitetsområde.  Det fordrer skjønnsomhet i de valgene som må gjøres slik at man ikke skal risikere å bygge opp en trojansk hest innenfor murene.  Det fiendskapet som den arabiske ledelsen vedvarende uttrykker overfor den jødiske staten tilsier at dette vil være en reell fare.

Hele den utviklingen som har skjedd de to siste tiår, viser at enkelte blant den tapende part i Seksdagerskrigen etter 50 år ennå ikke har gitt opp håpet om seier.  De representerer det eneste eksempel vi kjenner til hvor krigens taper forlanger at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst.  Det kommer ikke til å skje.  En årsak til at slike holdninger lever videre, er at de støttes politisk og finansielt av vestlige stater og myndigheter som ikke helt har gitt avkall på gammelt antisemittisk tankegods og gjerne så at Israel ble vingestekket.

Jerusalem vil i all fremtid forbli Israels gjenforente hovedstad.  Byens tusenårgamle jødiske kvarter og Tempelmuren kommer aldri til å bli ”okkupert palestinsk område” slik vestlige politikere, inkludert norske, karakteriserer bydelen.  Det er på høy tid at både Palestina-arabere, amerikanerne og europeerne avslutter den femtiårskonflikten de ennå holder gående mot den jødiske staten i FNs organer, gjennom støtte til terrorister og ellers ved eksklusivt å belaste denne ene staten med urimelige krav, sviktende løfter og nedsettende omtale.

Det er uverdig og skammelig at ledere i presumptivt siviliserte og kultiverte land fremdeles behandler den jødiske staten som en illegitim paria som ikke anses skikket til endog å bestemme hvor dens egen hovedstad skal ligge.  Både USA, Europa og Norge ville gjenvinne allmenn respekt blant folk om landenes myndigheter tok initiativ til å avslutte sitt irrasjonelle og konfliktskapende forhold til Israel og i stedet innleder et oppbyggelig samarbeid med den jødiske staten basert på humanitære verdier, sannferdighet og god vilje.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?