Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden. Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.» Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen «Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter» fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer («andre minoriteter»). Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Norge besto ikke prøven

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.  Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  "Dette ...

Mer...

Som under en beleiring

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet. Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte ...

Mer...

Midlertidigheten har en ende

For noen dager siden meldte NRK/Urix nærmest gledesstrålende at forsoningssamtalene mellom terrororganisasjonene Hamas og Fatah kanskje var ved å lykkes og at en palestinsk samlingsregjering kunne bli resultatet.  De innkalte ekspertene var noe mer skeptiske, men satte sitt håp til at man nå, etter mange mislykkede forsøk, kanskje var i ferd med å dempe splittelsen mellom de to rivaliserende organisasjonene som begge ble opprettet for å ødelegge Israel. Det NRK og dets eksperter unnlot å nevne, var at mye av grunnlaget for forsoningen skyldes en kraftig islamistisk radikalisering som de siste årene har skjedd innenfor Fatah og PLO som leder de ...

Mer...

Det nærmer seg Jul

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som Jul eller Påske.  Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot Jul som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet. I år har det ...

Mer...

Natten som ikke tok slutt

Natten mellom 9. og 10. november 1938, Krystallnatten, innledet nasjonalsosialistene iverksettelsen av sin plan om en "endelig løsning på jødespørsmålet" i Europa.  Det kostet 6 millioner jøder og utallige andre mennesker livet.  Krystallnatten markerer derved avslutningen på det jødiske bidraget til den jødisk-kristne sivilisasjonen og jødisk kulturliv i Europa.  Det mørket som satte inn den natten varer ved. Ingen forsøk på å gjenskape enklaver av jødisk samfunnsliv i Europa etter dette har vist seg vellykkede og bærekraftige.  Her og der finner man restaurerte synagoger mer eller mindre tomme, isolerte grupper og enkeltpersoner som gjør en heroisk innsats for å holde minnene ...

Mer...

Sviktende lojalitet

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at "den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina."  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble ...

Mer...

Den mørke siden

Mange tror at det er i ferd med å lysne i Midtøsten.  Enkelte terrorgrupper er kanskje eliminert og den islamske staten, IS, er i ferd med å miste sitt territorium.  Men dette bildet er et bedrag, akkurat som nyheten om at en reformasjon kan være forestående innenfor det saudi-arabiske regimet.  Den nåværende kronprinsen i landet sier han vil vende Saudi Arabia tilbake til "moderat islam." Har ikke dette vestlig allierte landet hele tiden tilhørt "moderat islam," eller er det bare noe politikere har greid å innbille oss?  Hva skal vi da mene om vår NATO-allierte tyrkiske leder, islamisten Erdoğan, som hevder ...

Mer...

Hvem kan vi stole på?

Vi har flere ganger stilt oss kritiske til innholdet i norsk Midtøsten-politikk.  Vi kjenner Midtøstens historie og de politiske krefter som rår i den del av verden temmelig godt.  Det er disse kreftene norsk Midtøsten-politikk må spille med eller imot om våre eventuelle interesser i området skal kunne ivaretas. Vi har i senere år sett med voksende bekymring på de valg som har vært gjort fra Regjeringens side, spesielt fordi det synes å være en voksende avstand mellom ideelle politiske målsettinger og oppnådd resultat.  Dette har hatt sin åpenbare forklaring i mangelfull forståelse og erkjennelse fra utenriksforvaltningens side for hva man ...

Mer...

Terrorismens uforanderlighet

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra ...

Mer...

Kirkens humanitære ansvar

Åpent brev til Kirkerådet vedrørende Kirkeuka for fred i Palestina og Israel, faren for økt antisemittisme i Norge og forsterket konfliktnivå mellom de selvstyrte palestinske områdene og Israel. Som medlemmene av Kirkerådet vil være kjent med har det i år, i likhet med tidligere år, vært reist sterk offentlig kritikk mot Kirkens arrangement ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.”  Kritikken har i stort monn vært uttalt fra kristent hold, men også fra sekulære instanser som SMA. Når vi har engasjert oss i denne kritikken er det av to hovedårsaker: Vi mener dette arrangementet, slik det er utformet og presentert for Kirkens ...

Mer...

Femtiårskrigen

I disse dager markeres femtiårsminnet om Israels frigjøring av de okkuperte områdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Hendelsen omtales vanligvis som Seksdagerskrigen, for det tok ikke lenger tid å slå ned aggresjonen fra de arabiske arméene som omringet landet med trusler om å ”kaste jødene på havet.”  Seksdagerskrigen var i realiteten en videreføring og avslutning av uavhengighetskrigen som Israels folk måtte utkjempe i 1948-49 etter å ha blitt angrepet av store arabiske styrker.  Våpenhvileavtalene fra 1949 som araberne brøt i 1967 ble gjort til intet og de gamle våpenhvilelinjene fra den gang ble erstattet av nye.

Krigen og dens raske avgjørelse skapte en ny situasjon både internasjonalt og i Landet Israel.  Endelig var jødene fri til på ny å ta i bruk den delen av sitt historiske fedreland som de på grunn av etnisk rensing og andre overgrep hadde vært drevet ut av i 19 år med brutal og rettsstridig jordansk okkupasjon.  Årtusengamle jødiske landsbyer og boligområder innkjøpt og utviklet i mandattiden var igjen på de rette eieres hender.  Det var en rett det internasjonale samfunn hadde tilkjent dem etter at landet i 1917 av de allierte var blitt frigjort fra 400 års tyrkisk okkupasjon, og det jødiske folk fikk folkerettslig anerkjent sin historiske rett til landet mellom Jordanelven og Middelhavet.

Men ikke alle aksepterte de militære og politiske realitetene som dette oppgjøret skapte.  Det tok mange år før de arabiske nabolandene som tapte krigen hvor de hadde som mål å utslette den jødiske staten, innrømmet og tok konsekvensen av nederlaget.  Men i 1979 kunne Israel feire inngåelsen av freds- og grenseavtale med Egypt, og i 1994 freds- og grenseavtale med Jordan som gjorde at det meste av landet for første gang var omgitt av internasjonalt anerkjente statsgrenser.  Våpenhvileavtalene fra 1949 hadde ikke lenger gyldighet og det var opp til Israel å disponere de frigjorte områdene i egenskap av suveren stat og kravhaver.

Judea og Samaria har aldri blitt formelt annektert av staten Israel til tross for at områdene ligger innenfor landets anerkjente grenser og det ikke er noe i folkeretten som ville være til hinder for det.  Det skyldes at israelske myndigheter fremdeles har villet holde muligheten åpen for eventuelt å finne en territorial delingsløsning i forhold til den arabiske befolkningen i området.

En slik oppdeling av landet hadde vært foreslått flere ganger, men var alltid blitt avvist av de arabiske lederne.  Det vakte derfor optimisme i Israel da ledelsen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, sent på 80-tallet indikerte overfor norske og israelske myndigheter at man nå var rede til å drøfte en ordning med israelerne som innebar selvstyre for de arabiske innbyggere i de områdene hvor de fleste av dem var bosatt.

Etter hemmelige forhandlinger i Oslo kom partene i 1993 frem til en avtale om prinsippene for palestinsk selvstyre (Oslo-1) og i 1995 en midlertidig selvstyreavtale (Oslo-2).  Den siste forutsatte at partene innen et år skulle innlede forhandlinger om permanent status for det palestinske selvstyret hvor slike spørsmål som bl.a. avgrensning, sikkerhet, hovedstad og forsvar skulle avgjøres.  Det er verd å merke seg at Oslo-2-avtalen og dens vedlegg i stor grad dreier seg om rettigheter som staten Israel på visse vilkår skal overføre fra seg selv til en selvstyrt arabisk enhet, − ikke nødvendigvis til en fullt ut suveren stat.  Det er dette som er kjernen i den avtalte fredsprosessen.  Ethvert krav om avvik fra de inngåtte avtalene svekker tiltroen til prosessen.

Hovedmålet for fredsprosessen var at partene etter gjensidig anerkjennelse av hverandre som naboer som med henvisning til Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, skulle ”leve side om side i fred og sikkerhet bak sikre og anerkjente grenser.”  Det forutsatte at medlemsorganisasjonene i PLO fra da av måtte slutte med å opptre som terrororganisasjoner og avslutte enhver form for politisk og religiøst oppvigleri som kunne føre til terrorhandlinger.  Denne forutsetningen var blant dem som i årene etter ikke ble oppfylt av den Palestina-arabiske part, noe som førte til at de avtalte sluttstatusforhandlingene aldri kom i gang.

Akkurat der står partene fremdeles, etter utallige forsøk både nasjonalt og internasjonalt på å få den avtalte fredsprosessen i gang igjen.  Et av de arabiske kravene er en maksimalistisk tanke om at de skal opprette en fullstendig suveren arabisk stat i hele det området som før 1967 var omgitt av våpenhvilelinjer fra 1949.  Rent bortsett fra at et slikt krav av sikkerhetsmessige grunner aldri vil kunne aksepteres fra israelsk side, ville dette også rent symbolsk bringe situasjonen i landet tilbake til uavhengighetskrigens dager med etnisk rensing og fysisk deling av hovedstaden Jerusalem, og dermed anerkjennelse av den jordanske okkupasjon som legitim, noe den ikke var.

Det kan ennå gå lang tid før det kommer på plass et lederskap med autoritet og demokratisk mandat fra befolkningen til å forhandle om permanent status for selvstyret, og eventuelt en tostatsløsning.  Men den tiden vil Israel bare måtte ta seg.  Det man har avtalt å forhandle om, er etablering av en selvstyrt statsliknende enhet innenfor Israels grenser og suverenitetsområde.  Det fordrer skjønnsomhet i de valgene som må gjøres slik at man ikke skal risikere å bygge opp en trojansk hest innenfor murene.  Det fiendskapet som den arabiske ledelsen vedvarende uttrykker overfor den jødiske staten tilsier at dette vil være en reell fare.

Hele den utviklingen som har skjedd de to siste tiår, viser at enkelte blant den tapende part i Seksdagerskrigen etter 50 år ennå ikke har gitt opp håpet om seier.  De representerer det eneste eksempel vi kjenner til hvor krigens taper forlanger at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst.  Det kommer ikke til å skje.  En årsak til at slike holdninger lever videre, er at de støttes politisk og finansielt av vestlige stater og myndigheter som ikke helt har gitt avkall på gammelt antisemittisk tankegods og gjerne så at Israel ble vingestekket.

Jerusalem vil i all fremtid forbli Israels gjenforente hovedstad.  Byens tusenårgamle jødiske kvarter og Tempelmuren kommer aldri til å bli ”okkupert palestinsk område” slik vestlige politikere, inkludert norske, karakteriserer bydelen.  Det er på høy tid at både Palestina-arabere, amerikanerne og europeerne avslutter den femtiårskonflikten de ennå holder gående mot den jødiske staten i FNs organer, gjennom støtte til terrorister og ellers ved eksklusivt å belaste denne ene staten med urimelige krav, sviktende løfter og nedsettende omtale.

Det er uverdig og skammelig at ledere i presumptivt siviliserte og kultiverte land fremdeles behandler den jødiske staten som en illegitim paria som ikke anses skikket til endog å bestemme hvor dens egen hovedstad skal ligge.  Både USA, Europa og Norge ville gjenvinne allmenn respekt blant folk om landenes myndigheter tok initiativ til å avslutte sitt irrasjonelle og konfliktskapende forhold til Israel og i stedet innleder et oppbyggelig samarbeid med den jødiske staten basert på humanitære verdier, sannferdighet og god vilje.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?