Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Israel forbereder seg på krig

Langsomt endrer situasjonen seg i Midtøsten. Den regionale krigen som mediene for syv år siden entusiastisk beskrev som «den arabiske våren,» er mange steder i ferd med å gå tom for ammunisjon. Land ligger i ruiner og millioner av mennesker er fordrevet fra sine hjem. Den fattigdommen og fortvilelsen som for syv år siden sendte folk ut i gatene for å protestere mot økende brødpriser har nådd et nivå vi aldri før har sett i denne del av verden. Nå finnes det ikke brød å få for noen som helst pris for den jevne borger i de hardest rammede landene. Opprøret ebber ut fordi det mange steder ikke er noen igjen til å føre det videre.

Men tragedien i den sunni-arabiske verden har ikke rammet den sjia-iranske like hardt. Etter at USAs Obama-administrasjon inngikk avtale med regimet i Teheran om å oppheve sanksjonene, mot at regimet tok en ti års pause i utviklingen av atomvåpen, har dette regimet styrket sitt hegemoni i regionen ganske kraftig, og arbeider aktivt for å sikre sitt fotfeste i land som Irak, Syria og Libanon.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Israel forbereder seg på krig

Langsomt endrer situasjonen seg i Midtøsten.  Den regionale krigen som mediene for syv år siden entusiastisk beskrev som "den arabiske våren," er mange steder i ferd med å gå tom for ammunisjon.  Land ligger i ruiner og millioner av mennesker er fordrevet fra sine hjem.  Den fattigdommen og fortvilelsen som for syv år siden sendte folk ut i gatene for å protestere mot økende brødpriser har nådd et nivå vi aldri før har sett i denne del av verden.  Nå finnes det ikke brød å få for noen som helst pris for den jevne borger i de hardest rammede landene.  ...

Mer...

Politikken radikaliseres

Store endringer i velgeroppslutningen var synlige før varslersakene rammet de politiske partiene.  Radikaliseringstendensen på venstresiden fikk et tydelig utslag da det revolusjonære marxist-leninistiske partiet "Rødt" oppnådde å få en representant på Stortinget, samtidig som SV og de grønne forsvarte sine posisjoner.  I dag utgjør ifølge meningsmålingene denne radikale falanksen en blokk på omkring 15 prosent av velgerne til venstre for Arbeiderpartiet.  Det Arbeiderpartiet nå taper i oppslutning ser ut til å kompenseres på ytterste venstre fløy. At regjeringen Solberg med et nødskrik overlevde valget kan ikke forklares med at de borgerlige partiene holder ideologisk stand mot venstresiden.  Tydeligst ser vi dette ...

Mer...

Striden om Jerusalem

Israels hovedstad, Jerusalem, har vært omstridt i årtusener.  For enkelte synes det ikke å være mulig å legge til side engasjementet for denne byen.  Igjen og igjen dukker Jerusalem opp som et stridstema, og det skal ikke mer til enn at arkeologer graver frem historisk ugjendrivelige bevis for byens jødiske forhistorie, noe de har holdt på med gjennom halvannet århundre, før politikere over store deler av verden får problemer og reiser anklager mot Israel for å gjøre noe upassende. Den europeiske unions, EUs, sendemann til Israel har nylig utarbeidet en årsrapport til sin arbeidsgiver i Brussel hvor han går i rette ...

Mer...

Dagen etter Holocaustdagen

Minnet om jødeutryddelsen ble markert i Norge og en rekke andre vestlige land den 27. januar.  En tredjedel av den jødiske minoriteten i Norge ble under krigen sendt til leirene for å bli utslettet.  Dette er en historisk hendelse som helt riktig ikke må glemmes og ikke gjentas.  Men er det bare de døde jødene som bør få slik oppmerksomhet og omtanke?  Hva med dem som overlevde? Den tyske kansleren Angela Merkel sa på minnedagen at det er en skam at jødiske institusjoner i Tyskland i dag må leve med politibeskyttelse.  Det gjelder nok ikke bare i Tyskland.  Slik er situasjonen ...

Mer...

Mobbing kan bekjempes

Mobbing og trakassering er igjen høyt på dagsorden i den norske debatten.  Det var kong Harald som slo an tonen i sin nyttårstale, og regjeringen følger opp med et klart standpunkt: Mobbetallene blir en av de første oppgavene den nye kunnskaps- og integreringsministeren Jan Tore Sanner (H) vil ta tak i.  Vi ønsker ham lykke til. Det er forresten to år siden Regjeringen annonserte nye tiltak mot mobbing, men politiske erklæringer ser ikke ut til å hjelpe stort.  Fremdeles rapporteres det om urovekkende mye mobbing blant barn og unge, og inntrykket forsterkes av den nye bølgen av "metoo"-varsler som avslører at ...

Mer...

Om å gi havre til en død hest

Mens norske medier mest har vært opptatt av politikernes privatliv, har det skjedd utvikling i konfliktene i Midtøsten.  Den 14. januar markerte man i Tunisia 7-årsminnet for den oppstanden som mediene og "ekspertene" valgte å kalle "Den arabiske våren."  De var den gang  sikre på at de var vitne til en revolusjonær flodbølge med krav om frihet og demokrati i den arabiske verden.  Journalistene oppfattet ikke at det var de stigende brødprisene man demonstrerte mot.  Nå har folket samlet seg i gatene på ny og av samme grunn.  Levekårene for araberne har gått fra vondt til verre.  Behovet for nødhjelp er ...

Mer...

Norge og fredsprosessen

I 25 år har det pågått forhandlinger mellom israelske myndigheter og representanter for den Palestina-arabiske befolkningen med sikte på å komme frem til en freds- og selvstyreavtale med palestinerne.  Nokså raskt fikk man på plass en avtale om prinsippene for fredsprosessen, Oslo 1-avtalen av 1993, og to år senere en midlertidig avtale om palestinsk selvstyre som også la opp et detaljert løp for videre forhandlinger frem til en endelig fredsavtale.  Ingen av avtalene sier noe spesifikt om hvilken endelig form det palestinske selvstyret skal ha, men utelukker heller ikke en tostatsløsning.  Det viktigste kravet til en løsning er at de ...

Mer...

Norge og USA i det nye år

Den 10. januar skal statsminister Erna Solberg møte USAs president Donald Trump til politiske samtaler i Det hvite hus.  "Det viktigste med dette møtet er å få rekonfirmert det gode samarbeidsforholdet mellom Norge og USA, både direkte mellom landene og i NATO. Det er jo grunnplanken i vår sikkerhetspolitikk," sier Solberg til VG.  Vi ser frem til dette møtet fordi det vil avklare hvorvidt disse politiske lederne står ved sine ord og gjensidige forpliktelser, eller om de farer med tomt snakk. Det gode samarbeidsforholdet mellom Norge og USA har vært et selvfølgelig tema så lenge Norge har vært en selvstendig stat, ...

Mer...

FN og Norge går mot USA og Israel

Den 18. desember forsøkte FNs Sikkerhetsråd å gjenta fjorårets uvennlige handling mot Israel da araberstatene, den gang anført av Obama-administrasjonen i USA og de øvrige stormaktene, gikk til frontalangrep på den jødiske staten med en svært fiendtlig resolusjon som underkjenner Israels rettigheter i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  I år var det president Trumps påpekning at Jerusalem er Israels hovedstad som var tema for Sikkerhetsrådets juleavslutning mot Israel. President Trump og hans folk var imidlertid på plass og avviste hele saken.  USAs FN-ambassadør Nikki Haley gjorde det klart for forsamlingen at resolusjonen som var fremmet av det borgerkrigsherjede Jemen, representerer en ...

Mer...

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017."  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen "Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter" fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer ("andre minoriteter").  Denne endringen har antakelig vært ansett ...

Mer...

Femtiårskrigen

I disse dager markeres femtiårsminnet om Israels frigjøring av de okkuperte områdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Hendelsen omtales vanligvis som Seksdagerskrigen, for det tok ikke lenger tid å slå ned aggresjonen fra de arabiske arméene som omringet landet med trusler om å ”kaste jødene på havet.”  Seksdagerskrigen var i realiteten en videreføring og avslutning av uavhengighetskrigen som Israels folk måtte utkjempe i 1948-49 etter å ha blitt angrepet av store arabiske styrker.  Våpenhvileavtalene fra 1949 som araberne brøt i 1967 ble gjort til intet og de gamle våpenhvilelinjene fra den gang ble erstattet av nye.

Krigen og dens raske avgjørelse skapte en ny situasjon både internasjonalt og i Landet Israel.  Endelig var jødene fri til på ny å ta i bruk den delen av sitt historiske fedreland som de på grunn av etnisk rensing og andre overgrep hadde vært drevet ut av i 19 år med brutal og rettsstridig jordansk okkupasjon.  Årtusengamle jødiske landsbyer og boligområder innkjøpt og utviklet i mandattiden var igjen på de rette eieres hender.  Det var en rett det internasjonale samfunn hadde tilkjent dem etter at landet i 1917 av de allierte var blitt frigjort fra 400 års tyrkisk okkupasjon, og det jødiske folk fikk folkerettslig anerkjent sin historiske rett til landet mellom Jordanelven og Middelhavet.

Men ikke alle aksepterte de militære og politiske realitetene som dette oppgjøret skapte.  Det tok mange år før de arabiske nabolandene som tapte krigen hvor de hadde som mål å utslette den jødiske staten, innrømmet og tok konsekvensen av nederlaget.  Men i 1979 kunne Israel feire inngåelsen av freds- og grenseavtale med Egypt, og i 1994 freds- og grenseavtale med Jordan som gjorde at det meste av landet for første gang var omgitt av internasjonalt anerkjente statsgrenser.  Våpenhvileavtalene fra 1949 hadde ikke lenger gyldighet og det var opp til Israel å disponere de frigjorte områdene i egenskap av suveren stat og kravhaver.

Judea og Samaria har aldri blitt formelt annektert av staten Israel til tross for at områdene ligger innenfor landets anerkjente grenser og det ikke er noe i folkeretten som ville være til hinder for det.  Det skyldes at israelske myndigheter fremdeles har villet holde muligheten åpen for eventuelt å finne en territorial delingsløsning i forhold til den arabiske befolkningen i området.

En slik oppdeling av landet hadde vært foreslått flere ganger, men var alltid blitt avvist av de arabiske lederne.  Det vakte derfor optimisme i Israel da ledelsen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, sent på 80-tallet indikerte overfor norske og israelske myndigheter at man nå var rede til å drøfte en ordning med israelerne som innebar selvstyre for de arabiske innbyggere i de områdene hvor de fleste av dem var bosatt.

Etter hemmelige forhandlinger i Oslo kom partene i 1993 frem til en avtale om prinsippene for palestinsk selvstyre (Oslo-1) og i 1995 en midlertidig selvstyreavtale (Oslo-2).  Den siste forutsatte at partene innen et år skulle innlede forhandlinger om permanent status for det palestinske selvstyret hvor slike spørsmål som bl.a. avgrensning, sikkerhet, hovedstad og forsvar skulle avgjøres.  Det er verd å merke seg at Oslo-2-avtalen og dens vedlegg i stor grad dreier seg om rettigheter som staten Israel på visse vilkår skal overføre fra seg selv til en selvstyrt arabisk enhet, − ikke nødvendigvis til en fullt ut suveren stat.  Det er dette som er kjernen i den avtalte fredsprosessen.  Ethvert krav om avvik fra de inngåtte avtalene svekker tiltroen til prosessen.

Hovedmålet for fredsprosessen var at partene etter gjensidig anerkjennelse av hverandre som naboer som med henvisning til Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, skulle ”leve side om side i fred og sikkerhet bak sikre og anerkjente grenser.”  Det forutsatte at medlemsorganisasjonene i PLO fra da av måtte slutte med å opptre som terrororganisasjoner og avslutte enhver form for politisk og religiøst oppvigleri som kunne føre til terrorhandlinger.  Denne forutsetningen var blant dem som i årene etter ikke ble oppfylt av den Palestina-arabiske part, noe som førte til at de avtalte sluttstatusforhandlingene aldri kom i gang.

Akkurat der står partene fremdeles, etter utallige forsøk både nasjonalt og internasjonalt på å få den avtalte fredsprosessen i gang igjen.  Et av de arabiske kravene er en maksimalistisk tanke om at de skal opprette en fullstendig suveren arabisk stat i hele det området som før 1967 var omgitt av våpenhvilelinjer fra 1949.  Rent bortsett fra at et slikt krav av sikkerhetsmessige grunner aldri vil kunne aksepteres fra israelsk side, ville dette også rent symbolsk bringe situasjonen i landet tilbake til uavhengighetskrigens dager med etnisk rensing og fysisk deling av hovedstaden Jerusalem, og dermed anerkjennelse av den jordanske okkupasjon som legitim, noe den ikke var.

Det kan ennå gå lang tid før det kommer på plass et lederskap med autoritet og demokratisk mandat fra befolkningen til å forhandle om permanent status for selvstyret, og eventuelt en tostatsløsning.  Men den tiden vil Israel bare måtte ta seg.  Det man har avtalt å forhandle om, er etablering av en selvstyrt statsliknende enhet innenfor Israels grenser og suverenitetsområde.  Det fordrer skjønnsomhet i de valgene som må gjøres slik at man ikke skal risikere å bygge opp en trojansk hest innenfor murene.  Det fiendskapet som den arabiske ledelsen vedvarende uttrykker overfor den jødiske staten tilsier at dette vil være en reell fare.

Hele den utviklingen som har skjedd de to siste tiår, viser at enkelte blant den tapende part i Seksdagerskrigen etter 50 år ennå ikke har gitt opp håpet om seier.  De representerer det eneste eksempel vi kjenner til hvor krigens taper forlanger at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst.  Det kommer ikke til å skje.  En årsak til at slike holdninger lever videre, er at de støttes politisk og finansielt av vestlige stater og myndigheter som ikke helt har gitt avkall på gammelt antisemittisk tankegods og gjerne så at Israel ble vingestekket.

Jerusalem vil i all fremtid forbli Israels gjenforente hovedstad.  Byens tusenårgamle jødiske kvarter og Tempelmuren kommer aldri til å bli ”okkupert palestinsk område” slik vestlige politikere, inkludert norske, karakteriserer bydelen.  Det er på høy tid at både Palestina-arabere, amerikanerne og europeerne avslutter den femtiårskonflikten de ennå holder gående mot den jødiske staten i FNs organer, gjennom støtte til terrorister og ellers ved eksklusivt å belaste denne ene staten med urimelige krav, sviktende løfter og nedsettende omtale.

Det er uverdig og skammelig at ledere i presumptivt siviliserte og kultiverte land fremdeles behandler den jødiske staten som en illegitim paria som ikke anses skikket til endog å bestemme hvor dens egen hovedstad skal ligge.  Både USA, Europa og Norge ville gjenvinne allmenn respekt blant folk om landenes myndigheter tok initiativ til å avslutte sitt irrasjonelle og konfliktskapende forhold til Israel og i stedet innleder et oppbyggelig samarbeid med den jødiske staten basert på humanitære verdier, sannferdighet og god vilje.

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?