Er antisemittismen en sinnslidelse?

Helt siden krigens dager har nordmenn vært opptatt av en antatt forbindelse mellom totalitære ideologier, jødehat og sinnslidelse.  Fremtredende fagfolk som Ingjald Nissen og Johan Scharffenberg la ikke fingrene imellom når de karakteriserte nazismens sykelige opptatthet av det jødiske.  Scharffenberg var en av de første i Norge som advarte mot nazismen.  I en kronikkserie på hele 29 kronikker i Arbeiderbladet i 1933 om Tyskland, diagnostiserte han Adolf Hitler som «paranoid psykopat, profet på grensen til sinnssykdom

I boken Mein Kampf skrev Hitler at nasjonalsosialismens fremste oppgave var å åpne det tyske folks øyne for ”jøden som den sanne fiende av vår nuværende verden og vie alt sitt alminnelige hat mot menneskehetens onde fiende, den virkelige opphavsmann til all lidelse.”  Denne troen på jøden som roten til alt ondt var ikke Hitler og nazismen alene om, og den ble ikke borte etter nazismens nederlag.  Denne troen har i dag stor utbredelse, også i Norge.

Gjennom flere tiår har vi kunnet observere en tydelig gjenopplivning av jødehatet i Norge.  Et trekk ved utviklingen både her og andre steder har vært en forskyvning av opptattheten fra «den vandrende jøden» til den jødiske staten Israel.  Et annet trekk er hangen til å sammenlikne jøder med nazister.  Denne utviklingen er allment erkjent slik at den internasjonale definisjonen på antisemittisme som norske myndigheter har vært med på å lage, bl.a. innbefatter det å trekke sammenlikninger mellom israelsk og nazistisk politikk.

Denne formen for antisemittisk insinuasjon forekommer i dag ofte i norske medier.  En virkning på det norske samfunnet er ifølge Holocaust-senterets undersøkelse av antisemittismen i Norge at nær 40 % av befolkningen tror at «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig.»  Holocaust-senteret gjorde en viktig innsats når det gjelder å avsløre slike fakta, men bidro ikke til å avdekke hvordan en så stor del av det norske folk har kunnet komme i skade for å ha slike oppfatninger.  Dette er nemlig ikke nedarvede forestillinger fra Middelalderen, men holdninger folk er opplært til å ha gjennom dagens medier som på ulike måter fremdeles formidler slike tanker til sine betalende kunder.

Vi har tidligere omtalt Dagbladets bruk av de antisemittiske arbeidene til tegneren Finn Graff.  Når han fremstiller israelske politikere som ss-bøller og israelsk lovgivning som nazistisk apartheidlov, legger han ikke skjul på at han uttrykker seg i jødehatets tjeneste.   Den israelske loven spørsmålet gjelder har ingenting med verken apartheid eller nazisme å gjøre.  Den slår kun fast enkelte historiske selvfølgeligheter og understreker det jødiske folks rett til selvbestemmelse i sitt eget land, noe vi også gjerne gjør i Norge og andre land.  Å insinuere at dette er nazistisk apartheid-politikk er antisemittisk ondskap fra Dagbladets side.  Det er ikke morsomt og kan ikke forsvares som «satire,» slik Dagbladet gjør.

Uten sjenanse forteller venstresiden løgner om jødene.  Medier og «kunstnere» som henfaller til distribusjon av jødehat viser tegn til intellektuelt og akademisk forfall som fremtvinger spørsmålet om de fremdeles kan ha sin mentale helse i behold?  Har de falt som ofre for sin egen «agitprop»?  Det er ting som kunne tyde på det, og vi har sluttet å tro det kan endre seg.

Men mediene er ikke alene.  Også innenfor landets politiske eliter merker vi en voksende kunnskapsløshet, historieløshet og emosjonelt basert frekkhet når det gjelder å uttale seg offentlig på en måte som ikke lar jødehatet forbli skjult.  Fra den fremtredende Arbeiderparti-politikeren Olav Bergo får vi høre at «mange israelske soldater er bøller og tyver, akkurat som det regimet de representerer.  Et stort antall tungt bevæpnede israelske soldater hadde selvsagt verken rett eller plikt til å bruke fysisk vold mot et lite antall sivile aktivister i internasjonalt farvann.  Det var ren sjørøvervirksomhet, på vegne av den israelske regjeringen.  Den israelske ambassaden i Oslo sin talsperson forsvarer den israelske sjørøvervirksomheten.  Annet er ikke å vente fra ambassaden for et regime uten moral

 Han har latt seg forarge over at den israelske marinen tok arrest i en norsk båt som forsøkte å bryte våpenblokaden i farvannet utenfor Gaza.  Det spiller for ham ingen rolle at selv norske fagfolk mener at israelske myndigheter har folkeretten på sin side.  Raseriutbruddet hans er ikke rasjonelt forankret.  Løgnen om bøller og sjørøveri er et produkt av den samme indre drivkraften som styrer Finn Graff når han maner frem det han påstår er israelsk nazisme.  Slik er den norske hverdagen blitt.

Her ser vi hvordan jødehatet får presumptivt fornuftige mennesker til å gå fra konseptene når jøder ikke bøyer seg for deres ideologi og vilje, men setter seg til motverge mot terror og internasjonal mobbing.  Antisemittisk atferd kan ikke defineres som rasjonell. Den er selvdestruktiv for nasjoner så vel som for individer.  Spørsmålet om den hviler på en sinnslidelse er høyst relevant.

Dette er dessverre noe vi kan forvente å se mer av når konfliktene skjerpes som følge av at Europa og Norge fortsetter med å understøtte terror-regimet i Gaza både politisk og økonomisk.  Nylig var utenriksminister Søreide på ny giverlandsturne i Israel.  Hun benyttet anledningen til å rette kritikk mot USA og mot vertslandet for å ha forsvart seg mot terroranslag fra Gaza.  Det avslører noe langt mer enn omsorg for Palestina-arabiske terrorister som fremdeles støttes med norske skattebetaleres penger.  Der er ingen fredsprosess i området og der blir ingen tostatsløsning i noen overskuelig fremtid.  Er det da rasjonelt å fortsette å late som det er det man investerer penger i

Vi er tilfreds med at norske myndigheters atferd i Midtøsten ble skarpt påtalt av Israels statsminister under utenriksministerens besøk.  Avisen Israel Hayom skriver at Netanyahu ba Søreide om å «stanse finansieringen av frivillige organisasjoner som angriper sionismen og staten Israel.»  Han la til at «å la et land angripe et annet land på en slik måte er bare uakseptabelt.»  Saken refererer blant annet til Flyktninghjelpens og andre frivillige organisasjoners innblanding i Israels indre anliggender og deres aktivitet for å undergrave og ødelegge Israels rettssystem, noe vi fra vår side har beskrevet og påtalt en rekke ganger uten at Utenriksdepartementet har reagert.  Bortsett fra Aftenposten, ble episoden typisk nok ikke omtalt i norske riksmedier.

Utenriksministeren var freidig nok til å svare at «Norge ikke er engasjert i anti-israelsk virksomhet, men i humanitær hjelp.»  Her presterte hun å lyve for sin israelske vert.  Hennes eget departement er sammen med EU og andre, dypt involvert i finansieringen både av Flyktninghjelpens undergravningsvirksomhet og tvilsomme aktiviteter som utøves av det UD-tilknyttede firmaet Noref

Alt dette er hennes departement gjort oppmerksom på ved flere anledninger uten at hverken hun eller hennes forgjenger har tatt affære.  Det er pinlig å se hennes reaksjon når hun så får sannheten servert over bordet av Israels statsminister.  Det er allment kjent at Utenriksdepartementet behandler Israel systematisk annerledes enn andre stater. 

Denne uansvarlige politikken bør Regjeringen legge død og beklage overfor Israels regjering.  Den dobbeltmoralen vi i dag ser hos norske myndigheter i forhold til den jødiske staten, er ikke rasjonell.  Den reflekterer og legitimerer det problemet som møter oss i mediene.