En ny Midtøsten-politikk?

Vi ble litt forundret over meldingene om at den nye flertallsregjeringen skal ha til hensikt å gjøre endringer i sin Midtøsten-politikk.  Det gikk rykter i mediene om en ny og kanskje mer vennlig holdning til Israel som følge av at den «blå» siden av KrF nå er en del av Regjeringen.  En slik forhåpning kom også til uttrykk for fem år siden uten at vi greide å registrere nevneverdig praktisk endring. 

Et par av våre akademiske institusjoner har oppdaget at Israel ligger helt i front når det gjelder høyteknologisk utvikling og har søkt samarbeid med israelske institusjoner.  Men slikt samarbeid går ikke upåaktet hen i Norge.  Både i Stavanger og Trondheim har universitetene støtt på ekstrem politisk motstand mot samarbeid med Israel.  Det er vel og bra at Regjeringen vil legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel.  Men dette er ikke noe nytt, og det er allerede fri adgang for hvem som helst som ikke velger boikottlinjen å samhandle med Israel.  Men det skjer til en pris.

I regjeringsplattformen heter det at: «… Regjeringen anser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten, og vil markere en tydelig kritisk linje overfor alle former for antisemittisme og aktivt motarbeide økonomiske bidrag til terrorisme, inkludert fangelønn…»  Den muligheten har Regjeringen hatt i mange år uten at vi har sett forsøk på å få slutt på uvesenet.  Her er det derfor gode grunner til å være på vakt.  Det er bare et par måneder siden regjeringen Solberg på ny demonstrerte en ytterst Israel-fiendtlig holdning da man i FNs Hovedforsamling igjen vedtok en serie med sterkt anti-israelske resolusjoner som Norge enten støttet eller som man avsto fra å stemme imot til tross for at de målbar klare usanne og antisemittiske påstander. 

Regjeringen har selv sluttet seg til den internasjonalt anerkjente definisjonen på antisemittisme hvor bl.a. det å kreve en atferd av Israel som ikke kreves av noen annen demokratisk nasjon, anses som en antisemittisk handling.  Vi ser med avmålt forventning frem til neste resolusjonsrunde i FN.  Vil den norske særbehandlingen av Israel i FN opphøre?

Typisk nok kom nyheten om en ny Israel-politikk i norske medier først og fremst til uttrykk som en protest mot en slik fornyelse fra organisasjoner som har mye av sitt levebrød knyttet til undergraving og bekjempelse av den jødiske staten, så som Norsk Folkehjelp og KFUK/KFUM.  Det er interessant nok at slike organisasjoner frykter at norske myndigheter skal rydde opp i alt det gamle politiske grumset som ennå preger Midtøsten-politikken. 

De er redde for at Norge skal velge en linje som behandler Israel som enhver annen stat som vi kan ha et fornuftig samarbeid med på mange områder som kan være viktige for å ivareta norske interesser i en vanskelig verden.  At norske frivillige organisasjoner frykter en omlegging av tilskuddspolitikken ser vi av det omfanget utbetalingene har fått.  I fjor mottok de bare fra Utenriksdepartementet 126 millioner kroner til ulike formål i de palestinske områdene.  Mye av dette formidles videre til organisasjoner og grupper hvis tilknytning til terror er kjent.  Norsk Folkehjelp vedstår seg ikke den anti-israelske politikken aktivitetene deres er et uttrykk for, og protesterer for all verden med henvisning til hva EU og FN sier når virksomheten deres avsløres.

Våre og andres forsiktige forhåpninger om en ny politikk er derfor avbalansert mot en realpolitisk erkjennelse av at de vennlig formulerte punktene i en regjeringserklæring ikke bør oppfattes helt bokstavelig.  Politiske floskler er ikke realpolitikk.  Til regjeringspartienes forsvar må vi dessuten innrømme at de strengt tatt ikke har lovet noe som helst som kunne bære bud om endring i Midtøsten-politikken.  Regjeringens generelle erklæring på området lyder i sin enkelhet at man skal: «… Legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, og støtte opp under demokratisk utvikling i Midtøsten

Vi gjenkjenner disse tankene fra de siste 25 års norske bestrebelser på å konvertere en koalisjon av arabiske terroristorganisasjoner til et statsbærende demokrati «innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.»  Tiltaket har til nå kostet norske skattebetalere et ukjent antall milliarder i bortkastet bistandsarbeid og, verst av alt, den politikken har kostet ufattelig mange menneskeliv.  Verst har denne politikken gått utover det Palestina-arabiske sivilsamfunnet som under selvstyremyndighetens ledelse har gått fra å være den økonomisk mest velutviklede arabiske befolkningsgruppen i området til å bli fullstendig avhengig av humanitær bistand for å overleve.  Norsk Midtøsten-politikk må ta sin del av ansvaret for denne humanitære ulykken.

Vi ser fortsatt ingen grunn til å tro at den nye regjeringen vil komme til å representere et tideverv når det gjelder innsatsen i Midtøsten.  Det aller viktigste stedet hvor denne politikken kommer politisk til syne er i FN, hvor Norge gjennom svært mange år og helt til det siste nettopp ikke har vist en balansert holdning til de mange resolusjoner som hvert år vedtas med sterke anklager mot Israel.  Norge har ganske nylig erstattet sin FN-ambassadør med den politisk radikale Mona Juul som har en fortid som medansvarlig for at Oslo-prosessen og –avtalene kom i stand.  Hennes hovedoppgave nå vil bl.a. være å forhandle frem internasjonal tilslutning til Norges kandidatur som medlem av Sikkerhetsrådet.  Det krever noe helt annet enn en balansert holdning.  Erfaringen fra Norges rolle i FN gir oss lite å håpe på.

Norges stemmegivning i FN denne vinteren har ikke vist tegn til at man forstår og tar inn over seg de mange endringene som er i ferd med å avtegne seg, hverken når det gjelder nabolandenes holdning til Israel eller de palestinske organisasjonenes holdning til en tostatsløsning som Norge så aktivt støtter.  Vi ser ingen tegn til at man på norsk side erkjenner at den fredsprosessen man støttet og bidro til, ikke lenger anses som en realistisk mulighet.  Da fremstår regjeringserklæringen som et stykke virkslighetsfornektelse på dette punkt. 

Vi formoder at Regjeringens målsetting om «tydelige resultatmål i alle bistandsprogrammer» også skal gjelde for den bistanden som ytes til det palestinske selvstyreområdet.  Vi stiller oss tvilende til at man i dette tilfellet vil være i stand til å nå resultatmål som indikerer at det har skjedd et skifte i politikken.  Så lenge Regjeringen ikke engang er i stand til å stemme imot en FN-resolusjon som fornekter jødisk tilknytning til Landet Israel og Tempelhøyden i Jerusalem, ser vi ingen grunn til å tro på ryktene om endring.  Vi tror både Norsk Folkehjelp og resten av boikottbevegelsen kan se frem til fortsatt rikelig med bistandspenger fra norske myndigheter.