Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, som nå styrer på ellevte året av den fireårsperioden han ble valgt for, annonserte forut for toppmøtet i FNs Hovedforsamling at han ville komme med en ”bombe” i sin tale til verdens ledere. Det han fortalte var at han ikke lenger vil anse seg bundet av Oslo-avtalene, noe som innebærer at det i så fall ikke lenger vil være noen fredsprosess, og at de palestinske selvstyremyndighetene ikke lenger har legitimitet i inngåtte avtaler. Dette var slett ingen bombe for de informerte. Det har lenge vært kjent at det aldrende palestinske lederskapet snart vil måtte takke av, og i mangel på demokratiske prosedyrer for videreføring av makt og posisjoner, vil dette innebære et sammenbrudd for det sittende regimet. Et nytt regime i de deler av verden vil normalt ikke anse seg forpliktet av forgjengeres avtaler.
Det som har vært mindre kjent og helt fortiet i norske medier, er den lange og grundige forberedelsen og planleggingen av det annonserte sammenbruddet som har foregått, blant annet med finansiering fra det norske Utenriksdepartementet.
Norsk ressurssenter for fredsbygging, Noref, ble opprettet av Utenriksdepartementet i 2008 og finansieres over departementets budsjett og fra internasjonale donorer. Et styre på seks medlemmer som ledes av Oslo-presten Trond Bakkevig, men hvor også Utenriksdepartementet er sterkt representert, har ansvaret for virksomheten. Denne institusjonen bruker UD til å kamuflere noe av sin virksomhet i de palestinske områdene og til å gi rent politiske operasjoner et skinn av sivil bistand. Men dette skinnet bedrar. Sammen med en tilsvarende amerikansk institusjon, The US/Middle East Project, har Utenriksdepartementet gjennom Noref finansiert en Palestina-arabisk studie som beskriver og utgjør et veikart for hvordan man på palestinsk side skal håndtere en situasjon hvor det skjer nedleggelse og ”sammenbrudd” i de palestinske selvstyremyndighetene slik at disse ikke lenger utøver de funksjonene de er tillagt under Oslo-avtalene og det medfølgende avtaleverket som har vært utviklet gjennom mer enn 20 år.
Dette UD-støttede prosjektet har pågått gjennom flere år og er ført i pennen av The Palestinian Center for Policy and Survey Research, PSR. Prosjektet kalles ”The Likelihood, Consequences and Policy Implications of PA Collapse or Dissolution,” og sluttrapporten ble fremlagt i 2014. Den gir en detaljert fremstilling av hvilke tiltak av bl.a. terror og opprør som vil kunne bli iverksatt mot Israel fra ulike palestinske grupperinger under forskjellige hypotetiske forutsetninger når de palestinske selvstyremyndighetene bryter sammen eller oppløses.
Kort fortalt lister man opp alt man har hatt fantasi til å forestille seg av mulige fiendtlige tiltak rettet mot den jødiske staten fra alle tenkelige koalisjoner av palestinske terroristorganisasjoner. Man gir en overveldende negativ elendighetsbeskrivelse av tilværelsen i de palestinske bosettingene under flere hypotetiske situasjoner av okkupasjon, konflikt og samfunnsoppløsning. Det hele fremstår som en sterkt dramatisert trussel mot den jødiske statens eksistens som kanskje er tenkt å skulle skremme Israel til et ”forhandlingsbord” hvor valget vil stå mellom kapitulasjon eller undergang på annen måte. I realiteten retter skremslene seg mest mot et vestlig publikum som på den måten trues til innsats på palestinernes vegne mot den israelske ”okkupasjonsmakten.”
For de israelske myndighetene er denne ”bomben” slett ikke en så stor overraskelse som Mahmoud Abbas ville ha verden til å tro da han i FNs Hovedforsamling den 30. september annonserte at hans regime ikke lenger ville anse seg forpliktet av Oslo-avtalene. Det er mer enn tyve år siden PLO sluttet med å etterleve de avtalene de hadde inngått med Israel og som både FN, USA, EU, Russland, Norge og Egypt påtegnet som vitner. Den trusselen Abbas lanserte i FN var at dersom ikke Israel kapitulerer og slutter med å kreve at Oslo-avtalene skal følges til punkt og prikke, vil han erklære selvstyremyndigheten oppløst. Det er først da den norskfinansierte plan B som er utformet i detalj i den ovennevnte rapporten fra Noref et al., skal settes ut i livet.
Nå må vi erfaringsmessig alltid ta det Abbas sier med en klype salt, for allerede dagen etter FN-talen ble han korrigert av sin seniorrådgiver, Mahmoud Habbash, som sier at PLO verken har tenkt å avvikle eller følge Oslo-avtalene. Det har vi for så vidt visst lenge, og utenriksminister Brende og hans giverlandsgruppe kan rolig fortsette med å utbetale sine tilskudd til PLOs mange virksomheter.
Som et stykke fredsarbeid er den norske medvirkningen til det pågående skuespillet ganske oppsiktsvekkende. Vi har i andre sammenhenger kunnet observere at utenriksministeren på en tydelig måte er begynt å distansere seg fra Oslo-avtalene. Veldig tydelig ble dette da han i sommer offentlig anklaget Israel for brudd på internasjonal humanitærrett i forbindelse med at en dom i Høyesterett som ga Israel medhold i at forvaltningen av område C tilligger Israel alene i henhold til Oslo II-avtalen. Utenriksminister Brendes innblanding i den saken fremsto i seg selv som en undergravning av den avtalen som fredsprosessen bygger på. Han viste i tillegg at han som fredsmekler ikke engang anerkjenner Israel som rettsstat.
Etter utspillet fra Abbas i FN trer det norske dobbeltspillet bak fredsprosessen enda tydeligere frem. Norge har gjennom flere år under ledelse av Trond Bakkevig og hans folk, og med finansiering fra Utenriksdepartementet stått bak utarbeidelsen av de skrekkscenariene Abbas nå truer med å iverksette dersom ikke også Israel gir avkall på Oslo-avtalene. Han forlanger at Israel skal gi ham alt han forlanger uten videre forhandlinger og i bytte mot hans underskrift på et stykke papir.
Det historisk og diplomatisk nye i denne situasjonen er at den tapende part i en konflikt erklærer seier og forlanger at vinneren skal kapitulere betingelsesløst og gi fra seg land og rettigheter i bytte mot en underskrift med tvilsom legitimitet. Denne strategien ser det ut til at utenriksminister Brende heller ikke var helt fremmed for da han nylig uttalte til mediene at han ikke gir opp håpet om at Israel og palestinerne skal åpne fredsprosessen igjen. Han mente giverlandsmøtet for palestinerne kunne skape ny dynamikk og håper Israel vil komme med innrømmelser. Brendes kommentar til den konfronterende talen Abbas holdt i FN avslørte på ny at han ikke opptrer som en nøytral mekler i konflikten, men promoterer et palestinsk ultimatum.
Ifølge NTB mener Brende at: ”Det er en sterk frustrasjon fra Abbas side, og en trussel om at han ikke føler at han kan ta ansvaret for Palestina uten å ha reell innflytelse på styret og mulighetene til å skape vekst og utvikling. Han mener at han er bundet på hender og føtter. Jeg har forståelse for hans frustrasjon …” Det Brende ikke forteller er at han selv har vært med på å legge til rette for den situasjonen som foreligger. Frustrasjonen til Abbas er lett å forstå: Han vil antakelig ikke overleve inngåelsen av en fredsavtale med den jødiske staten Israel.
Det har lenge vært åpenbart at verken Abbas eller PLO har et klart mandat fra den arabiske og islamske verden til å inngå en fredsavtale med Israel som innebærer noen form for kompromiss. Derfor er der heller ikke noe å forhandle om, slik de ser det. Hele spillet har i årevis dreiet seg om å holde de norskledete giverlandsmøtene i virksomhet med nye bortkastede milliardbevilgninger.
Den norsk-finansierte beskrivelsen av hva som vil skje når Abbas legger inn årene har kanskje lite med virkeligheten å gjøre, men den forteller tydelig hvordan det står til i Utenriksdepartementet.
