Den norske koblingen til terror

Vi har ofte omtalt norske myndigheters støtte til organisasjoner som agiterer for boikott av Israel.  Dette skjer på tross av at Regjeringen i Statsbudsjettet har erklært at den ikke støtter boikott av Israel.  Den siste saken gjaldt boikott-organisasjonen Fellesutvalget for Palestina som med offentlig støtte har konstruert en «rapport» med usannheter om noe de kaller Israels «vannkrig» mot den Palestina-arabiske befolkningen i Judea og Samaria.  Men dette er ikke et enestående tilfelle.  Antisemittisk grums synes å ha blitt en varig bestanddel i norsk organisasjonsliv med eller uten offentlig støtte.

I mange år har vi også omtalt deler av det «bistandsarbeidet» norske organisasjoner som Flyktninghjelpen og Norsk folkehjelp driver for å undergrave Israels legitimitet og internasjonale omdømme ved hjelp av politisk agitasjon og usannheter.  Vi formidler denne informasjonen til norske myndigheter som later som om de ikke hører og fortsetter støtten som har en åpenbar anti-israelsk og pr. definisjon en antisemittisk profil og konsekvens.  For to år siden lanserte Regjeringen en handlingsplan mot antisemittisme som først nå, etter purring i Stortinget, ser ut til å kunne komme i drift, – kanskje allerede til våren?

Det tragiske ved dette er at vi alminnelige samfunnsborgere ikke har annet virkemiddel mot antisemittismen enn den informasjon og folkeopplysning vi kan formidle og dele på grunnlag av frivillige gaver.  Det er det Senter mot antisemittisme konsentrerer arbeidet om.  Dersom informasjon og kunnskap ikke hjelper, har vi tapt.  For denne «fredsindustrien» med sine sugerør i Vestens statskasser, som engasjerer og lønner titusener av mennesker i Europa og Midtøsten, har en årsomsetning på titalls milliarder, hentet fra bistandsbudsjettene i vestlige land, inkludert Norge.  De store frivillige organisasjonene har en enorm påvirkningskraft.

Den mørke siden ved bistandsarbeidet omtales nesten ikke i norske medier, med mindre skandalene rammer norske myndigheter direkte.  Hjelpeorganisasjonene har imidlertid aldri vist tilbakeholdenhet når det gjelder å engasjere seg i «prosjekter» hvor det ikke legges skjul på at formålet er å påføre Israel skade.  Et skoleeksempel er Flyktninghjelpens engasjement i prosjektet  ”Informasjon, rådgiving og juridisk assistanse,” ICLA, som sies å ha mottatt 180 millioner kroner, bl.a. av norske skattebetaleres penger.  Et formål med prosjektet har vært å manipulere israelsk demokrati for å oppnå ”endringer i israelsk politikk og praksis,” og å frembringe ”bevis og analyser for å danne grunnlag for internasjonalt press på Israel.”  Et annet formål med Flyktninghjelpens prosjekt var å sabotere den israelske rettsstaten ved å betale israelere for å innlede hundrevis av tvilsomme rettssaker ved israelske domstoler i den hensikt å blokkere og ødelegge rettssystemet i landet.

Dette mønsteret bak norsk finansiering av slike prosjekter i Midtøsten forsterkes ved at det stadig dukker opp nye eksempler på at Regjeringen over Utenriksdepartementets budsjett ikke bare støtter organisasjoner som er engasjert i boikott-tiltak mot Israel, men også har et nært samarbeidsforhold med finansiell støtte til organisasjoner og regimer som er direkte engasjert i krigshandlinger og terror.  De mest fremtredende på dette området i Norge er igjen Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen.

Norsk folkehjelp som fagbevegelsen står bak og som er representert i boikottbevegelsen mot Israel, hadde i 2016 en omsetning på hele 1,25 milliarder kroner.  Etter å ha blitt saksøkt i USA av en Israel-venn for å ha brutt vilkårene for å motta amerikansk støtte ved å motta penger fra regimet i Iran, har Norsk folkehjelp ifølge Bistandsaktuelt, inngått et forlik med USAID om å tilbakebetale 16 millioner kroner som var mottatt på falske premisser.  Norsk folkehjelp mener selv de ga seg for å slippe en krevende rettssak i USA.  Med et milliardbudsjett i ryggen, er et tap på 16 millioner kanskje ikke en katastrofe for dem, men hva med den offentlige anseelsen til denne «folkeorganisasjonen»?  Den ordner mediene ved å fortie skandalen, og myndighetene er opptatt av helt andre ting. 

Dette er imidlertid bare et eksempel på Norsk folkehjelps tette bånd og finansielle støtte til terror-organisasjoner og -grupperinger i Midtøsten.  Det lar seg ikke tro at norske myndigheter ikke kjenner til denne lyssky virksomheten når de gir finansiell støtte til Norsk folkehjelp.

Mediene kom høyt på banen da de nylig kunne rapportere at en fotograf var blitt skutt og drept under stormingen av grensegjerdet ved Gaza.  Solidariteten med denne pressekollegaen var unison i norske medier.  Det ingen av dem fortalte var at denne personen var en høyt rangert offiser i terrororganisasjonen Hamas og deltok aktivt i stormingen av grensen hvor formålet var å «returnere til hele Palestina,» – eller med andre ord: ødelegge Israel.

Mediene forteller heller ikke at denne Hamas-terroristen var en lokal medarbeider for den norske Flyktninghjelpen, selv om generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen selv innrømmer dette.  På israelsk side ser man på dette tilfellet som et eksempel på at Hamas infiltrerer vestlige bistandsorganisasjoner.  Vi er ikke sikre på at Egeland og Flyktninghjelpen hans er et offer for Hamas.  Så bevisstløs tror vi ikke Egeland er. 

De vi anser som mer eller mindre bevisstløse, er norske myndigheter og politikere som ikke setter spørsmålstegn ved de «humanitære prosjektene» de så rundhåndet finansierer med skattebetalernes penger.  Igjen og igjen viser det seg at deres humanitære velvilje utnyttes på utspekulert måte til støtte for boikott og terror mot Israel. 

Dette bringer oss over i den debatten som forleden ble utløst av Israels ambassadør Raphael Schutz om nordmenns ideologiske arv etter Quisling.  Vi har gjennom mange år påpekt at de holdningene til jødene og deres nasjonalstat som ble avslørt gjennom HL-senterets undersøkelse av antisemittiske holdninger i den norske befolkningen, og som ble gjentatt i fjor med et liknende resultat, avslører at jødehatet fremdeles er en grunnfestet holdning blant mange nordmenn. 

Når nærmere 40 prosent av befolkningen i 2012 mener at Israel behandler arabere slik nazistene behandlet jøder, er det samfunnets eliter og spesielt våre nyhetsmedier i dag som er kilde til oppfatningen.  Som statsminister Netanyahu uttrykte det for et par år siden: » Utdannelse og kunnskap kan kanskje delvis beskytte oss mot denne bakvaskelsen, men der er noe dypere her fordi disse anklagene er slike åpenbare falsknerier.  Det dreier seg om viljen til å hengi seg til bakvaskelse, – en vilje til å tro på dette.  Dette er det som skaper grunnlaget for antisemittismen, og det kommer ikke nedenfra i samfunnet.  Det begynner med elitene.  Og det er der antisemittismen må utfordres.» 

Det vi opplever av anti-israelske og antisemittiske holdninger og handlinger hos ledelsen i noen av våre mest profilerte frivillige organisasjoner, som påpekt ovenfor, må også betraktes i lys av den ideologiske ballasten mange nordmenn har fått i arv fra den nære fortid i vår historie.  Å glemme eller fornekte dette vil bare øke risikoen for at den historien gjentar seg.